Medievitenskapen beskjeftiger seg ikke med mediene, det er pussig. Sjelden dreier det seg om mediet selv; som regel dreier det seg om et eller annet kommunikasjonsinnhold – ikke i enhver medieform, riktig nok, men i massemedienes. Dagligtalens begrep om «media», som i praksis også definerer fagfeltet vårt, viser til noe i retning av «nyheter og underholdning». Feltet ble tilskåret under inntrykk av medie-revolusjonen ved inngangen til det 20. århundre. Med filmens, pressens og kringkastingens ukjente massepublikum kom det til syne noen former for kommunikasjon (propaganda, reklame, industriell underholdning) som forekom problematiske på flere måter, og fordret kritisk undersøkelse: Hva vi nå kaller medievitenskap, er i realiteten studier av slik massekommunikasjon.

Under inntrykk av den pågående digitale revolusjonen er fagfeltet i ferd med å endres. Massefenomenet synes å gå i oppløsning, nettverksdannelsen griper om seg, samfunnsprosesser på alle hold viser seg som informasjonsflyt. Teknologien selv er åpenbart av den største samfunns- og kulturvitenskapelige interesse. «IKT», ser vi nå, er et begrep om medier av alle slag – og om mer: Markedet og den materielle produksjon har langt på vei samme tekniske basis som nyhets- og underholdningsbransjen. Feltet må tilskjæres på en ny måte, ser det ut til. Det er nesten så man kan begynne å se tilbake på massekommunikasjonsforskningen som på medie-studiets første, lett foreldede paradigme.

I så fall kan det trengs en korreksjon. Dette paradigmet var allikevel ikke det første. Forgjengeren, som ble til under inntrykk av den kommunikasjonstekniske revolusjonen midt på 1800-tallet, organiserte feltet på en helt annen måte. Hva Jens Arup Seip har kalt «kommunikasjonsteorien»1 var ukjent med «massen», og med «mediene» som et eget samfunnsområde. Innholdssiden så den som uproblematisk, dette var ingen fortolkningslære. Den var like fjern fra ideen om makt- og ideologikritikk som fra bekymringer om forflatning og fordumming. Hva den festet seg ved, var kommunikasjonsflytens faktum, og dens praktiske betingelser, i aller mest generelle forstand. I dag er den antikvert, selvfølgelig, og likevel overraskende relevant.2

Kommunikasjonsteorien tilhører, i norsk sammenheng, tiden for «det moderne gjennombrudd» i økonomi og samfunnsliv, dvs. midten av det 19. århundre. Kapitalismens ekspansjon ble statlig tilrettelagt i disse årene, først med en konsekvent liberalisering av næringslovgivningen, dernest med en serie storstilte samferdselsprosjekter. Begge deler ble sett som vilkår for friere bevegelighet, og dermed som bidrag til økonomisk vekst – i form av raskere og mer omfattende sirkulasjon, skjerpet konkurranse, rikere tilfang av fremmede impulser. Markedstransaksjoner var en form for kommunikasjon, i denne forståelsen, helt på linje med transport: Å avskaffe restene av det gamle laugs- og bevillingsvesen var å fjerne stengsler for de økonomiske aktørene; å opprette nye kreditt- og forsikringsinstitusjoner var å lette interaksjonen mellom dem. Det gjelder å fremme «Bevægelighed» i landets pengekrefter, het det ved stiftelsen av Den norske Creditbank (1857): «Norges Bank- og Kreditforholde» har vært «ligesaa tungvindte og besværlige som vore Veie og Færgesteder».3

Men det var ikke bare disse teknisk-økonomiske realiteter som ble oppfanget av tidens kommunikasjonsbegrep. Også kulturutviklingen beror på utveksling – jo friere og mer intens, desto mer fruktbar. Slik økt handelssamkvem fører til stigende velstand, slik måtte utvidet kunnskaps- og meningsutveksling også føre til vitenskapelige og/eller politiske framganger. I det hele tatt har sirkulasjon av ideer, i den videst mulige krets, en allment opplysende og foredlende effekt. Også i denne sammenheng var det om å gjøre å bygge forbindelser, og oppheve isolasjon. «Den økonomiske oppgave og kulturoppgaven var begge først og fremst et samferdselsproblem», bemerker Seip.4

Slik kom det perspektiv over de store statlige utbyggingsprosjektene. Jernbane og telegraf, veier og kanaler, postvesen og dampskipslinjer, fyrvesen og havneanlegg – alt dette var betydningsfullt langt ut over det praktisk nyttige. I dette store perspektivet hørte også «Associations-tanken» til sivilsamfunnets framvekst med utviklingen av organer for kulturproduksjon og arenaer for offentlig samtale. «Meddelelsesmidlerne» (avis, telegraf) ble forstått som del av et samfunnsmaskineri som på mangfoldig vis formidlet det alminnelige samkvem. I bunn og grunn besto deres betydning i at de, sammen med de nye transportmidler og økonomiske institusjoner, bidro til en «Samfærdsel» som var selve «Fremadskridelsernes» motor.

Det var aldri tale om en teori i vitenskapelig forstand; snarere dreide det seg om en ideologi og en tro. Som en forestilling om «kommunikativ kapitalisme» (Slagstad)5 var den modell for det praktiske moderniseringsstrev; som et «kommunikasjonens evangelium» (Seip) var den egnet til å framkalle begeistringskraft til de tunge og dristige satsninger. Over en ellers riktig moderat politikk ble det hvelvet en høyere himmel: I årene mellom 1850 og 1870, da de store konstitusjonelle spørsmål var lagt til side, synes dette knippet av forestillinger (om bevegelse, forbindelse, utveksling, forening osv.) langt på vei å ha forsynt det politiske livet med en ny utopisk horisont. Begrepet «Samfærdsel» (og «Fremskridt») var, i embedsmannsstatens glansperiode, sentralt nesten på samme måte som «Frihed» (og «Almenaand») tidligere, i 1814-generasjonens periode – og som «Selvstyre» (eller «Selvstændighed») seinere, i Venstrebevegelsens: Et hvilket som helst praktisk samfunnsbyggende tiltak kunne oppfattes som ledd i et storartet sivilisatorisk prosjekt.

Med tiden forfalt vel denne forestillingen til selvfølgeligheter, mest til festtalebruk, men lenge var den politisk virksom – et oppkomme av målsetninger og argumenter. Til å begynne med gjorde den åpenbart også inntrykk som en både slående og inspirerende innsikt. Men aldri kom den til uttrykk i en helhetlig og konsekvent uttenkt teori. Så var den da heller aldri gjenstand for rent akademisk interesse. Det var nok vitenskapsmenn som formulerte den, men oftest som ledd i et eller annet praktisk-politisk engasjement. Som regel virket den mest som underliggende premiss i argumentasjonen for bestemte utbyggingsplaner og bevilgninger. Hvis det forekom ansatser til generell framstilling i en eller annen retning, var det (i alle fall her til lands6) alltid knapt og antydende. Det 19. århundres kommunikasjonsbegrep er nok tilgjengelig i «professorpolitikernes» taler og skrifter. Men vi får ikke tak i det uten å grave det fram bit for bit, fra faglige sammenhenger som for lengst har skilt lag, og fra anvendelser på emner og oppgaver som nå forekommer vidt forskjellige. Til dét trengs et helt forskningsprosjekt. Her kan jeg bare så vidt antyde noen sammenhenger. Jeg skal gjøre det ved å trekke fram tre sentrale bidragsytere: Schweigaard, Broch og Daa.

Anton Martin Schweigaard (1808–1870) var den store arkitekt for 1800-tallets kommunikasjonsrevolusjon. Han var professor i lovkyndighet, statsøkonomi og statistikk – og Stortingets ledende skikkelse; sammen med regjeringens sterke mann, Frederik Stang, dominerte han norsk politikk temmelig suverent gjennom flere tiår. For ham hadde praktisk samferdsel nær sagt alltid topp prioritet. I dette engasjementet viste hans «norske system»7, dvs. økonomisk liberalisme kombinert med «kraftfuld Statsstyrelse», særlig tydelig sin berettigelse: Bevilgninger til samferdselsformål var ikke alminnelige utgifter, men investeringer; siden de la til rette for økonomisk vekst, kunne man være sikker på at de med tiden ville lønne seg for samfunnet som helhet. I det hele tatt kunne ikke staten «gjøre sin Kapital frugtbringende paa en bedre Maade end ved at anvende den til saadanne almennyttige og for Landet gavnlige Foretagender».8

Schweigaard var en nøktern og pragmatisk mann. Han var opptatt av nyttehensyn, hadde sans for erfaringskunnskap, var skeptisk innstilt til alt høytflyvende og spekulativt. Det var ikke han som formulerte de store vyene. I politiske spørsmål var det dessuten viktigere å øve innflytelse på avstemningsresultatene enn å utvikle de grunnleggende prinsippene. Et klart perspektiv kom allikevel til uttrykk i sak etter sak, det var dobbelt: Når kommunikasjonsutvikling i alminnelighet var av det gode, var det dels fordi det ga økonomisk vekst, dels fordi det var politisk integrerende. Veibygging var viktig som bidrag til det som «fra Nationaløkonomiens Standpunkt var det Første og det Væsentligste», nemlig «Vækkelsen og Udviklingen af de produktive Kræfter».9 Men dette rent økonomiske synspunkt kunne ikke stå alene. «Enhver, der tænke Fædrelandet som en Enhed», sa Schweigaard, «maatte have det paa Følelsen, at det Større dog var at faa Landets vidt adspredte Dele sammenbudne». Foruten «de umiddelbare Nytteveie» var det nemlig andre, som hadde «en mere almen Nytte», og «skjønt de ikke straks hadde nogen med en Gang indtredende Fordel, hadde de dog det for Tanken fyldestgjørende at sammenbinde Rigets forskjellige Dele med hinanden.»10

Vekst pluss integrasjon, det er framskritt i helt generell forstand: Avsondrede bygder blir trukket inn i utviklingens hovedstrøm, stagnerende forhold blir satt i bevegelse; små, trange livsrom åpner seg mot hverandre og blir til ett stort og pulserende; lokal tradisjon må vike for opplysning. Stortingsdebattene om telegrafutbygging i Nord-Norge ga anledning til å hevde denne utviklingsoptimismen. De nordlige distrikter var blitt forsømt: «Man maatte takke Forsynet for, at man med Midler, der vare overkommelige, kunde indlemme dem i vort Samfund og forbinde dem med hele Europa.»11 Når det derfor var tale om «saadanne Redskaber som disse vidunderlige Kommunikationsmidler, der vilde forplante Tanken [fra] Handlingens Udgangspunkt ligetil Polarcircelen, kunde man umulig ville være bekjendt at mangle dem.»12 På den ene siden ville telegrafen stimulere til næringsutvikling i nord, ikke minst i fiskeriene, for rett nok var havet rikt, «men hidtil havde det af mangel paa tidsmæssige Kommunikationsmidler afgivet et ringe Udbytte i Forhold til dets Righoldighed». På den andre siden ville den bidra til nasjonsbygging – og til kontakt med den siviliserte verden forøvrig. «Skulde Harald Haarfagers gamle Rige sammenknyttes, maatte der gjøres mere end hvad hidtil var skeet», sa Schweigaard. «Disse Landsdeles Udvikling havde staaet stille; de havde manglet saa særdeles Kommunikationsmidler.»13

Samling av landet var nå likevel bare et trinn. Kommunikasjonsteorien pekte ut over nasjonalstatens ramme. Frihandel og internasjonal sjørett var midler til integrasjon i den framvoksende verdensøkonomien. Havet er «den store Jernvei over den hele Verden», sa Schweigaard. Som skipsfartsnasjon er Norge tilhenger av alt som letter ferdselen på denne veien.

Ole Jacob Broch (1818–1889) var professor i matematikk. Særlig interesserte han seg for fagets anvendelse – i fysikk, mekanikk, sosialøkonomi og statistikk. Men først og fremst var han engasjert i praktisk samfunnsbyggende arbeid. Som initiativtaker, utreder, grunnlegger og administrator sto han i sin tid bak nær sagt alt som var av nye økonomiske institusjoner og moderne teknisk infrastruktur. «Det er Samfærdselsmidlernes store Udvikling, der karakteriserer den nærværende Tidsalder», skrev han – det er de «som giver den sit Præg af en stor Epoche i Menneskehedens Historie, som er Hovedgrunden til den nyeste Tids materielle og åndelige Fremskridt ...»14

Denne utviklingen var han selv i ett og alt pådriver for. Broch stiftet Norges første private forsikringsselskap (Gjensidige), tok initiativ til opprettelsen av Den norske Creditbank, satt i styret for Hypotekbanken osv. Som formann for ingeniørkommisjonen ledet han planleggingen av landets jernbaneutbygging. I mange år var han selvskreven som Norges offisielle representant ved verdensutstillingene og ved de store internasjonale konferanser. For ham var alt dette sider av samme sak. I alle tilfeller dreide det seg om utvikling av «Samfærdselsmidlerne». Til dette begrepet, skrev Broch, «regner jeg her ikke blot saadanne, der ved Befordring af Personer og Varer direkte lette og udvikle de personlige og kommercielle Forbindelser mellem Menneskene, saasom Veje, Jernbaner, Tunneler, Kanaler, Sejlskibe og Dampskibe, men ogsaa de, der indirekte lette dem, saasom Posten, Telegrafen, Aviserne, Bank- og Kreditinstitutioner m.m.»15

Den elektriske telegrafen var i utgangspunktet Brochs sak. Det første initiativet var hans; utbyggingsplanen Stortinget samlet seg om var det han som utarbeidet. «Vi leve i Opfindelsernes og Fremadskridelsernes Tid», skrev han i 1852. «Neppe har man ved Dampens Kraft paa Havet lært at trodse Vind og Bølge, før man ved dens Hjælp paa Landet kjører omkaps med Stormen … Men man savner nu en befordrer for Tanken, som kan svare til Dampens Fremdrivning af Legemer, og en lynsnar Befordrer er funden i Electrisiteten …»16

Mindre enn to år tidligere hadde Broch første gang stått fram som offentlig mann, med avgjørende bidrag til kampanjen som førte til vedtak om bygging av landets første jernbane. Nå lanserte han et teknisk vidunder av samme klasse og av tilsvarende betydning. Både jernbanen, dampskipet og den elektriske telegraf var utpreget nyttige innretninger for så vidt som de reduserte bruken av tid og krefter og forkortet avstandene. «Besparelse af Tid er en vigtig Sag», skrev Broch, «da derved den samme Befolkning kan producere mere, og derved opnaa et større Velvære.» Denne hastighetsøkning «har overhodet samme Virkning som om Afstandene vare gjort kortere og Befolkningen mere sammentrængt»17 Utbyttet er i alle fall effektivitetsøkning, kostnadsbesparelse, nye muligheter for arbeidsdeling.

Men denne teknisk-økonomiske rasjonalisering var altså bare den ene side av saken; over alt gikk den inn i en rasjonaliseringsprosess som også var politisk og kulturell. «Større Samkvem mellem Menneskene og større Omflytninger af disse» innebar tiltakende «Centralisation», påpekte Broch. Politisk hadde kommunikasjonsmidlene en «statsforbindende og statsdannende Magt»; utviklingen gikk med nødvendighet i retning av større enheter (nasjonalstater, forbundsstater, statsforbund). I samme vending vokste det så fram en høyere enhetskultur. «Bygdeskikkene og Bygdeformerne, ja endog Bygdedialekterne forsvinde daglig mere, og give Plads for en mere almindelig europæisk Civilisations Skikke og Former.»18 De tradisjonsforankrede «Forskjelligheder» var basert på avstand og isolasjon; tiltakende samkvem medførte tiltakende likhet. Hva det nå enn var Broch uttalte seg om – valg av sporvidde for jernbanen, strekking av undersjøiske telegrafkabler, tekniske utfordringer ved tunnelgjennombrudd – så viste det mer eller mindre uttrykkelig til denne ideen om kulturelt framskritt: Gamle, lokale «Fordomme» måtte vike for moderne, universell «Oplysning».

Broch var den ledende kraft ved reformene av mynt og mål: Den norske krone og meter er langt på vei hans verk. For ham var dette kommunikasjonssaker: Praktiske tiltak, blant mange andre, som kunne bidra til å lette sirkulasjonen av penger, varer, personer, budskap. Men hans betydning på dette felt var ikke rent nasjonal. Som direktør for meterbyrået i Paris brukte han sine siste år på å utvikle et vitenskapelig basert system for standardisering av måleenheter som kunne tilfredsstille moderne tekniske presisjonskrav. Alt i 1871, i innstillingen om innføring av det metriske system i Norge, var det overordnede perspektiv på den slags reformarbeid klart. Den lille praktiske innretning var, i kommunikasjonsteoriens belysning, mektig betydningsfull: «Med den betydelige Udvikling, som den internationale Handel og Samfærdsel har faaet i de næste Decennier som Følge af Kommunika-tionsvæsenets kollossale Udvidelse, – en Udvikling, der i høiere Grad end noget Andet i enhver Retning karakteriserer vor Tidsalder som en verdenshistorisk Epoke, og samtidig er den dybere liggende Grund til de store baade materielle og aandelige Bevægelser, som nu foregaa – bliver Tilegnelsen af det eneste internationale Maal- og Vægtsystem en nødvændig Betingelse for Fremskridt, og for heldig Deltagelse i den store Verdenshandel.»19

17. mai 1847 sto Ludvig Kristensen Daa (1809–1877) fram i Studentersamfundet i Christiania. Emnet var Norges frihet og selvstendighet. Disse egenskaper, sa Daa, kan ingen, verken individer eller nasjoner, utvikle alene. «Det er ved Forening og gjensidig Paavirkning at Humanitet og højere Menneskelighed udvikles.» Evnen til «oprindelig Virksomhed», som setter i stand til å levere «originale Skabelser», beror på en grad av sivilisasjon som bare kan komme i stand gjennom «Bytte og Udvexling» på «den hele Menneslægts store Torv». Derfor «leder Nationernes Indestængen i sig selv, enten med Hensyn til Handel og materiell Samfærsel eller med Hensyn til Ideers Udvexling og Sæders Forandring, enten til den fuldkomne Stilstand i Udvikling», som hos «de Vilde», eller til en eller annen «modbydelig Udartning af den menneskelige Natur», som hos kineserne.20

Dette synspunktet skulle Daa føre videre, både i politisk og akademisk sammenheng, ut gjennom hele sin lange karriere. Det kom til uttrykk, som hos -Schweigaard og Broch, i tro på en økonomisk politikk «der aabne Dygtigheden, Fliden og Spekulationen det allervideste og frieste Felt».21 Som hos dem kom det til uttrykk i en tro på kommunikasjonsvesenet som «et af de virksomste Midler til at fremme al slags Handel og Vandel», med «den største Indflydelse paa Landets Velvære i Almindelighed».22 Men Daa var ikke, som dem, regimets mann, snarere var han en utfordrer. Som stortingsmann i noen perioder, og som polemisk skribent og avisredaktør, hevdet han opposisjonelt liberale og demokratiske verdier. Dessuten sto han for et gjennomarbeidet alternativ til den rådende moderniseringsmodellen. Schweigaards autoritære embetsstyre var innrettet på handelskapitalismens muligheter – med frihandel på verdensbasis som ramme for norske eksportnæringer, særlig for skipsfarten. Daa, derimot, så for seg et middelklasse-demokrati, båret av «de mere formuende Gaardbrugere» og «Stædernes næringsdrivende Borgere», som la til rette for massiv industrialisering og urbanisering. Som «kommunikativ kapitalisme» var Daas versjon mer avansert på flere vis, med større krav til dynamikk og mobilitet; det viste seg blant annet i en rekke saker (hjemstavnsretten, innenriks passvesen og politioppsyn) som angikk oppholds- og bevegelsesfriheten.23

Daa var (etter flere oppsiktsvekkende forbigåelser) professor i historie, men han interesserte seg også for språkvitenskap, geografi og etnografi. I hans vitenskapelige arbeider sto nasjonalitetsspørsmålet sentralt. Han gjorde opp med den romantiske forestilling om opprinnelig egenart, og fremholdt at nasjonene oppstår og utvikler seg gjennom kontakt med hverandre. «Vi vide», skrev han, «at det enkelte Menneske ikke erhverver sig Visdom og Dygtighed i Enlighed, men under Omgang med og Paavirkning af andre sine Lige.» Av dette er det rimelig å slutte at «i lige Maade det enkelte Folk ikke er istand til at opnaa nogen høj Grad af Dygtighed uden i Berørelse med andre Folkeslag.» Når slik kontakt jevnt over faktisk leder til «noget nyt og ædlere», og ikke til forsimpling og forfall, da er det fordi kontakten selv gir distanse til det nedarvede og tilvante, og aktiviserer en felles, rent menneskelig fornuft. «Thi Fornuften formaar at dømme og udvælge. Forskjellige Mennesker, som mødes, lægge ikke sammen sine Meninger, falske og sande, ved en simpel Sammenstuvning eller Sammenpakning. Den ene modtager kun fra den anden hvad han kan overbevises om at være sandt.» Man ser det i de større byer, der utenlandske handelsmenn og håndverkere gjerne er blant de dyktigste. Slik er det fordi «de Indvandrede stedse have en Anledning til Eftertanke og til Udvikling af Skjønsomhed ved at sammenligne sit Fosterlands Sæder og deres ny Opholdssteds.» 24

Av den gjengse kommunikasjonsteori ble det utviklet ansatser til en historie- og kulturfilosofi. Ved gjennomgang av sin tids etnografiske kunnskaper søkte Daa å underbygge en tese om «at Isolering og Samkvem ere de vigtigste bestemmende Faktorer for Folkenes Ejendommelighed eller Lighed»25 – men slik at likheten altså kom til å stå for det framskredne og fornuftsmessig universelle, og særegenheten for det vilkårlig begrensede, tilbakestående. Samrøre var av det gode, i form av migrasjon, raseblanding, «amalgamasjon» osv.26 Og utbygging av kommunikasjonsmidler av alle slag var selve nøkkelen til framskritt, både historisk og aktuelt politisk. «Det er klart at den nu istandbragte Samfærsel og Samhandel imellem Folkene er en meget stor Kraft til at forbinde dem og at udjevne mange af deres Forskjelligheder, altsaa til at omdanne de ældre Former».27 Under moderne samfunnsbetingelser syntes alt å peke i retning av større enheter; Tysklands og Italias samling var de mest imponerende aktuelle eksempler.28 «Saaledes opstaa paa Ruinerne af de gamle, smaa, forraadnede Samfund ny, større og livskraftigere Forbindelser.»29 Snart, mente Daa, ville man kunne «ophæve Tidens og Rummets Begrænsning» – og realisere den «verdensborgerlige Enhed».

Slik var altså «kommunikasjonsteorien» fra det 19. århundre: teknologioptimistisk, kosmopolitisk, liberalistisk. Som allmenn ideologi var den mest innflytelsesrik så lenge det ikke var mulig å få øye på noe politisk alternativ; med framveksten av en folkelig-demokratisk og norsk-nasjonal opposisjon ble den skjøvet til side. Rett nok levde den videre, like inn i massekommunikasjonens periode, men ikke som «evangelium» lenger: Når den kom til uttrykk i en seinere tid, var den tappet for en hel del utsagnskraft og anvendelighet.

Men hvordan er dette relevant i dag? Hvis det kan være et poeng i å interessere seg for dette første, proto-faglige paradigmet, må det være fordi det kan hjelpe oss til å oppfatte fagfeltet som avgrenset og komponert på andre måter enn vi er vant til. Når avis og telegraf med største selvfølge blandes sammen med bank- og veivesen, kan det bidra til å framheve mediene som teknisk-praktiske innretninger, dvs. som medier. Som Armand Mattelart har framhevet, kan det også bidra til at kommunikasjonsstudiet kommer løs fra sin fiksering på massemediene. Denne fikseringen «har fått oss til å glemme at kommunikasjonshistorien har en stamme som eksisterte lenge før de moderne massemediene ble til», påpeker han. Med henvisning stort sett til fransk materiale har han søkt å rekonstruere denne stammen – ved å spore framveksten av kommunikasjonsbegrepet, og av beslektede begreper som løper sammen i det (sirkulasjon og utveksling, nettverk og integrasjon) – og ved å skrive denne begrepshistorien inn i historien om praksis- og kunnskapsfelt som i nyere akademiske tradisjoner har mistet enhver forbindelse med hverandre: Medienes og transportmidlenes teknikk- og idéhistorie blir her vevd sammen med framveksten av metoder for kontroll over territorier og befolkninger (kartografi, logistikk, statistikk), og med samfunnsteorier og politiske utopier, språkpolitikk, standardisering av måleenheter for tid og rom, krigføring (kryptografi, etterretning, geopolitikk) osv. Å gjenoppdage sammenhengene som det gamle kommunikasjonsbegrep ivaretok, er å forberede seg til å gripe de aller nyeste utviklinger, hevder Mattelart. Massemediefikseringen «har vært opphav til et reduktivt syn på kommunikasjonshistorien – ja, verre: Den har ført til en historisk glemsel som hindrer oss i å oppdage hva som virkelig står på spill i den raske omdanning av kommunikasjonsformene i vår egen tid. Det er denne fornektelsen av historien som forklarer hvorfor samtidens kommunikasjonsdebatt er så mager, så banal …»30

Mattelart er hard i sin dom, kanskje urimelig hard. Hvis noen hadde hatt tid og ork til å grave fram kommunikasjonsteorien i norsk versjon, kunne vi selv tatt standpunkt til om, eller i hvilken grad, han har rett.

Referanser