To bøker om medienes farer

Ulla Carlsson (red.)

In the Service of Young People? Studies and Reflections on Media in the Digital Age

Ulla Carlsson og Cecilia von Feilitzen (red.)

Regulation, Awareness, Empowerment: Young People and Harmful Media Content in the Digital Age

Göteborg: Nordicom 2006

The International Clearinghouse on Children, Youth and Media har sluppet to nye publikasjoner – årboken In the Service of Young people? Studies and Reflections on Media in the Digital Age, redigert av Ulla Carlsson, og artikkelsamlingen Regulation, Awareness, Empowerment: Young People and Harmful Media Content in the Digital Age, redigert av samme Ulla Carlsson sammen med Cecilia von Feilitzen. Artikkelsamlingen er et bestillingsverk fra UNESCO, mens årboken er en uavhengig publikasjon. Bakgrunnen for artikkelsamlingen er UNESCOs ønske om en publikasjon som kan ta for seg «forsøk på og innovative tilnærminger til å redusere vold i elektroniske og digitale medier». Dette til tross, de to utgivelsene er nær fullstendig overlappende. Årboken inneholder seks av artikkelsamlingens syv artikler, med Divina Frau-Meigs artikkel om medieregulering, selvregulering og utdanning som det eneste unntaket. I tillegg har årboken ytterligere elleve artikler.

Ønsket om fokus på vold spesielt ser ikke ut til å ha hatt særlig innvirkning på artiklene, hvis tematikk spenner vidt: fra medieutdanning i Hong Kong og Canada (Cheung & Rother) og libanesisk ungdoms politiske og sosiale innflytelse (Abu-Fadil), til kommersialisering av barndommen (Skor), reguleringsregimer i EU (Schulz og Held) og barn versus TV i Bulgaria (Raycheva), Polen (Kirwil) og Asia (Banerjee & Seneviratne). Fellesnevneren for bidragene til de to utgivelsene er barn, medier, skadelighet og mediepolitikk. Sett under ett, inneholder de samlede artiklene et tverrsnitt av den pågående forskningen omkring barns forhold til levende massemedier, med bidrag fra Europa, Nord-Amerika, Asia, Afrika, Midtøsten og Oseania. Den geografiske spredningen er imponerende og viser redaksjonens ønske om å belyse problemstillingene med en rekke forskjellige kulturelle og politiske briller.

Dessverre skjemmes artikkelsamlingen noe av det tilnærmet teknologifetisjistiske utgangspunktet man ser allerede i forordet. All forskning på barn og medier skal sees i sammenheng med at vi nå lever i «en digital tidsalder». Det males et bilde av uoversiktlighet, løpsk digitalteknologi og blomstrende global kommunikasjon. Teknologien tillegges på samme tid både demoniske og befriende egenskaper, resultatet er at leseren får følelsen av å ha blitt satt ti år tilbake i tid. Dette fører dermed til at artiklene uvilkårlig leses med et skeptisk blikk.

Nå er sluttresultatet heldigvis ikke i nærheten av å være så ille som man kunne frykte. I kontrast til både oppdragsgivers grunnpremiss og innledningens beskrivelser, gir den samlede mengde artikler et totalbilde av virkeligheten som utfordrer antagelser som at Internett er vesensforskjellig fra andre medier, at innhold på nettet primært drives av grådige kommersielle aktører, og at barn generelt bruker Internett til å komme i kontakt med voldsinnhold og annet innhold som potensielt er skadelig for dem. Det som fremstår som samlingens hovedidé, er oversikt. De fleste av artiklene søker å gi et sammensmeltet overblikk og øyeblikksbilde fra de respektive forfatternes forskningsfelt og geografiske spesialområder. Dette er interessant lesning ikke bare for den gruppe forskere som arbeider med koblingen barn og medier, men for alle som har den minste befatning med medieforsk-ning – og ikke minst: mediepolitikk. Få argumenter brukes så hyppig som beskyttelse av barn når det er snakk om utforming av politikk og lovgivning rundt medier og mediebruk. Dette har konsekvenser langt utenfor «barn og unge»-sfæren. Det som i utgangspunktet er et forholdsvis lite hjørne av medieforskningen, får i neste runde betydning for hele samfunnet. Artikkelsamlingens enkeltdeler bidrar derved til den generelle samfunnsdebatten på et nivå utenfor den akademiske diskursen.

Ingen steder er dette så tydelig som i diskusjonen om hva som faktisk er skadelig innhold. Medieforskningens manglende engasjement i skadelighetsbegrepet har gjort det til et filosofisk og juridisk arena, hvor policyutvikling skjer på basis av antakelser, ofte knyttet til mer panikkpregede medieoppslag. I en publikasjon som umiddelbart havner midt i denne typen diskusjoner er det en svakhet at skadelighetsbegrepet ikke blir forsøkt definert, men heller ligger som et overordnet, uavklart premiss. Hva er skadelig for barn? Hva er støtende? Er det slik at uønsket og støtende innhold automatisk blir skadelig hvis det rettes mot barn? Livingstone og Millwood Hargrave gjør et interessant forsøk på en metastudie om barn og medieskadelighet. Hva sier forskningen om skadelighet og barns bruk av radio? TV? Musikk? Aviser? DVD? Ikke mye. Vi kan ikke trekke overordnede konklusjoner. Til det trengs det mer forskning … Dette torpederer ikke bokprosjektet, men understreker heller at også forskere blir fanget av den rådende offentligheten.

Denne type publikasjoner er med på å vise hvordan nettopp «nye medier» står ved frontlinjen når det gjelder å bryte ny mark for forskningsområders status – og dertil hørende policyutvikling og regulering. Dette illustreres også ved at begge publikasjoner inneholder en relativt omfattende oversikt over ulike prosjekter, ressurser og aktiviteter knyttet til opplysningsvirksomhet om mediekunnskap og barn og unges bruk. At denne oversikten også illustrerer gapet mellom praktikernes verden og fokus, og hvilke problemstillinger forskerne er opptatt av – det bare inspirerer og ansporer til videre fokus på og utvidelse av fagfeltet.

Gode antologier finnes fortsatt

Gunnar Iversen (red.)

Estetiske teknologier 1700–2000, volum 3

Oslo: Scandinavian Academic Press 2006

Antologier er upopulære for tiden. Finansieringssystemet for universiteter og høyskoler gir et klart signal om at artikler fortrinnsvis skal publiseres i tidsskrifter, en artikkel i antologi er den formen for forskningsrapportering som gir lavest uttelling. Mange har publisert forskning i egne publikasjoner i lokale skriftserier, det regnes ikke lenger som forskningspublisering i det hele tatt.

Gunnar Iversen og de andre i prosjektet «Estetiske teknologier 1700–2000» hører ikke på det øret. De publiserer sin forskning, sammen med bidrag fra en lang rekke andre forskere, i en samling artikler som nå har nådd sitt tredje bind. Innpakket i et uanselig omslag i blått og mørkeblått er dette en bok man lett vil gå forbi i bokhandelen, det er nesten som om noen vil skjule at boken er gitt ut på et akkreditert forlag (hvor prosjektets norske forskere får 0,7 poeng per artikkel). Utenpå ligner den på en lokal ad hoc-utgivelse.

Tredje bind av Estetiske teknologier 1700–2000 blir derfor interessant å lese som et eksempel på en sjanger mange i norsk forskning ønsker skal forsvinne. Gjør man det, ser man nok at boken viser fram noen av svakhetene med denne formen for publisering, men først og fremst demonstrerer den antologiens styrke. Sammenstillingen av artiklene bringer iblant fram innsikter som ikke er så lette å få øye på i enkeltbidragene. Artiklene kaster lys over hverandre, og kretser sammen inn interessante forskningsfelt ved å bringe innsikter fra hver sin kant.

Jeg har kost meg med denne boken. Den har en rekke velskrevne artikler om interessante temaer, og ofte temaer som ikke jeg visste jeg var interessert i på forhånd. Min dannelse har huller, og jeg har ikke kjent til spøkelsesforestillingene i Paris ti år etter revolusjonen som gikk under navnet fantasmagorier, jeg har vært lite opptatt av hvordan og hvorfor unge tyske forfattere reiste med postvogner på samme tid, og jeg har ikke lagt merke til at vogner ustanselig går i stykker i romaner fra 1700-tallet. Artikkelforfatterne vekker min interesse for disse og andre temaer ved å behandle dem med klar struktur, gode formuleringer og interessant argumentasjon. Samtidig aner jeg en sammenheng mellom bidragene, uten at jeg helt får tak på den – og nettopp det at den felles kjernen er til stede, men yter motstand, gjøre boken ekstra interessant.

Bak på boken kan jeg lese at bevegelse er temaet for bindet, og det hevder også Iversen i sitt forord. Det er jeg bare delvis enig i. Det var sikkert utgangspunktet, og nesten alle artiklene tematiserer bevegelse på en eller annen måte. Men det er forskjellige former for bevegelse, og boken er delt i tre deler. Under overskriften «Reiser» finner vi tre artikler om vognreiser i tidligere århundrer: Yngve Sandhei Jacobsen reflekterer over Heinrich von Kleists reise med postvogn fra Berlin til Würzburg i 1800. Carsten Meiner skriver om hvordan vognen i 1700-tallets romaner ble ensbetydende med tilfeldigheter som stanser handlingen, mens Julio Jensen ser på hvordan vogner opptrer i spansk litteratur nesten 200 år tidligere (så strengt tatt burde tittelen på boken være «Estetiske teknologier 1550–2000»). To artikler handler altså om litterære beskrivelser av bevegelse, mens den tredje handler om hvordan en forfatter og hans brev faktisk beveget seg.

Delen som er kalt «Bilder» har også tre bidrag: Sara Brinch har skrevet om en film om et bilde, Pike med perleøredobb. Iversen analyserer boksing og dans i de fire eldste bevarte norske spillefilmene, og Joachim Schiedermair studerer hvordan Camilla Collett tar opp portretter i sine tekster. Det er denne delen som mest enhetlig tematiserer bevegelse: alle tre artiklene diskuterer estetiske verker som har bevegelse og stillstand som tema.

Den første og største delen heter «Apparater», og inneholder fire artikler som omhandler ulike medieteknologier. Eivind Røssaak skriver om bullet time-effekten, filmeffekten som ble berømt med Matrix, hvor all bevegelse unntatt kameraets fryses, så det ser ut som om tiden nesten står stille. Tom Gunning skriver om bevegelige spøkelsesbilder i mørklagte rom, og Barbara Gentikow diskuterer moderne medieteknologier med spektakulært klar gjengivelse for å vise at medietekster også er sanseerfaring. At Bram Stokers Dracula faktisk handler mer om stenografi, skrivemaskin og fonograf enn om vampyrer, er utgangspunktet for Knut Ove Eliassens essay, og fonografen er også tema for Andreas Bergslands artikkel om ulike teknologier for opptak og produksjon av musikalske lyder. Denne delen inneholder dessuten en femte artikkel: K. Ludwig Pfeiffer skriver om menneskers naturlige og unaturlige bevegelser. Det er i denne delen, den første halvparten av boken, at bevegelse stadig forsvinner som tema. Verken Gentikow eller Eliassen er særlig opptatt av bevegelse, og hos Bergsland er bevegelsen maskinens bevegelse: sylinderen på fonografen som dreies rundt. Det betyr ikke at ikke artiklene passer sammen, for de gjør for det meste det. Men det er tematiseringen av medieteknologi i den estetiske praksisen som er felles tema, ikke bevegelsen.

Det er ikke bare lett å redigere en antologi. I stor grad er redaktøren prisgitt sine forfattere, og han eller hun har få sanksjonsmuligheter overfor dem som leverer for sent, for lite, for dårlig, eller utenfor temaet redaktøren trodde alle var enige om. Iversen og de øvrige forfatterne har for det aller meste fått til et vellykket samarbeid i denne boken. Men noen artikler stikker seg ut, og det er da sjangerens svakheter kommer til syne. Å formulere seg kort og effektivt er en dyd, men noen av kapitlene mot slutten av boken slutter før de er ferdige. Jeg har som nevnt ikke lagt merke til at vogner har en tendens til å bryte sammen i 1700-talls-romanen, men etter å ha lest Meiners artikkel kommer jeg aldri mer til å overse hvordan de stadig brukes for å stoppe framdriften i handlingen. Det som står er riktig interessant, og det hadde fortjent en skikkelig diskusjon og konklusjon. Meiner har gjort en interessant observasjon, men unnlater å vise hvilken betydning den har. Jensens artikkel om vogner og kareter i spansk gullalderlitteratur bremser også brått opp. Etter å ha brukt ni sider på å vise at vogner på den ene siden brukes som metafor for himmellegemenes bevegelse, og på den annen side at vognførere hadde et litt tvilsomt rykte i Spania i barokken, oppsummerer Jensen med et avsnitt på seks linjer. Det blir for lite til at jeg kan se noen sammenheng mellom fenomenene han beskriver. Artikkelen er rett og slett for kort.

Gentikows artikkel står litt på siden av de andre, men er samtidig særlig relevant for Norsk medietidsskrift. Gentikow argumenterer for at medievitenskapen i større grad må diskutere medietekster som sansning. Det er et synspunkt som kan ha mye for seg, men Gentikows argumentasjon er ikke overbevisende. Hun åpner med å hevde at resepsjonsforskning, særlig i Skandinavia, har oversett sansningens betydning. Hvilke forskere som har oversett dette er ikke godt å si, for Torben Grodal er den eneste som er nevnt ved navn, og hans forskning avvises raskt da den har et «problematisk biologistisk grunnlag» (s. 65). Gentikows argumenter mister kraft, når det er så uklart hvem de er rettet mot. Uklarheten blir enda større fordi begrepet sansning er så utflytende. Noen ganger er det sansenes inntak av data, noen ganger er det tolkningen av disse som er tema, og noen ganger brukes sansning så vidt at det er vanskelig å se hva som skiller det fra det tekstbegrepet Gentikow ønsker å utfylle. Denne artikkelen ville vært mye bedre med en ekstra runde redigering, noe som ikke alltid er så lett å få til når man setter sammen en antologi.

Fem av bidragene i boken er skrevet av forskere fra utenlandske universiteter; for meg er Tom Gunning den mest kjente av dem, og hans artikkel er drivende god. Ikke minst er den så velskrevet på norsk i Gunnar Iversens oversettelse. Jeg skulle like å vite om den er like god på engelsk, eller om Iversen faktisk har løftet språket i artikkelen.

Iversen har valgt å la artiklene følge en omvendt kronologi, fra Matrix (1999) til spansk barokk. Det er et godt valg. Boken åpner med at Røssaak analyserer Matrix, Bill Violas Five Angels fra 2001 og arbeider av Ken Jacobs og Francis Bacon fra 1960- og 70-tallet, og viser at de alle tematiserer skillet mellom stillstand og bevegelse på en måte vi kan finne igjen i kunst siden renessansen. Røssaak etablerer for leseren ideen om at tidlige tiders estetiske teknologier kan fortelle oss noe om forholdet mellom teknologi, samfunn og estetikk i vår egen tid. Dermed blir det riktig interessant når Gunning argumenterer for at fantasmagoriene var populære nettopp fordi opplysningstidens mennesker forsto at de ikke så overnaturlige vesener, men merkelig troverdige spesielle effekter. Vi leser med interesse at vampyren Dracula først og fremst er en førmoderne kontrast til datidens moderne kommunikasjons- og arkivteknologi, og ikke minst til kvinnens nye rolle som yrkesaktiv stenograf og maskinskriverske. En etter en demonstrerer artiklene effektivt av artiklene i at estetiske verker gjennom århundrene alltid er på samme tid en del av et samfunn og en særskilt teknologi, og speiler og kommenterer det samme samfunnet og den samme teknologien.

For denne leseren blir dermed ikke bevegelse den egentlige kjernen i boken. Bevegelse er utgangspunktet, det er det gode spørsmålet som ble stilt, og som ga mange ulike svar, som fra ulike vinkler belyser forholdet mellom samfunn, kommunikasjonsteknologier, og estetiske representasjoner av de to. Nettopp denne indre sammenhengen, at vi stadig kretser rundt et sentralt tema som er vanskelig å få skikkelig grep på, gjør dette til et dokument over forskning på vei mot et svar. Det er spennende lesning.

En oppklaring til slutt: I Norsk medietidsskrift anmelder vi ikke det redaksjonens medlemmer har skrevet. Jeg har derfor ganske enkelt hoppet over Sara Brinchs artikkel i dette bindet. Det ville være for galt om en flott antologi som denne ikke ble anmeldt fordi redaktøren vår har skrevet ett av tolv bidrag.

Lokalavisa – smått er godt!

Gard Espeland

Lokalavisa nær og kjær

Oslo: Landslaget for Lokalaviser 2006

Landslaget for norske lokalaviser (LLA) vart skipa i 1976, og feira i fjor sitt 30-årsjubileum, m.a. ved å gje ut ei jubileumsbok. Det sette utvilsamt ein spiss på feiringa at den avistypen LLA representerer, dei svært lokale («superlokale») små fådagarsavisene, i alt 137, som kjem ut sjeldnare enn fire gonger i veka, med vel ein halv million i samla opplag (eit snitt på vel 3600). Denne avisgruppa kan vise til framgang i den statistikken for opplagsutvikling 2005 som vart lagd fram i fjor (saman med ei handfull nisjeaviser) – medan både laussalsavisene og dei fleste noko større lokale dagsavisene måtte notere endå eit år med tilbakegang. Eit klart fleirtal av dei litt over 100 medlemmene av LLA kunne notere ein auke i opplaget sitt frå 2004 til 2005, og samla hadde denne avisgruppa framgang for 14. året på rad. Altså: Medan avismediet slit i motgang, internasjonalt og no etter kvart også i «avislandet» Noreg, har dei små avislappane rundt om i distrikta framgang og har grunn til å sjå framtida lyst i møte. Kvifor?

Dette spørsmålet er det no stadig fleire som stiller seg, ikkje minst medievitarar. Ein kunne nesten kalle det «lokalaviskoden»: Kva er det spesielle med desse små avisene som gjer at dei har framgang – på tvers av både nasjonale og internasjonale trendar? Her er det ikkje sikkert at dei tradisjonelle forståingsmodellane for avismediet kan gje svaret, for desse byggjer helst på korleis dei store dags-avisene fungerer og har fungert. Kva er det vi medievitarar og pressehistorikarar ikkje har fått med oss?

Det er på jakt etter denne «lokalaviskoden» at ei bok som denne kan vere til nytte, sjølv om ho strengt tatt ikkje er noko medievitskapleg bok. Ho er først av alt ei jubileumsbok, med dei sterke og svake sider som høyrer med denne til sjangeren, mykje avhengig av hvem som har skrive boka. Men som mange medievitarar og pressehistorikarar veit, kan slike bøker, uansett svake sider, vere gode kjelder til forståing av ikkje berre eit enkelt medium (t.d. ei bestemt avis som rundar år), men ei helt mediegruppe.

Kva er der så å hente for ein medievitar i denne jubileumsboka som kan rettferdiggjere ei bokmelding i dette tidsskriftet? Jubileumsbøker (og festskrift) har minst to sider: feiring – og kunnskap. La meg ta feiringa først: stoff som hyllar jubilanten og er ei fagnad for lesaren. Her er det mykje å glede seg over, særleg for målgruppene for dette «festskriftet»: redaktørar og medarbeidarar i desse avisene, lesarane deira og andre generelt samfunnsinteresserte borgarar. Her er ein god og interessevekkjande bokbunad (layout), «Ode til lokalavisen», ei mengd gode bilete og morosame teikningar, intervju med både kjende og ukjende lesarar om kva lokalavisa har å seie for dei, helsing frå kulturministeren (om «lokalavislandet»), gode historier frå eit til tider tøfft journalistliv i ei lita lokalavis, oversyn over styreleiarar, generalsekretærar, landsmøtestader, prisar – og samtlege medlemsaviser, saman med tittelhovud og dei mest sentrale fakta for kvar avis. Etter det eg kan sjå, er dette i så måte ei vellukka jubileumsbok.

Men kva så med det faglege, med kunnskapsstoffet? Dette vil eg dele i to: den delen som bidreg til å kaste lys over «lokalaviskoden», og den delen som populariserer historisk og medievitskapleg kunnskapsstoff. Eg er meir positiv til det første enn det siste, og begynner derfor med det første, slik at mine kritiske innvendingar mot boka kjem heilt til sist.

Gjennom så å seie heile boka kjem det fram, direkte eller indirekte, det som meir enn noko anna kan kaste lys over «lokalaviskoden»: den heilt lokale innretninga desse avisene har, og dermed den korte avstanden til lesarane. Rett nok har «superlokalavisa» dei fleste funksjonane sams med dei større avisene: nyheiter, annonser, debatt, overvaking, underhaldning m.v. Men alt dette har her utgangspunkt i det lokale, det som lesarane kan kjenne seg igjen i. Dermed har lokalavisa ein unik identitetsskapande funksjon. Dette kjem ikkje minst fram i dei mange «intervjua» gjennom boka med kjende og ukjende personar «på gata» om kva lokalavisa har å seie for dei. Her vrimlar det med formuleringar av typen «tar opp ting som skjer i nærmiljøet mitt», «det som opptar lokalsamfunnet», «det som skjer i bygda», «får med meg det som skjer i nærmiljøet mitt», «og så lyser den opp i hverdagen med positive glimt frå vår hyggelige småby», «den viktigste kulturbæreren i lokalsamfunnet» – og: «Aviser kan aldri bli lokale nok. Lokalaviser er originale heilt av seg sjølve, utan å anstrenge seg for å vere det». (Det siste sitatet er av den kjende humoristen Are Kalvø!)

Medan dei større avisene slit med oppslutninga frå dei yngre generasjonane, kan den superlokale avisa dra fordel av den korte avstanden til lesarane til å etablere god kontakt også med barna – gjennom personaliaspaltene, helsingar på fødselsdagen, bilete frå lokale arrangement eller «den første blåveis om våren» osv. – stoffområde som elles ikkje er særleg påakta i forskinga og debatten omkring avismediet (der det gjerne blir omtalt som berre «retur-informasjon»). Eller som ei av dei «på gata» uttrykte det: «Lokalavisen er stor for barna som kommer på trykk. Hjemme er det helt topp når det er bilde av dem i avisen. Og vi voksne holder oss orientert om det som skjer.»

Til slutt om populariseringa av fagleg stoff, både historisk og aktuelle problemstillingar i presseverda. Den sterkaste delen er utan tvil kapittelet «Lokalavisene får eigen organisasjon». Her er forfattaren på heimebane. Dette har han skrive om før, i ei tilsvarande jubileumsbok fem år tidlegare – dette kan han. Han er også god på det ein kunne kalle «drøftingsdelen», der han er innom ei heil rad problemområde, som det kvar for seg kan skrivast (og blir skrive) bøker om: globalisering, kommunestruktur, avisøkonomi, eigarstruktur, Muhammed-teikningane, styring av informasjons-straumen, gratisaviser, den tekniske utviklinga (nettaviser m.m.), lesarmedverknad, presseetikk osv. Men den lesaren som vil fordjupe seg i eitt eller fleire av desse temaa, får ingen tips frå forfattaren om kvar han/ho skal gå. Mi største innvending mot denne boka som heilskap er: Her er inga litteraturliste, berre ei handfull spreidde og tilfeldige tilvisingar. Eg vil gjette på at det har skjedd etter råd (eller pålegg) frå oppdragsgjevaren (LLA), men det er like fullt ein veikskap.

Når forfattaren vil gje ein sveip over (lokal)pressas historie, kjem han ikkje udelt heldig frå det. Han skriv under overskrifta «Tradisjon og historie» mellom anna: «Her i landet er det vanleg å rekne Drammens Tidende som kom i 1832, som den første eigentlege lokalavisa. Men lokalavisa Møre i Volda har røter heilt tilbake til 1810 via Norsk Landboeblad og Den lille månedsavis» (side 61).

Her var det mykje rart på ein gong! Rett nok er det fint at han nemner Norsk Landboeblad frå 1810, utgjeve av Sivert Aarflot på det første trykkeriet på landsbygda. Men kvifor Drammens Tidende frå 1832 (dvs. forlauparen for avisa i dag med same namn) – og ikkje t.d. avisa med same namn som kom ut allereie i 1816 (og gjekk inn i 1833), eller Ugebladet for Skien og Omegn frå 1830, som var den første byavisa utanfor stiftsbyane (og Drammen)? Forklaringa er nok upresis bruk av ei av dei altfor få oppgjevne kjeldene: Norsk pressehistorie av Ottosen, Røssland og Østbye. Her har han nok lese følgjande: «Wulfsbergs rolle som avispioner blir understreket ved at han også etablerte Tiden i Drammen som en av de første lokalaviser i 1832» (side 21).

Mi neste innvending er at Den lille Maanedsavis på Ekset med dette blir tildelt ei rolle i norsk pressehistorie heilt bortanfor alle rimelege proporsjonar. Dette var ein liten bladlapp som kom ut uregelmessig, som vi ikkje har noko oppbevart eksemplar av, og som i beste fall kan nemnast i forbifarten som ein forlaupar til den langt viktigare lokal- og regionavisa Landboe-Avisen, som kom ut regelmessig frå 1833 (til 1844) og kan reknast som ei av forlauparane til dagens lokalavis i Volda: Møre (eit typisk medlem av LLA). Kvar forfattaren har sin kjennskap til «Månedsavisa» frå, er ei gåte, for ho er (rimeleg nok) ikkje nemnd i Norsk presse-historie. Igjen eit døme på kor nyttige litteraturlister (eller «kjelder») kan vere i slike bøker, sjølv når tilvisingar ikkje blir gjorde inne i teksten (som rimeleg er for denne type bøker).

Men rett skal vere rett – i framhaldet er forfattaren tilbake på rett spor når han konstaterer: «Den aller første generasjonen lokalaviser kom i perioden fram til 1850. Dette var aviser som var retta inn mot lokale lesarar, men som innhaldsmessig ikkje alltid hadde så mykje lokalt stoff. Lokaljournalistikk er ein uprøvd sjanger ...». Til å begynne med var «lokalavisa» for dei fleste av lesarane sine det einaste mediet som kunne fortelje dei om kva som hende, særleg nasjonalt og ute i verda. Men etter kvart kom det eine nye mediet etter det andre og overtok desse stoffområda, og det var vel i grunnen ikkje så vanskeleg for dei utprega lokalavisene å finne det som skulle bli sjølve suksess-formelen: spesialisering på det «superlokale». Eller som ein av dei «på gata» formulerte det: «Lokalavisene lever i en perfekt symbiose med riksmediene. Sammen gir de meg helheten jeg trenger for føle meg oppdatert.»