TV2 har en programheading de kaller Tid for…. Mange har sikkert sett «Tid for mat» med Kjersti Bergersen og Trond Moi, noen har kanskje også sett «Tid for hjem». Programmene gir tips og inspirasjon til dem som ønsker å lage mat og drinker slik som mesterkokken gjør det, eller ønsker å gå løs på oppussing av bad eller kjellerstue. «Tid for forskning», derimot, et program som forteller hvordan superforskeren skriver søknaden som garantert vil gi forskningstermin, eller som kommer med tips og råd om hvordan man rydder plass for eget arbeid i en hektisk høgskole- og universitetshverdag, har aldri vært på fjernsynskanalens sendeplan. Lignende tema synes i stedet å ha blitt populære – og nødvendige – poster på agendaene for institutt- og seksjonsseminar landet over, som resultat av gjennomføringen av kvalitetsreformen. Reformen har ikke bare ført til omlegging av fagtilbud og undervisning ved norske læresteder, det har også ført til en ny forskningshverdag. På papiret og i stillingsbeskrivelser finnes det tid til forskning, men virkeligheten oppleves ofte annerledes.

Hvor mye tid til forskning de tre artikkelforfatterne i dette nummeret av Norsk medietidsskrift har, vites ikke, men av resultatene å dømme har de i alle fall hatt tilstrekkelig av den, i kombinasjon med gode og interessante forskningsspørsmål å jobbe med. Resultatet er tre interessante og originale artikler som hver for seg belyser deler av et aktuelt mediebilde. Marianne Ryghaugs artikkel «Some like it hot» handler likså godt om forskning, eller rettere sagt om formidling av den, formidling av klimaforskning. Gjennom en undersøkelse basert på intervjuer av klimaforskere, samt innholdsanalyser av hva norske aviser skrev om drivhuseffekt gjennom en treårs periode, skriver Ryghaug ut fra en antagelse om at forskningsjournalistikk er som offentlig kommunikasjon formet av «samarbeid og konflikt mellom ulike aktører, som hver og en opererer ut ifra sine egne behov, motiv og begrensninger.».

Hva gjør høgskole- og universitetsansatte når de er ferdig med undervisningsårets undervisning, ferdig med sensurering og fagevaluering? Hva gjør de når sommeren står for døren, med frihet til å velge: ferie, konferanser, arbeidsro på kontoret? I år var det mange av oss som valgte å koble av med en roman som handler om det å forske, om å være del av et forskningsmiljø. Hadde Dagens næringsliv ringt et utvalg norske akademikere i løpet av sommerferien og spurt hvilken bok de hadde liggende på nattbordet, ville nok svært mange svart det samme: – Jo, der ligger Uris De beste blant oss. Etter at romanen ble sluppet på markedet i juni, i finstemt koordinasjon med utbetalingen av årets feriepenger, gikk salget til værs. Boken om forskningsliv, begjær og internkonflikter ved et rett nok oppdiktet institutt ved Universitetet i Oslo endte til slutt på bestselgerlistene etter sommeren 2006, mens solbrune akademikere diskuterte lattervekkende karikaturer av norsk universitetsliv etter reformen, kvantitetsreformen, som Uri kaller den, over kaffekoppen etter endt ferie.

I artikkel nummer to, Når publikum blir produsenter, presenterer Yngvar Kjus sin studie av norske Idol, sangkonkurransen som TV2 i år arrangerte for fjerde gang. Idol er konkurransen der du som tv-seer med (mobil)telefon og gjerne også internettilgang kan være med på å bestemme hvem som skal vinne. Gjennom tekststudier, intervjuer og observasjon av produksjonen av konkurransen retter Kjus fokus på fremgangsmåtene som blir brukt for å skape, og håndtere, publikums deltagelse i programmet.

1. august opphørte særavtalen som regulerte arbeidet til vitenskapelig ansatte ved universitet og høgskoler. Etter at Kunnskapsdepartementet opphevde retningslinjene som tilsa lik fordelig av arbeidstid mellom undervisning og forskning, så Forskerforbundet det ikke lenger holdbart å opprettholde avtalen med departementet. Resultatet er blitt at høgskole- og universitetsansatte nå er underlagt allmenne arbeidstidsbestemmelser, som blant annet betyr at undervisning så vel som forskning skal foregå i tidsrommet 0700 og 1700. Hva opphevelsen av retningslinjene og oppsigelsen av avtalen vil bety i årene som kommer, er det ingen som riktig vet ennå, men en mulig konsekvens kan være at forskningstiden vil bli redusert i forhold til de rammene som tidligere eksisterte, fordi forskningen vil gå på bekostning av undervisning og administrasjon innenfor arbeidstidens rammer. Utfordringen blir å skape tid til forskningen uten at det skal ende opp som overtidsarbeid. Svært mange høgskole- og universitetsansatte har alltid arbeidet mer enn normal arbeidstid fordi forskningen ikke bare er en del av jobben, men fordi det er noe man har en brennende interesse for. Å skulle tenke forskning som en hobby eller fritidssyssel, for ikke å gjøre den til en økonomisk belastning for arbeidsgiveren, bør imidlertid være utelukket.

Den siste hovedartikkelen i dette nummeret av Norsk medietidsskrift tar for seg nettavisenes utforming og formidlingsstrategier. I Gamle sjangre, ny estetikk retter Martin Engebretsen oppmerksomheten mot nettavisenes førstesider, deres ‘velkomstdiskurs’ som han kaller det. På grunnlag av en studie av til sammen 12 nettaviser hentet fra Norge, Sverige og Danmark gjør Engebretsens en undersøkelse av om det finnes etablerte konvensjoner og standarder for nettavisfrontenes diskurser, med fokus både på sidenes estetiske og sosiale dimensjoner.

Det finnes ingen aldersgrense for det å forske, og for mange aldrende høgskole- og universitetsansatte framstår nok pensjonisttilværelsen som en mulighet for en siste forskningstermin, en forskningstermin på livstid. En markant skikkelse innenfor den amerikanske filmforskningen, David Bordwell, har nå trukket seg tilbake fra universitetslivet, samtidig som han lanserer ytterligere en bok i en allerede omfattende portefølje. Denne gang er temaet det nye Hollywood. Erlend Lavik fra Universitetet i Bergen møtte ham tidligere i sommer, og fikk ham i tale om forskning og publisering gjennom nærmere tre tiår.

Den omfattende debatten om presse, journalistikk og etikk som vi har hatt gående i tidsskriftet avsluttes i dette nummeret med et innlegg av Odd Raaum, mens Tanja Storsul gir et innblikk i et nytt program tilknyttet en særs viktig brikke i spillet om den enkeltes forskers forskningstid – Forskningsrådet. Rådets store program for IKT-forskning, VERDIKT, blir presentert med et blikk for de mulighetene som finnes for medievitere med IKT-orienterte forskningsideer.

Du finner nok ingen tips om hvordan du skal få mer tid til forskning i en travel hverdag i dette nummeret av Norsk medietidsskrift, men vi håper ikke desto mindre at tidsskriftet vil være en kilde både til økt kunnskap og til inspirasjon for eget arbeid framover. Både det som gjøres i og utenfor arbeidstiden.

Sara Brinch