Abstract:

The article addresses the way Climate Science is presented in Norwegian newspapers through out the last four years. The analysis demonstrates how the subject of climate change is the result of an interactive practise between journalists and scientists, where the interplay to a large extent, is dominated by the journalists urge to dramatise, both what is happening in the Nature and in the Sciences. Thus, the scientific certification of knowledge is by far dissolved in the quest for drama, which in some cases leads to the fact that scientific disagreement becomes more important than the outcome of the drama.

Keywords:climate change,science,journalism,translation, politics

Høsten 2005 kunne vi i norske aviser lese at «klimautslipp gir økt orkanaktivitet» og at man «varsler flere naturkatastrofer». Samtidig kunne man lese om både tvil og tro i klimaforsk-ningen – om «sikkerhet», «saklighet», «tull» og «bedrag». Hvordan gjøres klimaendringer til et brennhett tema? Og hvordan opptrer journalister og forsk-ere i denne heten?

Klimaendringer og andre miljøproblemer er avhengig av å bli synliggjort i media for å kunne bevege seg fra kun å fremstå som en tilstand til å bli en sak som kan generere politisk oppmerksomhet. Uten mediedekning er det lite sannsynlig at et problem vil kunne entre arenaen for offentlig debatt eller bli en del av den politiske prosessen (Hannigan 1995). Denne artikkelen tar for seg formidling av kunnskap og meninger omkring klimaendringer som har funnet sted i Norge de siste årene. Analysen ser med andre ord på hvordan et vitenskapelig temaområde, nærmere bestemt klimaforsk-ningen, blir oversatt eller translatert, brettet ut og mangfoldiggjort i norske aviser. I denne sammenheng er det viktig å påpeke at translasjonen ikke bare innebærer en oversetting av klimakunnskapen, men at den også innebærer en innrullering og mobilisering av aktører (Latour 1987, 1988; Callon 1986). Poenget er å vise hvordan fortellinger omkring klimaendring produseres i avismediene og hvordan de forholder seg til hverandre. Det er her altså ikke snakk om å formidle én stor fortelling, men snarere å karakterisere det varierte budskapet omkring klimaendringer som oppstår i det offentlige rom.

Debatten om klimaendringer i norske aviser kan i tillegg til å omhandle formidling av vitenskap, også oppfattes som et forsøk på å skape en politisk dagsorden. Vi kan med andre ord også ha med en politisk translasjon å gjøre, hvor poenget til syvende og sist kan være å omsette kunnskapen om klimaendring til politisk handling. Hvorvidt mediedebatten om klimaendring kan sies å fungere på denne måten, vil også bli berørt i artikkelen.

De fleste av oss er avhengige av media for å prøve å skape orden og fornuft i den ofte forvirrende strømmen av informasjon når det gjelder miljørisiko og miljøteknologier. Tidligere forsk-ning viser at massemedia er hovedkilden når det gjelder lekfolks kunnskap om klimaendring (Wilson 2000, 1995; Bell 1994). Medienes produksjon og formidling av debatten rundt drivhuseffekt og klimaendring er i så måte viktig for å forstå hvordan folk flest oppfatter tilstanden vi befinner oss i og debatten omkring den. Dette vil igjen være viktig for hvordan folk handler og for folks påvirkning av det politiske landskapet. Enkelte har imidlertid kritisert forsk--ningen for å ha lagt for ensidig vekt på forestillingen om «de mektige massemediers» påvirkning og for dermed ha undervurdert publikum som aktive fortolkere. Ett utviklingstrekk i relasjonen mellom medienes innhold og publikum er den økende oppmerksomheten innenfor humanistiske fagområder for resepsjonsforsk--ning og økt bruk av konstruktivistiske tilnærminger innenfor samfunnsvitenskapen, som til sammen har bidratt til å gi større fokus på relasjonen mellom folks meningskonstituerende fortolkninger i gitte kontekster og medieinnholdet (Waldahl 1999). Dette innebærer at medias rolle som aktør for miljøoppdragelse og agendasetter må oppfattes som kompleks. Tidligere studier har for eksempel vist at dagspressen både har vært sen med å gripe fatt i problemstillinger relatert til miljøet, at folk gjerne er skeptiske til det som media skriver i lokale miljøpolitiske saker fordi de tolkes ut ifra deres praktiske hverdagskunnskap, og at media sjelden aktivt gir svar på miljøproblem (Hannigan 1995).

En vanlig måte å se på forholdet mellom kunnskap og medier på, er å se på dette kun som et lineært overføringsproblem der det essensielle er å sikre overføring av den vitenskapelige kunnskapen. Sett fra et konstruktivistisk ståsted er det imidlertid ikke bare selve overføringen som bør stå i fokus. Det blir i større grad selve den journalistiske kunnskapsproduksjonen som blir interessant. Enkelte tidligere arbeider hevder sågar at manglende erkjennelse av journalistenes rolle som konstruktør kan ha bidratt til et ensidig fokus på asymmetrien i forholdet mellom ekspert og lekmanns refleksjonsmuligheter i offentligheten (Solli 2000). En anerkjennelse av journalistisk bruk av vitenskapelig kunnskap vil i mine øyne være hensiktsmessig i forhold til ønsket om å tenke annerledes om forsk-nings-for-mid-ling. I denne artikkelen vil jeg derfor tilnærme meg forsk-nings-jour-nali-stik-ken ved å anta at offentlig kommunikasjon er formet av samarbeid og konflikt mellom ulike aktører, som hver og en opererer ut ifra sine egne behov, motiv og begrensninger. Journalister, deres redaktører og forsk--erne selv influerer måten vitenskap og forsk--ning blir presentert i media. Bildene som blir overbrakt offentligheten av vitenskap og teknologi reflekterer egenskaper ved journalistprofesjonen, redaktørenes vurdering av hva folk vil lese (eller hva journalister tror folk vil lese om?), men også til en viss grad forsk--ernes formidling av disse temaene.

I denne artikkelen ønsker jeg derfor å se mer inngående på hva denne konstruksjonen innebærer. Problemstillingen kan formuleres som ’hvordan populariseres og uttrykkes et kunnskapsfelt med så stor grad av kompleksitet som klimaforsk--ningsfeltet i dagspressen?’. Artikkelen har med andre ord som målsetting å belyse hvordan kunnskap om klimaendringer konstrueres i norsk dagspresse, som følge av journalisters og forsk--eres praksis hver for seg og som følge av relasjonen mellom journalister og forsk--ere. Videre ønsker jeg å se på hvilke konsekvenser dette får for budskapet. Sagt på en annen måte: jeg ønsker å vise hvordan journalistikken, og måten dagspressen og journalister handler og uttrykker seg på, bidrar til å konstruere bilder av kunnskapen om klimaendring med konsekvenser for måten klimaendringer presenteres i offentligheten, samt hvordan forsk--erne er med på å påvirke disse bildene. I tråd med en slik tilnærming blir det interessant å fokusere på aktørenes handling. Underliggende problemstillinger blir da: hvordan opererer journalister og forsk--ere i relasjon til denne typen materie? Hva gjør for eksempel klimastoff til godt nyhetsstoff?

Før jeg går over til å svare på disse spørsmålene, er det imidlertid viktig å se mer inngående på noen teorier om forsk--ningsjournalistikk og plassere det konstruktivistiske perspektivet som ligger til grunn for artikkelen.

Forsk--ningsjournalistikk

Det er utført en rekke studier av forsk--ningsjournalistikk som gjerne omtales som «Science and the media».1 Dette fagfeltet har i stor grad vært konsentrert om å studere allmennhetens forståelse og kunnskap om vitenskap på bakgrunn av mediedekningen, og har ofte hatt som premiss at forsk--ningsjournalistikkens anliggende er å popularisere vitenskapelige oppdagelser eller prosesser (Hornmoen 2003). Ifølge Harald Hornmoen (2003) har mange av studiene innenfor denne fagtradisjonen, og kanskje spesielt samfunnsvitenskapelige studier som benytter såkalt ’innholdsanalyse’ (content analysis), hatt som fokus å beskrive innholdet i mediedekningen ved bruk av såkalte ’objektive’ mål. Studiene har videre hatt som målsetting å øke folks forståelse av vitenskap.2 En annen velkjent inngang har vært å studere hvordan vitenskapelige kontroverser har utspilt seg i pressen og å studere forsk--eres håndtering av journalister og media,3 mens en tredje innfallsvinkel har vært studier med en mer språklig eller lingvistisk orientering.4

En fjerde posisjon fokuserer på mer kulturelle forhold når det gjelder formidling av forsk--ning. Den stiller seg kritisk til de lineære modellene for kommunikasjon av forsk--ning og vitenskap og befinner seg innenfor feltet Science and Technology Studies (STS).5 Ett av de sentrale verkene innenfor den kulturorienterte og konstruktivistiske fagtradisjonen, og som også tar opp i seg studier av kontroverser, språk og forsk--eres håndtering av media, er Dorothy Nelkins Selling Science – How the press covers science and technology fra 1995.

Nelkin (1995) beskriver medias økende trang til å dramatisere hendelser som et viktig kjennetegn ved utviklingen de siste tiårene. Hun sier videre: «The coverage of science in the 1990s has also been influenced by the growing competition in the media: events are dramatized and the public figures villainized in the endless quest for ‘news’». Dette synet støttes også av Denis Bray og Hans von Storch (1999), som sier: «Very often the media just go ahead and give a completely sordid view just because the more dramatic, the better it sells». Dette har ført til at forsk--ning og vitenskap i første rekke kommer i fokus ved dekningen av store oppdagelser og heltedåder. Dramatiske hendelser, faglig splid og uenighet har også stor medieappell (Nelkin 1995).6 Sånn sett er forsk--ningsjournalistikken eller ’science journalism’ stort sett underlagt mange av de samme formkrav som andre typer journalistikk.7 Det kan derfor være misvisende å fremheve forsk--ningsjournalistikk som noe helt for seg selv, ettersom de fleste forsk--ningsjournalister først og fremst er journalister som i likhet med andre journalister har som sitt fremste mål å få sine historier på trykk (Allan 2002). Det er med andre ord grunn til å anta at forsk--ningsjournalistikk i høy grad er underlagt de samme krav som nyheter generelt, idet at det skal være interessant og spennende – sakene bør være nye og dramatiske, og aller helst bør de beskrive to ulike parter i konflikt med hverandre (Thorbjørnsrud 2003; Cook 1998).8 Ifølge Martin Eide (1999) overdriver journalister frykten for å kjede sitt publikum. Han sier:

Så avgjørende synes det å rigge til den friskeste konfrontasjon og den festligste meningsutveksling at det går ut over formidlingsansvaret, analyse- og nyhetsambisjonen. Journalisten nøyer seg for ofte med å opptre som impresario. Det betyr at i de journalistiske valg og prioriteringer blir dramaturgi og iscenesetting gjerne viktigere enn saksspørsmål og innhold (jf. Ekström 1998) – en journalistisk rollefortolkning som ofte gir høy temperatur, men lav innsikt (Eide 1999).

Journalister tilskriver verdier og syn på virkeligheten i stor grad gjennom metaforbruk og har ofte en felles stil, språk- og billedbruk (Hornmoen 1999; Nelkin 1995, 1991). Når lignende metaforer brukes ofte, forsterker de ofte hverandre og kan skape kraftfulle bilder med implikasjoner for politikkutforming (Nelkin 1995). Ifølge Nelkin (1995) er bruken av bilder og beskrivelser med på å skape vurderingsmessige skjevheter som ligger under offentlig politikk. Ved å fokusere på kontroversielle problemer, stimulerer de krav om ansvar, og tvinger på denne måten politikere og beslutningstakere til å rettferdiggjøre seg selv overfor offentligheten. Medias mulighet til å skape press kan dermed være relativt uavhengig av den rådende offentlige opinion. Pressens virkelige makt kommer fra «its ability to surround facts by an environment of suggestion which, often half consciously, seeks its way into the minds of the reader and forms his premises for him» (Laski 1984). Og gjennom valg av overskrifter og ledere legitimerer de, eller kritiserer den offentlige politikken (Nelkin 1995).

Et nærliggende felt å vende seg til når det gjelder å beskrive hvordan forsk--ning formidles, er det feltet som kalles risikopersepsjon innenfor massemedia (Allan 2002; Allan, Adam og Carter 2000; Wilkins 1990; Wilkins og Patterson 1990, 1991; Wilson 2000). Den internasjonale forsk--ningslitteraturen på massemedienes risikopersepsjon betoner også massemedienes preferanse for det sensasjonelle og det skremmende. I tråd med dette hevder flere at nyhetsstrukturer ikke skaper grunnlag for varighet i dekningen av risiko. Vitenskapelig uenighet er ikke nok til å holde en sak i gang. Risikopersepsjonen foregår dessuten inn i fremtiden, noe som kolliderer med medias fokus på det dagsaktuelle, der farene til en hver tid må være manifeste (Stocking og Leonard 1990; Kitzinger og Reilly 1997; Solli 2000). I en studie av medias håndtering av bioteknologi, kommer Nelkin (1995) frem til at media ofte skyver leserne frem og tilbake mellom teknologiske mirakler til apokalyptiske visjoner, fra å lovprise utviklingen til advarsler om fare, fra optimisme til tvil. Videre hevder hun:

The reporting of risk is a difficult area of science writing. Often selection of stories depends more on the potential of drama than the actual seriousness of risk. Thus, news stories focus on catastrophic events. But in dealing with catastrophes, journalists must cope with complex and uncertain technical information, conflicting scientific interpretations, and social biases that affect perceptions of risk (Nelkin 1995: 47).

Ofte løses problemet når det gjelder å håndtere usikkerhet i forhold til risiko ved å balansere ulike standpunkt, dvs. vise at det eksisterer ulike oppfatninger og gi de ulike oppfatningene oppmerksomhet. Det er derimot sjelden at avisene gir noen form for kritisk analyse for å hjelpe leserne med å veie de ulike motstridende påstandene opp mot hverandre (Nelkin 1995). Risikoreportasjens forvirrende karakter skriver seg delvis fra at den er det journalistiske svaret på ’fastbreaking events’, teknologiske rariteter og motstridende informasjon. Få reportere prøver dessuten å forklare leserne hvilke typer bevis som trengs for å evaluere menneskelig risiko og problemene med å vurdere hvor mye bevis som skal til for å garantere politisk handling. Ved å søke orden og sikkerhet, viderefører de ideen om at vitenskap er løsningen på risikoproblemer, og at vitenskapens syretest – scientific review – vil oppløse all usikkerhet. Men ved å opprettholde dette synet gir de et falskt bilde av vitenskapen, dens bidrag til å løse risikokontroverser og som grunnlag for beslutninger i offentlig politikk (Nelkin 1995).

På bakgrunn av de teoriene og studiene som er skissert ovenfor, er det særlig ett trekk eller kategori som man ser ut til å kunne forvente å gjenfinne i avisenes dekning av klimaendring, nemlig fokuset på drama. Dette dramaet kan ifølge teoriene ovenfor fremtre på ulike måter som vil være mer eller mindre iscenesatt fra journalistenes ståsted, men man kan forvente å gjenfinne et fokus på konflikter og på sensasjonelle og skremmende begivenheter. På samme måte som hos Viktor Turner (1957: 74) og Bryan Pfaffenberger (1992), brukes her metaforen drama for å understreke de performative egenskapene ved teksten, inkludert det å skape scener hvor ulike aktører spiller ut sine roller i tråd med visse forutsette formål foran et publikum. Både handling og mening er viktige aspekter ved en tekst. Fordelen med å bruke dramametaforen er at dramaet tar vare på andre aspekter ved en teksts handling slik som bevegelse, temporalitet og ofte også mer improvisatoriske element (Czarniawska 1997; Ryghaug 2002).

En annen (og delvis overlappende) måte å tilnærme seg analysen på, ville vært å undersøke tekstmaterialet i lys av nyhetsrammer, innramming eller news frames, som det heter på fagspråket. Innrammingen er en fortolkende og organiserende praksis som kan sees som en hensiktsmessig praksis for å velge hvordan stoffet presenteres. Sentrale innramminger er konflikt-rammen, økonomisk konsekvenser-rammen, moral-rammen, ansvars-rammen og personlige hensyn-rammen.9 I den grad disse rammene ser ut til å være sentrale for analysen av avisartiklene, vil det bli kommentert i den videre analysen.

I de neste avsnittene tar jeg for meg hvordan de overnevnte kategoriene og karakteristikkene gjenspeiles i norske avisers dekning av klimaproblematikken. Analysen tar sikte på å avdekke hvilke trekk klimastoff bør ha for at det skal gis oppmerksomhet i media, og hvordan og i hvilken grad journalistiske grep (slik som dramatisering av innholdet og konflikt) brukes i den norske avispressens presentasjon av klimaendring. Hvilken type metaforbruk er i spill?

Metode og datamateriale

Artikkelen bygger på analyse av to hovedtyper av data. Den første er en kvalitativ innholdsanalyse av avisartikler som omhandler klimaendring. Dette datamaterialet består av 394 avisartikler, som utgjør alle publiserte artikler som gir treff med søk på ordet «drivhuseffekt» ved hjelp av søkeprogrammet Atekst10 i en periode på nesten fire år (01.01.02–01.10.05) i åtte norske aviser: Aftenposten, Adresseavisen, Bergens Tidende, Dagsavisen, Dagbladet, Dagens Næringsliv, Klassekampen og Nordlys. Utvalget av aviser gjenspeiler samtlige aviser som var tilgjengelige i Atekst-arkivet i den aktuelle søkerperioden. Det er med andre ord av praktiske hensyn at en sentral avis som VG ikke er med, og at akkurat de nevnte regionavisene er representert i utvalget. Sett under ett er det likevel grunn til å anta at de åtte avisene vil gi et rimelig godt inntrykk av norske avisers dekning av klimaproblematikken, da de favner et bredt spekter av ulike typer aviser med et stort nedslagsfelt (også geografisk).11 Det eksisterer selvsagt forsk--jeller mellom små og store aviser, mellom lokalaviser som kanskje har få spesialiserte reportere, og de største landsdekkende avisene, som i noen tilfeller har erfarne journalister som kjenner til forsk--ning godt. Likevel hevder Nelkin (1995) at et kjennetegn ved forsk---ningsjournalistikken er at den er relativt homogen. Selv om reportasjer omkring forsk--ning varierer fra 60 sekunders innslag til en inngående reportasje, vil de fleste artikler angående et bestemt tema fokusere på de samme tingene, bruke de samme kildene og fortolke materialet likt. Det er derfor grunn til å tro at utvalget av aviser vil kunne gi et godt og dekkende bilde av hvordan kunnskap om klimaendring presenteres for offentligheten gjennom norske aviser.

Forsk--ningsdesignet jeg har valgt, skiller ikke mellom ulike genre som nyhets- og reportasjestoff. Det eksisterer selvsagt forsk--jellige kriterier for disse ulike typene av redaksjonelt stoff, som igjen legger føringer for den journalistiske logikken, men for analysens siktemål er ikke dette noe stort poeng. Det er likevel grunn til å merke seg at forsk--ernes stemmer først og fremst er å finne i kronikker og debattinnlegg, og at de representerer forsk--ernes egne måter å formidle kunnskap om klimaendringer på, stort sett uten nevneverdig innblanding fra redaksjonelt ansatte. Det er derfor gjort eksplisitt der gjengitte tekster sorterer under kategorien kronikk eller debattinnlegg (og følgelig ikke kan brukes for å si noe om journalisters gjengivelser og dramatisering). Videre er det også gjort eksplisitt i teksten der gjengitte tekster stammer fra sitater på bakgrunn av intervju med forsk--ere. Dette er også en måte forsk--erne får frem sine stemmer på når det gjelder å formidle kunnskap om klimaendringer, selv om de da ofte vil ha mindre kontroll over artikkelens endelige vinkling og innhold.

Ved å konsentrere analysen om avisartikler, har jeg utelukket mer spesialiserte tidsskrift og blader slik som for eksempel Nature og Cicerone (klimaforsk--ningens fagblad) fra analysen. Dette er blader eller tidsskrifter som i større grad retter seg mot forsk--ere og spesielt interesserte innenfor fagområdet. Det har også foregått en debatt om klimaforsk--ningen på forsk--ning.no, som jeg av samme årsak ikke har valgt å gå inn på her. Det hadde selvfølgelig også vært mulig å inkludere andre medier som TV og radio, museer etc., men mye tyder på at den trykte dagspresse fortsatt er den primære nyhetskilde innenfor området av nyheter og reportasjer som formidler vitenskap (Nelkin 1995) og at det derfor er et egnet utgangspunkt for denne analysen.

Den andre delen bygger på kvalitative intervjuer med forsk--ningsledere, professorer og forsk--ere ved de mest relevante klimaforsk--ningsinstitusjonene i Norge, samt med to journalister som har særlig erfaring med formidling av klimarelatert stoff. Det er til sammen utført 27 dybdeintervjuer. Intervjuene er utført i perioden april–november 2005. Intervjuobjektene er gjengitt ved tittel eller type stilling, men er anonymisert ved at de har fått nye navn i analysen. Forfattere av skriftlige publiserte kilder er stort sett gjengitt ved sine navn i teksten. Siden de færreste aviser har journalister med klima som sitt spesialfelt, sier det seg selv at utvalget av journalister med denne typen erfaring er meget begrenset i Norge.12 Journalistene som er intervjuet er plukket ut på bakgrunn av at de har lengre tids erfaring med formidling av klimastoff. I tillegg til intervjuer, er det blitt utført deltakende observasjon på et møte mellom den politiske redaksjonen i en av landets største aviser og en klimaforsk--ningsinstitusjon.

Konstruksjon av klimaproblemet: Drama, polarisering og modifisering

Hvis vi ser dekningen av klimaproblemet under ett, utgjør avisartikler som omhandler utviklingen av selve klimaet en stor del av materialet. Dette er artikler som i hovedsak springer ut av en naturvitenskapelig tilnærmingsmåte og tar for seg ulike scenarier og tilpasninger. Det kan også se ut som det fra og med 2003 har vært en utvikling i retning av mer fokus på klima og værforhold i norske avsier, noe som muligens kan tilskrives rekordvarme somrer og ulike former for værrelaterte katastrofer i Europa. Avisene fokuserer på økte gjennomsnittstemperaturer både i Norge og resten av verden og setter det i sammenheng med global oppvarming som skyldes menneskeskapte utslipp av klimagasser. Dette fører ifølge avisene til mer ekstremt vær og katastrofer, med følger for dyreliv og mennesker.

På tross av hovedfokuset på en forestående klimakatastrofe, kommuniseres også usikkerheten som eksisterer når det gjelder fremtidens klima og da særlig gjennom den offisielle forsk--erstemmen som relativt ofte kommer til orde. Det betones fra forsk--erhold at man ikke rent statistisk og vitenskapelig kan påvise at det har vært mer ekstremt vær i det siste, men stadig vekk brukes dette likevel som bilde eller begrunnelse for at noe må gjøres og at problemet er viktig.

Forsk--ningen omkring klimamodellering og scenarier har også fått relativt bred mediedekning. Artiklene fra dette forsk-ningsfeltet prøver i hovedsak å si noe om hvordan klimaet vil bli i fremtiden. Man produserer prognoser for værendringer i Norge. Under overskriften «Fremtidens klima – en gåte som må løses» skriver professor Eystein Jansen, direktør ved Bjerknessenteret for klimaforsk-ning i en kronikk: «Hvilken konkret klimasituasjon må vi tilpasse oss? Dette finnes det ingen presise svar på. Samtidig kan man knapt overvurdere fordelene av å ha kunnskap om de endringer som vil komme. Å fremskaffe denne kunnskapen er en stor utfordring som krever langsiktig global forsk-ningsinnsats (…).»13 I tillegg til forsk-ning som driver «diagnose», formidles det også en god del forsk-ning som ser effekter og på tilpasning i forhold til klimaendringer.

Ved siden av fokuset på denne typen naturvitenskapelig klimaforsk-ning, er det også et visst fokus på Kyoto-avtalen og CO2-kvotehandel. Det foregår dessuten en viss debatt som fokuserer på hvorvidt drivhuseffekten er menneskeskapt eller ikke, og hvorvidt man burde bygge gasskraftverk med eller uten CO2-håndtering. I all hovedsak kan likevel diskusjonen om klimaendringer sies i liten grad å berøre teknologi og løsningsorientert tematikk slik som energibruk og energiteknologi.

Det er også verdt å merke seg at som et motstykke til denne typen oppslag som betoner det dramatiske aspektet ved klimaendringer, blir drivhuseffekten og klimaendringer også ofte omtalt i en lett og humoristisk tone. Det settes ofte likhetstegn mellom ’drivhuseffekt’ og ’godvær’, men faktisk også dårlig vær, og man finner mange utsagn av typen «rundt oss sitter folk foran kaffebarene og nyter drivhuseffekten».14

Avisenes dekning av kunnskap om klimaendring kan med utgangspunkt i mine data tolkes som uttrykk for to ulike drama. For det første gjenfinner man et fokus på dramatiske hendelser i naturen som settes i sammenheng med klimaendringer. Dette er med andre ord et naturdrama som utspiller seg i naturen. Det andre dramaet er det vitenskapelige dramaet som utspiller seg omkring vitenskapelig uenighet og konflikt. Disse to dramaene gjenfinnes i stor grad i de avisene som er studert. Vektleggingen varierer imidlertid noe fra avis til avis, for eksempel ved at det er en tendens til at regionavisene naturlig nok gjenspeiler de fagmiljøene som eksisterer i regionen, noe som får en viss konsekvens for saksinnholdet.15

Natur-Dramaet

Dramaet som utspiller seg på lederplass i mange aviser og i avisenes nyhetsoverskrifter, er et urovekkende og skremmende fremtidsscenario. Klimaendringene fremstilles som en varslet katastrofe, der ulike katastrofefortellinger spiller en rolle. Avisartiklene viser særlig til dramatiske hendelser som sammenbrudd i isbremmene, flom og hetebølger og setter dette i sammenheng med klimaendringer. Overskriftene påstår at «En million arter utryddet om 50 år», «Klimaendringer truer sjøfugl i nord», «Isbreene i Himalaya smelter» og at «Klimautslipp gir økt orkanaktivitet». For eksempel skriver en journalist under overskriften «Isbjørnen i fare. Arktis smelter ned i rekordfart» at «Norske og internasjonale klimaforsk-ere frykter at isen rundt Nordpolen kan minke med opptil 25 prosent innen 2050. Det kan bety slutten for isbjørnen».16 I tillegg til de «allerede inntrufne katastrofene», tegnes et bilde av en verden der vi stadig oftere vil se katastrofer av denne typen, utløst av klimaendringer. Skjebnedramaet som skisseres er av dyster karakter og har mange likhetstrekk med dommedagsprofetier. Her er et eksempel der en journalist under overskriften «Været er ikke hva det var» bruker følgende ingress:

Minst 1400 døde i hetebølge i India, 300 i jordskred på Sri Lanka, 580 av flom i Kina, 41 av tornadoer i USA, 60 av kulde i Peru, og 9 døde av storm og skogbranner i Frankrike … Det høres ut som det er hentet fra en av Hollywoods verste katastrofefilmer. Dessverre er det ikke film, men noen av værets mest tragiske resultater denne sommeren. Klimaforsk-erne mener det ekstreme været bare er en forsmak på hva vi har i vente når menneskeskapte klimaendringer slår til for fullt. Det ekstreme kan nemlig bli normalt (…). 17

En stor del av de dramatiske fortellingene som man gjenfinner i avisene, kan betegnes som defaitistiske. Et annet eksempel på en artikkel som trekker frem de mest dramatiske konsekvensene av fremtidsscenariene er denne, der det hevdes at ved 6º økning av gjennomsnittstemperaturen vil man få omtrent tilsvarende situasjon som under Perm, noe som trolig vil føre til menneskenes undergang:

Vi er seks grader fra å gjenta den største katastrofen i livets historie på jorda. Jeg innrømmer at det er gammelt nytt. Tohundreogfemtien millioner år gammelt, for å være nøyaktig. Men historien om hva som skjedde da, som nå har blitt fortalt for første gang, krever vår oppmerksomhet og det haster. Implikasjonene er mer dyptliggende enn noe av det som skjer i Irak, eller Washington, eller til og med (beklager å måtte skuffe dere) Wimbledon. Med mindre vi forstår hva som skjedde, og tar konsekvensen av det, kan forhistorien snart komme til å gjenta seg ikke som tragedie, men som katastrofe (…). Plutselig begynner hendelsene for en kvart milliard år siden å virke veldig aktuelle. Ett av de mulige sluttkapitlene i menneskets historie har allerede blitt fortalt.18

Disse sitatene viser hvordan formidlingen av kunnskap om klimaendring veves sammen med dramatiske hendelser og fremtidsbilder, og hvordan man skaper trusselbilder ved bruk av hentydningens makt. Den sensasjonspregede formidlingen kan forklares av flere forhold. Den kan for det første være et utilsiktet resultat av manglende kunnskaper på feltet. Som en av de intervjuede journalistene antyder, er klimaforsk-ningen et vanskelig og komplisert felt å formidle:

Jeg synes det er vanskelig noen ganger når sammenhengene blir kompliserte. (…) for to år siden hadde jeg et hovedoppslag om at klimaendringene kunne føre til at motoren til Golfstrømmen fikk svekket sin kraft (…). Og nå kom de nye meldingene fra disse forsk-erne, at nei, det var ingen fare. Og så skulle vi forstå de mekanismene som virker begge veier, hvordan kunne det plutselig svekke Golfstrømmen, og nå skal det plutselig kunne opprettholde Golfstrømmen og kanskje forsterke den.19

Dette viser at når en sak blir veldig dramatisert, så kan det også være utslag av manglende kunnskap og evne til å nyansere bildet. Det er imidlertid god grunn til å tro at de dramaturgiske grepene som brukes ved formidling av klimaforsk-ning, ofte er resultat av bevisste journalistiske valg. Intervjuer med journalister som har erfaring fra formidling av klimarelatert stoff, bekrefter at det å dramatisere ved å knytte klimaendringer opp mot ekstremværhendelser er en sentral strategi: «Når man kan relatere det til Katrina, klimakatastrofer osv. (…), da er det lettere å lage saker på klimaspørsmål og sånn.»20 En annen journalist med erfaring fra denne typen formidling sier: «Hvis en tenker på hvordan en skal klare å formidle det på en måte som gjør at folk lærer noe også, så blir det som regel å knytte store sånne ekstremværhendelser opp til spørsmål om klimaendringer (…) det tror jeg også er noe som treffer vanlige mennesker». Videre sier han:

Av og til tar jeg meg i at ’nå har vi kanskje pisket opp stemningen’ – det ligger kanskje i journalistikkens vesen at man av og til blåser tingene litt opp. (…) Men det dramatiske aspektet er viktig, for skal du være synlig i avisen, så må du kanskje presse sitronen helt for å lokke leseren inn og så ta de nødvendige forbeholdene når du kommer under ingressen, at dette er ett av scenariene som forsk-erne ser for seg, sånn at du bruker litt dramaturgi for å lokke flest mulig inn i det. Og det er en teknikk som jeg ikke ser noe galt i, så lenge det ikke er feil.21

I denne sammenheng er det verdt å merke seg at tendensen til å fokusere på det sensasjonelle og dramatiske ikke begrunnes ut ifra kommersielle hensyn, slik det tradisjonelt er blitt antydet i litteraturen om nyhetsjournalistikken (Allern 1997; Raaum 1999). Journalisten fokuserer snarere på det at leserne skal lære noe av det han leser, og dramatiseringen brukes i første rekke for å vekke interesse.22

Journalisten viser til at denne formen for dramatisering ikke bare er brukt av journalister, men at også forsk-erne selv gjør det for å vekke interesse, for eksempel ved at klimaendring knyttes opp til været. Ett eksempel er denne artikkelen, der journalisten under overskriften «Knallvarme og ekstremvær» skriver følgende: «Dette er ett av de varmeste årene målt noensinne. Mens nordmenn jubler over sydenvær, dør folk i andre land i storm, flom og orkan på grunn av ekstremværet (…).» Videre siterer han Pål Prestrud, direktør ved CICERO på at: «Alt tyder på at det er en klar sammenheng mellom global oppvarming og endringer i været».23 Sånn sett kan man si at formidlingen av kunnskapen om klimaendringer bedrevet av forsk-ere også er med på å skape urovekkende bilder. Noen av disse bildene knyttes dessuten opp mot uønskede konsekvenser av global oppvarming og tar for seg lokale forhold som effekter på dyreliv, vegetasjon og samfunnet generelt. Et eksempel på denne typen artikkel finner vi under overskriften «Regnskog kan gi klimasjokk»: «Om CO2-utslippene våre påvirker regnskogene, kan skogene svare med å gjøre det virkelig hett for oss. – Hvis klimaendringene fortsetter, kan regnskogene plutselig begynne å slippe ut mer karbon enn de tar opp. Det kan være begynnelsen på galopperende klimaendringer over hele kloden».24 Poenget er med andre ord at ikke bare journalistene, men også forsk-erne, enkelte ganger bruker dramatiske hendelser og fremtidsbilder når de omtaler klimaendring og global oppvarming.25

Selv om klimaforsk-erne selv også til tider har formidlet kunnskap om klimaendringer ved å ta i bruk iscenesettelser eller illustrasjoner basert på nåtidige hendelser som ekstremt vær eller naturkatastrofer, gir de uttrykk for et ønske om at man bruker denne typen virkemidler med forsiktighet. Det at media veldig ofte velger å fokusere på klimaendringer i forbindelse med aktuelle værsituasjoner slik som nedbørsrekorder, oppfattes ikke som udelt positivt. Lederen av et av klimaforsk-ningsmiljøene i Norge sier: «Den typiske situasjonen som jeg synes mediene takler veldig dårlig er at det er en uværsperiode, det oppstår en flom eller det kommer en stor storm – mediene går jo i flokk – og alle kaster seg på dette her og skal ha kjappe kommentarer, og de setter journalister på saken som overhodet ikke har innsikt eller innblikk26 En professor i geofysikk utdyper dette poenget på følgende måte:

Det meste av media henger seg opp i de siste dagers hendelser, noe som egentlig er ganske kontraintuitivt, for klimaendringene skjer hele tiden. Er det tre dager med regn, eller tre dager med høy temperatur i januar, da er det store overskrifter om at nå er klimaendringene her. Det synes jeg er ganske useriøst (…). Vi stiller jo opp på det da, selvfølgelig, for da får vi gjerne kanskje gitt en eller annen dråpe innimellom.27

Dette synet understrekes av flere forsk-ere som reagerer på at mediedekningen av klimaendringer ofte får en for sensasjonspreget form. En av lederne ved en av de større forsk-ningsinstitusjonene sier:

(…) mye av mediedekningen av klimaendringer er veldig sensasjonspreget. Og preget av at man hele tiden skal ha frem de alarmerende konsekvensene i den ene eller andre retningen (…). Ett resultat endrer ikke nødvendigvis fullstendig på ting. Men media gjør ofte det, og dermed så fremstiller media forsk-ere som mye mer vinglete enn det de egentlig er (…). Men de er ikke så interessert i å finne vinklinger som balanserer det og å få kommentarer. Og det er litt annerledes enn det fungerer i for eksempel sporten, ekspertkommentarer og folk som følger lagene over lang tid, som kan sette det i et litt større perspektiv.28

På tross av at det er en utbredt skepsis til måten journalister utlegger klimaproblemene på i media, ser det likevel ut til at mange forsk-ere ser det som sin plikt å delta i debatten og i formidlingen av denne kunnskapen. En av lederne av et klimaforsk-ningsmiljø sier: «Vi har, i motsetning til mange andre forsk-ere, innsett at media opererer på sin måte, og vi kan like eller ikke like en del av måten media er på, men vi er nødt til å være til stede i media og gjøre det beste ut av det».29

Alt i alt kan man si at natur-dramaet som vi ser utspille seg i avisene er et resultat av samspillet mellom journalister og forsk-ere.30 Journalistene tar tak i dramatiske hendelser slik som ekstremvær og refererer til sensasjonelle forsk-nings-re-sul-tater, eller kobler de to sammen for å vekke lesernes interesse. Journalister (og til en viss grad forsk-ere) bedriver med andre ord en form for dramatisering av situasjonen ved at de utfører en bestemt utvalgslogikk og formidlingsform der de henfaller til å bruke flommer, uvær og ekstremværhendelser som ofte ikke rent vitenskapelig kan bevises å ha sammenheng med klimaendring som uttrykk for eller illustrasjoner på klimaendring.31 Forsk-erne er mer nøkterne i sine beskrivelser og uttrykker et ønske om å ikke overdramatisere. I denne sammenheng blir forsk-erne ofte kontaktet for å kommentere disse sensasjonelle funnene eller begivenhetene. Dette går forsk-erne litt motvillig med på fordi de innser at det kanskje er nødvendig for å skape interesse for klimaspørsmålet, selv om de ville ha foretrukket mer nyanserte medieoppslag som ikke var så til de grader koblet opp mot siste dagers ’værhendelser’. Dagspressen bidrar på denne måten til å konstruere og bekrefte dramaet som forsk-erne viser til, men som vi skal se i neste avsnitt bidrar de samtidig til å så tvil om det vitenskapelige grunnlaget som disse dramaene er fundert på.

Dramaet omkring vitenskapelig uenighet

Medienes interesse avhenger om det er mulig å følge hvordan forskningsresultatet leder til umiddelbar kontrovers. Dette skaper underlag for en serie oppfølgningsartikler der det er mulig å bygge opp en stor interesse hos allmennheten. En kontrovers hjelper til slik at en problemstilling i det hele tatt etableres. Den skaper interesse og gir derfor problemet en viss sosial kapital som kan forfølges videre (Nolin 1995). Dette ser vi er noe som finner sted når det gjelder de norske avisenes fremstilling av klimaforsk-ningen også.32 På tross av den relativt unisone forsk-erstemmen som hevder at det eksisterer stor faglig enighet omkring drivhuseffekten og at vi står overfor en situasjon med global oppvarming, foregår det samtidig en produksjon av tvil når det gjelder klimaforsk-ningen og hvorvidt den globale oppvarmingen skyldes menneskenes utslipp av CO2. Dette kommer kanskje særlig til uttrykk ved referanser til Lomborg-debatten i Danmark.33 Debatten kan sies å kretse rundt spørsmålet om hvorvidt det står det bra til med miljøet eller ikke, og hvorvidt den globale oppvarmingen kan knyttes til menneskenes utslipp av klimagasser eller om den utelukkende skal tilskrives naturlige variasjoner, som for eksempel variasjoner i solaktiviteten. Men man har også artikler som setter spørsmålstegn ved sannhetsgehalten av klimaforsk-ernes konklusjoner når det gjelder drivhuseffekten og menneskenes påvirkning mer generelt. I Nordlys, under overskriften «Fryktens forsk-ere», skriver journalisten:

Nå er det opplest og vedtatt at det er oss mennesker og våre CO2-utslipp som er den dødbringende skurken i dette bildet, for det har forsk-erne i klimapanelet i FN sagt. Men betyr dette nødvendigvis at det er sant? Nylig sendte NRK2 et svært interessant program om danske forsk-ere som kunne vise en helt annen og påfallende sammenheng når det gjelder klimaendringer. Kort fortalt viser det seg at endringene i aktiviteten på solas overflate passer som hånd i hanske med endringene i gjennomsnittstemperaturen som vi har hatt på jorda (…). Sammenhengen i denne solteorien er ganske innfløkt, og vitenskapelig sett ikke bevist. Men det er heller ikke drivhuseffekten. Vi har altså to forskjellige teorier, men får til daglig bare høre om den ene (…). Det er denne som er den politisk korrekte i dag, og derfor blir den andre druknet i det offentlige rom.34

Enkelte journalister har også vært opptatt av å gi stemme til de ’som tviler på de verste klima-profetiene’ og som hevder at den menneskelige påvirkningen er minimal. En journalist skriver under overskriften «Et globalt klimabedrag?» følgende: «Er forsk-ere som trekker i tvil den menneskeskapte oppvarmingen en gjeng useriøse noksagter? Er vi ofre for et gedigent, globalt klimabidrag? (…) vi minner for balansens skyld om at det også i ekspertkretser eksisterer skeptikere som hevder at det våtere, villere og varmere været ikke skyldes menneskehetens utslipp av CO2 og andre drivhusgasser».35 Dette og lignende utsagn i mediebildet understreker poenget Nelkin (1995) gjør når hun påpeker at pressens virkelige makt er antydningens makt – her sniker tvilen seg nesten ubemerket inn i lesernes bevissthet.

Årsaken til at den vitenskapelige uenigheten løftes frem i avisen, kan i høy grad forklares ut ifra medielogikk og journalisters praksis. For en journalist fremstår det å grave frem og dekke alle sider ved en sak som en sentral del av det journalistiske håndverket. Enkelte aviser utviser selvrefleksjon på dette punktet, og en vitenskapsjournalist i Klassekampen poengterer: «Media vil gjerne tro at en sak alltid har to sider og at ingen har enerett på sannheten, og elsker derfor folk som Bjørn Lomborg36 Dette synet utdypes videre av en annen journalist som sier: «Det som jeg synes er gøy er jo å finne motinformasjon som kan så tvil om det som jeg oppfatter som politisk korrekt (…) det synes jeg er mye mer spennende, og du vil jo få balansert oppfatningen, selvfølgelig, av de som mener det motsatte, men jeg tror det er mer interessevekkende å formidle det som er provoserende».37 Fokuset på konflikt når det gjelder klimaforsk-ningen kan ses i lys av at man har lange tradisjoner for å fokusere på konflikter og interessemotsetninger innen journalistikken. Denne organiseringsformen er det som man gjerne kaller konflikt-rammen innenfor news frames-litteraturen. En av journalistene sa følgende: «Konfliktstoff er jo viktig i det meste av journalistikken, det (…). Det å få frem interessemotsetninger gjør jo at det blir interessant.38 Dette kan ses som et eksempel på at journalistene opptrer som regissører som tilrettelegger scenen for ulike aktører, der aktørenes uttalelser blir som «replikker i et teaterstykke, der alle replikkene blir like viktige».39 Problemet med denne tilnærmingen er at det er lett å glemme at replikkene skal tjene til et formål, og det kan se ut som at når konfrontasjonen eller konflikten er etablert, oppfattes jobben som gjort. Denne journalistiske fremgangsmåten er ifølge Eide (1999) noe som ofte gir høy temperatur, men lav innsikt. Dette er vel kanskje også bakgrunnen for den frustrasjonen man møter hos klimaforsk-erne når det gjelder måten klimastoffet blir presentert på i media. I mediedebatten omkring klimaendringer ser vi at de som benekter eksistensen av drivhuseffekten eller menneskeskapt klimapåvirkning, møter skarp kritikk fra de som står for den offisielle forsk-erstemmen i Norge. Pål Prestrud, direktør ved CICERO, forsøker å rydde opp i debatten i en kronikk i Aftenposten på følgende måte:

Det vi er vitne til, er i stor grad en normal forsk-ningsprosess der ulike tolkninger av data og fremsetting av alternative hypoteser og teorier tidvis fører til tøffe konflikter. På denne måten utsettes kunnskapen for testing og påkjenning, som resulterer i at den utvikles og blir mer holdbar, eller at den forkastes som ubrukbar. (…) Dessverre kan det bli så mye støy at de faktiske forhold og den enighet som tross alt eksisterer, tilsløres. Det åpner for dem som av politiske årsaker ønsker å bagatellisere problemstillingen, eller for dem som dyrker apokalypsen og svartmalingen. I en slik polarisert situasjon har nyansene lett for å forsvinne, og mulighetene for rasjonelle vurderinger og debatter vanskeliggjøres.40

Klimaforsk-erne registrerer også (med en viss grad av misnøye) at media tegner et bilde av klimaforsk-ningen som et polarisert og konfliktfylt felt. En forsk-ningsleder kommenterer denne fremstillingen på følgende måte:

Journalister har det jo nærmest i ryggmargen at de skal ha frem for og imot, og at de skal polarisere, og at det er det som er interessant, og nå må du ikke misforstå meg dit hen at de som er skeptiske ikke skal komme frem, det må de få, men samtidig så er enigheten om dette her såpass overveldende at man må ikke gi inntrykk av at her er det et forsk-ningsmiljø som er delt i to og at de er veldig polariserte. Det er ikke sånn det er. Det har man en tendens til, og det ser du i de sammenhengene der det sitter folk som ikke har noe særlig kunnskap og kjennskap til dette her.41

Mye tyder på at klimadebatten oppfattes som å ha høy temperatur. En av journalistene beskriver klimadebatten som «utrolig betent» og gir inntrykk av at man som journalist ikke bør skrive noe kritisk angående kunnskapen om klimaendring uten å bli «stemplet» av forsk-ersamfunnet. Han sier: «Jeg betviler ikke at [klimaendringene] er menneskeskapte, men det må gå an å påpeke at det er noen som er uenige i konklusjonene, i alle fall i graden av hvor mye som er menneskeskapt, uten at du blir stemplet som spedalsk, (…) det blir nesten litt sånn at du er rettroende eller utstøtt».42 På spørsmål om han har inntrykk av at det er enighet blant forsk-erne om at det er en klimaendring på gang eller om dette er et konfliktfylt felt, svarer journalisten:

Mitt inntrykk er at det er svært bred enighet om veldig mye, men så er det klart du vil alltid ha noen som er uenige i noe eller mye. Klimaskeptikerne får jo ganske mye omtale i mediene fordi mediene er jo alltid interessert i noen som er uenig, og det er riktig. Det er noe av medienes oppgave å bringe frem de som er uenige og som har et annet synspunkt. Men du kan skape et feil inntrykk ... at uenigheten er større enn den faktisk er (…).43

I flere av intervjuene uttrykkes bekymring for hvorvidt klimaskeptisisme får ufortjent mye plass i mediebildet og for at mye av fokuset i pressen ligger på uenigheten. Det skaper et inntrykk av dissens og kontrovers. Journalistene ser imidlertid ut til å være mindre bekymret for denne skjevheten, selv om de ser at det kan være et problem. De ser ut til å mene at det stort sett er det etablerte klimaforsk-nings-mil-jøet som kommer til orde i debatten, og at bildet som gis i media i stor grad understøtter flertallets oppfatning om at klimaendringer er menneskeskapte. Hvorvidt betoningen av vitenskapelig uenighet virkelig tilslører den faglige enigheten i mediebildet, er vanskelig å fastslå.

Avisartiklene ovenfor ligger i stor grad innenfor det som i news frames-litteraturen omtales som konflikt-rammen. Konflikt-rammen fokuserer på konflikter mellom individer, grupper eller institusjoner som en måte å fange publikums oppmerksomhet på. Dette er den mest fremtredende rammefortellingen som brukes om klimaforsk-ningen.44

Løsninger, handlingsalternativer, teknologi og politikk

I siste akt av det klimadramaet som skisseres i avisene, kunne en kanskje forvente at «redningen» kom i form av en fortelling om handlingsalternativer, om politiske og teknologiske løsninger som kunne redde oss fra den globale klimakrisen som skisseres. Her må jeg imidlertid skuffe leseren. Men det finnes noen unntak: Kontroversen rundt gasskraftverk kan ses som et tekno-politisk innspill i klimadebatten. Kontroversen går grovt sett på hvorvidt man skal bygge gasskraftverk i det hele tatt, og i så fall om man skal bygge med eller uten CO2-håndtering.45 I relasjon til dette er flere tekniske diskusjoner oppe i mediebildet for eksempel når det gjelder CO2-deponering. Både forsk-ere og miljøvernorganisasjoner er engasjert i debatten. Det eksisterer også generelt relativt mye stoff om Kyoto-avtalen og kvotehandel, hvorav mange av artiklene fokuserer på avtalenes begrensede rolle og konsekvenser for miljøet og fremviser kritikk av Bushs klimapolitikk.46

Men ser vi imidlertid bort ifra de relativt begrensede teknologiske og politiske diskusjonene omkring gasskraftverk og gassteknologi, finner vi lite stoff omkring teknologi og klimaendringer. 47 Det lages få koblinger mellom klimaproblemet og teknologiske løsninger på problemet. Dette kunne man kanskje forventet ville være en viktig komponent i det vitenskapelige dramaet, men det ser ut som at den dominerende forsk-erstemmen i første rekke er opptatt av å stille diagnosen – hva er galt med klimaet? – fremfor å finne tekniske løsninger på problemet. Dette kan også selvsagt skyldes at journalistene i liten grad fokuserer på løsnings- og politikksiden.48 Studier av mediedekningen av klimaendring på 80-tallet konkluderte også med at journalister i liten grad dekket politikk-siden av klimafortellingene (Wilkins 1990; Wilson 2000).

Det er også relativt få artikler som tar for seg energibruk og folks forhold til klimaendringene.49 Enkelte forsk-ningsmiljø formidler imidlertid kunnskap og etterlyser debatt om økonomisk vekst og u-landsproblematikk i relasjon til klimaendringer. Det er relativt lite partipolitisk stoff (i tradisjonell forstand) å finne i avisenes omtale av drivhuseffekten, hvis vi ser bort ifra de mer konkrete debattene som går på CO2-kvoter, gasskraftverk og fremhevingen (og også delvis latterliggjøringen) av Frps benekting av drivhuseffektens eksistens.

For å si det på en annen måte: man finner relativt få artikler som er skrevet innenfor ansvars-rammen, for å bruke et annet av utrykkene fra news frame-litteraturen. Med dette menes at det er få artikler som fokuserer på klimaproblemet på en slik måte at et ansvar for årsaken til problemet eller løsningen av det blir tilegnet styresmaktene eller grupper av befolkningen.

Klimaproblemet som sett av korrigeringer

Innledningsvis ble det stilt spørsmål omkring hvordan et saksfelt med så høy grad av kompleksitet populariseres. Ett av funnene fra denne analysen er at nettopp graden av kompleksitet som man finner innenfor klimafeltet bidrar til å gi forsk-erne noe større innflytelse og autoritet når det gjelder hvordan dette saksfeltet konstrueres i media. Dette er delvis et resultat av at journalister som skriver om klimaendring, er avhengige av at forsk-erne oversetter kunnskapen de besitter til et forståelig språk som kan benyttes overfor offentligheten. Dette kan selvsagt settes i sammenheng med at man i Norge ikke har lange tradisjoner for å utdanne spesialiserte forsk-ningsjournalister eller science writers (jfr. Hornmoen 1999). Samtidig viser analysen at journalister har problemer med å formidle det komplekse i forsk-ernes forståelse av klimaendringer. Som vi var inne på innledningsvis, løser journalister ofte problemet når det gjelder å håndtere usikkerhet rundt risiko ved å balansere ulike standpunkt og ved å vise at det eksisterer ulike oppfatninger og gi de ulike oppfatningene oppmerksomhet. I analysen av dekningen av kunnskap av klimaendring, finner vi også at journalistene er opptatt av å balansere synspunkter og nyheter ved å gi ulike aktører, inkludert de mest marginaliserte, en stemme i debatten. Det er derimot sjelden at avisene gir noen form for kritisk analyse som kan være til nytte for leserne når det gjelder å veie de ulike motstridende påstandene opp mot hverandre, noe som bringer det etablerte forsk-erkollektivet til å sette spørsmålstegn ved hvorvidt man oppnår en ønsket balanse på denne måten.

Tidligere analyser av journalistikk har antydet at man har en mer intervenerende journalistikk enn før (Thorbjørnsrud 2001). Dette er imidlertid ikke så tydelig på klimafeltet som innenfor andre felt. Analysen tyder på at det ofte er journalistene som går inn og skaper saker og debatt – de tar rollen som konstruktør og iscenesetter, men samtidig forsøker forsk-erne å tøyle debatten så langt det lar seg gjøre i det de mener er en mer nyansert retning. Den offentlige kommunikasjonen blir på denne måten formet av samarbeid og konflikt mellom ulike aktører, som vi har sett, opererer ut ifra egne behov, motiv og begrensninger. Både journalistene og forsk-erne selv influerer måten klimaforsk-ning blir presentert i media. Samspillet mellom forsk-er og journalist kan på denne måten ses på som et sett av korrigeringer eller korrektiv, der de vekselvis korrigerer hverandres praksis og dermed måten klimaproblemet blir fremstilt på i offentligheten.

Klimaendringsstoff er med andre ord resultatet av en samproduksjon hvor både forsk-ere og journalister bedriver translasjon og innrullering. Mens forsk-erne bedriver translasjon både overfor journalister og overfor folk flest (og til en viss grad også andre forsk-ere), bedriver journalisten i hovedsak translasjon ovenfor folket. Videre, mens journalisten stort sett bedriver innrullering med det for øyet å skape en spennende historie som igjen kan innrullere lesere slik at artikkelen blir trykt, innrullerer forsk-ere først og fremst med det for øye å få folk til å bli enige med seg. Vi har med andre ord med en asymmetrisk translasjonsprosess å gjøre der innrulleringen skjer på ulike premisser.

Analysen viser videre at man i liten grad kan se dette som kun et samspill mellom politikk og vitenskap. Den politiske translasjonen, hvor poenget er å omsette kunnskap til handling, er svak. Dette kommer av at samspillet i høy grad er dominert av det journalistiske dramaet som konstrueres. Journalistene forsterker og delvis konstruerer en uenighet mellom forsk-erne som forsk-erne selv mener er lite sentral i forhold til den samstemmigheten som finnes innenfor forsk-erfeltet. På denne måten kan man si at den vitenskapelige sertifisering av kunnskap blir løst opp i jakten på dramaet, og at vitenskapelig uenighet i enkelte tilfeller blir mer interessant enn å se på dramaets utgang. Som innenfor den politiske journalistikken50 ser det med andre ord ut til at journalistene ønsker å skape reaksjoner, men uten å ta særlig hensyn til hvilke konsekvenser reaksjonene får. En utfordring som gjenstår blir dermed å utvide settet av korrigeringer til også i større grad omfatte det politiske handlingsfeltet. For det er et paradoks at det til tross for dette temaets dramatiske karakter, finnes såpass lite løsningsorientert stoff og som i liten grad involverer politiske spørsmål eller debatt. Dette sier kanskje også noe om vilkårene til den politiske journalistikken, i og med at det er her den politiske debatten dekkes. Kanskje antyder dette også at til tross for nyhetenes dramatiske karakter, så blir ikke klimaendringene oppfattet som noen påtrengende trussel av opinionen, og at den derved heller ikke blir tatt opp i den politiske debatten i primetime eller på de politiske nyhetssidene. Jan Nolin (1995) noterer seg i denne sammenheng at konturene av en trussel som dukker opp en dag og er borte den neste, kan bidra til å forsterke trusselbildet, men ikke på en slik måte at det maner til handling. Bristen når det gjelder oppfølging og konsekvensanalyser kan like gjerne gi en overdreven følelse av trygghet. Hvorvidt dette er resultatet av norske avisers formidling av klimaproblemet gjenstår fortsatt å se.

Marianne Ryghaug, dr.polit., post.doc.

Senter for teknologi og samfunn, Institutt for tverrfaglige kulturstudier, NTNU

E-post: Marianne.Ryghaug@hf.ntnu.no

Appendiks

Tabell 1. Oversikt over avisdatamaerialet

Medier:Søkeperiode: N
Adresseavisen 1. januar 2002 til 1. okt. 200549
Aftenposten 1. januar 2002 til 1. okt. 2005102
Bergens Tidende 1. januar 2002 til 1. okt. 200569
Dagsavisen*4. mars 2002 til 1. okt. 200530
Dagbladet1. januar 2002 til 1. okt. 200535
Dagens Næringsliv 1. januar 2002 til 1. okt. 200523
Klassekampen1. januar 2002 til 1. okt. 200555
Nordlys1. januar 2002 til 1. okt. 200531
Totalt394
* Arkivet går tilbake til 4. mars 2002.

Referanser

Allan, S. (2002): Media, Risk and Science. Buckingham: Open University Press.

Allan, S., B. Adam og C. Carter (2000): Environmental Risks and the Media. London: Routledge.

Allern, S. (1997): Når kildene byr opp til dans: søkelys på PR-byråene og journalistikken. Oslo: Pax.

Bell, A. (1994): «Media (mis)communication on the science of climate change», Public Understanding of Science 3, 259–75.

Bijker, W.E. og J. Law (red.) (1992): Shaping technology/building society. Cambridge, MA: MIT Press.

Bray, D. og H. von Storch (1999): «Climate Science: An Empirical Example of Postnormal Science», Bulletin of the American Meteorological Society 80, 439–455.

Callon, M. (1986): «Some elements of a sociology of translation: domestication of the scallops and the fishermen». I J. Law (red): Power, action and belief. A new sociology of knowledge?. London: Routledge and Kegan Paul.

Cook, T.E. (1998): Governing with the News. The News Media as a Political Institution. Chicago: The University of Chicago Press.

Corbett J.B. og J.L. Durfee (2004): «Testing public (un)certainty of science – Media representations of global warming», Science Communication 26, 129–151.

Czarniawska, B. (1997): Narrating the Organization. Dramas of Institutional Identity. Chicago: University of Chicago Press.

De Vreese, C. (2001): «Frames in Television News. British, Danish and Dutch Television News Coverage of the Introduction of the Euro». I Hjarvard, S. (red.): News in a Globalized Society. Göteborg: Nordicom.

Dunwoody, S. og B. Scott (1982): «Scientists as Mass Media Sources», Journalism Quarterly 59, 52–59.

Eide, M. (1991): Medievalgkamp. Oslo: Tano.

Eide, M. (1992): Nyhetens interesse. Journalistikk mellom tekst og kontekst. Oslo: Universitetsforlaget.

Eide, M. (1999): Det journalistiske mistaket – mediale dilemma i det sivile samfunn. Notat 12.4. Oslo: Arbeiderbevegelsens utredningssekretariat.

Eide, M. og R. Ottosen (1994): «Science Journalism without science journalists: notes on a Norwegian media paradox», Public Understanding of Science 3, 425–434.

Ekström, M. (1998): När verkligheten inte duger som den är: En studie av tv-journalistikens praktik. Nordicom.

Entman, Robert M. (1991): «Framing U.S. Coverage of International News: Contrasts in Narratives of the KAL and Iran Air Incidents», Journal of Communication 41, 6–27.

Erlandsen, Å.S. (1982): Informasjon, forsk-ning og media: om å popularisere fagstoff. Oslo: Universitetsforlaget.

Fahnestock, J. (1993): «Accommodating Science: The rhetorical Life of Scientific Facts». I McRae, M.W. (red.): The Literature of Science. Perspectives on Popular Scientific Writing. Georgia: University of Georgia Press.

Fuller, G. (1998): «Cultivating Science. Negotiating Discourse in the popular texts of Stephen Jay Gould». I Martin, J.R. og R. Veel (red.): Reading Science. Critical and Functional Perspectives on Discourses of Science. London: Routledge.

Hannigan, J.A. (1995): Environmental Sociology. A Social Constructionist Perspective. London: Routledge.

Hernes, G. og M. Eide (1987): Død og pine. Om massemedia og helsepolitikk. Oslo: FAFO.

Hess, David J. (1997): Science studies. An advanced introduction. New York: New York University Press.

Hornmoen, H. (1999): Vitenskapens vakthunder. Oslo: Tano-Aschehoug.

Hornmoen, H. (2003): forsk-ningsjournalistikk i en brytningstid. Kritisk diskursanalyse av amerikansk science journalism på 1900-tallet. Doktoravhandling. Universitetet i Oslo.

Irvine, A. og B. Wynne (1996): Misunderstanding science? The Public Reconstruction of Science and Technology. Cambridge: Cambridge University Press.

Kitzinger, J. og J. Reilly (1997): «The Rise and Fall of Risk Reporting», European Journal of Communication 12, 319–350.

Lash, S., B. Szerszynski og B. Wynne (1996): Risk, Environment and Modernity: Towards a New Ecology. London: Sage.

Laski, H. (1984): The American Democracy. New York: Viking Press.

Latour, B. (1987): Science in action – How to follow scientists and engineers through society. Cambridge, Mass.: Harvard University Press.

Latour, B. (1988): «How to Write the Prince for Machines as well as for Machinations». I E. Brian (red): Technology and Social Change. Edinburgh: Edinburgh University Press.

Latour, B. (2004): Politics of Nature. How to bring the sciences into democracy. London: Harvard University Press.

Lewenstein, B.V. (1995): «Science and the Media». I Jasanoff, S., G.E. Markle, J.C. Petersen og T. Pinch (red.): Handbook of Science and Technology Studies. Thousand Oaks: Sage.

Morlandstø, L. (2003): «I konflikt med oppdraget? – et kritisk blikk på kritisk journalistikk», Norsk medietidsskrift 10, 33–53.

Nelkin, D. (1991): Foreword: «Why is Science Writing So Uncritical of Science?». I Wilkins, L. og P. Patterson (red): Risky Business. Communicating issues of science, risk, and public policy. Westport: Greenwood Press.

Nelkin, D. (1995): Selling Science. How the press covers science and technology. New York: Freemann.

Nolin, Jan (1995): Ozonskiktet och Vetenskapen. Almqvist & Wiksell International.

Næss, R. (2006): Melankolsk teknologi – gasskraftdebatten fra 1997 til 2004. Avhandling (kommer). Institutt for tverrfaglige kulturstudier, NTNU.

Ottosen, R. (1988): forsk-ningsformidling og forsk-ningsjournalistikk en undersøkelse av journalistenenes bruk av forsk-ere som kilder i 13 norsk dagsaviser. forsk-ningsrapport nr 4. Oslo: Norsk Journalisthøgskole.

Pellechia, M.C. (1997): «Trends in science coverage: a content analysis of three US newspapers», Public Understanding of Science 6, 49–68.

Pfaffenberger, B. (1992): «Technological Dramas», Science, Technology, & Human Values 17, 282–312.

Russell, S. og R. Williams (2002): «Social Shaping of Technology: Frameworks, Findings and Implications for Policy with Glossary of Social Shaping Concepts». I K. Sørensen og R. Williams (red.): Shaping Technology, Guiding Policy. Cheltenham: Edward Elgar.

Ryghaug, M. (2002): «Å bringe tekster i tale – mulige metodiske innfallsvinkler til tekstanalyse i statsvitenskap», Norsk statsvitenskapelig tidsskrift 18: 303–327.

Raaum, O. (1999): Pressen er løs! Fronter i journalistenes faglige frigjøring. Oslo: Pax.

Schneider, S. (1990a): «Cooling it: the global warming debate has gotten out of hand», World Monitor, July, 30–38.

Schneider, S. (1990b): «The global warming debate heats up: an analysis and perspective», Bulletin of American Meteorological Society 71, 1292–304.

Semetko, H.A. og P.M. Valkenburg (2000): «Framing European Politics: A Content Analysis of Press and Television News», Journal of Communication 50, 93–109.

Solli, J. (2000): Dolly de Luxe – journalistisk bruk av genteknologisk forsk-ning. Hovedoppgave. Rapport 5/00. Senter for bygdeforsk-ning.

Stocking, H. og J.P. Leonard (1990): «The greening of the media», Columbia Journalism Review, December, 37–44.

Sullivan, D.F. (1985): «Comprehensiveness of press coverage of a food irradiation proposal», Journalism Quarterly 62, 832–837.

Tankard, J. og M. Ryan (1974): «New Source Perceptions of Accuracy of Scientific Coverage», Journalism Quarterly 51, 219–225.

Thorbjørnsrud, K. (2001): Vilje til makt? Praksis og prinsipper i politisk journalistikk. Hovedoppgave ved Institutt for statsvitenskap. Oslo: Universitetet i Oslo.

Thorbjørnsrud, K. (2003): «Politiske nyhetsjournalister: Aktører uten intensjoner?», Norsk medietidsskrift 10, 7–32.

Turner, V. (1957): Schism and continuity in African society: A study of Ndembu village life. Manchester: Manchester University Press.

Turner, V. (1974): Dramas, fields, and methaphors: Symbolic action in human society. Ithaca, NY: Cornell University Press.

Waldahl, R. (1999): Mediepåvirkning. Oslo: Ad Notam Gyldendal.

Wilkins, L. (1990): «Taking the Future Seriously», Journal of Mass Media Ethics 5, 88–101.

Wilkins, L. og P. Patterson (1990): «Risk analysis and the construction of news», Journal of Communication 37, 80–92.

Wilkins, L. og P. Patterson (1991): Risky Business. Communicating issues of science, risk, and public policy. Westport: Greenwood Press.

Wilson, K.M. (1995): «Mass media as sources of global warming knowledge», Mass Communication Review 22, 75–89.

Wilson, K.M. (2000): «Communicating climate science through the media. Predictions, politics and perceptions of risk». I S. Allan, B. Adam og C. Carter (red): Environmental Risks and the Media. London: Routledge.