I de seneste numrene av Norsk medietidsskrift (og andre steder) har Paul Bjerke satt fram en omfattende og skarpsindig kritikk av det han kaller «den offisielle presseetikken» i Norge.1 Det er rosverdig og betimelig, siden denne tematikken åpenbart ikke har noen prioritert plass i pressens egen granskingsportefølje.

Den offisielle presseetikken, slik Bjerke bruker begrepet, utgjøres av det sett av atferdsnormer som kan leses ut av Pressens Faglige Utvalgs (PFUs) avgjørelser i klagesaker og den sentrale kodeksen for journalistisk etikk i innhold og metoder, Vær Varsom-plakaten (VV). En hovedskavank ved dette klageapparatet er, ifølge Bjerke, at det ikke håndterer de virkelig store etiske problemene på medienes policynivå. En som klager til PFU kan f.eks. hevde at en mediekanal ikke bare har utpekt ham som kjeltring, men til og med har hatt skurkebildet som bestemmende arbeidshypotese fra dag én. Redaksjonen har med andre ord lagt opp til en «demonisering»2 av den ene parten i en konfliktsak og lar ikke fakta forstyrre hypotesen i fortsettelsen.

En typisk måte for PFU å finte vekk en slik utfordring på er å snevre problemstillingen inn til et spørsmål om klageren hadde fått anledning til såkalt samtidig imøtegåelse. I så fall unngår kanalen klander for brudd på god presseskikk. I tillegg tilbyr gjerne PFU ryggdekning til redaksjonen i VVs punkt1 – dvs. plakatens preambel, som har karakter av en generell misjonserklæring om pressens betydning, ansvar og rettigheter. I underpunkt 1.4 står den selvinnlysende passusen «Det er pressens rett å informere om det som skjer i samfunnet og avdekke kritikkverdige forhold.» Kritikkverdige forhold skal altså kunne kritiseres. PFU for sin del følger jevnlig opp plakatens preambel ved å erklære at den innklagede redaksjonen var «i sin fulle rett» til å ta opp det aktuelle emnet og eventuelt ta parti for én part i utgangspunktet.

Paul Bjerke ønsker en «offisiell presseetikk» som er både bredere og dypere enn den nåværende. Bredere bør den gjøres i den forstand at det etiske territoriet utvides til også å omfatte «store» redaksjonelle temaer knyttet til verdier som vesentlighet, representativitet, proporsjonalitet. Dypere bør etikken stikke ved at den på mer seriøst vis veier inn ekte menneskelige verdier som redelighet, åpenhet, innlevelse og medfølelse. Magne Lindholm minner her betimelig om at profesjonsetikk på systematiske måter avviker fra allmennetikk.3 God presseskikk er ikke nødvendigvis god folkeskikk.

Bjerke har rett i at journalistikken som bransje og profesjon er opphav til en rad viktige etiske spørsmål som en klagenemnd av typen PFU ikke behandler, og som Vær Varsom-plakaten ikke omtaler i retningsgivende ordelag. Spørsmålet er imidlertid om han ikke – i den grad han retter kritikken mot PFU som klageorgan – kommer i skade for å bebreide leoparden at den har for mange flekker. Begrensningene i «den offisielle presseetikken» kan ligge i sakens natur.

Nå er slett ikke Paul Bjerke alene om å feste blikket på selvjustisapparatet når pressens moralske standard står på dagsordenen. Det er et velkjent fenomen i mange land at pressekritiske politikere og borgere sikter seg inn mot presseklagenemnda i håp om at den kan løfte den etiske standarden. Pressen har på sin side ingen ting imot at pressekritikken konsentreres om klageordningen, siden denne også gjør tjeneste som trumfkort i bransjens public relations («Se vår kollektive innsats for den gode sak!»).

Her hjemme har Pressens Faglige Utvalg i løpet av de seneste årene skaffet seg – eller fått – en stadig synligere posisjon i det offentlige rom. Dette skyldes for det første at jussen fra den europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg (EMD) har gjort det nære på umulig å vinne injuriesaker mot pressen. Da er det ikke urimelig at folk som mener seg ærekrenket, søker til PFU som et alternativt forum for moralsk oppreisning. Pekuniær oppreisning får man jo ikke, men på den annen side er saksbehandlingen gratis.

For det andre hjelper det godt på PFUs prominens at kjente personer av varierende slag klager hyppigere enn før, gjerne over brudd på privatlivets fred. Klagebrev fra kongelig hold er i så måte ikke å kimse av. Også her kan signaler fra Strasbourg stimulere til klager, men med et annet fortegn enn injurietemaet. Når det gjelder privatlivsfred, har som kjent EMD i prinsesse Carolines sak mot Tyskland etablert et ganske robust vern også for überkjendiser. At PFU her har vist tegn til en mer pressevennlig praksis enn domstolen, kan eventuelt komme til å dempe celebritetenes klageappetitt.

For det tredje har PFU fått status som den foretrukne kilden til etiske normer hos landets ledende mediebedrift. NRK hadde et stykke inn på 1990-tallet et sett av egne programregler som var omfattende og krevende, og som derfor kunne brukes som brekkstang for kritikere utenfra, deriblant politikere. Etter at NRK ble med i Norsk Presseforbund (1992) og pressens selvdømmeordning (1996), ble de besværlige programreglene faset ut. Til offentliggjøring kom i stedet et par pauvre plakater av svært allmenn karakter, mens det mer substansielle av etisk normdiskusjon er trukket i skjul på NRKs intranett. Bernander og hans stab ser seg nå best tjent med å henvise til Vær Varsom-plakaten og PFUs «fulle rett».

For det fjerde styrkes befestingen av PFUs posisjon gjennom en mer aktiv informasjonsvirksomhet fra pressens side. Den foregår dels ved at opplysninger om notable klager tilflyter pressen fra dag én, dels gjennom pressemeldinger om utfallet av slike saker, dels ved at PFU-tilknyttede kilder (les: Presseforbundets generalsekretær Per Edgar Kokkvold) jevnlig avgir uttalelser om presseetikk i sin alminnelighet og om konkrete klagesaker. Det ville være naivt å vente at slike bidrag til pressebransjens samfunnskontakt skulle være fokusert på apparatets begrensninger. Det er heller ikke mange år siden flere sentrale pressefolk med tilknytning til PFU erklærte at den norske selvjustisordningen var verdens beste.4

I stedet skjer det en utvikling der ytre omstendigheter, kombinert med en relativt ukritisk oppbacking fra pressens side, profilerer selvjustisordningen som en fullgod erstatning for rettsapparatet. I den grad dette blir en gjengs oppfatning i opinionen, er vi vitne til en retorisk maktdemonstrasjon. En slik mytedannelse trenger noen motforestillinger.

For det første er et lands «offisielle presseetikk» aldri heldekkende. At regler som skulle favne alle tenkelige presseetiske valgsituasjoner ville måtte utgis som et flerbindsverk, er bare et praktisk problem. Et problem med prinsipiell tyngde er at positivt formede «oppgaver» av allmennpolitisk art ville berøre det redaksjonelle armslaget som tradisjonelt hører med til domenet der redaktørens «fulle rett» utøves. Det er her Paul Bjerke får sitt pass påskrevet når han i pressefolks påhør etterlyser de store policyspørsmål i etikkplakaten og i PFUs avgjørelser.

Her er det nok et tegn i tiden at de finske presseorganisasjonene nylig fjernet politiske målformuleringer fra sine etiske regler. Finnene hadde lenge skilt seg ut i Norden ved å la reglene oppfordre redaksjonenene til å «respektera mänskliga grundvärden, såsom mänskliga rättigheter, demokrati, fred och internationellt samförstånd». Journalisten burde dessuten kjenne ansvar for naturen «och bör inse miljöpåverkningarna i samband med de ämnen han behandlar.» Fra 2005 av er disse allmennpolitiske målene borte. Gjenstår gjør en kortfattet formulering om ytrings- og informasjonsfrihetens verdi. Det kan tenkes at Paul Bjerke hadde foretrukket den gamle versjonen.

I motsetning til den norske plakaten opplyser både danskenes, svenskenes og finnenes kodekser i sine preambler om hva som er reglenes formål og begrensninger. Den finske presiseringen går ut på at reglene bare er ment for bransjens selvjustis og ikke har noe med rettslig ansvar å gjøre. Den svenske kodeksen advarer mot en legalistisk bruk av reglene – de er ment som støtte for en ansvarlig holdning til den publisistiske oppgaven. De danske reglenes karakter framgår allerede av tittelen, som er «Vejledende regler for god presseskik».

For det andre er det grunn til å minne om at verken VV-plakaten eller beslutninger fra PFU er bindende.5 På midten av 1990-tallet gjorde riktignok kulturminister Åse Kleveland et stort nummer av at PFUs kjennelser måtte ha bindende virkning – dette var et vilkår for at Klagenemnda for kringkastingsprogram skulle kunne legges ned til fordel for PFU.6 Siden er temaet skrinlagt i stillhet, i likhet med Klagenemnda (1998). I virkeligheten er det både prinsipielt og praktisk umulig å følge opp en fellende kjennelse slik at synderen blir tatt enda hardere hvis forseelsen gjentas senere. «Overtramp», som også PFU i blant bruker om journalistiske feiltrinn, straffer seg som kjent i sportslig sammenheng, der de sjelden er tilsiktet. Men i likhet med den uheldige atleten får også redaktøren ta rennefart om igjen.

Det finnes imidlertid grenser for arroganse fra synderens side. Når jeg i en annen sammenheng har brukt begrepet «dressur i pressen», betyr ikke det at den PFU-felte redaktøren må bli liggende lenge etter å ha lagt seg flat. Dressuren består primært i at alle i redaksjonelle lederposisjoner offentlig sier seg fornøyd med selvjustisapparatet. De er i sin fulle rett til å si seg uenig med PFU i enkeltavgjørelser, men det er god tone å si at man vil rette seg etter reprimanden (eller «forholde seg til» den, i en tidsriktig og tvetydig variant). Åpne erklæringer om at man tenker å desavuere PFU i framtiden forekommer så sjelden at vi aner en utbredt selvdisiplin.

En tredje påminnelse er at det er høyst uvisst i hvilken grad en presseklagenemnd kan påvirke journalistikkens kvalitet i bred forstand. Paul Bjerkes har ingen tro på at det norske systemet for selvjustis, slik det fungerer nå, er egnet for en slik oppgave. En underliggende forutsetning i hans kritikk er imidlertid at apparatet vil kunne reformeres slik at det kan forbedre norsk journalistikk i sin alminnelighet. Sven Egil Omdals replikk til Bjerke7 er også preget av tro på selvjustisens potensial til å forbedre, men ulikt Bjerke er han tilfreds med tempoet i utviklingen av apparatet som pedagogisk hjelpemiddel i pressefolks livslange læringsprosess. Men ingen av dem våger påstanden om at et selvjustisapparat kan ha en styringsmakt som matcher markedets jernlov for journalistikkens utvikling. Et mer synlig påvirkningsspor går motsatt vei. Ethvert selvjustisapparat tar farge av sine omgivelser og kan derfor også studeres som en refleks av (eller et symptom på) landets rådende journalistisk kultur. Men det er en annen historie.

Hovedpoenget med dette innlegget er å bidra til å skyte ned et oppblåst, urealistisk bilde av det norske apparatet for journalistisk selvjustis. Det betyr ikke at jeg vil bagatellisere PFUs rolle eller avskrive Vær Varsom-plakaten som et skriftstykke uten kvaliteter. PFU gjør et samfunnsnyttig arbeid, nyttig særlig for dem som på denne måten får sine ankemål tatt på alvor. Min oppfatning av selvjustisapparatet som et produkt av den rådende bransjeinteressen med tilhørende journalistkultur er heller ikke mer fatalistisk enn at jeg ser muligheter for skrittvise reformer.

Spørsmålet om reformer får imidlertid utstå i denne sammenhengen, med ett unntak. Jeg sier meg enig med Paul Bjerke i at PFU i blant lar redaktørene slippe for lett unna bevisbyrden i klagesaker. Den ene typen situasjon gjelder saker der den innklagede redaktøren påberoper seg edle motiver for å publisere omstridt informasjon eller bruke tvilsomme metoder. Slike høyere motiver kan f.eks. kalles «samfunnsoppdraget», «allmenne interesser», «berettigede informasjonsbehov» eller rett og slett «journalistiske hensyn». Den britiske Code of Practice, som håndheves strengt legalistisk av the Press Complaints Commission, pålegger redaktørene spesielt strenge krav til begrunnelser når de vil påberope seg «the public interest» som motiv for avvikende atferd eller publisering. Det er et eksempel til etterfølgelse. Å si seg tilfreds med at en redaktør siterer VV-plakatens selvgratulerende preambel som hjemmel for redaksjonens avvik er ikke videre seriøst.

I andre situasjoner står påstand mot påstand, eksempelvis om hvilke premisser som var avtalt mellom journalist og kilde (eller objekt). Siden det som oftest er redaksjonen som er den initierende og profesjonelle parten, bør PFU kunne slå fast at det er denne som har plikten til å dokumentere hva slags avtale eller forståelse som forelå. Jeg slutter meg også til Cato Schiøtz når han hevder det må være «pressen som har bevisbyrden for at man har gitt tiltalte [sic] anledning til samtidig imøtegåelse».8

PFU har for øvrig fått dårlig skussmål fra Borgarting lagmannsrett for håndtering av problemet påstand mot påstand. I lagmannsrettens dom 4. mai i år i det såkalte Big Brother-parets privatlivssak mot Se og Hør, tar de tre lagdommerne i betraktning at PFU for lengst hadde gitt bladet medhold i en klagesak om samme saksforhold. Bladet hadde hevdet at det forelå bekreftelse fra den ene saksøkeren på at parforholdet mellom de to var slutt, men vedkommende benektet å ha sagt dette. Lagmannsretten konstaterer at PFU, «uten nærmere drøftelse eller vurdering», la til grunn at det var Se og Hør som snakket sant. Retten sier videre at «utvalgets vurdering fremstår som temmelig overflatisk, og at den siste reportasjen om den påståtte utroskapen ikke er nevnt eller drøftet». PFUs vurderinger og konklusjon kunne derfor ikke tillegges vekt. I likhet med tingretten felte lagmannsretten Se og Hør. Bladet anket senere dommen til Høyesterett.

Odd Raaum, fhv. førsteamanuensis i journalistikk

e-post: oddraaum@broadpark.no