Abstract:

This article examines how newspaper prose employs voicing as a rhetorical strategy in relating texts to the world. By voicing, we mean reported voices (voices-in-the-text) as well as the voices of different discursive participants (textual voices). The article challenges the traditional approach to language reports and advocates that more attention should be given to study of the textual voices’ rhetorical potential when realized grammatically through linguistic resources such as modality, graduation and evaluation. When occurring in conjunction with reported voices and multimodal texts, a fairly complicated heteroglossic voice structure may emerge.

Keywords:voices,sources,heteroglossa,social semiotics

Mange analyser av kildebruk i medietekster har tendens til å bli avgrenset til et spørsmål om hvilke typer mennesker som kommer til orde, mer enn hvordan kildene fremstilles. Ett eksempel er kvantitative analyser hvor man teller opp hvor ofte ulike personer blir nevnt i mediene (jamfør for eksempel Norsk Samfunnsbarometers undersøkelse som slår fast at kvinneandelen i norske medier går ned, referert i Aftenposten 22.01.06). En svakhet med denne typen undersøkelser er at de generelt gir et for snevert grunnlag for å diskutere hvordan medietekster skaper en ny forståelse av de personene som blir referert. Etter vår mening kan man oppnå en mer dyptgående innsikt i hvordan kilder blir omdannet til stemmer i mediene gjennom språklige og semiotiske analyser. Denne artikkelen undersøker hvordan avistekster bruker stemmer som en retorisk strategi for å uttrykke meninger og holdninger (evaluering) om verden.

Stemmer, tekst og sosial aktivitet

Spørsmålet om kildebruk i medietekster må knyttes til hvordan tekster skaper virkelighet. I dette ligger det en erkjennelse av at tekster aldri kan avbilde virkeligheten, men at det heller er et spørsmål om i hvilken grad en tekst lykkes i å presentere sine verdivurderinger som ’naturlig’ og ’normal’ kunnskap og mening.

Journalistiske tekster refererer både hendelser og handlinger i forhold til en utenomtekstlig ’virkelighet’. Det kan dermed oppstå et nært forhold mellom virkelighet og diskurs, noe som ikke nødvendigvis er tilfellet i alle typer tekst, som for eksempel i skjønnlitterære tekster. En viktig forutsetning for å kunne analysere stemmer i medietekster, er at man skiller klart mellom teksteksterne og tekstinterne kommunikasjonsforhold. På det teksteksterne nivået finner vi den empiriske tekstprodusenten (eksempelvis avisinstitusjonen Dagbladet), de empiriske leserne (eksempelvis Dagblad-lesere) og de empiriske deltakerne i samfunnet (eksempelvis en fotballspiller som blir intervjuet av Dagbladet). På det tekstinterne nivået finner vi fortellerstemmer (Dagbladets stemmer), adressatposisjoner (mulige lesere som teksten rettes mot) og de diskursive deltakerne (en fotballspiller slik han fremstilles i Dagbladet) (jf. Thibault 1991).

Vårt teoretiske utgangspunkt bygger på Thibaults påstand om at «no utterance is free from subjective presesencing of the speaker» (Thibault 1997: 53). Med dette forstår vi at fremstillingen av ’virkeligheten’ er subjektiv, avhengig av avsenderperspektivets sosiale ståsted. Dette gjelder også kildebruk i mediene. Kildeuniverset er ikke er en lett målbar størrelse som uten videre gir et bilde av hvordan mediene presenterer verden. Vår problemstilling er som følger: Hvilken funksjon får kildenes refererte ytringer i mediene? For å få innsikt i dette, vil vi undersøke hvordan stemmer representeres, medieres, forties eller iscenesettes, hvordan de formidler holdninger og verdisystemer og hvordan de brukes til å forhandle posisjoner og relasjoner.

Språk er makt var tittelen på en bok språkpsykologen Rolv Mikkel Blakar gav ut i 1973. Når denne påstanden i dag nærmest er blitt et allment ordtak, både i medieredaksjonene og samfunnet ellers, kan det som Blakar (2006: 12) selv påpeker i siste utgave av boken tyde på at perspektivet har fått gjennomslag. Foruten makten som ligger i ’språkbruken’ gjennom f.eks. ordvalg, finnes maktposisjoner også i den skapte teksten. Berge (2003: 30–31) deler forholdet mellom makt og tekst i tre ulike dimensjoner: (1) tekstens evne til å overbevise eller overtale leseren, (2) tekstens evne til å skaffe seg makt gjennom institusjonaliserte tekstnormer og (3) tekstens evne til å gjenta, bekrefte og forsterke en viss ideologisk posisjon. Etter vår mening kan alle disse maktdimensjoner spores i medietekster. For å synliggjøre hvordan makt fungerer på ulike nivå, må vi undersøke hvordan medietekstene fungerer retorisk, hvordan de er bygd opp og hvordan de forholder seg til diskursene som organiserer måten vi tenker på, konseptualiserer, kategoriserer og tenker om verden. Gjennom noen konkrete eksempler fra avisoverskrifter vil vi vise hvordan kilder i medietekster kan betraktes som et mangfold av ’stemmer’, som til sammen danner virkelighetsbilder.

Tekstens stemmemangfold

Hva er så forskjellen mellom kilder, stemmer og deltakere? Senere i artikkelen vil vi forsøke å komme grundigere inn på forskjellen mellom begrepene, men i første omgang vil vi understreke følgende: Under begrepet ’stemme’ kan vi skille mellom to hovedperspektiver: 1) den tradisjonelle tilnærmingen til stemmer i tekst, som klassifiserer eksplisitt refererte ytringer ut fra formelle grammatiske trekk, og 2) den bakhtinske tilnærmingen, der begrepet ’stemme’ også omfatter mer indirekte henvisninger til ulike sosiale grupper, ideologier etc. som veves sammen med eksplisitte stemmer og den autorale stemmen.

Begrepet ’kilde’ brukes gjerne av mediene selv, og blir i Bokmålsordboka definert som ’opphav til kunnskap’. Siden dette begrepet ikke er noen etablert term innenfor lingvistikken, vil vi videre i analysene heller anvende begrepet ’deltaker’. Herunder skiller vi som allerede nevnt mellom empiriske deltakere (eksisterende individer, grupper, institusjoner etc. i samfunnet) og tekstlige deltakere (slik disse er representert i teksten).

Stemmer i et sosialsemiotisk perspektiv

Det teoretiske ståstedet for denne artikkelen er som nevnt sosialsemiotikken. Utgangspunktet er at ingen ytringer er selvstendige, det vil si at enhver ytring dermed, uansett form, må oppfattes som en respons på foregående ytring innenfor en gitt sfære. Denne erkjennelsen bygger på Bakhtins (1986) hovedtese om at all tekst er dialogisk. Med dialogisk menes da ikke utelukkende den konkrete dialogen mellom forfatter/leser, men hvordan alle tekster og ytringer er å betrakte som komplekse sammenvevinger av en mengde ulike stemmer. Disse stemmene er dialogiske ved at de ’svarer’ på det andre har ytret før, og på ytringer man forventer skal komme. Bakhtins vektlegging av de kommunikative sidene ved språk bryter med den etablerte oppfatningen om at språket som system (langue) er språkvitenskapens forskningsobjekt (jf. Saussure). Det dialogiske språksynet har vært avgjørende for en hel retning innen nyere språkvitenskap, som har den helhetlige teksten som sitt forskningsobjekt (Halliday 1978, 1989, 1999, se nedenfor).

I tillegg til å erkjenne tekstens informative funksjon, vektlegger det sosialsemiotiske perspektiv hvordan tekster brukes retorisk for å skape/understøtte sosiale relasjoner. Begrepet sosialsemiotikk er hentet fra grunnleggeren av Systemic Functional Grammar, M.A.K. Halliday (1978), som anser at språkets hovedfunksjon er sosial, og at mening blir skapt i språklige prosesser hvor mennesker forhandler, konstruerer og påvirker sitt sosiale miljø. I et sosialsemiotisk perspektiv er språket et resultat av sosiale prosesser, og språket har fått sin form «because of the function it has evolved to serve in people’s lives» (Halliday 1978: 4). På samme måte som sosiale prosesser ikke er basert på individets handlinger, er heller ikke språklige prosesser individuelle. Alle ytringer, som tekster, fortellinger, samtaler etc., bærer i seg ulike stemmer: individuelle, institusjonelle eller kulturelle. Denne tankegangen bygger på konsepter fra Bakhtins teori.

I motsetning til sosiolingvistikken,1 som tar utgangspunkt i samfunnet, setter sosialsemiotikken språkets kommunikative funksjon i sentrum. Utenomspråklige sosiale variabler blir dermed sekundære fordi fokus ligger på hvordan språket brukes retorisk for å skape sosiale relasjoner. I det følgende vil vi vise hvordan sosiale relasjoner kan skapes ved hjelp av stemmer som på ulike måter drøftes, forkastes, understøttes, vurderes, lovprises, undertrykkes eller forties.

I en sosialsemiotisk analyse av tekst fungerer ikke diskursive deltakere som selvstendige aktører, og refererte stemmer fungerer ikke som selvstendige ytringer (jf. Thibault, ovenfor). Stemmene får en retorisk funksjon, i tillegg til den representerte funksjonen, og fremtrer dermed i to lag som klinger samtidig, som over- og understrengene på ei hardingfele. Resultatet er at ulike og ofte konfronterende synspunkter kommer til uttrykk samtidig i teksten.

Mens kvantitative studier, som den nevnte fra Norsk Samfunnsbarometer, gjerne undersøker ’hvem som er sitert’ i medietekster, vil kvalitative sosialsemiotiske analyser legge mer vekt på hvilket budskap stemmene formidler i relasjon til sin sosiale funksjon. Man ser på hva som er stemmenes situasjonsbestemte mening i konteksten, og i forhold til samfunnets øvrige diskurser, samt hvilke sosiale mønstre som ligger under de handlingene som stemmene utfører.

Medieforskning i et lingvistisk perspektiv

Historisk sett har medieforskningen sitt utgangspunkt i samfunnsvitenskapen, og følgelig har hovedfokuset ligget på allmenne kommunikasjonsteorier og makrofenomener, som produksjons- og resepsjonsteori. Frem til slutten av 1980-tallet synes interessen for å studere mediespråk og mediediskurs ikke være særlig omfattende, verken innenfor medieforskningen eller lingvistikken (jf. Frandsen 1996). I dag er studier av medienes språk og semiotikk vel etablert innen den anglosaksiske akademiske tradisjon (særlig britiske og australske studier), med bidrag av blant andre Trew (1979), Fowler (1995) (kritisk lingvistikk), van Dijk (1988), Fairclough (1989, 1995) (kritisk diskursanalyse), Bell (1991) (sosiolingvistikk), White (1998), Idema m.fl. (1994), Kress & van Leeuwen (1996, 1998) og van Leeuwen (2005) (sosialsemiotikk) med flere. Felles for disse studiene er at de fokuserer på hvordan språklige ressurser brukes til å mediere sosiale relasjoner i det offentlige rom.

I Skandinavia finnes det nå en del arbeider på dette feltet. Vi kan nevne Ledins studier av stil og struktur i svensk ukepresse (1997, 2000) og Rahms undersøkelse av sjangre og tekstmønster i svensk dagspresse (2001). Begge disse studiene vektlegger forholdet mellom tekst og samfunn i historisk perspektiv. Frandsens studie av avisoverskrifter, eller såkalte paratekster, (1991) er av mer teoretisk karakter.

I Norge er det foreløpig gjort relativt få lingvistisk baserte studier av den norske mediediskursen. De som finnes er for spredte, både når det gjelder teoretisk orientering og problemstillinger, til at vi kan snakke om noen helhetlig forskningstradisjon.

Blakars Språk er makt (2006 [1973]) er skrevet fra et språkpsykologisk perspektiv, og representerer et tidlig og viktig bidrag til kritisk tilnærming til mediespråk. I denne boka fremhever Blakar at det er gjennom språket vi griper, forstår og skaper ’den sosiale realiteten’. Medienes valg av ord og grammatikk har derfor stor påvirkning på leserne. At denne boka senere er utgitt i mange og utvidede utgaver (sjuende utgave 2006), viser at disse perspektivene stadig er aktuelle.2

Videre finnes det flere arbeider som beskriver utviklingen av avisspråk og sjangerhistorie. Roksvold (bl.a. 1989, 1997, 2001, 2005) tar utgangspunkt i klassisk retorikk og normativ språkteori. Høyer (bl.a. 1989, 1995, 2002) fokuserer på tekst- og sjangerutvikling i pressehistorien ut fra et makroperspektiv. Sistnevnte kritiserer den tradisjonelle tanken om at budskap overføres direkte fra sender til mottakere, som var det gjeldende i medieforskningen på 1960- og 70-tallet, men gjennomfører ikke selv språklig baserte tekstanalyser. Vagle (2002) har undersøkt norsk radio med vekt på historiske forandringer i sjangrenes kommunikative mål. Et av funnene er at underholdningsaspektet er kommet inn i nye sjangre (for eksempel i værmeldingen), mens opplysningsaspektet er tilsvarende redusert. Vagles tilnærming til sjanger bygger på nyere tekstlingvistiske og pragmatiske perspektiver.3

Hillesunds pragmatiske og tekstbaserte studie (1996) av norske avistekster tar utgangspunkt i språkhandlingsteori og narratologi. Hillesund viser at mediene dramatiserer ulike aktørers ytringer og hevder at avisenes nyheter ut over det å formidle informasjon, også fungerer som handlingsmedium for ulike samfunnsaktører. Hågvar Benestads analyse av VG-diskursen (2003) bygger i hovedsak på kritisk diskursanalyse og viser blant annet hvordan VG konstruerer et stemmehierarki der avisen selv regjerer på toppen (se nedenfor). Veums (2002) analyse av avisenes portrettintervjuer viser hvordan ulike stemmer i avistekster konstrueres som rammer av ’virkeligheter’ i tekstene.

Mediespråket – finnes det?

I en pionerartikkel om avisen som tekst og diskurs fra 1968 kritiserer den franske forskeren Maurice Mouillaud medieforskningen for å være ute av stand til å definere sitt forskningsobjekt. Mouillaud hevder at studieobjektet må ta utgangspunkt i «presseutsagnenes former og strategier»; dvs. språklige trekk og strategier som kjennetegner medienes språkbruk.4 De siste 30 år har det vært en økende interesse innenfor europeisk akademia for å studere språket i mediene. Et sentralt spørsmål har vært i hvilken grad det finnes et eget mediespråk. Vi kan nevne tre tilnærminger som har interessert seg for forskning på mediespråk: grammatikere, retorikere og sosialsemiotikere.

Grammatikere isolerer i stor grad språket fra konteksten, uten å ta hensyn til den helhetlige sosiokulturelle konteksten. Denne tilnærmingen er deskriptiv og søker å forklare strukturelle trekk ved hjelp av visse sider ved mediesituasjonen, slik som sammenhengen mellom «mediespråkets» grammatiske særtrekk og produksjonsprosessen. Hovedargumentene i denne litteraturen er at de produksjonsmessige forhold er en av de sterkeste faktorene til fremveksten av et eget «mediespråk». Dette argumentet fremhever at tids- og kostnadspress, samt kommersiell konkurranse har gjort mediespråket stilrent og kompakt. Nyhetsreportasjen, for eksempel, fremheves som «prototyp» på mediespråk, med språklige særtrekk som bruk av korte, fengende ord, nominaliserte verbalstrukturer og såkalt ’ladet og ambivalent språk’ for å skape en telegrafisk stil og grafologi (Reah 1998: 28 og 32; Bell 1991).5 Etter vår mening er dette perspektivet for snevert, ved at man beskriver trekk som allerede er kjent, uten å skape noen dypere forståelse av medietekstens retoriske potensial.

Et annet teoretisk utgangspunkt bygger på klassisk retorikk. Her hevder for eksempel Roksvold (2002: 163) at journalistspråket kjennetegnes ved visse retoriske særtrekk; som at det er enkelt, presist, korrekt, nyskapende, engasjerende og minst mulig manipulerende. Et videre perspektiv finner vi hos Kjeldsen (2004), som trekker frem fire trekk ved ’vår tids kommunikasjon’, som også synes å omfatte mediene: Retorikken er multi-medial, mosaistisk,6 har ingen klar intensjon og mangler konkret avsender. På grunn av medienes teknologiske og institusjonelle egenart blir begreper som ’avsender’ og ’intensjon’ kompliserte å anvende med utgangspunkt i klassisk retorikk, påpeker Kjeldsen (ibid: 54–57).

Sosialsemiotikerne studerer språket i mediene med utgangspunkt i språkets sosiale funksjon. Denne tilnærmingen bygger på kritisk lingvistikk og systemisk-funksjonell grammatikk, og mange av disse analysene har et diskursanalytisk perspektiv. Denne form for diskursanalyse er en kvalitativ metode og et forskningsfelt som undersøker skriftlig og muntlig kommunikasjon for å forklare den underliggende diskursen som kopler teksten til det øvrige samfunnet. Diskursanalysen har en kritisk tilnærming til språket og ser språk som en handling som konstruerer virkeligheten, istedenfor å beskrive eller referere den. Det analytiske fokuset ligger altså på hvordan grammatiske og semantiske mønstre brukes retorisk for å konstruere mening.7

Så langt har vi utelukkende nevnt det lingvistiske perspektivet ved medietekster, det vil si verbal kommunikasjon. Etter Kress og van Leeuwen (1996, 1998, 2001) kan man ikke lenger forstå medietekster (eller avistekster) utelukkende ved å undersøke verbalspråket. Diskursanalyse av medietekster er i økende grad utvidet til også å omfatte den multimodale fremstillingen (bilder, grafikk, fargebruk, typografi etc.). Det multimodale aspektet ved medietekster innebærer at det alltid er en viss kongruens mellom det språklige og det visuelle uttrykket. Derfor bør lingvistiske diskursanalyser kombineres med analyse av det helhetlige semiotiske utrykket. Av hensyn til denne artikkelens begrensning, skal vi her derimot hovedsakelig konsentrere oss det lingvistiske perspektivet i avistekster.

Ulike typer stemmer

I artikkelens innledning hevdet vi at rent kvantitative analyser av kildebruken i medietekster gir utilfredsstillende resultater. Videre fremhevet vi at analytiske metoder fra lingvistikken og sosialsemiotikken kan gi en grundigere forståelse av hvordan de ulike stemmene fungerer i medietekster. Mangfoldet av stemmer er et karakteristisk trekk ved alle tekster, medietekster iberegnet.

Som nevnt i innledningen omfatter stemmer i medietekster to perspektiver. For det første har vi det tradisjonelle perspektivet, som tar for seg ytringer fra empiriske deltakere som implisitt eller eksplisitt introduseres i teksten for enten å kommentere, fortelle om eller referere til en handling. Disse empiriske deltakerne kan tale til oss i direkte eller indirekte fremstilling eller gjennom den autorale stemmen. Disse eksterne refererte ytringene kalles stemmene-i-teksten (voices-in-the-text).

For det andre har vi det bakhtinske perspektivet, som også tar for seg ytringer som ikke er markert ved eksplisitt stemmestruktur, men der man finner ’spor’ av stemmer som kan knyttes til andre og tidligere uttalelser om samme emne. Disse stemmene kan være belærende, informative, dømmende, normative, eller ses i sammenheng med såkalte diskursmodeller. En diskursmodell viser til kulturelt baserte orienteringer eller ’teorier’ om hvordan verden henger sammen. Disse modellene er blitt rutinemessige og deles av mange i samfunnet (jf. Gee 2005: 61–67). Stemmer av den ’bakhtinske’ typen kalles tekstuelle-stemmer (textual-voices),8 og har som funksjon å signalisere posisjoner og relasjoner mer eller mindre åpenlyst. Denne typen stemmer er flettet inn i tekstens struktur og realiseres gjennom ulike lingvistiske ressurser. Slike stemmer oppfattes ikke umiddelbart, men ved hjelp av noen analytiske grep kan de synliggjøres og undersøkes nærmere. I de følgende avsnitt vil vi forsøke å vise hvordan avistekster bruker stemmer, i vid forstand, til å forhandle med leseren, innenfor det semantiske rom hvor sosial aktivitet finner sted (jf. bl.a. White 1998).

For å få innsikt i stemmenes mange fremtoninger, tar vi nå utgangpunkt i noen avisoverskrifter og fokuserer på følgende tre spørsmål: (a) Hvem sine stemmer kommer frem, og hvordan kodes disse grammatisk? (b) Hvordan brukes stemmene retorisk? (c) Hvordan flettes stemmene-i-teksten inn i de tekstuelle-stemmene for å skape nærhet/distanse til andre stemmers budskap?

Stemmer i et tradisjonelt perspektiv

Før vi går i gang med analysen vil vi gjennomgå de tradisjonelle tilnærmingene til fremstilling av stemmer i tekst, for så å illustrere hvordan vi mener at stemmebegrepet bør utvides. Den tradisjonelle forståelsen av stemmer i tekst er knyttet til bruk av de to hovedkategoriene direkte og indirekte fremstilling. Dette er fremstillingsformer som typisk brukes både av journalister og skjønnlitterære forfattere. Analyser av synsvinkler og stemmer i tekst er tradisjonelt blitt utført i skjønnlitterære analyser (stilistikken). En toneangivende analyse som senere har blitt viktig for forståelsen av stemmer i journalistisk diskurs, er Leech og Short (1981). Her deles stemmer i tekst inn i to hovedgrupper: to typer refererte stemmer (direkte og indirekte fremstilling) og tre typer fortellerstemmer/autorale (fri indirekte fremstilling, fri direkte fremstilling og narrativ rapportering av talehandling). Hver av disse kategoriene korresponderer med særskilte syntaktiske markører (jf. Thompson 1996). I praktisk analyse av for eksempel avistekster har disse kategoriene vist seg å være utilstrekkelige. Waugh (1995) velger å utvide dette konseptuelle rammeverket og analyserer avistekster ut fra følgende tre kategorier: ortografi (bruken av hermetegn eller tankestrek i direkte tale), grammatikk (syntaktiske endringer og deikis),9 og semantisk/pragmatiske trekk.10 Dermed utvides perspektivet i forhold til de strengt grammatiske kategoriene.

Journalister anvender de tradisjonelle fremstillingsformene når kilder siteres og refereres. Slike språklige verktøy brukes for å referere til kilder som for eksempel blir intervjuet, spurt om en kommentar eller lignende. Disse refererte ytringene, eller stemmer-i-teksten, er med andre ord eksplisitte stemmer fra konkrete empiriske deltakere (identifiserbare) som kan tilhøre enkeltmennesker, eller de kan være institusjonelle (medier, organisasjoner, politiske partier, offentlige etater, land osv). De kan også være uspesifiserte stemmer (for eksempel anonyme, se eksempel nedenfor).

Stemmer og deltakere i tekst

Vi vil presisere at deltaker og stemme er to ulike fenomen (jf. Mey 1999). I en avistekst kan man finne deltakere som er omtalt, men som ikke har en egen stemme; samtidig kan man finne stemmer som ikke kan knyttes direkte til menneskelige aktører, som for eksempel til skriftlige kilder. Dette komplekse forhold mellom stemmer og deltakere har en tendens til å bli uklart eller ignorert i mange teoretiske tilnærminger til tekst. Vårt bidrag søker å rydde litt opp i dette. Som et eksempel kan vi ta for oss to avisoverskrifter fra en førsteside som begge refererer til kvinnelige deltakere, men på ulike måter:

[1] Sonja hyllet kvinnene [2] Jente (18) slått i hjel med stein11

Tradisjonell syntaktisk analyse viser at eksempel [1] er en aktivkonstruksjon, der Sonja formelt fungerer som agens (handlende); det er hun som sier noe. Eksempel [2] er derimot en passivkonstruksjon, der ’jente’ ikke er agens (handlende), men patiens (den som verbalhandlingen er rettet mot).

En måte å skille stemmer fra deltakere, er ved å analysere de verbhandlingene i teksten som knyttes til deltakende personer eller materielle objekter. Ved hjelp av Hallidays systemisk-funksjonelle grammatikk (1999 [1994]) kan vi gå dypere inn i de prosessene som deltakerne involveres i.12 Halliday skiller blant annet mellom materielle prosesser (handlinger og hendelser), verbale prosesser (ytringer) og mentale prosesser (tanker, følelser etc.). Deltakerne har ulike funksjoner i de ulike prosessene, og kan for eksempel opptre som aktør/målobjekt (materielle), talende/mål eller mottaker (verbale) og sansende/fenomen (mentale). På denne måten utvides perspektivet ved at man kobler tradisjonelle syntaktiske funksjoner til meningsinnholdet. En analyse av de to overskriftene ovenfor kan settes opp på følgende måte:

[1] Sonja [talende]
hyllet [verbal prosess]
kvinnene [mål]
[2] *Jente (18) [målobjekt]
slått i hjel [materiell prosess]
med stein [omstendighet]

Hvilken funksjon en deltaker har i en prosess, kan sees i sammenheng med ideologiske forhold eller relasjoner knyttet til makt. I materielle prosesser er hovedprinsippet at de handlende aktørene i transitive verbprosesser (*Drapsmannen slo jenta) har mest relativ makt, mens målobjektene har minst grad av makt (jf. Goatly 2002). I eksemplet ovenfor er det åpenbart at et drapsoffer ikke har noen makt, men tilsvarende vil altså gjelde for alle målobjekt i lignende syntaktiske konstruksjoner. Dette illustrerer klart at deltaker og stemme i en tekst er to ulike fenomen. I en avistekst kan det dermed ofte finnes deltakere som ikke får noen stemme, som for eksempel er tilfellet for ’Jente’ i eksemplet ovenfor.

Autorale stemmer, avsenderstemmer og tekstuelle stemmer

I skjønnlitteraturen brukes ofte begrepet ’den autorale stemmen’ om den som forteller historien. Dette oppfattes som en selvstendig tekstlig stemme som ikke er identisk med den empiriske forfatteren. I journalistiske tekster er forholdet mellom den empiriske tekstprodusenten på den ene siden og den autorale stemmen på den andre mer komplekst, da produksjonsfaktoren spiller en viktig rolle for en teksts endelige utforming. Bell (1991) viser til at medieteksten produseres i mange ledd, og dette, samt institusjonelle rammer, tidspress og ideologi, er faktorer som påvirker tekstens helhetlige utforming. Derfor består ’den autorale stemmen’ i en avistekst av journalistens stemme i samklang med en hel rekke institusjonelle og sosiale ’vedheng’.

Den autorale stemmen i medietekster må alltid forstås i sammenheng med journalistens og medienes rolle i samfunnet. I avistekster har den autorale stemmen ofte spor av ulike og gjerne motstridende institusjonelle stemmer, som for eksempel fra politiske og kulturelle debatter. Dessuten er dagens medietekster i økende grad forankret i multimodale diskurser. Det multimodale aspektet gjør at den autorale stemmen i avistekster kommer til uttrykk både verbalt og visuelt. En overskrift som blåses stort opp i en tabloid, fremhever budskapet visuelt. En annen form for fremheving kan for eksempel uttrykkes verbalt med adjektiver. Dersom man skal lykkes i å få frem flest mulig nyanser ved stemmebruk i avistekster, bør man som tidligere nevnt kombinere lingvistisk analyse med analyse av det visuelle uttrykket.

For enkelhets skyld har vi så langt omtalt ’den autorale stemmen’ i entall. Men i tråd med Bakhtin vil vi hevde at det ikke finnes noen enhetlig røst i en tekst. For Bakhtin er enhver tekst dialogisk, ved at den bærer i seg et spekter av ulike stemmer. Dermed blir det mer dekkende å snakke om ’avsenderstemmer’ (i flertall) i tekst enn om en enhetlig autoral stemme. Slike avsenderstemmer forandrer seg i tråd med de sosiokulturelle referansene i samfunnet generelt, og når det gjelder medietekster, i takt med journalistens rolle og profesjonens ideologiske fokus.

Ovenfor introduserte vi en oversikt over tradisjonelle forståelser av stemmebegrepet i tekst, de såkalte stemmer-i-teksten som identifiseres ved hjelp av syntaktiske markører (direkte/indirekte fremstilling). Andre oppfattelige stemmer i tekst som ikke kan klassifiseres etter disse kategoriene, kan tilhøre både avsenderstemmene og andre uspesifiserte røster. Dette er de tekstuelle-stemmene. Tilstedeværelsen av tekstuelle-stemmer illustrerer at medietekstenes stemmestruktur er meget kompleks. Ytringer fra empiriske deltakere flettes inn i teksten, hvor de medieres i forhold til andre stemmer, brukes mot hverandre, skaper allianser, legger føringer eller bekrefter avsenderstemmenes egen ideologi. Dette gjelder for alle avistekster, uansett sjanger:

The way events are observed, interpreted and reported will always be conditioned by the social background and ideological perspective of journalists, editors and management. Even the most ostensibly «factual» report will be the product of numerous value judgments (Idema, Feez & White 1994: 3).

Men hvordan kan man vise tilstedeværelsen av tekstuelle stemmer gjennom analyse?

Fakta – finnes de?

I vestlig internasjonal presse har fakta og objektivitet historisk sett vært et profesjonelt ideal. Det var særlig etter etableringen av de internasjonale nyhetsbyråene at ideen om de «harde fakta» vokste frem (jf. Allan 2004).13 Uten å gå videre inn på om problemstillingen om objektivitetsidealet fremdeles eksisterer i norsk presse, mener vi det er interessant å undersøke i hvilken grad faktapregete og nøytrale ytringer finnes i språket. Vi ser igjen på følgende avisoverskrift:

[3] *Jente (18) slått i hjel med stein

Denne ytringen fremstår som fakta ved at den tilsynelatende er fri for eksplisitt evaluering, modalitet og henvisning til eksterne refererte stemmer. Med en lingvistisk term betraktes den som en såkalt fortellende deklarativ (’bare declarative’). Vi kan også si at ytringen er det vi kan kalle monoglossisk, i betydningen enkeltstemme (’singel voice’). Det vil si at ytringen ikke eksplisitt åpner for andre stemmer. Det betyr likevel ikke at ytringen ikke rommer underliggende evalueringer. Idema m.fl. hevder at i enhver rapportering av «fakta» finnes et «complex system of value judgments» (1994: 4). Motsetningen til den fortellende deklarative ytringen ovenfor vil være en heteroglossisk ytring. Det vil si en ytring som rommer flere motsetningsfylte stemmer. Forskjellen mellom monoglossiske ytringer av typen [3] *Jente (18) slått i hjel med stein og heteroglossiske ytringer, som f.eks. [4] *Det sies at jente (18) ble slått i hjel med stein, er ikke at ytring [3] er fakta, mens ytring [4] er en meningsytring. Det er heller slik at muligheten for heteroglossisk mangfold blir tonet ned eller ignorert i eksempel [3], mens den blir fremhevet i eksempel [4]. Vi snakker altså om retoriske valg, styrt av overordnede ideologiske betraktninger så vel som et spørsmål om «smak». White14 fremhever følgende:

the positive declarative [fortellende deklarativ ytring] is not any less interpersonal and positioning than the array of alternatives by which the heteroglossic diversity is invoked, acknowledged or fended off. Rather, in using the positive declarative, the writer adopts a particular rhetorical strategy towards the possibility of heteroglossic diversity, namely of either choosing not to directly acknowledge that possibility, or of assuming a homogeneous rather than a heterogeneous speech community.

Heteroglossia (’different tongue’) viser dermed til erkjennelsen av at alle tekster reflekterer en sosial virkelighet og ulike ideologiske posisjoner. Begrepet heteroglossia refererer til den interne differensieringen eller lagdelingen i språket (Wales 2001: 186–187). I et sosialsemiotisk perspektiv er forestillingen om heteroglossia regnet som en fundamental innsikt: Det dreier seg om erkjennelsen av at vi lever i en mangfoldig, motsetningsfylt og heterogen virkelighet. Sosial heteroglossia fremhever samfunnets strategiske grupperinger, konflikter og motsetninger mellom sosiale meningsskapende praksiser, hvordan disse samspiller innenfor en gitt sosial dannelse – og blir artikulert i spesielle tekstlige produksjoner (jf. Lemke 1992; Thibault 1991). De uavhengige fakta finnes med andre ord ikke, men mediene kan velge i hvilken grad de vil formidle et utsagn som fakta eller ei.

Språklige ressurser som åpner for heteroglossia

Ovenfor viste vi ett eksempel på det vi kalte en fortellende deklarativ setning, som grammatisk kan ansees som en ’låst struktur’ (monoglossisk ytring). Et eksempel på en slik monoglossisk ytring er eksempel [3]. Denne overskriften fremstod med store typer på førstesiden i en tabloidavis på 1990-tallet:

[3] *Jente (18) slått i hjel med stein

Isolert sett fremstår denne ytringen som fakta, grammatisk er det en monoglossisk ytring. Fraværet av tankestrek gjør at det er naturlig å tolke dette som Dagbladets stemme. Men av konteksten, dvs. ingressen som fulgte avisoverskriften, går det frem at påstanden faktisk er politiets stemme og viser til politiets teori om drapet. Avisoverskriften får dermed et flertydig potensial, som er et eksempel på heteroglossia.

En ytring kan også fremstå som heteroglossisk ved hjelp av ulike språklige ressurser.15 Her vil vi kun fremheve noen få eksempler, som modalitet, evaluering og bruk av eksterne refererte stemmer.

a) Modalitet

Den klassiske forståelsen av modalitet er at denne språklige ressursen uttrykker usikkerhet om ytringens sannhetsverdi, som i følgende konstruerte eksempel:

[5] *Jente (18) trolig slått i hjel med stein

Ifølge den tradisjonelle forståelsen av modalitet, som knytter modalitet til sannhetsverdi, vil denne modale ytringen kunne ha flere funksjoner: For det første kan modaliteten uttrykke usikkerhet om saken. For det andre kan «avsenderstemmen», i dette tilfellet avisen, velge en slik fremstilling fordi den ikke ønsker å ta ansvaret for opplysningen (man frasier seg ansvaret i tilfelle «fakta» skulle vise seg å være feil). Innenfor det dialogiske språksynet vil man derimot hevde at modalitet er en ressurs som åpner for stemmemangfold (heteroglossia). Det vil si at dersom en avisoverskrift fremstod som i eksemplet ovenfor, signaliserer den vilje til forhandling. Modalitet trenger dermed ikke å være forbundet med tvil eller vaghet, men kan derimot signalisere at avsenderstemmen er villig til å forhandle med – eller vil forsvare – alternative syn og oppfatninger. Graden av forhandling vil variere i forhold til situasjonskonteksten og relasjonen mellom fortellerposisjon og adressatposisjon. En modal ytring, som eksempel [5] ovenfor, er heteroglossisk ved at man finner spor av flere og/eller alternative stemmer som kommer til uttrykk gjennom modaliteten. Fordi heteroglossiske ytringer kan diskuteres, dvs. at de ikke er endelige, åpner slike ytringer det semantiske (betydningsmessige) rommet og går i dialog med sine omgivelser.

b) Evaluering

Evaluering i denne sammenheng betyr at språket ikke bare blir brukt til å formidle informasjon, men også til å uttrykke holdninger, vurderinger og følelser i forhold til det som blir kommunisert (om ting, personer, saker etc.). Det finnes flere former for evaluering, men her vil vi bare ta for oss noen få eksempler. Bruken av adjektiv er den enkleste form for å uttrykke evaluering. Denne type evaluering er kodet grammatisk, som i denne avisoverskriften:

[6] Stygg asfalt på pent torg

En annen form for grammatisk kodet evaluering finner man også for eksempel ved bruken av adverb, som i denne avisoverskriften:

[7] 1000 unge i fare 16

Eksplisitt navngiving av mennesker eller fenomener kan indikere evaluering på ordnivå (leksikalsk nivå). Navn som ’dødsorkanen’ eller ’pornokongen’ kan være navn mediene har plukket opp fra den generelle samfunnsdebatten (den såkalt sosiale diskurs om fenomenet), eller det kan være en merkelapp påsatt av publikasjonen av mer eller mindre bevisste (ideologiske) årsaker. Navngiving er også et viktig retorisk virkemiddel for å skape blest om en sak. Dette leder oss inn i den tredje form for evaluering, som vi kan kalle retorisk evaluering. I denne formen for evaluering er det ytringens retoriske potensial som er sentralt:

[8] *Sterke rykter om at prinsen forlover seg

Denne overskriften inneholder et evaluerende adjektiv: «sterke». Dette adjektivet kan graderes, det vil si at ytringer som bruker graderende element kan uttrykkes på en skala mellom sterk og svak. Ytringer med graderte element har en spesiell retorisk funksjon; de får en særlig kraft og fylde. Fenomenet kalles ganske enkelt gradering (se nedenfor).

En teori som tar for seg slike evaluerende språklige valg i detalj og bruker medieteksten som forskningsobjekt, er såkalt Appraisal Theory.17 Teoretikere som White (1998) og Martin og White (2005) har utarbeidet et ’systemnettverk’ eller en oversikt over lingvistiske ressurser som brukes til å utrykke evaluering i språk. I utgangspunktet søkte teorien å systematisere de ulike evaluerende elementer i avisspråket, men den brukes nå til å teoretisere over alle former for evaluering og heteroglossiske ressurser. Systemnettverket kan forstås som et semantisk «kart» som hjelper til med å identifisere stemmer i tekst og hvordan disse er kodet grammatisk. Teoriens rammeverk gir dermed et praktisk redskap i hvordan stemmer kan ’leses’ i teksten, men det er diskursanalysens oppgave å si noe videre om hvordan disse stemmene oppleves i situasjonskonteksten. Siden Appraisal Theory er et komplekst nettverk under stadig utvikling og revidering, er våre eksempler her en illustrasjon på hvordan utvalgte aspekter av teorien kan anvendes analytisk i et bredere diskursanalytisk perspektiv.

Appraisal Theory viser for eksempel at gradering er en retorisk ressurs som kodes på ulike vis. Graderingen illustreres ved at man tenker seg en skala hvor ytterpunktene er positiv eller negativ polaritet. En gradert versjon av eksempel [8] vil kanskje være følgende i fallende rekkefølge (vi sier ’kanskje’, fordi vi her snakker om semantiske ressurser som ikke kan defineres innenfor klare kategoriske grenser):

[9] *Prinsen har forlovet seg positiv deklarativ ytring
[10] *Sterke rykter om at prinsen forlover seg evaluert ytring (med gradbøyd adjektiv)
[11] *Prinsen forlover seg kanskje til sommeren modal ytring (med modalt adverb)
[12] *Prinsen har ikke forlovet seg negativ deklarativ ytring

Noen av disse mulige overskriftene virker mer ’lukkede’ enn andre ([9] og [12]). Likevel er det viktig å være klar over at alle på ulikt vis åpner for dialog og forhandling. Det er mulig å diskutere sannhetsverdien i hver av disse ytringene. Fordi overskriftene uttrykker gradering av den samme påstanden, kan man heller tenke seg at det er grader for hvor mye forhandling det åpnes for i de ulike ytringene. En påstand som [9] *Prinsen har forlovet seg er en lukket ytring, dvs. en fortellende deklarativ setning eller monogloss. På den andre enden av skalaen har man ytringen [12] *Prinsen har ikke forlovet seg, som er en negasjon og dermed heterogloss. Gjennom bruk av negasjon driver man en form for overtalelse, der konkurrerende posisjoner blir tiltalt og satt til side. Med Whites ord: «negation invokes the alternative position that it contradicts. The alternative position is thus inscribed in the text, even though it is then rejected» (1998: 78). Ytringer som fra eksemplene [10] og [11] derimot, ligger i mellomsjiktet, da både «sterke rykter» og modale markører som «kanskje» åpner for tvil og kunne besvares med «nja, hvor har de det fra?», eller «bare folkesnakk!» etc. At man på denne måten kan åpne eller innsnevre det semantiske rom ved hjelp av evaluerende grammatiske ressurser, kaller White ’dialogisk ekspansjon’ og ’kontraksjon’.

Multimodale ressurser, det vil si grafikk, fonter, bilder, farger og annet som ikke tradisjonelt har vært definert som «språk», kan også uttrykke evaluering. Slike ressurser kan vi kalle semiotisk evaluering. Når overskriften fra eksempel [3] *Jente (18) slått i hjel med stein ble trykket med store typer som dekket mer enn halve førstesida i avisa, fungerte den i sin kontekst på samme måten som en evaluerende ytring. Effekten på leseren kan sammenlignes med om det for eksempel skulle stått «grusom tragedie». En annen form for multimodal evaluering som vi bare skal nevne her, oppstår når tekst og bilde uttrykker motstridende synspunkt. På samme måte som språklig evaluerende ressurser, er også multimodalitet en viktig retorisk ressurs som fremmer stemmemangfold.

Vårt siste eksempel på evaluering er en særskilt form for heteroglossia, som vi vil foreslå å kalle sosial evaluering. Prinsippet er at enhver ytring er dialogisk ved at den bærer i seg «rester av» tidligere eller kommende ytringer. Her ligger kjernen i det sosialsemiotiske: språk er aktivitet – og en aktivitet leder til mange andre potensielle aktiviteter (her: tolkningsformer). Sett at vi har en enkel overskrift av denne typen vi har konstruert her:

[13] *Narkoman jente (18) slått i hjel med stein.

I en slik overskrift finner vi en fortellende deklarativ setning som inneholder adjektivet «narkoman». Dette adjektivet betegner en tilstand som en person kategoriseres/klassifiseres i. Selv om mange kan ha en noenlunde felles oppfattelse av tilstanden «narkomani», kan likevel ytringen leses på ulike måter. Ser man først på fortellerposisjonen, kan man tolke overskriften som om at avsenderstemmen uttrykker holdninger til overfallet, eller forsøker å forklare hendelsen i forhold til årsak og virkning. En slik forklaring vil være innenfor rammeverket til Appraisal Theory. Ser man på den større sosiale sammenheng, den sosiale diskurs, vil et slikt adjektiv forstås i relasjon til ulike ideologisk-kulturelle oppfatninger (såkalte diskursmodeller). Adjektivet «narkoman» kan vekke visse felles oppfatninger (konnotasjoner) innenfor én sosial gruppe, mens begrepet kan vekke andre konnotasjoner hos andre grupper. Vi kan for eksempel tenke oss at ungdoms- og sosialarbeidere ville lese overskriften ovenfor med visse ideologiske briller knyttet til sin yrkesbakgrunn (for eksempel: «samfunnet som har sviktet»). Foreldre ville kanskje lese ytringen fra et foreldre/barn-perspektiv (for eksempel: «personlig tragedie»). Politiet på sin side ville kanskje lese overskriften som et «narkooppgjør», mens kynikeren kanskje ville lese den moralistisk («man får som fortjent»). Poenget er at avisa, ved å velge dette spesifikke adjektivet i en overskrift, åpner for alternative lesemåter, og dermed for dialog om ytringens innhold.

Siden de evaluerende ressursene åpner for dialog i teksten, mellom leserne og teksten, og mellom leserne og samfunnet, er konsekvensen at evaluering medfører forhandling om sosiale posisjoner. Ut fra eksemplene ovenfor ser vi at ytringen åpner for mange mulige lesninger. Som vi så kan selv tilsynelatende «hverdagslige» ord ha retorisk effekt og inneholde en mengde potensiell informasjon, sett fra både forteller- og adressatposisjon, så vel som samfunnet for øvrig.

c) Eksplisitt refererte stemmer

Medieomtale måles ofte etter hvor mange ganger et navn opptrer i mediene. I mindre grad undersøker man hvordan personer blir sitert, referert eller bare omtalt, positivt eller negativt. I det følgende skal vi se på hvem som kommer til orde i teksten og hvem de ulike stemmene rettes mot.

(i) Uspesifiserte stemmer

Som med modalitet og evaluering innebærer også bruk av refererte eksterne stemmer at man åpner for stemmemangfold (heteroglossia). Disse kan som nevnt gjengis i direkte eller indirekte tale og lignende mekanismer. Ved bruk av de tradisjonelle fremstillingsformene er kildene lett identifiserbare. I en del andre tilfeller kan det være vanskelig eller umulig å identifisere hvem som uttaler seg, som i avisoverskriften nedenfor:

[14] *Sterke rykter om at prinsen forlover seg

I dette eksemplet er de empiriske deltakerne som blir referert uspesifiserte og underforståtte. Vi har da å gjøre med folkesnakk/rykter (jf. for eksempel White 2000: 75). Slik referering til uspesifiserte kilder kan også skje gjennom lignende uttrykk som av typen ’det blir hevdet at …’, ’det er enighet om’ osv. Den valgte fremstillingsstrukturen indikerer at avisa i noen grad fraskriver seg ansvaret for innholdet i setningen, nemlig at ’… at prinsen forlover seg’. En annen mulig tolkning er at påstanden fremsettes av «undertrykte stemmer», dvs. stemmer som blir undertrykt av tekstprodusenten. Det som skjer her er at eksterne refererte stemmer veves sammen med tekstuelle-stemmer. Konsekvensen blir at flere stemmer klinger samtidig og ytringen ’åpnes’. Det at ytringen er åpen og går i dialog med mulige adressatposisjoner, gir den et betydningsmessig potensial. Ved å velge en slik språkbruk, kan vi si at tekstprodusenten bruker stemmemangfold som et retorisk verktøy.

(ii) Hvem kommer til orde i avisa?

Mediene har stor makt som formidlere av stemmer. Som et utgangspunkt kan vi si at avisas format og design setter begrensninger i forhold til hvor mange stemmer som kan komme til orde. Når en tabloidavis for eksempel velger å lage store hovedoppslag, så medfører det i praksis at det blir mindre plass til andre saker og stemmer. Som et konkret eksempel kan vi nevne avisa Dagbladet, som gikk over til tabloidformat i 1983. Studerer man Dagbladets førstesider fra 1960-tallet er mengden av ulike stemmer påfallende stort, sammenlignet med dagens tabloide førstesider. Et annet utviklingstrekk er at moderne aviser så tydelig fremhever visse saker og stemmer, f.eks. med store hovedoppslag. Ser man derimot på Dagbladet på 1960-tallet, er det mangelen på fremheving av saker og stemmer på førstesida som er påfallende. Den tydelige hierarkiske fremstillingen av visse saker og stemmer som ligger i normen for moderne avisdesign, innebærer i praksis at mange alternative stemmer blir fortiet. Det kan altså se ut som at det totale antallet eksterne refererte stemmer som kommer til orde på førstesiden i avisa i dag er redusert i forhold til for noen tiår tilbake.

Spørsmålet om hvordan eksterne stemmer blir brukt i avistekster er komplekst. Her vil vi kun nevne Hågvar Benestads analyse av VG-diskursen (2003), som viser hvordan VG bruker eksterne refererte stemmer til å underbygge og bekrefte sin egen vinkling av saker. VG er Norges største avis og har lyktes i å fremstå som ’folkets avis’ ved å gi inntrykk av at avisa lar menigmann komme til orde. Hågvar Benestads tekstanalyser viser derimot hvordan VG «tar saken for deg» ved først å fremsette egne påstander, som senere blir bekreftet av andre diskursive deltakere. Det Hågvar Benestad kaller ’den lille mann’ fungerer dermed som VGs «samarbeidspartner» i teksten. Slik konstruerer VG et stemmehierarki, der avisa selv regjerer på toppen. De eksterne refererte stemmene i VG blir således ikke bare representert, men i høy grad også iscenesatt eller animert. Dermed kan man stille spørsmål ved graden av heteroglossisk mangfold i VG, og om det er så stort som man tilsynelatende kan få inntrykk av.

(iii) Hvem rettes de ulike stemmene mot?

Som nevnt kan en avis bruke refererte stemmer på ulike måter. Vi vil nå ta for oss et konkret eksempel som viser hvordan en referert ytring kan utnyttes for å nå ulike adressatposisjoner og skape relasjoner til mulige lesere. Eksemplet er hentet fra Dagbladet 13.01.06 og fremstod som følger:

Dagbladets førsteside viser et bilde (ikke hovedoppslag) av fotballspilleren Morten Gamst Pedersen, iført dress og et pent smil. På bildet står følgende tekst: [15] «Jeg er vill, vakker og våt». På bildet står også følgende henvisning: [16] Sporten. Under bildet står følgende: [17] Selvironisk: Morten Gamst Pedersen.

Hvordan kan vi forstå stemmene i dette oppslaget? Vi vil foreslå følgende analyse: Avisas egen bruk av hermetegn signaliserer at ytringen [15] «Jeg er osv. …» tilhører Gamst Pedersens stemme. Fraværet av hermetegn signaliserer at titlene [16] Sporten og [17] Selvironisk … kan knyttes til den autorale stemmen (avisa). Fremstillingen kan leses som at avisa fraskriver seg ansvaret for sitatet ved å knytte det tett til ’opphavsmannen’, nemlig Gamst Pedersen. Men ved å spesifisere at ytringen er selvironisk fra fotballspillerens side, signaliserer avisa faktisk at verken avisa selv eller Gamst Pedersen tar fullstendig ansvar for ytringens potensielle underliggende mening. Ironi er en kompleks språklig ressurs, og det ligger i ironiens vesen at en ironisk ytring blir flertydig – og dermed flerstemmig.18 Går man til oppslaget inne i avisa, finner vi at sitatet fra fotballspilleren er en respons på et spørsmål fra avisa: «Beskriv deg selv med tre ord?», et standardspørsmål i sportssidenes portrettserie. Når Dagbladet løfter frem akkurat dette sitatet på avisas førsteside, kan vi si at avisa iscenesetter eller animerer Gamst Pedersens uttalelse. Hvilke konsekvenser får dette?

Avisoverskrifter virker generelt styrende for resepsjonen av den påfølgende teksten (jf. Frandsen 1991). I eksempel [15] vekker overskriften visse forståelsesrammer hos leseren: Uttrykket «Jeg er vill, vakker og våt» skaper tydelige assosiasjoner til en helt annen diskurs, nemlig den diskursen man finner i pornoblader. Dersom man leser resten av artikkelen innenfor disse rammene (’porno-diskursen’), kan for eksempel omtalen av Gamst Pedersens «scoringsperle» og uttalelsen «Jeg håper det fineste målet ikke er kommet ennå» få en helt annen mening enn den rent sportslige.

Ifølge Bakhtin vil fremstillingen av en ytring alltid være påvirket av avsenderens forestilling om adressaten. I dette konkrete tilfellet kan vi tenke oss at Dagbladet på sin førsteside ønsker å nå lesere ut over de genuint sportsinteresserte. Den «pornoaktige» ytringen fra en ung, mannlig fotballspiller i dress, kan selvsagt virke pirrende. Videre kan det humoristiske aspektet bryte ned mulig motstand fra de leserne som i utgangspunktet ikke er interessert i sport. Vi kan for eksempel tenke oss at avisa på denne måten forsøker å nå en tenkt gruppe av kvinnelige lesere som man tror ellers ikke ville bry seg om å lese om fotballscoringer. Den diskursive deltakeren (i dette tilfellet Gamst Pedersen) brukes dermed til å skape relasjon med mulige og ønskede lesergrupper.

Her har vi altså et eksempel som tydelig illustrerer hvordan det heteroglossiske uttrykket kan fremstå som svært sofistikert i moderne avisdiskurs. En overskrift, selv i form av et direkte sitat, kan bære i seg et mangfold av stemmer, for eksempel «pornostemmen», «Gamst Pedersen-stemmen» og den/de autorale stemmen(e). De multimodale ressursene (bilde og layout) kan åpne for et enda videre stemmemangfold som vi ikke vil gå inn på her.

Stemmer til besvær eller besværlige stemmer? Noen avsluttende kommentarer

I denne artikkelen har vi forsøkt å belyse hvilke funksjoner kildenes refererte ytringer kan få i mediene. Vi tok utgangspunkt i at medietekster skaper sine forståelser av de refererte personene ved at kilder omdannes til stemmer. Slike stemmer må forstås i et sosialsemiotisk perspektiv, og de har etter vår mening flere viktige funksjoner: For det første fungerer stemmene legitimerende i forhold til medienes posisjon som formidlere av kunnskap om verden. Å referere til ytringer fra ’virkelige’ personer (empiriske deltakere) er i dag en etablert og konvensjonalisert tekstnorm innenfor journalistikken som knytter tekstene til den utenomtekstlige verden. Og selv om mediene kan ha lav tillit hos publikum, ligger det i samarbeidskontrakten mellom nyhetsmediene og oss som lesere/lyttere/seere at vi langt på vei godtar at medietekster skaper ’sannhet’. Følgelig forholder vi oss på en annen måte til nyheter enn til reklame.

For det andre fungerer stemmer retorisk, det vil si at stemmer ikke bare blir referert, men også orkestrert. Når en avistekst velger å introdusere visse stemmer fremfor andre, kan ytringen brukes til å understøtte synspunkt, skape provokasjon eller nærhet/distanse til innholdet i ytringen eller ytringens opphavsperson.

For det tredje fungerer stemmer ideologisk ved at de kan formidle holdninger og verdisystemer og brukes til å forhandle om posisjoner og relasjoner, som ble tydeliggjort i analysen av ’narkoman jente’. Det er således mange måter å referere ytringer på, og stemmene kan knyttes til makt fordi de brukes til å skape ’virkelighet’ og overbevise eller overtale lesere i den ene eller andre retning.

I den teoretiske delen av denne artikkelen forsøkte vi særlig å bidra til å avlive myten om at det å referere en muntlig eller en skriftlig kilde innebærer at man refererer én selvstendig stemme. Bakhtin har vist oss at alle tekster og alle ytringer bærer i seg spor fra tidligere uttalelser, tekster etc. Den selvstendige ytring finnes rett og slett ikke. Sosialsemiotikken hevder at enhver ytring er et uttrykk for en sosial prosess som utvikles over tid. Når en avis refererer en empirisk deltaker, betyr det ikke dermed at det er bare er denne enkeltstemmen som blir representert.

I artikkelens analytiske del viste vi hvordan dette teoretiske rammeverket kan anvendes på analyse av avisoverskrifter. Vi så hvordan stemmer kan representeres, medieres, forties og iscenesettes. Videre viste vi hvordan bruk av språklige ressurser som modalitet, evaluering og eksplisitt refererte ytringer kan åpne for stemmemangfold i avisene. Konklusjonen er at meningsskapingen i avistekster er meget kompleks og dessuten mangetydig.

Når Roksvold (2002: 152) hevder at «Kildeuniverset er større enn før […] og at det er mer representativt for befolkningen som helhet», innebærer det vel ikke nødvendigvis at publikum har fått ’sannere’ medietekster? Som vi har forsøkt å vise kan mediene fremstille sine kilder og skape mening på så mange ulike og sofistikerte måter.

Uttrykket ’språk er makt’ er i dag blitt bortimot en klisjé, men ikke desto mindre aktuelt. Vi vil understreke at makten også ligger i tekstnormene, så vel som i orienteringene og ’teoriene’ om hvordan verden henger sammen. I tråd med sosialsemiotikkens perspektiver tror vi ikke det er den konkrete avsender (f.eks. medieinstitusjonene) alene som forvalter maktrelasjonene som uttrykkes gjennom språket. Makten ligger også på et høyere sosialt nivå: nemlig i diskursmodellene som organiserer måten vi tenker, konseptualiserer, kategoriserer og tenker om verden på.

Tonje Raddum, stipendiat

Institutt for kulturstudier og orientalske språk

Universitetet i Oslo

e-post: tonje.raddum@ikos.uio.no

Aslaug Veum, stipendiat

Institutt for lingvistiske og nordiske studier, Universitetet i Oslo

e-post: aslaug.veum@iln.uio.no

Referanser

Aitchinson, Jean & Diane M. Lewis, eds. (2003): New Media Language. London: Routledge.

Allan, Stuart (2004): News Culture. 2nd Edition. Maidenhead: Open University Press.

Bakhtin, Michail (1986): «Speech genres and other late essays», i Slavic Series No. 8. Austin: University of Texas Press.

Bell, Allan (1991): The Language of News Media. Oxford: Basil Blackwell.

Berge, Kjell Lars (2003): «Hvor er makten i teksten?», i Kjell Lars Berge, Siri Meyer og Tom Are Trippestad, red.: Maktens tekster. Makt- og demokratiutredningen 1998–2003. Oslo: Gyldendal AS.

Berge, Kjell Lars, Patrick Coppock & Eva Mågerø, red. (1998): Å skape mening med språk En samling artikler av M.A.K. Halliday. Landslaget for norskundervisning. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag AS.

Blakar, Rolv Mikkel (2006 [1973]): Språk er makt. Oslo: Pax forlag.

Bokmålsordboka <http://www.dokpro.uio.no/ordboksoek.html>. Besøkt 25. mars 2006.

Bjørkeng, Per Kristian (2006): «Kvinner taper mediekampen», Aftenposten, 22. januar. www.aftenposten.no/kul_und/article1203751.ece. Besøkt 23. januar 2006.

Fairclough, Norman (1989): Language and Power. London: Longman.

Fairclough, Norman (1995): Media Discourse. London: Edward Arnold.

Fowler, Roger (1995): Language in the News – Discourse and Ideology in the Press. London: Routledge.

Frandsen, Finn (1991): «Avisens paratekst – et nyt område for medieforskningen», Mediekultur 16: 79–97.

Frandsen, Finn (1996): Medierne og sproget. Ålborg: Aalborg Universitetsforlag.

Gee, James Paul (2003): «Discourse analysis: What makes it critical?», i Rebecca Roger, red.: An Introduction to Critical Discourse Analysis in Education, s. 19–59. Mahwan, NJ: Lawrence Erlbaum.

Gee, James Paul (2005 [1999]): An Introduction to Discourse Analysis – Theory and Method. 2nd edition. Oxfordshire: Routledge.

Goatly, Andrew (2002): «The representation of nature on the BBC World Service», Text 22: 1–27.

Halliday, M.A.K. (1978): Language as social semiotic – The social interpretation of language and meaning. London: Edward Arnold.

Halliday, M.A. K. & Ruqaiya Hasan (1989): Language, context and text: aspects of language in a social semiotic perspective, red. Frances Christie. Oxford: Oxford University Press.

Halliday, M.A.K. (1999 [1994]): An Introduction to Functional Grammar. 2nd Edition. London: Edward Arnold.

Hillesund, Terje (1996): Aktører, talehandlinger og nyhetsdramaturgi. Avisene som handlingsmedium. Avhandling til dr.polit.-graden. Bergen: Universitetet i Bergen.

Høyer, Svennik (1989): Små samtaler og store medier: En bok om kommunikasjon mellom mennesker og med medier. Oslo: Universitetsforlaget.

Høyer, Svennik (1995): Pressen mellom teknologi og samfunn. Norske og internasjonale perspektiver på pressehistorien fra Gutenberg til vår tid. Oslo: Universitetsforlaget.

Høyer, Svennik (2002): «Pressetekstens sjangerhistorie i internasjonalt perspektiv», i Kjell Lars Berge, red.: Teksthistorie. Tekstvitenskapelige bidrag, s. 215–238. Oslo: Norsk Sakprosa.

Hågvar, Yngve Benestad (2003): Hele folkets diskurs – En kritisk analyse av den gode VG-sak. Oslo: Norsk Sakprosa.

Idema, Rick, Susan Feez & Peter White (1994): «Appraisal and Journalistic Discourse» www.grammatics.com/appraisal/MediaLit-Comment.pdf. Besøkt februar 2005.

Kjeldsen, Jens E. (2004): Retorikk i vår tid. En innføring i moderne retorisk teori. Oslo: Spartacus.

Kress, Gunther & Theo van Leeuwen (1996): Reading Images – The Grammar of Visual Design. London: Routledge.

Kress, Gunther & Theo van Leeuwen (1998): «Front Pages: (The Critical) Analysis of Newspaper Layout», i Allan Bell & Peter Garrett, red.: Approaches to Media Discourse s. 186–219. Oxford: Blackwell Publishers.

Kress, Gunther & Theo van Leeuwen (2001): Multimodal discourse: the modes and media of contemporary communication. London: Arnold.

Leech, Geoffrey N. & Michael H. Short (1981): Style in fiction: a linguistic introduction to English in fictional prose. London: Longman.

Ledin, Per (1997): «Med det nyttiga skola wi söks att förena det angenäma …». Text, bild och språklig stil i veckopressens föregångare. Svensk sakprosa, nr. 14, Universitetet i Lund.

Ledin, Per (2000): Veckopressens historia del II. Svensk sakprosa, nr. 29, Universitetet i Lund.

Lemke, J.L. (1992): «Interpersonal meaning in discourse: value orientations», i Martin Davies & Louise Ravelli, red.: Advances in systemic linguistics. Recent theory and practice, s. 82–104. London & New York: Pinter Publishers.

Ljung, Magnus (2000): «Newspaper Genres and Newspaper English», i Friedrich Ungerer, red.: English Media Texts – Past and Present: Language and Textual Structure s. 131–150. Amsterdam: John Benjamins Publishing Company.

Martin, James R. & Peter R.R. White (2005): The Language of Evaluation: Appraisal in English. Basingstoke: Palgrave.

Mey, Jacob (1999): «When voices clash: a study in literary pragmatics», i Trends in Linguistic Studies and Monographs 115. Berlin: Mouton de Gruyter.

Maagerø, Eva (2005): Språket som mening: innføring i funksjonell lingvistikk for studenter og lærere. Oslo: Universitetsforlaget.

Rahm, Henrik (2001): Journalistikens anatomi. Lundastudier i nordisk språkvetenskap A58. Lund: Institutionen för nordiska språk.

Reah, Danuta (1998): The Language of Newspapers. London: Routledge.

Ringdal, Elisabeth (2002): «Ironi – vill og vanskeleg», i Johan L. Tønnesson, red.: Den flerstemmige sakprosaen – Nye tekstanalyser, s. 166–189. Bergen: Fagbokforlaget.

Roksvold, Thore (1989): Retorikk for journalister. Landslaget for norskundervisning. Oslo: Cappelen.

Roksvold, Thore (1997): «Riss av norske avisers sjangerhistorie», i Thore Roksvold, red.: Avissjangrer over tid, s. 9–107. Fredrikstad: Institutt for journalistikk.

Roksvold, Thore (2001): «Fire artikler», i Berge, Breivega, Roksvold & Tønnesson, red.: Fire blikk på sakprosaen, s. 117–136. Oslo: Norsk Sakprosa.

Roksvold, Thore (2002): «Mediespråket», i Egil Børre Johnsen, red.: Vårt eget språk, s. 149–163. Tønsberg: Aschehoug & Co.

Roksvold, Thore (2005): «Tendenser i norsk mediespråk», Norsk medietidsskrift, 12, 4: 326–340.

Stuart-Smith, Jane (2006): «The influence of the media», i C. Llamas, P. Stockwell & L. Mullany, red.: The Routledge Companion to Sociolinguistics. London: Routledge.

Svennevig, Jan, Margareth Sandvik & Wenche Vagle (1995): Tilnærminger til tekst Modeller for språklig analyse. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag.

Thibault, Paul (1991): Social Semoitics as Praxis – Text, Social Meaning Making and Nabokov’s Ada. Minneapolis: University of Minnesota Press.

Thibault, Paul (1997): «Mood and Eco-Social Dynamics», i Ruqaya Hasan & Peter Fries, red.: On Subject and Theme: A Discourse Functional Perspective, s. 51–90. The Hague: Benjamins.

Thompson, Geoff (1996): «Voices in the Text. Discourse Perspective on Language Reports», Applied Linguistics, 17, 1: 501–530.

Trew, Tony (1979): «Theory and ideology at work and ‘What the papers say’: linguistic variation and ideological difference», i Fowler, Hodge, Kress & Trew, red.: Language and control, s. 94–156. London: Routledge & Kegan Paul.

Trudgill, Peter (2000): Sociolinguistics: an introduction to language and society. 4. opplag. London: Penguin Group.

Vagle, Wenche, Margaret Sandvik & Jan Svennevig (1993): Tekst og kontekst. En innføring i tekstlingvistikk og pragmatikk. LNU. Oslo: Cappelen.

Vagle, Wenche (2002): «The Diachronicity of Text Norms. A Theory of Genre Formation and Change – illustrated with examples from the text history of Norwegian radio», i Kjell Lars Berge, red.: Teksthistorie. Tekstvitenskapelige bidrag, s. 141–209. Oslo: Norsk Sakprosa.

Van Dijk, Teun (1988): News as Discourse. Hillsdale, NJ: L. Erlbaum Associates.

Van Leeuwen, Theo (2005): Introducing Social Semiotics. London: Routledge.

Veum, Aslaug (2002): «Journalistiske tekster – røyndom i miniformat?», i Johan L. Tønnesson, red.: Den flerstemmige sakprosaen – Nye tekstanalyser, s. 137–165. Bergen: Fagbokforlaget.

Wales, Katie (2001): A Dictionary of Stylistics. London: Longman.

Waugh, Linda R. (1995): «Reported speech in journalistic discourse: The relation of function and text», Text, 15, 1: 129–173 .

White, Peter (2000): «Dialogue and Inter-Subjectivity: Reinterpreting the Semantics of Modality and Hedging», s. 67– 80 i (red.) M. Coulthard, Janet Cottemill, A.F. Rock, Max Niemeyer, Dialogue Analysis VII: Working with Dialogue, Selected Papers from the 7th IADA Conference, Birmingham 1999, Tübingen

White, Peter R. (1998): Telling Media Tales: the news story as rhetoric. Unpublished PhD Thesis, <www.grammatics.com/appraisal/whiteprr_phd.html>. Besøkt 07.07.05.

White, Peter & J.R. Martin and others: Appraisal: An Overview. <www.grammatics.com/appraisal/ApppraisalGuide/UnFramed/Appraisal-Overview.htm> Besøkt 15.06.05.

White, Peter R.: Appraisal: An Overview, Introduction: the origins of the Appraisal framework. <http://www.grammatics.com/appraisal/AppraisalGuide/Framed/Frame.htm>. Besøkt 10.10.05.

White, Peter R.: An introductory tour through appraisal theory. http://www.grammatics.com/appraisal/AppraisalOutline/UnFramed/AppraisalOutline.htm Besøkt 10.10.05.