Ifølge sikre kilder i miljøet var ikke samlingen 25.–26. november i fjor den første alleuropeiske generalistkonferansen. At to institutter ved Universitetet i Amsterdam og de to foreningene European Communication Association (ECA) og European Consortium for Communications Research (ECCR) tok på seg å innstifte en ny europeisk konferanse, ansporet likevel utelukkende til positive kommentarer fra dem Norsk medietidsskrifts utsendte snakket med. Da Cees J. Hamelink i sitt avslutningsinnlegg manet til distanse til journaliststanden, gikk det også tydelig fram at målsettingen med konferansen var å skape større enhet i et broket forskersamfunn. Dette ble ytterligere understreket da det ble offentliggjort at de to foreningene hadde slått seg sammen til European Communication Research and Education Association (ECREA).

De 555 deltakerne kom fra de fleste europeiske land, men med arbeidsspråk engelsk i ikke helt billige Amsterdam var BeNeTyUK–Norden overrepresentert i forhold til land som Frankrike, Italia og spesielt den tidligere østblokken. Temaet for konferansen var «50 år med kommunikasjonsforskning i Europa». Nå er også om 1955 var året det hele startet diskutabelt, men det var i alle fall året journalen Gazette (eller International Communication Gazette, som den er omdøpt til nå) første gang ble utgitt ved Institutt for kommunikasjon ved Universitetet i Amsterdam. Nå må man nesten regne med at en generalistkonferanse har et generelt tema. Likevel, oppsummeringen av hva man har fått til i løpet av 50 år i den første fellessesjonen ble det kanskje minst interessante på hele konferansen. Denis McQuail, Winfried Schulz og Teresa Sasinska-Klas sine innledninger om medie- og kommunikasjonsforskningen i henholdsvis Storbritannia, Belgia og Nederland, det tysktalende Europa og Norden, og Øst- og Sentral-Europa ble for lite poengtert.

Da var perspektivet utenfra fra USA og Todd Gitlin langt mer interessant. Etter å ha framført sin homage til den europeiske tradisjonen, og da spesielt skolene i Frankfurt og Birmingham, foreslo Gitlin noen satsingsområder for morgendagens europeiske forskning. Han fokuserte blant annet på begrepet «media saturation» og oppfordret i den forbindelse til flere etnografiske studier av hvordan alle mediene er levd. Videre mente han det bør prioriteres å utvikle nye metodiske innfallsvinkler til forskning på bruk av nye medier. Et tredje område han pekte på var bruk av teori om politisk økonomi som innfallsvinkel til mediekonglomeratenes eierskapskontroll og deres bruk av ny teknologi i denne prosessen. Gitlin etterlyste også flere systematiske studier av sosiale bevegelser og partiers bruk av medier og hvordan dette påvirker utviklingen av samfunn. Med sine klare prioriteringer reddet Gitlin åpningssesjonen fra å bli så generell at den ikke ble substansiell.

I den andre og avsluttende fellessesjonen underliggjorde Johan Galtung kampen mot terror ved å framstille fugler som onde vesener som må utryddes på grunn av fugleinfluensaen. Dette gjorde hans argumenter for tradisjonen han selv har vært med på å utvikle – fredsjournalistikk – desto mer overbevisende. I konflikter mener Galtung, Jake Lynch, Annabel McGoldrick og andre i denne tradisjonen at journalister bør stille to spørsmål: 1. Hva er den underliggende grunnen til konflikten? og 2. Hva skal til for å løse problemet? Dette mener de på sikt vil presse statsledere til å orientere seg mot å løse konfliktene.

I tillegg raljerte Galtung i kjent stil over journalisters middelmådighet generelt og mangel på kunnskap om de historiske utgangspunktene for konfliktene i Midtøsten under kolonitiden spesielt. Denne kritikken bygget opp om Hamelinks tidligere nevnte innlegg for profesjonsbygging blant medieforskere gjennom distanse til journalistene. Halvt på spøk argumenterte Hamelink for at medieforskere bør forholde seg til journalister som kriminologer forholder seg til kriminelle. Både saklig kritikk av journalister og faglig fellesskap kan absolutt ha noe for seg, men sett i sammenheng skurret retorikken til Galtung og Hamelink noe. For hvis resultatet blir at forskerne trer ned i skyttergravene, fjerner man seg fra målsettingen for fredsjournalistikk og lignende normativ teori: å overbevise (ikke overtale) journalistene om verdien i å realisere ens prosjekt.

Så over til det viktigste som skjedde i løpet av de to dagene: arbeidsgruppe- og plakatpresentasjonene, med påfølgende muligheter for dialog. Arbeidsgruppene var organisert som separate bolker som man fritt kunne velge mellom. Ikke overraskende var den tematiske spennvidden stor. I hver av de åtte arbeidsgruppesesjonene var det ni forskjellige grupper som tematiserte alt fra forskning på politiske kommunikasjonsstrategier til etniske minoriteters bruk av media. Naturlig nok prøvde en del av sesjonene å trekke opp felleseuropeiske perspektiver. En rekke presentasjoner gikk også på nye/digitale medier. Også innen dette subfeltet var variasjonen stor – fra teknologi-optimistiske studier av digitale bikkjer til kritiske innlegg om dagens forskning på Internett. Siden dette var en kommunikasjonskonferanse var fokuset på samfunnsvitenskapelige innfallsvinkler til fagfeltet. Dette medførte at det for eksempel bare var én arbeidsgruppe om film. I noen av arbeidsgruppene jeg deltok i ble det gode diskusjoner, mens det i andre knapt var tid til et kjapt spørsmål etter hvert innlegg. Et annet problem var at ærverdige Koninklijk Instituut voor de Tropen («Det kongelige tropiske institutt») med nærliggende konferanserom på et hotell, ikke hadde mange nok rom av en viss størrelse for en så stor konferanse. I mange tilfeller måtte gulv og vinduskarmer tas i bruk, og tidvis måtte folk snu i døren.

Det romlige aspektet var heller ikke så godt ivaretatt under plakatsesjonene. I en slags utvidet gang mellom konferanserommene og vestibylen sørget både dårlig plass og mye støy for dårlige vilkår for diskusjonene på den korte tiden de to sesjonene varte. Likevel, dette er en sjanger som jeg tror kunne ha beriket flere forskerkonferanser. Selve plakaten har sine begrensninger hva mengde tekst, figurer o.l. angår, men sjangeren åpner for gode diskusjoner og kan være en greiere debut på konferanser for studenter og andre ferske forskere enn arbeidsgruppepresentasjonen.

Om det ble gode diskusjoner i arbeidsgruppene, så var det ikke på grunn av konferansens hjemmeside (www.ecc2005.nl). At den ikke inneholdt noe forum eller andre muligheter for interaksjon var ikke uventet, men at deltakernes faglige bidrag ikke ble gjort tilgjengelig, var mer overraskende. Disse fikk deltakerne på en CD-ROM når man registrerte seg i Amsterdam. Hadde det vært en bok, ville deltakernes muligheter for å orientere seg i hva kollegaer skulle bidra med blitt noe større. For de aller fleste hadde CD-ROM’en bare en praktisk funksjon etter konferansen var over. En kunne i utgangspunktet tro at dette var en glipp fra arrangøren, men det viste seg å være planlagt slik hele veien. Resultatet ble derfor at deltakerne var prisgitt gode konsise presentasjoner i arbeidsgruppene.

Totalt sett var likevel Den første europeiske kommunikasjonskonferansen både faglig stimulerende og ganske godt gjennomført. Med unntak av en mottakelse dagen før konferansen som var så bortgjemt og halvoffisiell at man måtte driver detektivarbeid for å finne den, var arrangørene flinke til å tilrettelegge for det som kanskje er det viktigste på slike konferanser, nemlig uformelle utvekslinger. Konferansen bidro nok også til større enhet blant medie- og kommunikasjonsforskerne i Europa. I fortsettelsen tar den nye organisasjonen ECREA mål av seg å følge opp den praktiske siden ved dette arbeidet gjennom nye konferanser, tilrettelegge for opprettelsen av nettverk og koordinering av forskningsprosjekter og bokutgivelser. Selvgratulasjonene som tema på konferansen til en viss grad la opp til, gjorde en altså heldigvis unna i første fellessesjon før en gikk videre til dagens og morgendagens problemstillinger. Og bidragene på konferansen antyder at fagfeltet fremdeles har mangfoldet og spenningene som skal til for å få kunne fange opp de neste 50 års relevante problemstillinger.

Egil G. Skogseth,

Institutt for informasjons- og medievitenskap og Intermedia, Universitetet i Bergen

e-post: egil.skogseth@infomedia.uib.no