Paul Bjerke kritiserer i forrige nummer av Norsk Medietidsskrift det han kaller «Det etiske tomrom» i Pressens Faglige Utvalg (PFU). Hans hovedteser er at PFU har gjort etikken til fag og faget til etikk, samt at god journalistikk kan være dårlig etikk.

Hele hans resonnement ligger og vipper på følgende påstand: «Det er en grunnleggende etisk norm at det er umoralsk å påføre andre skade. Men den som klager til PFU fordi de synes media urimelig (min utheving) har påført en person skade gjennom negativt vinklede oppslag, vil sjelden nå fram – dersom ikke journalisten har gjort alvorlige journalistfaglige (Bjerkes utheving) feil.»

Den første setningen i sitatet er altfor absolutt. I mange tilfeller er det ikke umoralsk å påføre andre skade. Vi trenger ikke gå inn i debatten om causa belli – den rettferdige krig – for å skjønne at det i enkelte tilfeller er det mest moralske å påføre andre skade. Hele straffesystemet bygger på at det er bedre å skade (for eksempel ved å sperre inne) den forbryterske enn å utsette den uskyldige for ytterligere fare. Etiske avgjørelser vil svært ofte dreie seg om å sette ulike skadevirkninger opp mot hverandre. Abortbeslutninger er et kjent eksempel på en slik avveining.

Det virker ikke som Paul Bjerke mener det han skriver i første setning, for allerede i den påfølgende setning innfører han modifikasjonen urimelig. Skaden må altså stå i et misforhold til det gode som man forsøker å oppnå. En næringslivstopp som får presseomtale på grunn av korrupsjon, underslag eller andre forbrytelser, vil utvilsomt bli skadet av omtalen. Det gjør ikke journalistikken etisk tvilsom eller journalisten umoralsk. Men hvis omtalen er urimelig i forhold til forbrytelsens alvor, eller skader mennesker som er uskyldige – vil PFU kunne foreta nettopp de vurderingene som Bjerke mener utvalget ikke gjør. Han har rett i at utvalget foretar journalistfaglige vurderinger, men fordi den etiske ferdighet skal være integrert i faget, er det ingen nødvendig motsetning mellom etikken og journalistikken.

Bjerke har rett i at journalistikk som høster kollegialt bifall kan være etisk tvilsom, men han tenker igjen for snevert når han påstår at: «Det er et særtrekk ved journalistikk at desto 'bedre' journalistikken blir, desto mer moralsk forkastelig kan den bli. Ta en medisinsk parallell: Man kan riktignok tenke seg at medisinsk forskning (for eksempel ved bruk av dyr eller aborterte fostre) kan være etisk uansvarlig, men kan en medisinsk behandling samtidig være god (dvs. virksom) og etisk uansvarlig?»

Til det siste er å si at både euthanasidebatten, Mehmet-saken og andre medisinske diskusjoner inneholder akkurat den type konflikter som Bjerke gjør til et særtrekk ved journalistikken. Det er slett ikke uvanlig i etisk refleksjon å forholde seg til fenomener som kan være gode (i betydningen aksepterte, beundret) langs én dimensjon, men som er etisk uansvarlige (i betydningen skadelige) langs en annen dimensjon. Hva som er etisk uansvarlig er selvfølgelig avhengig av den enkeltes kulturelle, historiske, religiøse og politiske ståsted. Den som betrakter et foster som en del av kvinnens kropp vil vurdere en fagmessig godt utført abort annerledes enn den som betrakter fosteret som et eget individ med likeverdige rettigheter.

Bjerkes hovedpåstand er at PFU gjennom sin praksis har redusert etikken til rent håndverk, ikke ved å integrere den etiske refleksjon i håndverket, men ved å avgrense «hvilke spørsmål pressa aksepterer som etiske spørsmål som kan diskuteres med andre». Han sikter spesielt til prioriteringer, kildebruk og vinkling.

Jeg har arbeidet med presseetikk fra de fleste sidene av bordet; som journalist, redaktør, leder av to utvalg som har revidert Vær Varsomplakaten, før det som medlem av Norsk Presseforbunds hovedstyre – som vedtar plakaten, og fire år som leder av Pressen Faglige Utvalg – som håndhever den. Som hyppig omtalt person, spesielt i lokalpressen, har jeg også en god del erfaring som kilde og objekt, om ikke akkurat som offer, for journalistikk av ulik håndverksmessig kvalitet og etisk bevissthetsnivå. Mitt inntrykk er det motsatte av Bjerkes. I stedet for å skape et tomrom, har norsk presse systematisk utvidet rommet for etisk overprøving. Da Vær Varsom-plakaten fikk sin nåværende paragraf 4.1: «Legg vekt på saklighet og omtanke i innhold og presentasjon», skjedde det til store protester, blant annet fra redaktør Sigmund Lode i VG, som hevdet at presentasjonen sto utenfor det etiske feltet. Bjerke viser selv til VGs berømte brudebilde fra 1983, og siterer fra Raaum (1986:123) utsagn om at forsiden var «proft gjort». Denne forsiden ble hyppig trukket fram av dem som ivret for å få en paragraf som 4.1. I 1983 ville PFU hatt problemer med å finne hjemmel i Vær Varsom-plakaten for å felle VG, i dag ville en slik forside blitt vurdert opp mot 4.1 (samt 4.10, som maner til varsomhet mot å bruke bilder i en annen sammenheng enn den opprinnelige). Min spådom er at VG ville blitt felt, uansett om noen eller mange innenfor yrket skulle mene at selve ideen og gjennomførelsen var «proff».

Ved revisjonen i 2001 fikk plakaten en helt ny paragraf om omtale av barn, etter forslag både fra utenforstående (Barneombudet) og pressefolk (blant andre Norsk Journalistlags nåværende leder). Denne paragrafen, 4.8, lyder: «Når barn omtales, er det god presseskikk å ta hensyn til hvilke konsekvenser medieomtalen kan få for barnet. Dette gjelder også når foresatte har gitt sitt samtykke til eksponering. Barns identitet skal som hovedregel ikke røpes i familietvister, barnevernssaker eller rettssaker».

Denne paragrafen pålegger jo nettopp journalister og redaktører å foreta den type refleksjoner som Bjerke etterlyser. Det er ikke det smale hensynet («sterk sak»), men det brede, etiske hensynet til konsekvensene av omtalen som skal gjelde. Og den siste refleksjonen er bedre journalistfaglig enn den første.

I den siste revisjonen fra 2005, ble en av de eldste paragrafene i plakaten endret. I stedet for en bestemmelse om at selvmord og selvmordsforsøk som hovedregel ikke skal omtales, har den nye plakaten fått følgende bestemmelse i paragraf 4.9: «Vær varsom ved omtale av selvmord og selvmordsforsøk. Unngå omtale som ikke er nødvendig for å oppfylle allmenne informasjonsbehov. Unngå beskrivelse av metode eller andre forhold som kan bidra til å utløse flere selvmordshandlinger.»

Den gamle formuleringen kan sies å være rent håndtverksmessig: Ikke omtal! Den nye pålegger redaksjonene refleksjon, og den slår fast at denne refleksjonen skal omfatte en vurdering av hvilke opplysninger som kan bidra til ny skade. Ut fra Bjerkes eget resonnement vil den nye formuleringen derfor være etisk sterkere enn den gamle. Men da svekkes jo hans påstand om at selvdømmeordningen beveger seg bort fra de etiske refleksjonene og over i de rent håndtverksmessige.

Og endelig: Ved den siste revisjonen kom det også inn en bestemmelse i paragraf 3.2 om at: «Det er god presseskikk å tilstrebe bredde og relevans i valg av kilder.». Det var ingen særlig diskusjon om dette forslaget, som kom fra Norsk Redaktørforening. Jeg har vondt for å se hvordan innføringen av en slik bestemmelse rimer med påstanden om «journalistikkens kilder er ikke et tema for PFU».

Bjerke bygger denne påstanden på sin egen forskning i PFUs avgjørelser. Men han utelater det helt grunnleggende faktum at PFU er et klageorgan. Med det lille unntaket for initiativretten til Norsk Presseforbunds generalsekretær, bygger utvalgets arbeid utelukkende på klager fra enkeltpersoner eller grupper som føler seg krenket av medieomtale. At utvalget får få klager på kildevalg er ikke ensbetydende med at utvalget ønsker å skape et mindre felt for etikken. Den nye formuleringen i VV-plakaten, som det sittende PFU også ga sin tilslutning til, er jo et sterkt tegn på det motsatte.

Det er riktig, som Bjerke påpeker, at PFU rutinemessig innleder sine kjennelser med å slå fast at mediet «var i sin fulle rett» til å ta opp den saken som er innklaget. Dette er et vern om Vær Varsom-plakatens første kapittel, som løfter fram pressens samfunnsrolle. Det kommer nesten ingen klager mot brudd på bestemmelsene i kapittel 1, fordi dette vanligvis er unnlatelsessynder som få oppdager og færre føler seg rettmessig krenket av. Men ved å bygge sine kjennelser på en understreking av pressens rett til å opptre kritisk, holder PFU balansen mellom pressens politiske rolle og dens etiske utførelse.

Bjerke viser til Lars Arve Røsslands undersøkelser og siterer fra ham flere gamle PFU-uttalelser som, hvis jeg forstår Bjerke rett, viser at utvalget den gang var bredere i sin oppmerksomhet og mer villig til å uttale seg om pressens samfunnsmessige oppgaver og «hvordan pressa burde ivareta disse oppgavene».

Det er riktig at presse-etikken tidligere omfattet en langt sterkere omsorg for samfunnets institusjoner enn det som kommer til uttrykk i dag. Den første Vær Varsom-plakaten fra 1936 var opptatt av at man ikke måtte skade «store bedrifter på stedet». I de eksemplene Bjerke gir, er det «tilliten til våre sykehus» og «personalet ved gamlehjemmene» som ikke må skades gjennom kritisk presseomtale. I dag er det barn, suicidale, mennesker i sjokk eller sorg og andre svært utsatte grupper som har spesifikt vern i plakaten. Etter min mening er dette et fremskritt, og knapt noe bevis for svakere etisk bevissthetnsnivå.

En annen vesentlig endring siden den tid Bjerkes eksempler er hentet fra, er at PFU er blitt mindre av en selvdømmeordning enn den var. I dag består utvalget av to redaktører, to journalister og tre representanter for allmennheten. De tre er riktignok oppnevnt av Norsk Presseforbund, vanligvis etter forslag fra NPs generalsekretær, og det kan selvfølgelig diskuteres hvor representative representantene er. Men ingen som har overvært et PFU-møte (de er åpne), vil sitte igjen med inntrykk av at de er valgt for sin manglende evne eller vilje til å gå i rette med krenkende journalistikk.

Det er selvfølgelig ikke sikkert at den norske modellen er den beste, men den er unik på flere måter. Norge er, såvidt jeg vet, det eneste land i verden hvor myndighetene har lagt ned offentlige mediekontrollorganer (Klagenemnda for kringkasting) med den begrunnelse at den frivillige selvdømmeordningen fungerer bedre. Det langvarige samarbeidet mellom medienes eiere, redaktører og journalister gjennom Norsk Presseforbund, er også uten sidestykke. Dette samarbeidets svakhet er at man hele tiden må komme fram til konsensusløsninger som er svakere enn det noen av oss ønsker. Styrken er at minimumsstandarden blir høyere enn i land hvor man ikke har fått til et slikt samarbeid.

Men Sverige, som ikke har noen lavere presseetisk standard enn Norge, har valgt en annen løsning, med en offentlig oppnevnt Presseombudsmann, et utvalg (Pressens Opinionsnämnd) som styres av en juridisk dommer, og et eget yrkesetisk utvalg i Journalistforbundet (hvor redaktørene også er medlemmer).

I boken An arsenal for democracy. Media accountability Systems (Hampton Press, 2003) beskriver Claude-Jean Bertrand ved Institut Francais de Presse, Université de Paris 2, til sammen 60 ulike systemer som, uavhengig av statsmaktene, stiller pressen ansvarlig overfor samfunnet. Disse spenner fra rene pressedomstoler til leserbrevspalter. «M*A*S (Media accountabilitiy systems) are a mix of quality control, customer service, continuing education – and much more, certainly not just self-regulation», skriver Bertrand.

Slik er det i Norge også. Medieetikken påvirkes gjennom en rekke kanaler og på mange arenaer utenom PFU. Mediekritikk inngår som en del av den allmenne utdanning helt fra ungdomsskolestadiet. Internett har skapt utallige arenaer for løpende og til dels voldsom mediekritikk. Stadig flere av dem som går inn i yrket har en utdannelse som omfatter trening i etiske avgjørelser. Stadig flere redaksjoner får sine egne etiske regelsett, og i mange tilfeller er disse strengere enn det felles regelsettet i Vær Varsom-plakaten. Etiske problemstillinger står dessuten ofte på programmet ved lokale eller regionale journalistsamlinger som Hell-konferansen i Trøndelag og årsmøtene i Norsk Journalistslags lokallag.

I tillegg drøfter både presseorganisasjonene og PFU hvordan norsk presse oppfyller det påbudet som kom inn i Vær Varsom-plakaten i 2001: «Det er pressens plikt å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle». Mitt eget bidrag er en ukentlig mediekritisk spalte som trykkes i de fire store regionavisene utenfor Oslo. Tilsvarende spalter finnes blant annet også i VG, Aftenposten og Dagbladet. Dessuten har vi altså medieforskningen, som har utviklet seg i takt med sitt felt, og som gir stadig viktigere innspill til, og bakgrunn, for pressefolks selvrefleksjon.

Jeg kjenner ikke Ekström og Nohrstedts undersøkelse fra 1996, som Bjerke viser til som støtte for sitt syn, men mitt inntrykk – bestyrket av den store oppmerksomheten som fjorårets revisjon av Vær Varsom-plakaten fikk, er at den «moraliske frizon» i norsk presse er betydelig mindre enn det Paul Bjerke påstår.

Sven Egil Omdal, Kulturredaktør

Stavanger Aftenblad

e-post: sven.egil.omdal@aftenbladet.no