Det nye insentivsystemet for forskning har skapt mye uro, debatt og ikke minst spådommer om konsekvensene for den norske forskningen. I 2003 fikk Universitets- og høgskolerådet (UHR) i oppgave å utvikle et system for rapportering av data for vitenskapelig publisering som skulle inngå i en ny modell for resultatbasert omfordeling av forskningsmidler til universiteter og høgskoler. Utdannings- og forskningsdepartementets mål med dette arbeidet var å gå bort fra modellen der institusjonene fikk bevilgninger etter antall førstestillinger, for heller å belønne faktiske forskningsresultater. Departementets overordnende mål har vært å stimulere til økt forskningsaktivitet og fordele ressurser til forskningsmiljø som kan dokumentere gode forskningsresultater (St.prp.nr.1, s. 121)1. Rapporten Vekt på forskning – Nytt system for dokumentasjon av vitenskapelige publikasjoner som ble vedtatt i UHRs forskningsutvalg i 2004 la til grunn at resultatorientert premiering og økt forskningsinnsats var hovedmålet.2

Prinsippene som ble nedfelt er at de vitenskaplige publikasjonene som skal honoreres, er de som er publisert i kanaler (tidsskrift, bøker nettsted, serier) som er fagfellevurdert (ibid). Videre foretas det en rangering mellom publikasjoner med lokal leserkrets (ingen premiering), nasjonal leserkrets (det såkalte nivå 1), og internasjonal leserkrets (nivå 2). Statsbudsjettet for 2006 legger opp til at 1200 millioner – 30 % av forskningsmidlene – skal fordeles mellom universiteter og høgskoler på bakgrunn av dokumentert forskningsproduksjon fra 2004. At du publiserer og hvor du publiserer, på nivå 1 eller 2, blir med andre ord tellende for din institusjons økonomi. 3

I forkant av det nye insentivsystemet var det to retninger i debatten som sto sterkt. For det første var det uenighet om hvorvidt det i det hele tatt er riktig å telle forskning. Dernest hvorvidt det er mulig å etablere prinsipper for hvordan man kan telle forskning. Det første prinsippet er, selv om det er kontroversielt, etter hvert blitt mer allment godtatt. Motstanden mot å bli telt synes ikke å være like sterk som den var i forkant. Mange forskere ser med glede på insentiver for mer og bedre forsk-ning, etter en periode hvor vårt virke i så stor grad har vært styrt etter studiereformer og hvor pengene har fulgt studentene. At dette telles er derfor blitt forstått og akseptert, spørsmålet er nå i større grad hvordan det telles og hvilke konsekvenser dette vil gi.

Særlig har de humanistiske fagene vært aktive i å signalisere faren for skeivfordeling. For eksempel har historikere (som litteraturvitere, filmvitere m.fl) lang tradisjon for å skrive monografier på norsk. Høringsuttalelsen fra Det historisk- filosofiske fakultet ved Universitetet i Oslo pekte for eksempel på hvordan monografitradisjonen har stått sterkt innenfor for norsk humaniora og at utgivelser av bøker på norske forlag og doktorgrader som monografier har gitt høy prestisje.4 Særlig humanister har derfor vært bekymret for a) den humanistiske forskningens uttelling i de nye budsjettmodellene, b) bokas framtid i norsk forskning, og c) det norske språkets mulighet for å overleve som fagspråk.5 Vårt forlag Universitetsforlaget har også engasjert seg sterkt i argumentasjonen rundt viktigheten av norskspråklig publikasjon av forskning, både i bok og tidskrift. Også andre bekymringer har vært framme. I Norsk medietidsskrift 2/2005 argumenterte Terje Hillesund for hvordan det norske systemet for dokumentasjon av vitenskaplig publisering kan være til hinder for utvikling av open access.6 Mange medievitere vil dele Hillesunds synspunkter om fri tilgang på forskning, for eksempel gjennom webpublisering. Også bibliotekene argumenterer for fri tilgang til vitenskaplig produksjon, ikke minst på grunn av noen av de internasjonale tidsskriftenes store innhogg i små innkjøpsbudsjett.7 Betydningen for fagformidling, inkludert læreboken, er også et viktig spørsmål.

Interessant nok har de første konkrete reaksjonene på de økonomiske konsekvensene for inneværende år kommet fra andre enn humanistene; økonomene har fått for lite het det i Forskerforum8, og ved NTNU ropte man at naturvitenskaplige fag har fått for lite (Rektor Torbjørn Digranes i Universitetsavisa9).

Konsekvenser for forskningen i fremtiden er det som kjent vanskeligere å spå om, men vi har gjort oss noen betraktninger om den nye ordningens betydning for norsk medieforskning og Norsk medietidsskrift. De siste årene har vi i redaksjonen registrert den høye publiseringen av artikler i skriftserier og antologier innenfor norsk medieforskning med noe undring. Redaksjonen har derfor ønsket seg en dreining der fagfellevurderte tidsskriftartikler får en mer rettmessig anerkjennelse. Vi mener at forskningen tjener på at det finnes tidsskrifter av vår type. At anonyme konsulenter vurderer innsendte artikler i vitenskaplige tidsskrifter utvikler forskningen på en god måte. Vår erfaring er at forskningsresultatene som publiseres i tidsskriftet er bedre enn de var når de først kom inn til redaksjonen. Dette leddet i kvalitetsikringen av norsk medieforskning er det viktig å ivareta. Rapporten Vekt på forskning – Nytt system for dokumentasjon av vitenskapelige publikasjoner spår at en mulig konsekvens av det nye systemet kan bli en overgang fra lokal publisering (årbøker, skriftserier osv, som ikke gir publiseringspoeng) til nasjonal publisering (tidsskrift som Norsk medietidsskrift). Vi håper at dette er riktig og det er flere gode grunner til at dette bør skje.

Med det nye systemet er Norsk medietidsskrift registrert som et nivå 1 tidsskrift som gir medieforskere 1 poengs uttelling for alle fagfellevurderte artikler som publiseres hos oss. Hvert år vil Norsk medietidsskrift forvalte inntil 15 poeng på et fagfelt som ikke dekkes av andre nasjonalt. I 2006 budsjettet gav ett poeng, som tilsvarer en artikkel i et kategori 1 tidsskrift en uttelling på 45.600 kroner. En artikkel i et nivå 2 tidsskrift gav tre ganger så mye med den fordelingen som ble vedtatt denne gangen. (Disse forholdstallene var og vil være gjenstand for politisk vurdering, og vil trolig endres etter hvert.) De internasjonale nivå 2 tidsskriftene vil selvsagt alltid være mer attraktive enn oss blant annet fordi en av våre oppgaver er å opprettholde norsk forskningspublisering, men svært få norske medieforskere ser ut til å nå opp i dette selskapet.

Ved inngangen til 2005 var det i følge Nasjonalt Fagråd kun registrert fire internasjonale nivå 2 tidsskrift innenfor medier og kommunikasjonsvitenskap, nemlig Film Quarterly, Historical Journal of Film Radio and Television, Journal of Communication og Journalism and Mass Communication Quarterly. Nasjonalt fagråd ble gitt anledning til selv å foreslå flere nivå 2 tidsskrifter for fagfeltene medier og kommunikasjon og humanistisk medieforskning. Dette til forskjell fra for eksempel kjemi hvor indekseringen av Institute for Scientific Information (ISI) er en forutsetning for topprangering. Nasjonalt Fagråd satte derfor i gang et arbeid med å nominere de meste sentrale tidsskriftene for vårt fagfelt. Forutsetningene er at de publiseringskanalene som godkjennes som nivå 2 skal omfatte omtrent en femtedel av publikasjonene i fagene og omfatte tidsskriftene som oppfattes som de mest ledende i brede fagsammenhenger og utgir de mest betydelige publikasjonene fra ulike lands forskere.10

Basert på registeret for godkjente publiseringskanaler og en kopling til Nordicoms oversikt over medievitenskaplige tidsskrifter finner vi i dag 24 tidsskrift på nivå 2 (mot 13 ved utgangen av 2005).11 Disse tidsskriftene dekker hele bredden av medieforskningsfeltet fra film og historie til psykologisk brukerstudier. Her finner vi helt sentrale tidsskrift som de fire nevnt ovenfor, i tillegg til Cultural Studies, Public Opinion Quarterly, Journalism Studies, European Journal Of Communication, Media Culture & Society, Communication Theory, New Media And Society, Film History, Media History, Visual Communication,12 Screen, Cinema Journal, Human Communication Research, Communication Research, Film Criticism, Public Opinion Quarterly, Political Communication, Journal of Popular Culture og det spanskspråklige Chasqui og Nordicom Review.

Vi har forsøkt å gjøre en opptelling av hva som finnes av norske forfattere på publiseringslisten i disse tidsskriftene de siste fem årene (2000–2005).13 Vi har holdt Nordicom Review utenom, – at norske forskere når opp her tar vi for gitt. Etter en gjennomgang av de vitenskaplige artiklene i 22 internasjonale tidsskrifter er ikke resultatet veldig imponerende. Vi har funnet i alt 14 norskproduserte artikler, fordelt på tidsskriftene Cultural Studies, European Journal of Communication, Film History, Historical Journal of Film Radio and Television, Journalism Studies, New Media and Society og Media Culture and Society. Sistnevnte har det høyeste antallet med fem norske publiseringer.

Medievitenskapen er et tverrfaglig felt hvor norske medieforskerne kan tenkes å publisere innenfor langt flere tidskrifter (på begge nivå), for eksempel med samfunnsvitenskaplige, filosofiske eller kjønnsteoretiske profiler. Likevel kan vi fastslå at den norskproduserte publiseringen på nivå 2 ikke er videre omfangsrik. Det er vanskelig i nå opp internasjonalt, og samtidig som norske medieforskere bør tilstrebe å markere seg sterkere ute, betyr dette at den nasjonale forskningen også vil være viktig – for kreditering og for inntekter.

Vi tror at publisering i Norsk medietidsskrift kan bidra til å gjøre artikkelforfattere dyktigere, slik at de senere også kan tre inn gjennom de mindre nåløynene. Vi mener dessuten at vi kan matche mange mer anerkjente tidsskrift på noen punkter, om ikke på internasjonal spredning, så nettopp gjennom vår praksis for fagfellevurdering. Det viktigste kriteriet for vurdering av kvalitet er hvorvidt et tidsskrift er fagfellevurdert eller ikke, men det er vanskelig å vurdere hvordan dette fungerer i praksis. Noen ganger mangler informasjon om hvorvidt et tidsskrift er fagfellevurdert, og i de tidsskriftene som praktiserer fagfellevurderinger varierer praksisen ganske mye. Noen ganger er det kun redaksjonen som vurderer manus, og andre ganger anvendes en ekstern konsulent. Også redaksjoner som kun praktiserer det første er i dag godkjent som nivå 1 tidsskrifter.

Norsk medietidsskrifts praksis med «double blind review» skiller seg her positivt ut. Alle artikler som blir innsendt blir lest av redaktør og minimum et redaksjonsmedlem, som ikke kjenner forfatterens identitet i første omgang. Artikler som vurderes som interessante går til eksterne konsulenter som leser artikkelen anonymt. Forfatteren får aldri vite hvem disse er. Vårt fagmiljø er relativt lite, noe som gjør det vanskelig, men også svært viktig å opprettholde anonymiteten. Vi har derfor de senere årene inkludert hele det nordiske miljøet for at det ikke skal bli for gjennomsiktig. I Norsk medietidsskrift er vi stolte av vår grundige vurdering av faglige artikler. I fremtiden skal vi være enda tydeligere på å vise hvilke artikler i tidsskriftet som er anonymt fagfellevurderte, og hvilke som har en annen redaksjonell behandling, som for eksempel bokmeldinger og debattstoff.

Da vi for to år siden markerte vårt 10 års jubileum satte vi oss som mål å være et mer levende og tilstedeværende tidsskrift gjennom flere utgivelser per år, og et økt fokus på debatt og aktuelle bokmeldinger. Det målet har vi nådd. Norsk medietidsskrifts viktigste satsning i den neste perioden er å øke tilfang og kvalitet på de vitenskaplige artiklene.

I denne utgaven har kun to vitenskaplige artikler blitt vurdert som publiserbare etter at redaksjonen og våre konsulenter har vurdert dem. Dette reflekterer selvsagt at vårt artikkeltilfang er mindre enn vi skulle ønske, men først og fremst at vi nå vil legge listen noe høyere. De som i første rekke kan bidra til å gjøre tidsskriftet bedre er våre artikkelforfattere, de har vært mange, men vi trenger altså enda flere. Først og fremst trenger vi akkurat den medieforskeren som ønsker å beholde tidsskriftet, eller den leseren som mener at akkurat hennes forskningsfelt er for dårlig representert i spaltene. Ikke minst trenger vi den forskeren som mener at han kan skrive bedre artikler enn de vi har publisert.

Når det er sagt er det viktig å tydeliggjøre at å drifte et tidsskrift av vår karakter krever en lang rekke bidragsytere, langt flere enn de som synliggjøres til vanlig. I perioden 2001 til i dag har over 180 konsulenter bidratt til seleksjon av og videreutvikling av de cirka 100 fagartiklene vi har vurdert for publikasjon. Vi vil gjerne takke alle disse konsulentene spesielt. I motsetning til forfatterne får de verken publiseringspoeng eller berømmelse. Vi har vurdert å publisere en liste over våre «referees» men har i denne omgangen valgt å fremdeles holde deres identitet skjult. Selv om vi i økende grad anvender oss av nordiske fagfeller i vurderingene er fagfeltet såpass lite og spesialisert at vi må verne om anonymiteten. I samme periode har vi også publisert drøyt hundre bokmeldinger, samt flere debattartikler og kronikker. Teller du ennå? Sammen med de ti redaksjonsmedlemmene vi har hatt med oss i denne perioden nærmer antallet bidragsytere seg 400. Med temaredaktører og redaksjonsråd er det enda flere. Selv om noen går igjen både som forfattere, konsulenter og bokmeldere viser opptellingen at vi har mange venner og allierte.

Med denne opptellingen vil de avtroppende redaktørene takke for seg og for samarbeidet med alle disse aktørene de siste årene. Vi ønsker den nye ansvarlige redaktøren, Sara Brinch ved Institutt for kunst- og medievitenskap, NTNU, og resten av redaksjonen lykke til videre.

Anne Gjelsvik og Erling Sivertsen