Abstract:

In this situation report, the development of the Norwegian media language is described as tendencies towards entertainment and democratization, both of which are connected with the political struggle for class equality, the increase in economic welfare and the technical implementation of new media. Entertainment is observed as humour, amusement, dramatization and emotionalization. Democratization is observed as interactivity, informality, closeness and norm rejecting. The tendencies are given and described by examples.

Keywords:media language,language and society,language development,language in the 21st century,norwegian language

Det stive språket som prega norske aviser før etermediene kom til, er blitt avløst av en lettere og mer variert stil (Roksvold 2005). Den samme tendensen finner vi i etermediespråket (Vagle 2002). Hvordan og hvorfor er stilen blitt lettere, og hva slags normendringer kan spores? Disse spørsmåla vil jeg belyse i denne situasjonsrapporten om norsk mediespråk tidlig på 2000-tallet. Tilfeldig valgte eksempler er utgangspunkt for refleksjon og kommentarer.

Tendensen mot en lettere og mer variert stil kan beskrives i lys av de generelle tendensene til underholdning og demokratisering i samspillet mellom medier og publikum i en historisk prosess. Det postmoderne mennesket søker ikke bare opplysning, men også opplevelse. Underholdning skaper opplevelse. Jeg vil senere presentere ulike måter å forstå underholdning på.

Med demokratisering forstår jeg her involvering av flere aktører og samfunnsklasser i en kommunikasjon som er prega av likeverd. Både sosialdemokratisk klassetiljevning og teknologisk utvikling er forutsetninger for endringer som kan spores i moderne norsk mediespråk. Med mediespråk mener jeg språk slik vi møter det i moderne massemedier som aviser, magasiner, film, radio, fjernsyn og Internett. Betegnelsen mediespråk skal altså her ikke forstås som en enhetlig språkvariant.

Ved tusenårsskiftet er velstandsutvikling fellesnevneren for den historiske prosessen som ligger til grunn for tiltakende underholdning og demokratisering i norske medier og mediespråk. Velstandsutvikling henger sammen med klassetiljevning som er resultat av politisk kamp. Velstandsutviklinga skaper i sin tur en forbrukerholdning, som avløser den politiske kampen. Mette mager murrer ikke.

Det er tale om et skifte fra en kulturresonnerende til en kulturkonsumerende offentlighet, der mediene er sentrale. Dette skiftet kopler Jürgen Habermas til utviklinga av ei kommersiell presse med masseopplag:

Massepressen beror på at de bredere sjikts deltakelse i offentligheten omfunksjoneres kommersielt, en omfunksjonering som (…) skaffer massene adgang til offentligheten. Men i den grad det middel som de ’psykologiske lettelser’ utgjorde kan bli et formål i seg selv – som en kommersielt fiksert forbrukerholdning – mister imidlertid denne utvidede offentlighet sin politiske karakter. (Habermas 1975: 157)

At den utvida offentligheten som massemediene representerer, mister sin politiske karakter, fikk i Norge sitt tydelige og symbolske uttrykk ved oppløsningen av partipressa rundt 1980.

Kommersialisering betegner i sitatet («omfunksjoneres kommersielt») først og fremst en prosess der «stadig flere fenomener blir underlagt markedets lover om tilbud og etterspørsel» (Klausen 1986: 9).

Kommersialisering i denne betydningen har et umiddelbart språklig uttrykk i at termer fra bedriftsøkonomi, næringsliv og markedsføring tas i bruk i allmennspråket for å betegne mennesker og menneskerelatert virksomhet. En journalist som skriver en artikkel, lager et «produkt». Å utdanne unge mennesker kalles å produsere studiepoeng. En fulltidsstudent kalles en heltidsekvivalent. Når en fotballspiller skifter klubb, dreier det seg om kjøp og salg. Dagens Næringsliv oppsummerte 19.09.2001 tragedien i World Trade Center med at «flere store banker og finanshus har fått sine lokaler jevnet med jorden, sine datanettverk utslettet og i mange tilfeller store deler av sin humane kapital satt ut av spill». Den «humane kapital» viste vel til menneskene som omkom?

Men begrepet kommersiell brukes også om «form- og innholdselementer som er lagt inn for å appellere til et bredt publikum, og på et perspektiv der fjernsynet betraktes som et medium som appellerer mer til ’magen’ og ’hjertet’ enn til ’hodet’» (Syvertsen 1997: 229). Denne forståelsen av kommersiell avspeiler at underholdning som gir opplevelser, lønner seg kommersielt i mediene.

Mediene posisjonerer seg

Ut over klassetiljevning og velstandsøkning fjerner også tidsklemma i det moderne samfunnet for mange overskuddet som trengs for å være aktiv i en politisk resonnerende offentlighet. Både presse, radio og TV har kvaliteter som gjør disse mediene ikke bare godt egna, men nødvendige i samfunnsdebatten. Men i samfunn med velstand og tidsklemme egner de seg også til rekreasjon. Og den funksjonen ser ut til å bli stadig viktigere. Offentligheten flytter inn i stua. Debatter blir underholdningsprogram på TV. I de aller siste åra har riktig nok interaktivitet gjort det mulig også for stuepublikummet å delta i etermediedebatter. Jeg tenker på innringingsprogram i radio, TV-avstemning, tekstmeldinger i TV-bildet og chatting på Internett – kalt nettprat.

Etter hvert som nye medier er kommet til, har de ulike mediene måttet posisjonere seg i forhold til hverandre. Det er da tale om en kommersiell markedstilpasning i form av ei rolle-, funksjons- og oppgavefordeling, der mediene må utvikle sine særegne fortrinn, men der de også tar etter andres suksess.

Fjernsynet egner seg for underholdning og rekreasjon, fordi det trekker oss visuelt ut fra vårt her og nå. Den samme egenskapen har kinofilmen. Fjernsynet egner seg også for opplysning ved at bildet anskueliggjør og dokumenterer, men til nyhetsformidling blir det mediet for tregt, sammenlikna med radio og Internett. Da er det naturlig at TV satser på underholdning.

Aviser blir trege i nyhetskampen og gir ikke opplevelsesstimuli i form av levende bilder, men kan utvikle sitt fortrinn i bakgrunnsjournalistikk, med bl.a. kommentar. Likevel ser vi at moderne aviser har store bildeoppslag felles med TV-mediet, og at de foreløpig møter mediekonkurransen ved et variert tilbud av innhold og sjangrer. Det preger også språket, som i avisene er mangefasettert.

Mobiltelefon og foto, Internett, dvd, TV, radio og aviser integreres. Radio, TV, Internett og aviser møtes både i multimediejournalistikk og i mediehus, som nettopp sikrer allsidighet overfor et mediemarked i omstilling.

Mediene posisjonerer seg i forhold til hverandre gjennom divergens (rolle-, funksjons- og oppgavefordeling) og konvergens (samrøre og integrering).

I et markedsliberalistisk samfunn søker mediene å gi folk det folk vil ha, og ser det langt på veg som si oppgave. Det som gir økt publikumsoppslutning, blir det mer av; det få ønsker, blir det mindre av. De kommersielle fjernsyns- og radiokanalene byr på underholdning for å sikre et størst mulig konsumerende publikum.

TV 2 og P4 er blitt kritisert for måten de fortolker allmennkringkastingsforpliktelsene på (Syvertsen 1997: 84, 230). Den folkeopplysningsmodellen som har vært premissgrunnlaget for myndighetenes mediepolitikk, er det vanskelig å få publikumsoppslutning om. Program i folkeopplysningstradisjonen får i disse kanalene ukurante sendetider, mens underholdningsprogramma får best sendetid.

Den amerikanske medieprofessoren Neil Postman, som døde høsten 2003, ga i 1985 ut boka Amusing ourselves to death, der han særlig advarte mot fjernsynet, som han mente forakter enhver seriøs, sammenhengende, rasjonell og sammensatt framstilling og i stedet tilbyr en kommunikasjonsfilosofi som gjør alt tilgjengelig, overforenkla, konkret og først og fremst underholdende. Resultatet er at amerikansk kultur er verdens første kultur som står i fare for å more seg sjøl i hjel, hevda Postman. (Jeg vet ikke om han senere kom i tanker om at også de gamle romerne visste å more seg.)

Mens det i Habermas’ perspektiv var markedsutviklinga av masseopplag i pressa, er det i Postmans perspektiv den teknologiske utviklinga som endrer offentlighetsstrukturen. Telegrafen fragmenterte kommunikasjonen, og «Fjernsynet er (...) i ferd med å forvandle vår kultur til en eneste kjempemessig arena for underholdningsindustrien» (Postman 2004: 100).

Dreiningen mot underholdning innebærer at også opplysning må være underholdende: «... det jeg påstår her, er ikke at fjernsynet er underholdende, men at det har gjort underholdning i seg selv til det naturlige format for fremstillingen av enhver erfaring» (op.cit.: 107).

Det blir i våre dager veldig godt illustrert på NRK1, der Typisk norsk, som er et opplysningsprogram om norsk språk, sikres plass i beste sendetid ved å være svært underholdende. En slentrende, uryddig, kreativ og høyst etterrettelig programleder – Petter Schjerven – belyser ulike temaer om grammatikk, rettskriving, semantikk, dialektologi og språksosiologi ved slagordsprega, faglig holdbare utlegninger og dramatiserte sketsjer i korte sekvenser med variert kameraføring, bildevinkel, bakgrunn og kildepersoner. Programmet er delvis interaktivt ved at seerne inviteres til å sende inn eksempler på språklige pussigheter til ti-på-topp-lister. Vi mores når vi lærer. Morskapslæring kan bli overflatisk, men ellers skulle det vel være bedre å more seg enn å kjede seg under læring.

Typisk norsk illustrerer det Espen Ytreberg kaller sjølspill: Programlederen iscenesetter seg sjøl, dramatiserer sin personlighet, i ei medierolle. Sammenglidinga «av elementer fra privatlivet og medienes etablerte rolle-repertoar ... gir opphav til en særlig måte å være på, som her vil bli gitt navnet ’selvspill’» (Ytreberg 2002: 9). Sjølspill finner vi også i humorprogram med bl.a. Anne-Kat. Hærland, Thomas Giertsen og Otto Jespersen.

Ytreberg analyserte normer og teknikker i radioprogrammet Mamarazzi, som ble sendt på NRK P3 i perioden 1998–2001. Den rådende tonen både i forberedelsene til sendingene og under sendingene var «vittig kvinneprat» (op.cit.: 38). Tonen var gjennomført uformell, og det skapte en uforutsigelighet som stadig utfordra evnen til kvikk improvisasjon. Denne kvikkheten var Mamarazzis rådende norm: «Det å kombinere vittighet og selvrapportering med flytende avlevering er i realiteten noe av en spisskompetanse ...» (op.cit.: 45). Og «når det gjaldt selve avleveringen av talen, var bruken av latter kanskje mest markant» (op.cit.: 52). Dette siste trekket er svært framtredende også i Typisk norsk. Både Mamarazzi og Typisk norsk er det Ytreberg kaller populærjournalistikk, som «skiller seg nettopp fra objektivitetstradisjonens nyhets- og kommentarjournalistikk ved å aktivt kombinere nyhetsformidling med underholdningselementer istedenfor å arbeide for å holde de to atskilt» (op.cit.: 77). I tilfellet Typisk norsk er det ikke nyhetsformidling, men vitenskapsformidling som kombineres med underholdningselementer.

Wenche Vagle framholder at NRKs radiosendinger fra starten av brakte opplysning, opplæring, informasjon og underholdning – i prioritert rekkefølge – og oppsummerer: «To make a long story short, the end product of the shift in weighting between the four goals is that this order has been reversed» (Vagle 2002: 164). Mens tidlig radio la vekt på sjangrene foredrag og tale (op.cit.: 195), fikk senere nyhetsprogram og intervjuer større rom. Utviklinga av verbalinnslag har gått videre i retning av reportasjer, debatter, magasiner, konkurranser og innringingsprogram. Tidlig radio var formell og akademisk skriftligprega. Vår tids radio er uformell og uakademisk muntligprega.

Former for underholdning

Hva menes med underholdning? I noen sammenhenger er underholdning synonymt med humor. I andre sammenhenger kan det bety atspredelse, opplevelse og innlevelse.

Underholdning forstått som humor finner vi i avisene som egne harselerende humorsider, humorspalter, petiter og utklippsspalter der ironi, sarkasme, hyperbol og metafor er sentrale språklig-stilistiske virkemidler. Radioen – både P2 (Hallo i uken) og P4 – har humorprogram som harselerer over ukas nyhetsbilde. NRK1 har programposten Nytt på nytt, og TV 2 har hatt Torsdagsklubben og Rikets røst med Otto Jespersen. En tendens ved språket i disse programma er at satiren tidlig på 2000-tallet er mer grovkorna og i større grad retta mot enkeltpersoner enn før. Den bryter tabugrenser, og kan sikkert virke sårende for ofrene. Særlig kongehus og politikere får gjennomgå.

En snill, naiv stil var representert i Karl den XIIs gamasjer, som vinteren 2005 hadde stor suksess på NRK1. De tre bak serien – Trond Kirkvaag, Knut Lystad og Lars Mjøen – sa dette til Aftenposten 19. mars 2005 om årsaken til suksessen: «Naiviteten fungerer som et opprør. Vi har hatt noen år med rå komedie. Kanskje folk synes det er deilig ikke alltid å få bakoversveis. Det virker som om generasjonen etter Jespersen/Schau/Eia fjerner seg fra det ekle, groteske og rå.»

Underholdning som atspredelse finner vi særlig i ukeblada og i tabloidavisenes kjendisjournalistikk, i helgebilag, i radioens nitime, i fjernsynets frokost-TV og lørdagsunderholdning, i prateunderholdning (talkshow) og i TV-seriene. Her er språket først og fremst vennlig og tilgjengelig. En ny tendens måtte være at sex og samliv ser ut til å tematiseres mer særlig i ukeblada, kjendisjournalistikken, helgebilaga og realityseriene. I ukeblad og helgebilag er disse temaene behandla i samlivsekspertenes hverdagsvitenskapelige fagspråk. For eksempel kunne leserne i Dagbladet fra lørdag 19. mars 2005 «ta den store kjærlighetstesten» ved å krysse av svaralternativer på 44 spørsmål knytta til «sex og nærhet», «kommunikasjon», «tillit» og «samvær». Testen var utvikla av en svensk rådgiver og psykoterapeut, som «også er kjent som ’Doktor kjærlighet’ i den svenske avisa Expressen». Dermed skulle poengberegningen gi leseren vitenskapelig betryggende svar på «om forholdet ditt fungerer». Testen var hovedoppslag.

På førstesida den dagen bidro Dagbladet til allmennhetens opplysning med samliv, kjendiser, hygge og vin.

I naturprogram, reisereportasjer og mat- og vinspalter finner vi underholdning som opplevelse. Her gjelder det gjennom visuell anskuelighet, fortellerteknikk, skildringer og assosiasjonsskapende metaforer å invitere publikum til å være med – og sanse – i tankene.

Utfordringa for vinsmakerne er å beskrive farge, lukt og smak. De beste lammevinene ifølge TV 2 Nettavisen i mars 2005 har en antydning til brunt i kanten, eller fargen faller ut mot mursten i kanten. De dufter krydder, tjære, eik, skog og kratt. Duften har et hint av kamfer og innslag av sjokolade, nøtter, jord, lær, tobakk, kanel, kaffe, trevirke og anis. Én dufter av integrerte eiketoner, en annen bikker over i det dekadente og animalske. Smaken er rik, fyldig og intens med god lengde, god syre og faste tanniner. En touch av karamell skader ikke; heller ikke et rikt jordsmonnpreg. En femmervin i Aftenposten 19. mars 2005 var «en stille og rolig vin som smyger seg fint bakom lammekjøttet». (Legg merke til besjelinga.) En femmervin i Dagbladet samme dag hadde ettersmak av «litt brent bitterhet». Variantene skal neppe vise at skribentene har vondt for å bestemme seg, men at deres eget sanseapparat er så velutvikla at de (som oftest menn) er i stand til å identifisere nyanser i lukt og smak som er svært sammensatt. Variantene viser også at lukt og smak er vanskelig å beskrive uten gjennom sammenlikninger, metaforer og andre språklige bilder. (Men hvordan kan duft- og smaksblandinger av tjære, kratt, jord, lær, tobakk, trevirke og brent bitterhet kvalifisere for terningkast fem?)

Underholdning som innlevelse finner vi i nyhetsjournalistikken. Sia bildet registreres umiddelbart av sanseapparatet, egner bildet seg godt for følelsesretorikk. Slik dveler kamera gjerne ved noen som gråter. Gjennom empati skapes innlevelse, og ord er overflødige. Nyheter på TV har, på grunn av mediets egenart, underholdningskarakter. Det samme gjelder kritisk granskende journalistikk. Gode program avhenger av gode bilder med følelsesappell. Er bildene for dårlige, må følelsesstimulerende bakgrunnsmusikk kompensere, som i program av typen Brennpunkt.

I følelsesretorikk er argumentene implisert. TV-stasjonene sendte gang på gang bilder av flya som trengte inn i tårna til World Trade Center i New York. Det var uvirkelig og forferdelig. Første gang sekvensen ble sendt, var det opplysning; gjentakelsene er underholdning.

Dagbladet hadde 15.09.2001 et bilde av president George W. Bush som holdt om en brannmann i ruinene av World Trade Center. Bildet kommuniserte ødeleggelse, sorg, samhold og motstand. Ord som «dette skal vi klare, sammen» trengtes ikke. Innlevelse var poenget.

I si nyhetsrapportering appellerer i vår tid særlig løssalgsavisene til lesernes følelser i sin skjulte argumentasjon, og tar aktivt i bruk ulike virkemidler for å bli lagt merke til. Den skjulte argumentasjonen viser seg i plassering i avisa, illustrasjon, typografi, siling av opplysninger og valg av ladde ord og uttrykk.

I hovedoppslaget på VGs førsteside 17. november 2004 ser ei kvinne anklagende ned mot et lite bilde av den tidligere KrF-politikeren Jan Birger Medhaug. Hun presenteres som «kvinnen som anklaget Medhaug for voldtekt», og som «står frem for første gang». Hovedtittelen på førstesida er sitatet «– Jeg blir KVALM AV HAM». Sida appellerer sterkt til leserne gjennom det assosiasjonsladde ordet «kvalm», som beskriver en privat følelse. «Jeg» er språkets mest private ord. Det uttrykker nærhet, mens «ham» uttrykker avstand til en tredje person – i dette tilfellet et avskum, nesten en ikke-person. Innlevelse betegner identifikasjon med enkeltpersoner i en situasjon.

Ellers på VG-førstesida får vi vite at «KONA FLYTTER fra Hegnar» (med bilde av «Trygve Hegnar og kona Ingrid», «Tyske medier SPRER LØGN om prinsesse Ingrid» (med bilde av Mette-Marit og barnet Ingrid) og «Gamst’n REDDET NORGE» (med bilde av fotballspilleren Morten Gamst Pedersen og resultatet «Norge–Australia 2–2» innfelt).

På denne førstesida er bare enkeltpersoner avbilda. Personvinklinga som slik kommer til uttrykk i bruken av fotografier, skaper en nærhet mellom personer som omtales, og publikum som underrettes. Tendensen til nærhet – innlevelse – er ikke ny, men den er forsterka tidlig på 2000-tallet, og markerer slik mediespråket.

Fire i-er

Jeg analyserte for 30 år sia holdningsendringer i avisenes fotballcupfinalereportasjer på 1900-tallet, og identifiserte endringsprosessene individsentrering, intimitetsskaping og intensivering, som jeg kalte de tre i-er (Roksvold 1975). Disse tendensene karakteriserer ikke lenger bare sportsjournalistikkens språk, men mediespråket som sådan. Personvinkling viser individsentrering; nærhetsrelasjoner viser intimitetsskaping. Kjendisjournalistikken forener individsentrering og intimitetsskaping.

Et nærhetsskapende trekk ved pressespråket er fornavnomtalen av offentlige personer. Denne språkbruken skal uttrykke nærhet mellom journalisten og kjendisene. Journalisten teller med, er på innsida, og kan framtre som ekspert. Slik blir kjendisene intime også for leseren. På VG-forsida 17.11.2004 så vi en av de beste norske fotballspillerne omtalt som «Gamst’n». Det viser intimitetsskapende bruk av kjælenavn på idrettsutøvere (Lindstedt u.å.).

Den moderne journalistikken utvider det offentlige rommet. Ett aspekt er at det private blir offentlig; publikum reagerer ikke på offentliggjøring av det private som upassende – ei heller som unormalt. De reagerer knapt nok på det som sensasjonelt, bare som underholdende. Resultatet er at det offentlige språket blir mer intimt.

Språklige forsterkninger viser intensivering. Bjørn Einar Romørens verdensrekord i skiflyging ble i en enquête i Dagbladet 21. mars 2005 beskrevet som «helt rått, vilt og ekstremt», «helt fantastisk», «sikkert det mest fantastiske du kan oppleve», «helt utrolig», «helt vanvittig», «kjempehopp», «fantastisk idrettsprestasjon», «enormt å se på», «høres helt utrolig ut», «hopphistorie», «det maksimale av det som går an», «enestående styrke», «enorm påkjenning», «sinnssyk tilfredsstillelse» og «fryktelig langt». Det var sikkert grunn til å ta i litt her; det ble da også gjort.

«Sinnssyk» og «vanvittig» har fått økt status som forsterkende gradsadverb etter den første Idol-konkurransen på TV 2, der dommer Jan Fredrik Karlsen ble en språklig trendsetter.

Pressas utstrakte bruk av kraftfulle språklige bilder, sammensatte ord med forsterkende forledd og ord med markert bibetydning inflaterer språket. Orda mister sin pålydende verdi. Kraftsatser konstituerer nå pressespråket i en slik grad at vi ikke legger merke til dem. Da har orda fått avsvekka betydning. Hvem skvetter i dag i stolen når de leser at et fotball- eller håndballag har «kjempet» mot et annet, og at en «angrepsspiller» «fyrte av» et «kanonskudd» mot stakkaren i «motstandernes» mål?

Jan Svensson introduserer en fjerde «i-» ved begrepet informalisering. Det nye mediespråket er ikke ovenfra–nedad; mediene kamuflerer sin autoritet språklig ved å henvende seg til publikum som en likeverdig partner, en kamerat. Eksempler på det er at publikum adresseres som «du», slik vi så i forsidetittelen «Test din kjærlighet» (Dagbladet 19.03.2005). Dessuten er syntaksen enklere, og fremmedord unngås (Svensson 1993: 39).

Antiautoritært opprør

Gjennom internetteknologi har informaliseringa til dels fått en annen karakter og en annen utbredelse enn den hadde da Svensson kommenterte den i 1993. Chatteprogram på nettet gjør det mulig for dagens ungdom å delta i offentlig samtale i en utstrekning som ungdom aldri før har hatt. Eldre sender e-post til hverandre og henter informasjon fra nettet. E-postene jeg får, er stort sett skrevet i umarkert sakprosastil med velkonstruerte, fullstendige setninger, lite slurv, riktig tegnsetting og store forbokstaver på riktig plass. Informasjonen jeg søker på nettet, er stort sett varianter av trykte dokumenter. Språklig sett er også nettavisene varianter av papiravisene, med noen saker skrevet spesielt for nettet, andre for både nett og papir. Imidlertid er artiklene korte i nettavisene, og språket er gjennomført enkelt.

Men spennvidden i nettspråket er større enn som så. Hildegunn Otnes (1998: 107) oppsummerer at unge som fører nettsamtaler, ikke følger kravet om fullstendige setninger, har et annet forhold til bruken av store og små bokstaver, ikke strikt overholder ortografiske regler og ikke følger vanlige tegnsettingsregler, men innfører nye.

Interaktiviteten har åpna for en muntlig-skriftlig stil som viser fravær av både skrivesperre og skrivehemning. Nettopp interaktiviteten med en muntlig-skriftlig stil har utvida temafeltet og virkearenaen for den offentlige samtalen, og inkluderer og engasjerer mange som ellers ikke har tatt del i denne. Det er nok i stor grad tale om et generasjonsskille. Jeg vil tru det er flest unge som chatter på nett, og særlig ungdommens intense bruk av tekstmeldinger har gjort den tjenesten større enn mobiltelefonutviklerne først forestilte seg:

Since the late 1990s, the use of texting via mobile telephones has seen phenomenal growth. Like the legendary rabbits introduced into Australia, text messaging seems to have exploded into an empty niche. In countries using the GSM standard, it has been via the use of Short Message System (SMS). (Ling 2004: 145)

Da Rich Ling undersøkte bruken av mobiltelefon (før 2004), ble det hver dag sendt over åtte millioner sms-er av norske mobiltelefonbrukere. Om vi forutsatte at hver nordmann hadde mobiltelefon og brukte den daglig, ville han/hun i gjennomsnitt sende to tekstmeldinger hver dag.

Dimensjonene som interaktiviteten har fått, innebærer ei ny strukturendring av offentligheten. Vi har en ny teknologi, nye temaer, nye aktører og nye normer for skriftlig kommunikasjon. Dette er ei logisk videreføring av 1900-tallets demokratiseringsprosjekt, som jeg i begynnelse av artikkelen beskrev som tiljevning av klasseskiller og økt velstand.

Teknologiske nyvinninger, som gjør medieinteraktivitet mulig, bringer det antiautoritære opprøret, som vi nå – blant anna gjennom målrørslas motkultur – kan spore et par hundre år tilbake i tid, enda et steg videre. Magne Lindholm hevder i et upublisert manuskript at fastsatte språknormer, som håndheves av myndighetene og skoleverket, innebærer et konformitetspress som ikke alle vil godta. Det kan begrense mulighetene for å eksponere seg på arenaer der normkonformitet kreves. Lindholm (ibid.) lanserer en hypotese om at journalisters språkslurv er opprør mot normautoritet.

Enda tydeligere er dette opprøret i sjangrene for interaktivitet. I tillegg til tekstmeldinger og nettprat har vi nett-treff både i nettaviser og papiraviser, der publikum skriver spørsmål og innlegg, og får svar og kommentar – alt elektronisk. I papiravisene ser slike innlegg ut til å være redigert, men ikke på nettet. TV 2 Nettavisen inviterte i mars 2005 publikum til å stille spørsmål til dommerne i TV-programmet Shopaholics.

Jeg gjetter at Shopaholic skal bety «kjøpesjuk». I hvert program skulle fire deltakere tevle om «shopping oppgaver» (særskrevet), og vinneren ble kåra av et dommerpanel på tre. På nettet svarte de tre dommerne på publikums spørsmål. En tilfeldig valgt innsender kalt «MEG!!» gjenga sterk stemme med versaler og doble tegn og pauser med prikker. Utropstegn kom midt inne i perioder, kommasettinga var sparsom, mellomrom mangla etter tegn, nye perioder begynte med små forbokstaver, og sammensatte ord ble særskrevet. Men innlegget fra «MEG!!» strutta av sjøltillit, og var svært ekspressivt:

Gustavsen: Har DUUU vært modell?? for hva da? Klovne kostymer?? du ser jo ikke ut!! for ikke å snakke om nesen din..huff! Og de genser’ne du går med..æsj! en mann av din alder burde gå med skjorter og hvertfall ikke den type genser du går med! å vise bryst hår er ut! æsj!Hilde: Hvem har sagt at det å kle seg ut som en klovn er mote?? En dame kler seg ikke slik!! ser ut som du har plukka ut klær til tyve kroner og tilbehør til 5 kroner! når du sa at det røde armbåndet en av deltagerne hadde på seg kunne vært plukka ut av en leketøys butikk var jeg enig, men herregud menneske!! har du sett på dine accessories?? de øredobbene du hadde på deg sist program så jo ut som nettopp plast fra leke butikken! æsj! og turkis øyenskygge med knæsj rød lebestift og de antrekkene du går med funker veldig dårlig sammen! ikke en klovn ville bli tatt død med den kombinasjonen engang!Haraldsen:Du har fin klesstil. men mangler noe sp3ennende med håret ditt! det er liksom så vanlig..fint er det,men vanlig MAN SKAL ALDRI BLANDE MER ENN TRE FARGER SAMMEN! MAX FIRE OG FARGENE MÅ MATCHE HVERANDRE! IKKE FOR EKSEMPEL RØD ORANSJE, TURKIS OG BLÅ! HINT TIL HILDE! (TV 2 Nettavisen 21.03.2005)

Et nytt interaktivt TV-konsept er å vise tekstmeldinger fra seerne direkte i TV-ruta, som er delt i felt. Programlederne i studio vises samtidig i et annet felt på skjermen. De spiller musikk, viser videoer, prater sammen og kommenterer tekstmeldinger. Det sentrale er tekstmeldingene. Programtypen finner vi på dagtid i NRK2 chat. Gøran Sætran leverte i 2003 ei hovedoppgave om Tekstmeldinger på TV ved NTNU i Trondheim. Han fant ei blanding av talepreg og bokmål i meldingene (Sætran 2003: 81). Akronymer (forbokstavsord) fant han ikke i materialet han undersøkte. Det han fant, var engelske ord og fraser, i tillegg til norvagismer. Sjølve tekstmeldingsmediet, med sterkt begrensa plass, gjør ifølge Sætran forkortelser, emotika (typografiske følelsesuttrykk som bruk av kolon, bindestrek og halvparenteser etc.) og setningsfragment til en naturlig del av skriftkulturen i nettprat på TV. Digital prosodi, deiktiske uttrykk og spontanitet faller naturlig sammen med interaktivitet. Det ser ut som om de som chatter, tar til seg konvensjoner fra muntlig og skriftlig diskurs og benytter disse til egne, individuelle, kommunikative behov. Språkbruken i NRK2s nettprat viser en normoppløsning i forhold til norsk skriftlig allmennspråk. Likevel kommuniserer TV-nettpraterne. Oppløsningstendensen i forhold til den skriftspråklige normen ser Sætran som en frigjørende utvidelse som fremmer kreativitet hos språkbrukerne (op.cit.: 82).

Ling framholder at mobiltelefonens tekstmeldinger er et levende særtrekk i tenåringers hverdag, de uttrykker forventa normer i gruppa, og utgjør en symbolaktivitet som i seg sjøl definerer tenåringene overfor andre og eldre generasjoner:

The use of the system in diverse, unorthodox situations can also produce a certain esprit de guerre. Illicit texting in school, late at night, or in other, more staid situations can provide the teen with a sense of participation in a larger social movement. In these ways it is an integrative activity for teens. (Ling 2004: 154)

I analyse av sms-språket har Ling funnet at yngre brukere har et mer begrensa ordforråd enn eldre. Avbrudd og emotika var ikke særlig utbredt, særlig ikke blant menn. Avbrudd forekom oftest blant de yngre: «In group interviews of young adults, informants confirmed that the use of abbreviations was seen as an overly stylized form of language often associated with younger teens» (op.cit.: 161). Fraværet av store forbokstaver og skilletegn var stort for begge kjønn (op.cit.: 161). Menn skriver kortere meldinger enn kvinner, som utbroderer mer (op.cit.: 164, 165). Ling omtaler sms-språket som «a combination of verbal and written language», og kaller det «a translinguistic drag queen, since it has features of both spoken and written culture but with enough flare of its own to catch your attention» (op.cit.: 162).

Med sitt fredagsbilag henvender Dagbladet seg direkte til de unge av sms-generasjonen. Bilaget var 18. mars 2005 på 32 sider, med reportasjer, intervjuer, portretter, anmeldelser, omtaler, tegneseriehumor, en paneldiskusjon, en kommentar som ironisk kalles «Ingen kommentar», og en utested-test med terningkast. Med fleip og sjølironi presenterer den ungdommelige redaksjonen seg i en enquête, der de svarer på spørsmålet «– Hva har du studert i utlandet?», sia hovedartikkelen handler om å studere i utlandet. Eivind Eidslott svarte: «– Det eneste kurset jeg har tatt utenfor Norges grenser, er windsurfing for nybegynnere i spanske Tarifa.» Maria Børja svarte: «– ’Ulysses’. På engelsk. Der!, endelig fikk jeg bruk for den opplysningen.» Espen Røst svarte at han mellom sjette og sjuende klasse hadde vært på språkskole i England, og at han der lærte at «det er utrolig vanskelig å kurtisere to år eldre jenter fra Fredrikstad». Malene M. Hansen svarte: «– Jeg har studert soling, bading og festing på Bali. Og så var det et eller annet med noen filosofer eller noe sånt ...»

Denne stilen finner vi gjennomført i hele bilaget: korte perioder, få leddsetninger og en muntlighverdagslig, ungdommeligfrisk stil. Nyest er sjangeren paneldiskusjon, som imiterer nettprat, i tillegg til at vi finner sjangerspor av avisenquête, TV-reality og prateprogram på radio. På side 16 er ei gruppe ungdommer samla til samtale om «Jakten på den rette». Dagbladet bare refererer samtalen. Calle sammenlikner jakten på den rette med å gå i nysnø: «Du ser aldri sporet før du er framme.» Senere sammenlikner han den med å kjøpe en aksje: «Man har en følelse av hvordan aksjen kommer til å oppføre seg – mest sannsynligvis. Men plutselig kan det komme en sprekk i, ja, isbreen.» Dermed er han tilbake i snømetaforen. Anders følger opp med at jakten på den rette er «hard jobbing også. Det er jo nysnø. Det er skikkelig tungt innimellom», før Calle tar over igjen: «– Spesielt når du har glemt trugene. Men hvem er det som husker å ta med seg truger nå til dags?» Anders bringer inn en ny sammenlikning: «– Det er noen uker som er digg og noen som er jævlige. Og sånn skal det være. Hvis du er oppe hele tida, så er det som å være Rosenborg-supporter. Du begynner å furte hvis du ikke vinner 5–0.» Så følger en sekvens om Rosenborgs kvaliteter som fotballag.

Det er i denne teksten interessant å følge tekstbindinga av hovedtema og sidetemaer og den språklige oppfinnsomheten i bruk av metaforer. Den metaforiske referentkjeden fra nysnø til truger omfatter spor og kurs, som framkaller aksjemetaforen, og fører fram til isbresprekk. Det må vel sies å være et godt bilde på et parforhold som revner. Metaforen «Rosenborg-supporter» skaper på nettpratvis en ny diskusjon. Ungdommen skal krediteres for språklig kreativitet!

Utelivsguiden s. 28–29 markerer en omsvøpsløs autoritet som minner om innlegget fra «MEG!!»-signaturen til Shopaholic-dommerne, men rettskrivingsnormene er fulgt. Guiden forutsetter betydelig kompetanse og forhåndsviten hos leserne. Språket er kreativt:

Konsert

Skambankt

Garage. Grensen 9

Inngang: 90

Heldigvis faller epler av og til så langt fra stammen at nye trær og frukter oppstår. Terje Vinterstø jobber til daglig (vi kan si det) i Kaizers Orchestra, men en gang iblant, når han får lyst til å stå midt i rampelyset sammen med gamle kamerater og flekke over gitarstrengene så hardt at blodet spruter, så tar han på seg sitt alter ego. Skambankt. Uttrykket er en atskillig bedre, og lokal, utgave av det politisk korrekte ’rundjuling’, og det er vel egentlig det du kan forvente deg: Steinhard, rå og pønkete rock – og du får den rett i trynet. Eller som pressemeldinga så fint beskriver det: ’Skambankt er lyden av opprør, sprukne lepper, knukket nese, blodige knoker og brustne ribbein.’ Det er alt du behøver å vite. (Dagbladet 18.03.2005)

I den første setningen revitaliseres en klisjé ved å bli bygd ut til et friskt bilde. Uttrykket «flekke over gitarstrengene» er konkret og anskuelig, og formuleringa «du får den rett i trynet» viser både informalisering og intensivering.

Gratisavisa Natt & Dag har rendyrka konseptet med ungdommelig by- og popkultur som et språklig generasjonsopprør i skriftlig form. Her er kraftsatser med innslag av amerikanisering i en ungdommelig tone. I rettferdighetens navn skal det sies at Natt & Dag her var før Dagbladets nye fredagsbilag. Musikksjargong med innsmett av engelsk og noen radikale bokmålsformer («signa»; «starta») preger språket. I utgava fra mars 2005 leser vi for eksempel på side 8:

It’s a long way to the top if you wanna rock’n’roll. Det samme gjelder for indieband. Møt Beezewax og hør deres Moss Side Story (...) Beezewax har fått det til i ti år, med tre langspillutgivelser, titusenvis av solgte plater og never ending tour i deler av Europa (...) de har spilt i Las Vegas, New York, Tokyo, Exeter, Aschaffenburg og Reno – der Johnny Cash skjøt’n. Bandet, opprinnelig fra Moss, har gitt ut tre skiver på et fjell av ulike labler i en masse rare land. I forkant av skive nummer fire har de blitt signa av Warner (...)

– Da vi starta opp prøvde jeg å fikse konserter rundt om i Norge (...) Det vanlige svaret var: Sorry, fullt gitt, ække plass. (Natt & Dag, mars 2005)

Lise Tranum Nordli har i si hovedoppgave (Universitetet i Oslo) om Internet chatting fra 1998 beskrevet innflytelse fra engelsk i norsk nettpratspråk. Hun konkluderer med at engelske ord brukes en hel del. Særlig gjelder det brukerne mellom 16 og 19 år. Norli forklarer det med at språket i nettprat er muntlig prega, og at innflytelsen fra engelsk på norsk talemål trulig er sterkere enn innflytelsen fra engelsk på norsk skriftspråk. En annen grunn kan være at disse brukerne er svært fortrulige med engelsk nettopp gjennom bruken av Internett og PC. De er også mer eksponert for amerikansk underholdningsindustri enn andre aldersgrupper er. Det ser ut til at engelsk er språklig pynt i disse brukernes nettprat. Ellers skriver hun at «The use of English seems also to create some distance between the user and the words, and for this reason boasting, insults, and intimate confessions are often expressed in English» (Nordli 1998: 84). «Asshole» virker ikke så stygt som det tilsvarende norske ordet, som jeg derfor ikke tør nevne. «I love you» er mindre skummelt å erklære enn «jeg elsker deg», særlig hvis «you» kan skrives som «U».

Innlemming

Sms-innlegg til papirversjonene av VG, Dagbladet og Aftenposten har et enkelt og muntlig språk, men skriftnormene er fulgt:

Naivt av «frosken»

Til «Frosken 14»: Tror du virkelig det er så enkelt at du bare kan bestemme deg for at verden skal bli et sted hvor alle kan få alt gratis og ingen må jobbe for noe? Hvis alle skulle bodd på ei strand, badet hver dag og bare slappet av, hvordan skulle du få tak i tingene du trenger?

Ikke klag over at du synes det er kjedelig på skolen, når unger over hele verden må slåss om søppel for å ikke sulte i hjel.

Hilsen Dag 14 (sms i Aftenposten, 23.03.2005)

Innlegga virker redigerte.

De tradisjonelle redaksjonene ser at den nye medieteknologien har brakt fram en ny offentlighet med nye aktører og nye sjanger- og språknormer, og satser av kommersielle grunner aktivt på å innlemme disse aktørene i det etablerte publikummet. Det etablerte og det antiautoritære vil kanskje møtes i den muntlig-skriftlig rettskrivingsnormerte hybridformen i avisenes nett- og sms-baserte sjangrer. Iallfall ser det ut til å være de etablerte kommersielle redaksjonenes mål.

Det er ikke umulig at et slikt kompromiss vil kunne fungere. Ivar Utne framholder at den nye medieteknologien kan virke positivt for språknormeringa. Han mener den korte og kompakte uttrykksmåten i nettmediene kan bedre brukernes skriftspråksferdigheter, og minner om at datateknologien i seg sjøl stiller strenge krav til riktig stavemåte når en skal søke på nettet (Utne 2002:178).

Innlemming av publikum i et du-fellesskap kan vi registrere i det muntlige mediespråket. Klarest viser det seg i at talemålsnormering ikke er like framtredende som det var. Tidligere har en krevd at radio- og fjernsynsmedarbeiderne har normert talemålet sitt under sendinger. Det kan også ha smitta over på kilder, som dermed har talt mer tvungent på radio eller fjernsyn enn de ellers har hatt for vane. I seinere tid har en i NRK moderert seg til å kreve standardtalemål av medarbeiderne bare i nyhetssendinger og manusbundne program. Manus brukes også mindre enn før.

Samme tendens finner vi i norsk film, der replikkføring ikke lenger knitrer unaturlig av stivt skriftspråk.

At dialekter med tida har sluppet mer til i etermediene, har fremma inntrykket av det Sylfest Lomheim (1987: 300ff) har kalt nærspråk. Dialekter blir ikke lenger latterliggjort i egenskap av dialekter – slik de ble før. Dette er ei stor demokratisk nyvinning, som ikke minst værdamene på TV2 og idrettsstjernene har konsolidert.

Jeg har konsentrert denne gjennomgangen om verbalspråk, og eksemplifisert nye språktrekk under hovedtendensene underholdning og demokratisering. Underholdning ble beskrevet som humor, atspredelse, opplevelse og innlevelse. Demokratisering ble beskrevet som informalisering, antiautoritært opprør, interaktivitet og nærhet. Hovedtendensene underholdning og demokratisering kopla jeg innledningsvis til velstandsøkning og klassetiljevning i nyere tid. Både velstandsøkning og klassetiljevning ser ut til å gå i spann med ei tiltakende kommersialisering, som også hjelpes fram av ny medieteknologi. Den nye medieteknologien fremmer i sin tur en ny offentlighet med et nytt språkuttrykk, og tekstnormene endres.

Referanser

Habermas, Jürgen (1975): Borgerlig offentlighet. Fremad.

Klausen, Arne Martin (1986): Med Dagbladet til tabloid. Oslo: Gyldendal.

Lindholm, Magne (2000): «Når språket sladrer». Upublisert manus.

Lindstedt, Inger (u.å.): Sportsspråkets personnamnsbruk. Institutionen för nordiska språk, Göteborgs universitet.

Ling, Rich (2004): The Mobile Connection. Morgan Kaufmann Publishers.

Lomheim, Sylfest (1987): «Språket i radio og fjernsyn. Nynorsk», i Johnsen, Egil Børre (red.): Vårt eget språk. Bind 1. Oslo: Aschehoug.

Nordli, Lise Tranum (1998): Internet Chatting – English Influence on Norwegian Chat Room Language. Hovedoppgave ved Universitetet i Oslo.

Otnes, Hildegunn (1998): «Internettsamtaler», i Jacobsen, Einar Berggraf (red.): Forskningsdagene ’98. Tønsberg: Høgskolen i Vestfold, notat 5/98.

Postman, Neil (2004): Vi morer oss til døde. De norske Bokklubbene.

Roksvold, Thore (1975): Holdningar i avisenes fotballreportasjar. Institutt for nordisk språk og litteratur, Universitetet i Oslo.

Roksvold, Thore (2005): Var avisspråket bedre før? Oslo: Unipub.

Svensson, Jan (1993): Språk och offentlighet. Lund: Lund University Press, Lundastudier i nordisk språkvetenskap A 47.

Syvertsen, Trine (1997): Den store TV-krigen. Norsk allmennfjernsyn 1986–96. Fagbokforlaget.

Sætran, Gøran (2003): Tekstmeldinger på TV. Språk og kommunikasjon i NRK2s chat. Hovedoppgave ved NTNU, Trondheim.

Utne, Ivar (2002): «Nettspråket», i Johnsen, Egil Børre (red.): Vårt eget språk. Oslo: Aschehoug.

Vagle, Wenche (2002): «The Diacronicity of Text Norms. A Theory of Genre Formation and Change – illustrated with examples from the text history of Norwegian radio», i Berge, Kjell Lars (red.): Teksthistorie – tekstvitenskapelige bidrag. Oslo: Norsk sakprosa.

Ytreberg, Espen (2002): Selvspill i radio. Mamarazzis ukonvensjonelle populærjournalistikk. Oslo: Unipub.