Medieforskningen er mangfoldig. Vi som deltok på den 17.nordiske medieforskerkonferansen i Aalborg i august i år har dette friskt i minne. Redaksjonen har i fellesskap satt sammen et liten stemningsrapport fra konferansen, som kan bidra til å gi et lite inntrykk av feltets kjerne og randsoner. Vi minner om at våre spalter står åpne for denne typen rapporter fra inn, og aller helst utland.

Dette nummeret av Norsk medietidsskrift bekrefter den samme tendensen. Dette nummeret dekker derfor en lang rekke temaer. Vi har denne gangen hovedartikler om humor på fjernsyn, avisenes dekning av idrett og om fildelingssystemer på internett. Bøkene vi anmelder dekker også bredt, fra valgkamp og medier, rollespill på nettet, via filmmusikk til retorikk og medieforskningsmetoder.

Et annet fellestrekk ved hovedartiklene i dette nummeret er at temaene dekker emner som har vært mye diskutert, også i mediene. Piratkopiering, etikk, lovverk og økonomi har vært et viktig tema i norsk mediedebatt de siste par år. I sin artikkel argumenterer Wenche Nag for at man ved å betrakte fildelingstjenester som piratkopiering bidrar til en forenkling av et komplekst felt. Digitaliseringen og framveksten av Internett har lagt grunnlaget for en mer sammensatt distribusjonspraksis hevder Nag, og brukerens rollerepertoar utvides som følge av teknologiske betingelsene for innholdsdistribusjon. Nag deler de teknologiske forutsetningene opp i a) ’arkitektur for massedistribusjon’ (arkitekturer som er konstruert for å støtte utsendelser fra en sentral instans («senderen») til en rekke desentraliserte instanser («mottakerne»), b) ’arkitektur for nettverksdistribusjon’ (arkitekturer som åpner for direkte kommunikasjon mellom desentraliserte instanser), c)’sanntidsoverføring’ (innholdsstrømmer sendes og konsumeres i sanntid), og til sist ’lagring’ (overføringspraksis der det opprettes et eget eksemplar av innholdsproduktet). Ved å etablere det hun betegner som fire ulike distribusjonsregimer diskuterer Nag videre hvilken rolle brukeren har innenfor de ulike formene for distribusjon.

Dette emnet er et godt eksempel på at medieforskningen kan inngå som en premiss i aktuell debatt. Men hva når medieforskeren blir en del av den debatt hun forsker på? Idretts og medieforskeren Gerd von der Lippe har markert seg som debattant når temaet kjønn og idrett blir brakt på banen. I sin artikkel her diskuterer von der Lippe hvilke kjønnsrepresentasjoner som var på spill i forbindelse med dekningen av sandvolleyball under OL i 2004, og hvilke diskurser de involverte mediedebattantene plasserte seg innenfor. Von der Lippes artikkel er i to betydninger original, hun er selv del av det feltet hun analyserer og hun velger en klar ideologisk posisjon innenfor det hun selv definerer som «den tradisjonelle feministdiskursen». Leserne kan selv vurdere hvor de hører hjemme i denne viktige debatten om «seksualisering av det offentlige rom» i lys av hennes kategorier, samt få et innblikk i idrettsaktører og avisfolks syn på framstillingen av idrettsutøvere.

Den nye humoren har også plassert publikum i ulike kategorier, for eksempel de som ler og de som ikke ler av Team Antonsen. Yngvar Kjus argumenterer for at noe av det som er på spill i denne formen for fjernsynshumor er kontrasten mellom den høye stilen og det lave, kroppslige, og at dette har påfallende likhetstrekk med karnevalets formspråk. Den karnevalske humoren har lange tradisjoner, og i sin analyse trekker Kjus derfor på Bakhtins klassiske beskrivelse av karnevalet. Han undersøker Harald Eia og medaktørenes programmer i lys av «humorens rituelle ramme, humorens groteske degraderinger, samt at degraderingene tar form av parodier». Han argumenterer for at karnevalets form finnes i flere fjernsynsprogram og diskuterer hva denne – nye eller gamle – humoren kan gi sitt publikum.

Anne Gjelsvik