I overgangen til det nye året tenkte jeg mye på bølger, for jeg har oppholdt meg i flere av landene som ble hardt rammet av tsunamien. Jeg har hvilt i de snille bølgene, gynget i små trebåter. Men jeg har også kjent suget og vaklevorenheten når vannet drar seg ut for å berede grunnen for en ny bølge og noen ganger har jeg blitt dratt under. Jeg prøvde å gange denne opplevelsen med hundre og kjenne den i kroppen. Mange andre tenkte nok på samme måte; i et forsøk på å nærme seg katastrofen vi møtte gjennom mediene. Identifikasjon er et stort og problematisk spørsmål.

Å oppleve en katastrofe er en ekstrem erfaring. Å rapportere en katastrofe er å befinne seg i en ekstrem arbeidssituasjon. Men det er ikke tilfeldig hva som blir en stor katastrofe i mediene. Det gjelder de som rammer raskt, med voldsom kraft – og det gjelder de som omfatter «våre egne», et inkluderende og ekskluderende begrep som trenger å tenkes på nytt. For hele verden rykker (tilsynelatende) nærmere godt hjulpet av moderne medier og teknologi. Betyr det at det tradisjonelle (nasjonale) nærhetskriteriet i rapporteringen vil endre seg?

Når mediedekningen av en katastrofe blir massiv, er det lettere å overse hva vi går glipp av, både i og utenfor katastrofen. Eksempelvis ble USA nesten ‘borte’ i de dominerende mediene de første to dagene etter flodbølgen. Det samme ble Irak-krigen. Å ta hele verden inn over seg, er ingen forunt. Men en medieanalyse må også konsentrere seg om fraværet, om ‘det som forsvinner’, i en erkjennelse av at det spontant – både for lesere og forskere – er lettere å konsentrere seg om tekstene enn fraværet av ord og tekst.

Fravær som symbol

Fraværet som symbol så vel i fiksjonstekster som i fagprosa er utforsket og utfordret av mange. Edward Said demonstrerer hvordan imperiet og baklandet (India og de indiske fattige undersåttene) blir borte eller tatt for gitt i mange av Englands 1800-tallsromaner. Han påpeker også hvor underlig det fortoner seg når en leser disse romanene fra et annet intellektuelt ståsted enn det vestlige, der imperiet lenge var et selvfølgelig udiskuterbart fenomen (Said 1994, 1995), eller umarkert normativt sentrum (Gullestad 2002).

Norman Fairclough viser hvor lett den historiske konteksten forsvinner i medie­dekningen av mange hendelser (Fairclough 1995) og antyder hvordan en for å inkludere det usagte og uskrevne, kan analysere tekster i fire ‘steg’, fra fraværet, via presupposisjoner til bakgrunn og forgrunn. I mediedekningen av ulykker og katastrofer i områder der nordmenn er rammet, hviler en presupposisjon om nordmenns forrang, som plasserer dem i forgrunnen1, mens de andre ofrene ofte kommer i bakgrunnen eller er fraværende.

I dekningen av tsunamien har ikke historien vært helt fraværende. Den 5. januar 2005 skrev vitenskapsjournalist Bjørn Vassnes i Klassekampen om en tsunami som for 7000 år siden skylte inn over norskekysten og sannsynligvis tok med seg store deler av datidens kystbefolkning. Flere andre journalister har i mediekommentarer berørt nyere naturkatastrofer, blant dem flodbølgen i Bangladesh i 1991, der om lag 165 000 mennesker omkom (men ingen nordmenn). I fortsettelsen er denne typen påminnelser viktige. Selv om hver begivenhet og tragedie går i sine dypt unike spor, og mediedekningen av dem følgelig tar ulike former, så er det viktig å studere historien og medienes framstillinger av begivenheter som ligner. Etterpåklokskap er ingen dårlig klokskap. Derfor ga flere medier etter hvert også rom for refleksjoner omkring andre av verdens nåværende kriseområder – de som ikke kom over den uvant høye nyhetsterskelen de første ukene etter at flodbølgen rammet kyststatene.

To andre flodbølger – og hukommelsen

De største nyere flodbølgene har rammet Bangladesh, i 1970 og 1991. Bangladesh, tidligere Øst-Pakistan og Øst-Bengal, er et sårbart folkerikt lavland som for en stor del består av øyer og elvedeltaer. En betydelig andel av befolkningen lever og overlever på kyststriper og sandøyer av ulik størrelse. De bygger sine båter, de smører tjære inn i treverket med bare hendene, og farkostene får hver sin unike fasong. De henter fisk opp av havet, som de må ha gjort i hundrevis av generasjoner, og de dyrker jorden der den lar seg dyrke. Flodbølgen som kom i begynnelsen av mai 1991, var forårsaket av en syklon med vindstyrke på 240 kilometer i timen. Mange mennesker omkom, Aftenposten oppga tallet 165 000.

Hvor godt blir denne begivenheten husket? Slik meldte Aftenpostens Asia-korrespondent da noen dager var gått og de bengalske myndighetene hadde begynt å få oversikt over sine døde.

100 000 fiskere savnet på havet

Minst 65 000 barn er døde. Omkring 100 000 fiskere er savnet og fryktes for en stor del omkommet. Syklontragedien bare vokser og vokser. I går gikk en tornado over Dhakaområdet og forårsaket ytterligere død og ødeleggelse.

Eksperter fra en rekke hjelpeorganisasjoner har i fellesskap kommet frem til at minst 65 000 barn har satt livet til. Det blir dessuten antatt at omkring 15 000 i alderen inntil 14 år

er kommet fysisk til skade, eller lider av sjokk efter katastrofenatten. Ingen tidligere katastrofe har gått så hardt ut over barna, heter det.

Dhakaavisene kan fortelle at også de siste dagene er tusener av døde blitt skyllet opp på strendene langs sørkysten. På grunn av den forfatning de nå befinner seg i, er det ikke lenger mulig å identifisere dem. De blir begravet av spesialkommandoer fra hæren og av dagarbeidere som får ekstra betalt.

(Aftenposten 8.05.1991)

Likhetene med 2004-katastrofen er slående. Tusenvis av døde er skyllet i land og lar seg ikke lenger identifisere. De militære organiserer massebegravelser, og fattige frivillige dagarbeidere bærer lik. Men i Bangladesh foregikk ingen storstilte leteaksjoner etter vestlige ofre med påfølgende DNA-testing.

I 1991 var årsaken en syklon, ikke et jordskjelv. Også den naturlig, men i disse dager spør klimaforskerne hvor naturlige de sterke hyppige vindene er. En annen og større katastrofe rammet Bangladesh (da Øst-Pakistan) i 1970, da rundt 300 000 mennesker, kanskje vi for sikkerhets skyld skal skrive tre hundre tusen individer, omkom i en lignende flodbølge2.

Og hvor i hukommelsen ligger denne lagret? Det jeg selv med skam å melde husker best fra Bangladesh/Øst-Pakistan tidlig på 1970-tallet, er at nå avdøde Beatle-medlem George Harrison var en av initiativtakerne til en stor støttekonsert. Men det var i 1972, et resultat av bønn om hjelp til de mange flyktningene og nødlidende da Bangladesh ble egen stat.3 I så fall hadde det lite med flodbølger å gjøre.

Min relative nærhet til George Harrison, ung som jeg var – og, får jeg tro, medienes vektlegging og kjendisformidling den gangen – kom til å påvirke mine hukommelsesinntrykk om Bangladesh på tidlig 1970-tall. Fra flodbølgekatastrofene i 1970 og 1991 ble relativt få bilder formidlet, og det fantes færre vestlige (norske) journalister ‘på stedet’. De som var til stede, fant sannsynligvis i liten grad fram til artikulerte identifikasjons-subjekter blant de rammede bengalerne. Denne hypotesen ligger i alle fall snublende nær, når en studerer dekningen av 1991-katastrofen. For ingen eller få europeere ble rammet.

Det danske ‘vi’ som fiskeriguru

Tvert om fikk kanskje noen europeere en ny giv og nye markeder? Et slikt perspektiv ser dagens lys i Aftenposten, der en dansk fiskeriekspert uttaler seg i mai 1991. Intervjuet vitner ikke om motforestillinger fra journalistens side:

En hel generasjon av fiskere kan ha strøket med, sier den danske fiskeribiologen Ulrik Jens Hansen, som arbeider med et utviklingsprosjekt for fiskeflåten i Bangladesh. […] – Men det later til at vi vil måtte lære opp en ny generasjon av fiskere. Midt i denne tragedien åpner det seg imidlertid en mulighet for å kunne lansere nye og bedre redskapstyper. Her må man jo i alle fall begynne på ny frisk. (Aftenposten 8.05.1991)

Dette utsagnet inneholder mange aspekter. Først dramaet: En hel generasjon kan være borte der flodbølgen ødela mest. Syklonen rammet hardest i og rundt den nest største byen Chittagong. Men selv her var det jo mange som overlevde. Kunne de ikke fiske?

Dernest finner vi i det uimotsagte sitatet et vi. Det er nærliggende å tolke det som danske utviklingshjelpere (eventuelt også andre vestlige hjelpere). Og dette vi-et framstår som uunnværlig for å bidra til å lære opp en ny generasjon av fiskere. Her blir u-hjelperens profesjonsinteresser behørig demonstrert og stilltiende akseptert. Hansen får legitimere det danske nærværet. Utsagnets solide fundament og forutsetning er ideen om det vestlige vi som ekspertise på den ene siden, og bengalere på den andre siden (av den uoverstigelige kløften) som lidende av «mangelsykdommer» de vil trenge bistand utenfra til å avhjelpe. Medieforskerne Ella Shohat og Robert Stam beskriver i sine filmanalyser hvordan de andre, ikke-vestlige, ofte blir utsatt for det de kaller «den koloniale rasismens grammatikk», der et sentralt element er at de andre mangler noe som vi besitter (Shohat og Stam 1994). Ifølge Aftenpostens kilde dreier det seg om mangel på kunnskaper om eget levebrød: De kan ikke hjelpe seg selv. Her representerer selve den bengalske yrkestradisjonen det symbolske fraværet. Et fiskerfolk blir i denne typen fortellinger frarøvet sin historie.

1991 er ikke så lenge siden. Det er fire år etter at NORAD kritisk oppsummerte det indiske Kerala-prosjektet (et fiskeriprosjekt), et prosjekt som også hadde vært under kritisk søkelys fra medienes side. En av årsakene skulle være at lokalbefolkningens kunnskap og erfaringer ikke ble tatt hensyn til (Eriksen 1987). Men i Aftenpostens artikkel fra 1991 er det den tradisjonelle utviklingsideologien som får stå uimotsagt og uproblematisert. De andre er redusert til mottakere og/eller ofre og tilføres noe fra et vi som norske lesere forutsettes å identifisere seg (lettere) med.

Er en slik tilnærming utenkelig i dag? Et endelig svar krever systematiske undersøkelser, men jeg antar at den i tilfelle har vært noe mer subtil og supplert med andre perspektiver, at den i sin daværende form er mer utenkelig, for det er mulig å anvende etterpåklokskapens blikk på journalistikkens historie. En Dagsnytt 18-debatt om mulig forsendelse av norske fiskebåter til de flodbølgerammede, hadde en kritisk tilnærming i form av studiogjester og spørsmål som ikke tok for gitt at alt vi kan bidra med er av det gode (6.01.2005). Samtidig ble det i debatten åpnet for norske fiskeres fortvilelse over å måtte bivåne at fullt brukbare båter blir hogd opp. Lytterne satt igjen med en følelse av tvetydighet: Saken var ikke enkel, dilemmaet betydelig.

Hva med dramaturgien?

Mediene som skal dekke verden finnes – og de finnes ikke. De fleste steder er ikke globale eller overnasjonale medier til stede. I 1991 bodde jeg i India og opplevde et

jordskjelv i nærheten. 1500 mennesker omkom, i Himalayas åser. Jeg husker jeg sto i millionbyen Dehradun og skulle formidle dette hjem til Norge, via telefaks på et postkontor med elendig forbindelse til utenverdenen. Det var nesten umulig. I dag ville det vært langt enklere. Men spørsmålet gjenstår: Ville mediene funnet det interessant? Vi var tre norske der, alle uskadde, på trygg avstand fra episenteret.

Dagens reportere drukner i informasjon, eller de kan drukne i den. Blikket blir i dag blir tilbudt en videre horisont som i sin tur ytterligere kan utvides, via medienes nærvær og teknisk sett enklere formidling på tvers av tidligere mer uoverstigelige grenser.

Medienes dramaturgiske behov for (kjente) helter og skurker er godt dokumentert, spesielt i dekningen av kriger. Under en katastrofe som denne blir publikum og mediene i første omgang ikke tilbudt andre skurker enn den lunefulle naturen. I neste omgang kan enkelte potensielle hjelpere og makthavere bli til skurker som ikke makter hjelpe (norsk utenrikstjeneste) eller til hjelpere med tvilsomme maktmotiver (India). Men dramaturgien i kombinasjon med nyhetsjournalistikkens tradisjonelle nærhetskriterier krever også norske helter, ofre og skurker. Uten disse skrumper historiene – ofte til notisens kortformat.

I juni 1998 rammet en flodbølge fattige fiskere langs kysten av Gujarat i det nordvestlige India. Det ble knapt mer enn en notis om katastrofen i norsk presse, selv om den viste seg å ha krevd rundt 10 000 menneskeliv, de aller fleste fattige fiskere. Notisen var på størrelse med en annen notis samme år – om fem indere som ble trampet i hjel av elefanter.

Den kuriøse døden har en naturlig notisplass, mens de mer omfattende katastrofene blir underrapportert og behandlet på den samme summariske måten (Eide 2000).

TO NOTISER, 1998:

Minst 900 døde i syklon i India

New Delhi (NTB-DPA). Dødstallet etter syklonen i India nådde fredag opp i 900, betydelig høyere enn det offisielle tallet på 649 som først ble meldt. Minst 30 000 var fredag fortsatt hjemløse etter den kraftige syklonen som rammet vestkysten av landet denne uka.

De fleste av de omkomne i delstaten Gujarat arbeidet i havner og på saltflatene langs kysten da de ble overrasket av en enorm bølge og vind med en hastighet av 150 kilometer i timen.

Innenriksminister Lal Krishna Advani tilbakeviste beskyldninger om at myndighetene ikke hadde advart arbeiderne i tide, og sa de ignorerte advarslene. Pressen har hevdet at de ikke ble advart og at arbeidsgiverne hadde presset dem til å fortsette å arbeide.

(NTB 12.06.1998).

(Aftenpostens versjon inneholdt bare de tre første linjene, og Per Egil Hegge kommenterte dette (13.07.1998) ved å vise til en Washington Post-journalist som anslo dødstallet til 10 000)

Elefanter trampet i hjel fem

Guwahati (NTB-Reuters): Elefanter trampet i hjel fem mennesker i en landsby i delstaten Assam nordøst i India.

Fire av de døde var barn. To kvinner ble skadd i hendelsen onsdag.

En flokk på rundt 30 elefanter gikk amok etter at de kom inn i landsbyen Tingri, opplyser indisk politi torsdag. Myndighetene sendte av gårde folk som jaget dyrene bort.

(NTB utenriks 24.12.1998)

Susan Sontag skriver at krigen lettere enn naturkatastrofen tiltrekker seg fotografenes oppmerksomhet (Sontag 2004). Krigsdekning gir den største prestisjen, og den har fornyet journalistikken. På den annen side risikerer man at krigens aktører knytter ofrene til noe skittent og fiendtlig og at dette kommer til uttrykk i mediene. Ofrene blir skurkenes ‘fjerne familie’, og dermed ikke ‘rene’, verdige ofre, slik de er i en naturkatastrofe. Dermed synker oppmerksomheten og empatien. Et eksempel er dekningen av Fallujah i Irak, der ofrene knapt har fått en stemme i internasjonale medier4. Det samme gjelder om lag tre millioner ofre for krigen i det østlige Kongo.

1 italiener = 12 asiater

Vi vet at noen katastrofer blir mer oversett av mediene enn andre, men hvorfor? Medieforskeren William C. Adams, som har studert TV-dekningen av naturkatastrofer5, har via multivariat analyse forsøkt å avdekke hvilke faktorer som spiller en rolle for å bestemme omfanget av sendetid for ulike katastrofer. Han stiller også spørsmålet om det finnes en form for psykologisk logaritme som gjør at et jordskjelv med 20 000 ofre virker ti ganger sterkere enn ett der ‘bare’ 2000 dør, og han svarer benektende. Adams’ funn viser at når man måler sendetid i forhold til antall dødsofre, blir én italiener verdt tre rumenere, ni latinamerikanere, 11 fra Midt-Østen eller 12 asiater. De viktigste faktorene som spiller en rolle er (1) antall USA-turister eller -innbyggere på stedet/i landet, (2) alvorets omfang (antall ofre) og (3) geografisk avstand til katastrofeområdet6. Han peker også på den logistiske faktoren: medienes adkomst til stedet og teknologiske muligheter (Adams 1986).

Men det finnes avvik fra dette mønsteret, som dekningen av jordskjelvet i Nicaragua i 1972. Denne katastrofen fikk uventet mye tid på TV-kanalene, og Adams antyder tre årsaker. For det første at en viktig baseballspiller, Roberto Clemente, ble drept i en flyulykke da han bidro til å reise penger til ofrene (han var selv opprinnelig fra Nicaragua). For det andre at jordskjelvet skjedde lille julaften, og historien (som tsunamien) dermed ble dekket i et tradisjonelt nyhets-rolig tidsrom, mellom jul og nyttår. For det tredje konkurrerte nyhetene om katastrofen ‘bare’ med historier som allerede hadde versert lenge, som motstanden mot USAs krig i Vietnam. De siste to punktene viser hvor viktig nyhetsterskelen kan være i kampen om sendetid. 7

På den annen side viser tilfellet Roberto Clemente noe om hvilken betydning den hjemlige vinkelen og kjendisfaktoren kan ha på katastrofedekningen. Slik den norske vinkelen fikk på dekningen av tsunamien.

Helter og skurker, norske og ‘lokale’

Ennå er ikke mediedekningen av tsunamien gjennomanalysert og kvantitativt oppsummert. Men at en svært stor andel har gått med til å dekke ‘det norske’ og ‘de norske’ er hevet over tvil. En stor vektlegging er naturlig, men ble den for stor? Hva er for stor? Er det når de andre ofrene forsvinner eller blir skyggelagt? I rapportene fra Thailand har vi sett at en del av de norske overlevende berømmer thailenderne, deres innsatsvilje og -evne og viser til deres store tap. Slik formes et alternativt bilde til den norske heltefortellingen, som samtidig er solid til stede i form av intervjuer med norske aktører (Halvor Fossum Lauritzen, Jonas Gahr Støre, Jan Egeland, Christoph Wernersen m.fl.) og i form av vekten studioankere har lagt på å intervjue sine egne utsendte om hvor tøft det er i felten.

Vi leser i Dagbladet at India nektet å motta hjelp, fordi de kan hjelpe seg selv – og andre i regionen, og ikke minst fordi de har stormaktsambisjoner (4.01). Med andre ord: India har tvilsomme motiver. Men er det typisk indisk å være maktsyk og typisk norsk å være uselvisk? Nei, heller ikke lenger i norske medier. Dagen etter går VG til felts mot en slik forestilling i sin lederartikkel, der de framhever at alle har sine særinteresser å fremme i en situasjon som denne – også Norge. Det samme gjorde Klassekampen (5.01). Denne typen kommentarer signaliserer en kritisk refleksjon i kontrast til den gamle overtonen om at det er typisk norsk å være god.

Framhevingen av innsatsen – og ekspertisen – til befolkningen i de landene som er rammet, representerer også en slik mottendens. Men ikke altfor mange innsatsvillige lokale helter fikk snakke. Et unntak er når Dagbladet rapporterer om storebror Dharmaraj som får eneansvar for tre småsøsken i Tamil Nadu, eller fra Aceh om Maulidar Rahmi som leter etter familien og som trer inn i hjelpearbeidet for å døyve smerten over tapet. Eller, får vi tro, for å gjøre noe nyttig. Eller når NRKs Tomm Kristiansen i Søndagsrevyen har en lengre samtale med en thailandsk kvinne som arbeider med å identifisere og begrave de omkomne. Men stemmene er relativt spinkle og få i forhold til den større (norskpregede) helheten.

Typisk norsk å være hvit storbonde?

Det er naturlig at folk her hjemme er mest opptatt av ‘sine egne’. Men det er ikke unaturlig for de som ikke er direkte rammet, å tenke lenger. Hva er egentlig identifikasjon? Ordet utfordrer, og signaliserer en absolutt tilstand som vanskelig kan oppnås fullt og helt. Da kampene mellom de såkalte krigsveteranene og hvite

farmere toppet seg i Zimbabwe for fem år siden (farmernes fattige landarbeidere ble også hardt rammet), kom dette ordet brått på meg i forbindelse med en radiodebatt. Utgangspunktet var en kritikk av mediedekningen, der de hvite farmerne dominerte som kilder. Uformelt skulle en medieleder ha hevdet at det var naturlig å formidle de hvite kildene fra Zimbabwe, fordi det var lettere for publikum å identifisere seg med disse8. Her ligger flere tanker om publikum. For det første at nordmenn – i et land der de fleste kommer fra småbondeslekt – identifiserer seg lettere med hvite storbønder i Zimbabwe enn med andre av landets innbyggere. Av dette følger for det andre en forestilling om at nordmenn er hvite, alle sammen. Det er fem år siden denne debatten fant sted, i NRK og i Aftenpostens spalter. Vissheten om Norge som et mer sammensatt land brer seg sakte. Det første offeret for flodbølgen jeg ble kjent med via mediene var Philominnamah George, fra Bergen og Sri Lanka, som døde sammen med mange av barna på barnehjemmet hun arbeidet ved (Bergens Tidende 27. 12.04).

Identifikasjon – hvordan?

Dagens identifikasjonsprosesser tar mange former. Identifikasjon er en emosjonell prosess, men er den bare det? Kan stimulering av kognitive prosesser via fakta og bakgrunn bidra? For mange år siden leste jeg en forholdsvis kort vitenskapelig basert avisartikkel om hvordan det – rent medisinsk – er å dø av sult. Den strenge vitenskapeligheten kan også skape en emosjonell reaksjon og en grad av identifikasjon med ikke-avbildete ofre, de som til enhver tid finnes, uhørte. Får vi ikke emosjonelle reaksjoner og nærhetsopplevelser når vi leser bøker – også de bøkene som ikke inneholder et eneste fotografi?

I perioder av livet har jeg opplevd å bli utfordret til nærhet i forhold til langsomme katastrofer. I Kabul forteller flere venner om uforklarlig tidlige leukemidødsfall i vennekretsen, om økende antall misdannede nyfødte. Er årsaken uranvåpen? Forskningssenteret UMRC har målt urinverdiene til afghanere i de mest bombede områdene fra tiden etter USAs invasjon i Afghanistan (7.10.2001). Flere ganger fant de individer med verdier på 400 ganger normalen (www.UMRC.net)9.

Den langsomme, snikende døden som på ulike vis rammer millioner, blir underrapportert hele tiden. Bygd på denne vissheten lager Dagsavisen følgende hovedoppslag 26. januar, en måned etter flodbølgen: En stille tsunami. Det er en utradisjonell avisforside, der Afrika-kartet utgjør et midtpunkt, omkranset av tekst om den langsomme døden, og et forslag om krisefond. Inne i avisen blir oppslaget utdypet, og kronprinsessen, på besøk i Malawi, får spille annenfiolin på en drøy halvside (av totalt fire). Dette kan tolkes som Dagsavisens forsøk på å gjøre noe annet både i forhold til en katastrofe de hadde knapt med ressurser til å dekke – og i forhold til den tradisjonelle kongehusdekningen. Samtidig er oppslaget problematisk, fordi en (nok en gang) blir invitert til å assosiere hele det afrikanske kontinentet med nød og elendighet.

Et blikk for kronisk generasjonslangvarig underernæring kan den få som velger vanlig, billig kupeplass på et indisk lokaltog. Der møter du garantert flere magre, tynne, proteinmanglende mennesker enn mange andre steder. Om du også har fulgt med når fiskere i sør-India står på stranden og haler inn garnene sine, på rad og rekke, akkompagnert av melodiøse vers som gir de magre kroppene styrke, så kan du forestille deg angsten for levebrødet der bølgen nå har knust båter til pinneved og jevnet hus med jorden. En mann fra Sri Lanka ble intervjuet på NRK og sa han ikke ville orke å dra på sjøen mer. Aldri, gjentok han og vendte havet ryggen. Hadde han noe valg? Millioner av mennesker har det ikke. Levebrødet er i havet, for de mange jordløse eller nesten jordløse.

Globaliseringens konsekvenser – for journalistikken

Globalisering er et ord som opererer ofte i dagligtalen og i mediene, men som sjeldnere blir drøftet i dybden. Hva innebærer dette ordet egentlig – i dag?

Den postkoloniale forskeren Albert Paolini beskriver globalisering som en prosess i det han kaller den «seinmoderne tiden». I hans framstilling legger han vekt på følgende momenter (Paolini 1998: 64):

  • Økonomi i form av seinkapitalismens utvikling: monopol, liberalisering og ikkestatlighet.

  • Styreformer: Regional integrasjon, som ved hjelp av FN, Verdens Handelsorganisasjon (WTO), Verdensbanken, Det internasjonale pengefondet (IMF)

  • Militær globalisering: ‘koalisjoner’, ‘out of area’-kriger, FN-intervensjoner

  • Kunnskap: Hvordan: teknologi/kommunikasjon integrerer (deler av) verden, overnasjonale medier.

  • Kultur i form av kulturimperialisme, gjensidig påvirkning, hybriditet, kreolisering, basert på økende migrasjon og noen (vestlige) mediers overlegenhet.

  • Og dessuten det sivile samfunn, for eksempel grasrotorganisasjoner som knytter nettverk, som ‘ser’ hverandres liv og overlevelse bedre via det nye nettet av stier skapt av teknologien.

Spørsmålet er om de tre siste åpner for en mer velutviklet mediert globalisert empati. De tre første også, for den sakens skyld. For om det er «våre» penger som investeres i bedrifter som tillater barnearbeid og forbyr fagorganisering, om det er «våre» våpensmier som forsyner krigende stormakter med ammunisjon eller «våre» soldater som deltar «out of area», så inviterer det mediene til å utvide sin dekningshorisont.

Emmanuel Levinas snakker om det moralske ansvaret et menneske bør kjenne i møte med den andres ansikt. Er det et ansvar som kan bli født og følt også når vi møter henne, tett og nært, men på en skjerm? Eller blir mettheten på bilder av lidelse et virksomt hinder?

TV-bilder er flyktige.

Det som kan se ut som likegyldighet har sin opprinnelse i den urolige oppmerksomheten som fjernsynet med sin overflod av bilder er organisert for å mette. Overflod av bilder holder oppmerksomheten lettfotet, mobil, relativt likegyldig overfor innholdet. […] Forbrukerne døser av. De må stimuleres, dyttes i gang, på nytt og på nytt. Innhold er bare en slik stimulans. Et mer reflektert forhold til innhold ville kreve en viss skjerpet oppmerksomhet – som svekkes av de forventningene vi møter medieformidlede bilder med (Sontag 2004:92)

Slik beskriver Susan Sontag følelseslammelse næret av en redselsdiett, og denne som «en grunnleggende tanke i modernitetskritikken» (2004:93). Hun sporer denne kritikken tilbake til forfatteren William Woodsworth i år 1800. Han kritiserte også medienes flyktighet. Enhver tid – sin relative avstumpethet.

Nye nærhetskriterier?

Men bildene virker. På ett nivå er empatien velutviklet i Norge: Som følge av medieoppslagene gir folk penger. Donasjonene strømmer inn, og mediene oppsummerer dette i en ramme preget av nasjonal stolthet og tilfredshet. Giver-iveren er viktig og et uttrykk for at folk ikke greier sitte i ro og la maktesløsheten eller mettheten bli overveldende. Mediene stimulerer til aktivitet gjennom eksempler som rører folk. Avisene driver kampanjer. Dette har mediene lang erfaring med. Men også på andre nivåer trenger publikum medienes hjelp. Og der ligger det ennå store utfordringer:

Vil mediene i fortsettelsen vise en større vilje til å strekke seg ut over det norske? Når landets største avis en dag konsentrerte 22-23 sider om det norske perspektivet og de norske ofrene (VG 4.01), mens andre rammede ble nevnt summarisk, så signaliserer det noen proporsjoner som hvis de ble stående som normgivende og representative, ville vært dypt urettferdige.

Den indiske forfatteren Amitav Ghosh reiser til øygruppene Andamanene og Nicobarene og formidler et annet perspektiv. Han opplever at de overlevende klarer seg med mat, men at svært mange av dem har mistet sine identitetspapirer, og derfor opplever hele framtiden som grunnleggende usikker. Arbeidstillatelse på øyene, bankkonto, eiendomsretten til noen mål jord; alle papirene er skylt bort, og dermed folks skjøre identitetstegn, så påkrevde i det indiske samfunnet (The Hindu 11.01.05). Et strategisk problem for fattigfolk, et kortvarig problem for turister. Et annet utsiktspunkt for observatøren.

The Guardian forteller leserne at de har bestemt seg for å følge landsbyen Nusa i Aceh over et år, for å se hvordan dette lokalsamfunnet reiser seg igjen etter flodbølgen, en motsats til det flyktige (Guardian Weekly 28.01-3.02.05). Det var ingen briter i denne landsbyen, fem kilometer fra sjøen på Aceks vestkyst.

Bør mediene revidere det uskrevne norske nærhetskriteriet, slik høgskolelektor Audgunn Oltedal foreslår?

Vi held oss med ein ideologi om kva nyheiter er som langt på veg rettferdiggjer vår prioritering – at vi brukar så mykje journalistressursar på å finne norske cases, norske vinklar, og så lite på å gje møte med cases frå andre ramme land. […] Vi bør utvide og omdefinere vår forståing av nærleikskriteriet. Ikkje som i dag bruke det til ikkje å lage stoff på det som står oss fjernt,men tvert om bruke vår journalistiske metode til å skape nærleik til menneske som bur geografisk langt borte og tilhøyrer ein annen kultur. Nydefinere nærleikskriteriet og aktivt bruke det til å gje kjennskap, kunnskap og identifikasjon med menneske i andre deler av verda. (Oltedal 2005).

Det fantes mange titalls norske journalister i Thailand, mens bare tre-fire team fant veien til Aceh/Indonesia – de siste over et ganske kort tidsrom. Er det uttrykk for et foreldet nærhetskriterium?

Og hvor ble det av resten av verden? En student stilte et betimelig spørsmål tidlig i januar: NRK har én Afrika-korrespondent, som nå oppholder seg i Thailand. Samtidig inngår partene en historisk fredsavtale i Sudan. Hvilken tenkning ligger bak en slik praksis?

Hvor flerkulturelt?

Vil mediene i stigende grad med selvfølgelighet behandle Norge som et flerkulturelt samfunn? Det skjer i noen grad. Som når Dagsrevyen 4. januar besøker flyktninger fra Aceh, bosatt på Lindeberg, eller som i omtalen av avdøde Philominammah George. I Bergens Tidende ble hun presentert som nordmann, i andre aviser som norsk-tamilsk eller bergensk tamil. Hennes døtre fikk en viktig plass i dekningen av en sørgeseremoni i Bergen med kongen til stede (Aftenposten 16.01).

Vil mediene i framtiden bidra mer til å utvide helteperspektivet og se at de som ofte er best egnet til å være helter og hjelpere, er folk som har levd samme typen liv som de fleste ofrene? I så fall vil vi kanskje møte færre opphøyde eksperter som skal lære lokalbefolkningen å fiske. Kan vi tenke oss et varig utvidet begrep om ekspertise, som på en og samme tid ser kritisk på det vestlige – og samtidig anerkjenner den lokale, nasjonale og regionale innsatsen? Den også, med et kritisk blikk.

Vil mediene bidra mer til strategiske tanker om ofrenes situasjon og utsatthet? Denne katastrofen vekker tanker om kyst- og fiskerbefolkningens generelle utsatthet også overfor menneskegenererte prosesser som får naturen til å løpe løpsk. I 1989 viste NRK en TV-dokumentar signert Petter Nome og Torbjørn Morvik. Den tok blant annet for seg global oppvarming. De besøkte Maldivene, der de observerte og filmet øyboere som hentet sand fra havet som de brukte til å forstørre og forsterke de lave øyene med. Presidenten på Maldivene, Abdul Mahmoud Qayyom, uttalte at hvis havet steg så mye at øyene ble ubeboelige eller forsvant, så håpet han at innbyggerne hadde muligheter til å få tildelt et område i nord-Australia

(NRK/TV 1989). Denne dokumentaren henvendte seg til folks ettertanke, eller snarere til føre-var-tankene. Tankene på framtidens ofre.

Journalist og sjelesørger

Hvor går grensene for individuell eksponering? Igjen er det nødvendig å tenke på fraværet: på alle de individuelle skjebnene vi ble spart for, fordi reporterne sparte dem. Flere journalister har i ettertid erkjent at de fikk dobbeltroller, spesielt i Thailand: som hjelpere, sjelesørgere og reportere. «Jeg har hatt lange samtaler som endte med at vedkommende sa at dette ville de ikke ha på trykk, men det var fint å snakke ut. Det respekterte vi selvsagt», uttaler Dagbladets Carsten Thomassen til Journalisten (14.01.2005). Og de vil skjerme så vel lesere som ofre, ikke minst når de får nær opplevelse av det å være ofre selv. Terje Myklevoll (Dagbladet) sier at mye «av det vi ser er så stygt at vi ikke kan bruke det. Jeg vil spare leserne for dette. Folk skjønner likevel at dette er en forferdelig tragedie» (d.o.). Og Hans Wilhelm Steinfeld, som opplevde å være offer, uttaler at denne erfaringen gir ny mening til presseetikkdebatten «når det gjelder å være varsom i tilnærmingen til folk som har vært utsatt for ulykker. Min opplevelse av dette er slik at jeg nesten føler det overgripende når mediene ringer.» (d.o.)

På den annen side: Når VG på hele førstesiden trykker nærbilde av en svensk kvinne som har mistet sin ektemann, sin sønn og sin mor i Thailand, er det hensynet til våre behov for identifikasjon som blir ivaretatt (eller publikums evne undervurdert?), mens kvinnens behov kanskje er kommet i bakgrunnen? (VG 3.01)? Jeg vet at hadde jeg vært i kvinnens situasjon, ville jeg vært mer moden for innleggelse enn for å bli lagt ut på landets avisstativer. Kanskje jeg ville trengt å gråte på en journalistskulder i mangel av andre skuldre, men jeg ville ønsket å bli spart for konsekvensene av denne nærheten.

– Vi lette etter skjebner

Mens dekningen ennå var på høygir, fikk jeg besøk av en tidligere kollega som valgte å gå tilbake til avisjournalistikken. Hun jobber i en stor regionsavis. Her er hennes karakteristikk av de første dagene etter tsunamien, sett fra redaksjonsgolvet: «Vi lette bare etter skjebner: Derfor så vi ikke omfanget av katastrofen.» Kanskje derfor, tenker jeg, tok det tid før folk ble sendt til Aceh. For de norske skjebnene dominerte. På den annen side melder denne tanken seg: Kan vi også si at nettopp omfanget av denne flodbølgens herjinger ble en støtte til (og bakteppe for) den fortsatte jakten på enkeltskjebner? Hver dag, mange skjebner. Var det kanskje også derfor det kritiske blikket i forhold til tallene på omkomne ble lite utviklet? Her fantes det ulike kilder: Myndighetene, de overlevende – og reiseselskapene.

De sistnevnte opererte med langt lavere tall over forsvunne, basert på egne passasjerlister, får vi anta. Et stort tall er mer dramatisk enn et mindre.

Så vel journalister som publikum har behov for å føle, men også forstå hva som skjer, å erverve seg mer vitenskap, mer kunnskap om områdene som er rammet. Hvordan overlever utsatte fiskersamfunn ut over den første kritiske fasen? I norske medier er det åpnet lite for samtidshistoriens ironi, som når Coca Cola sender drikkevann til Sør-Asia, etter å ha blitt drevet bort av rasende bønder i Kerala fordi colafabrikken ødela både drikkevann, jordbruksvann og livsgrunnlag. Eller når firmaet Starbucks donerer katastrofehjelp fra kapital de har tjent på kaffe produsert av fattigbønder på Indonesias plantasjer.

Etter 11. september er det blitt mer av en vane hos mediene nokså raskt å tenke metadekning: Allerede 27. desember ringte en ung journalist for å få synspunkter på dekningen av flodbølgekatastrofen. Det var for tidlig, men i skrivende stund finnes det flere eksempler på denne typen medieinnslag. For å utvikle erfaringene med katastrofedekning er journalistikk om journalistikken viktig. Dette for å kaste søkelyset på flere forhold: Under hvilke omstendigheter blir en stor katastrofe stor i mediene; når blir mediene opptatt av å skape empati (med hvem?) som beveger oss til handling, og når skjer det ikke, og hvorfor. Hvorfor skjer det ikke i forhold til Darfur, eller Øst-Kongo, der et mangedobbelt antall liv har gått tapt de siste årene, i krigshandlinger som noen tjener på. Mange flere hvorfor. Eller som Erling Lægreid sa det i sin kommentar i Dagsnytt 18 (12.01), kanskje turistene må dra til Darfur nå.

Noter

  1. At dette er ’naturlig’ er ubestridt, mer omdiskutert er hvor egentlig naturlig, og dessuten hvilken plass katastrofer uten nordmenn involvert kan få i medier her i Norge.

  2. De elektroniske avisarkivene kan ikke føre oss så langt tilbake. Men for forskere som skal lete etter pressens interesse for katastrofeofre utenfor det såkalte Vesten når nordmenn ikke er rammet, bør mikrofilmene friste.

  3. Landet ble offisielt ikke til Bangladesh før i desember 1971, da staten ble erklært uavhengig av Pakistan.

  4. Det har mange årsaker, ikke minst at USA stengte byen for mediene. Men da ofrene ble fordrevet fra sine hjem til områder utenfor byen, var de noe lettere tilgjengelige. Den første uavhengige rapporten jeg kjenner til fra Falluja kom i The Guardian Weekly 21.01.05, skrevet i sjangeren dagboksnotater, av en irakisk lege.

  5. Han studerer katastrofer på 1970- og 1980-tallet og dekningen de fikk i tre TV-kanaler i USA.

  6. De to første står for henholdsvis en tredel og en femdel av årsaken, den siste for vel 5 prosent.

  7. Et kjent eksempel på høy nyhetsterskel er i januar 1991, da Kong Olav V døde samtidig som USA angrep Irak. At det samtidig inntraff vulkanutbrudd på Island ble nærmest ignorert av mediene.

  8. Utsagnet stammer fra en førstehånds kilde, men identifikasjon er knapt noe poeng i denne sammenhengen.

  9. NRK viste 21.12.04 en tysk dokumentar om uranvåpen og deres skadevirkninger i Irak og eks-Jugoslavia, og blant veteran-soldater. En eventuell oppfølging av denne i norsk presse ville kanskje ha funnet sted om ikke tsunamien hadde rammet slik den gjorde. Afghanistan var ikke nevnt i denne dokumentaren, men de samme legene som har foretatt målinger i flere bombede områder i landet, figurerte i programmet.

Litteratur

Eide, Elisabeth (2000): Det «andre» kontinentet, i Mageli, Engelsen Ruud og Frøystad (red.): Nærbilder av India. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag

Eide, Elisabeth (2002): «Down there» and «Up here». «Europe’s Others» in Norwegian Feature Stories. Dr. avhandling, Oslo: Unipub.

Eriksen, Tore Linné (1987, red.): Den vanskelige bistanden. Oslo: Universitetsforlaget

Fairclough, Norman (1995): Media Discourse. London: Arnold

Ghosh, Amitav (2005):

Gullestad, Marianne (2000): Det norske sett med nye øyne. Oslo: Universitetsforlaget

Levinas, Emmanuel (1998): Underveis mot den annen. Essays av og om Levinas ved Asbjørn

Aarnes. Oslo: Vidarforlagets Kulturbibliotek

Levinas, Emmanuel (1998): entre nous On Thinking-of-the-Other. New York: Columbia University Press

Oltedal, Audgunn (2005): Media og jordskjelvkatastrofen, foredrag HiO 5.01.2005, publisert på HiOs hjemmeside: http://www.hio.no/content/view/full/30353

Paolini, Albert (1999): Globalisering, i Eriksson, Eriksson Baaz og Thörn (red.): Globaliseringens kulturer. Den postkoloniala paradoxen, rasismen och det mångkulturella samhället. Nora: Nya doxa

Said, Edward W. (1995): Orientalism. London: Penguin Books

Said, Edward W. (1994): Culture and Imperialism. London: Vintage

Shohat, Ella og Stam, Robert (1994): Unthinking Eurocentrism. London: Routledge

Sontag, Susan (2004): Å betrakte andres lidelse. Oslo: Pax