Roy Emanuelsen førstelektor, Mediehøgskolen Gimlekollen. e-post: roy.emanuelsen@mediehogskolen.no

Linda Eide og Lars Nyre

Radioradio. Lyd i journalistikk

Oslo: Samlaget 2004

Finfin utgivelse om lyd og radio

Det blåser en radiovind over landet. Stadig flere forskningsprosjekter på mediefeltet retter seg inn mot radio. Det publiseres artikler, hefter og bøker. De siste årene har vi også fått grundige historiske fremstillinger av radio- (og fjernsyns)mediets utvikling i Norge. Lyden er oppdaget også i fjernsynsmediet. I boka Radioradio ønsker forfatterne å sette fokus på lyd i journalistikk (som også er bokas undertittel).

Det er spennende når NRK-journalist Linda Eide og medieforsker Lars Nyre fusjonerer og gir ut bok sammen. Her møtes praktikeren og teoretikeren. Linda Eide har gjort seg bemerket med sin særegne fortellerstil blant annet gjennom reportasjer og kåserier i NRK. Lars Nyre er Norges første egentlige radioforsker! Doktorgradsarbeidet hans er tidligere anmeldt i Norsk medietidsskrift.

Radioradio er ei bok på 234 sider og en CD som består av 68 kutt. Lydkuttene er ikke bare en gimmick. Forfatterne tar på alvor at de formidler gjennom to medier. Boka henviser til eksempler fra CD-en, og selv om eksemplene forklares og skrives ut i boka, så gir det ikke samme utbytte dersom man «bare» leser boka. Nettopp dette er også et av forfatternes poeng; nemlig radioens sanselige karakter. Man får stadige påminnelser om dette når man leser om eksemplene for så i neste omgang å lytte. Disse to opplevelsene er alltid forskjellige. Eksemplene fungerer ypperlig sammen med teksten i boka. Dessuten drar forfatterne med seg eksemplene også utover de stedene der disse første gang omtales. Bra!

På bokas omslag skriver forlaget at Radioradio er den første breie innføringsboka i radiojournalistikk på norsk. Det er imidlertid ikke en brei innføringsbok, slik jeg ser det. Det er snarere en grundig refleksjon rundt radiomediet med en rekke teoretiske perspektiv fra medievitenskapen. Ved å lese boka vil man både få et kjennskap til radiokarakteristikker og til journalistikk i radio. Men først og fremst gis det en forståelse av radio som medium. Dette er selvsagt også til stor nytte for kommende radiojournalister, men det er ingen typisk «hands-on» bok for studenter som skal kvalifisere seg for journalistisk arbeid i radio. Mange av dem som i dag studerer radiojournalistikk, har ingen praktisk erfaring med mediet.

Mange har heller ikke særlig kjennskap til mediet. Radioradio er derfor et godt bidrag med tanke på å oppdage radiomediet!

Når det er sagt, så fortjener denne boka oppmerksomhet ikke bare fra de som studerer journalistikk og medievitenskap, men også fra journalister som kunne tenke seg en større bevissthet rundt hvilke prosesser som settes i gang når man kommuniserer med lyd i radio. Mange trenger nok også en påminnelse om radioens potensial for å skape opplevelse for lytteren.

I Norge har vi hatt tradisjon for en utstrakt bruk av reportasjer i radio. I motsetning til for eksempel i radioens hjemland, USA, har vi helt siden teknikken muliggjorde det, i rikt monn fått formidlet opplevelser gjennom reportasjeproduksjon fra hele landet. Det er et kjennetegn for norsk radio, og for mange er det også et kvalitetstegn. I beste allmennkringkastingstradisjon (som for øvrig er et begrep som ikke nevnes i boka) har vi fått møte mennesker, steder og historier. Det er derfor naturlig og prisverdig at de praktiske sidene i boka rettes inn mot reportasjeproduksjon.

Boka er inndelt i ni kapitler, og kutt på CD-en brukes i åtte av disse. I kapittel 1 får leseren en introduksjon som drøfter hva lyd er. Dessuten bruker forfatterne her plass på å introdusere et av de viktigste postulatene i boka: Stemningsjournalistikk gir god radio! Begrepet stemningsjournalistikk er forfatternes eget bidrag til å fornye radiovokabularet. Et parallelt ord er opplevelsesradio, som i Jon Peder Vestads radioordliste er et «omgrep for programverksemd der det blir lagt vekt på å gje lyttarane nye opplevingar, t d vha forseggjorde reportasjar der lydbruken er overraskande el original» (Vestad 1999). Det andre kapitlet tar tak i det selvfølgelige, men like fullt utfordrende, at man som radiojournalist eller kilde snakker i en mikrofon. Å snakke i/til en mikrofon er unaturlig, men en forutsetning for å lykkes i å kommunisere er at det like fullt høres naturlig ut. I det tredje kapitlet får leseren så en innføring i retorikk. Vi får her en kjapp innføring i den klassiske retorikken, men forfatterne lykkes i å knytte an til radio. Ikke minst bidrar den vedlagte CD-en til dette.

Det fjerde kapitlet dreier seg om redigering av reportasjer. Her er en historisk gjennomgang av opptaks- og redigeringsutstyr fra radioens urtid og frem til nå. Kapitlet inneholder ikke en praktisk veiledning i hvordan man skal redigere innslag i radio. Til det er gjennomgangen av harddisk-redigering for overfladisk. Men igjen lykkes forfatterne, slik jeg ser det, med å få frem hva radioreportasjer dreier seg om, nemlig å gjenskape en virkelighet. Dessuten vies det plass til å drøfte konvensjoner eller lytterkompetanse i radiosammenheng. Forfatterne mener at lytterne har en godt utviklet forståelse av redigeringspraksis og hvordan radio lages. Blant annet brukes et eksempel der forfatterne mener det er uproblematisk at intervjuobjektet henviser til noe som ikke er sagt («som jeg alt har nevnt, så …») – så lenge lytteren skjønner sammenhengen. Forfatternes poeng er at lytterne er innforstått med at de ikke får høre hele intervjuet, men snarere en redigert utgave. Min erfaring fra praktisk radioarbeid tilsier at forfatterne her overdriver publikums forståelse og kunnskap rundt radiojournalistens måter å arbeide på.

Lytterne har for eksempel en tendens til å tro at det meste skjer direkte! I et annet kapittel viser da også boka til et annet klassisk eksempel, nemlig at lytterne ofte ikke registrerer forskjellen mellom intervjuer ansikt til ansikt eller via telefon: Reporteren fra NRK Hordaland fikk høre fra sin bestemor at hun fartet så mye rundt i jobben. Men alt hun hadde gjort var å intervjue mennesker via telefon.

Valget om å vie mye plass i både bok og CD på privatetterforskeren Varg Veum (fra radioteateret) er gjort for å gjøre leseren (og lytteren) oppmerksom på de dramatiske virkemidlene som finnes i radio (kapittel 5). Det makter forfatterne, men det hadde nok også vært mulig å oppnå dette med eksempler fra journalistiske produksjoner.

De kulturelle forholdene rundt radio er sentrale i kapittel 6. Radioens betydning som bidragsyter i å skape en felles nasjonal referanseramme er ikke ubetydelig. Hvordan vi tolker det vi hører i radio, avhenger i neste omgang av hvilken kulturell kunnskap og bakgrunn vi har. I dette kapitlet finnes morsomme og illustrerende eksempler på nettopp dette.

Nyhetsarbeid i radio er viet 30 sider i boka. Nesten halvparten av kapittel 7 er et møte med en amerikansk «all news»-radiostasjon i New York, som sender nyhetsoppdateringer 24 timer i døgnet. Stasjonens dekning av terrorangrepet på World Trade Center står sentralt. Dette er spennende lesning, og jeg kan godt forstå at man fristes til å bruke dette materialet, selv om det er en stor avstand mellom amerikansk og norsk radiovirkelighet.

Silje Stang og Margrethe Holt er blant programlederne som brukes som eksempler i sammenheng med pludreradio i Norge. Kapittel 8 inneholder en kvikk gjennomgang av programlederrollen og stemmebruk (stemmebruk var også tema i kapittel 2).

Det siste kapitlet skiller seg en del fra boka for øvrig. Bort forsvinner eksemplene fra CD-en. Det dreier seg om radiokanalenes formater, formatering og strukturer. Her gjennomføres en komparativ sendeflateanalyse av de norske kanalene Kanal 24, P4 og NRK P1. Dette blir et øyeblikksbilde fra 2003 med analyse og vurderinger av programtilbudet. Sendeskjema i kanalene endrer seg, blant annet har Kanal 24 byttet ut flere av programmene som omtales i kapitlet.

Radioradio er slik jeg ser det, den første boka som på en utfyllende måte kombinerer praktisk radio og medievitenskap i Norge. Her møter vi de store som kan sette mediet inn i en teoretisk ramme. De er her alle sammen, fra Aristoteles via Marshall McLuhan og Roland Barthes til Andrew Crisell. Vi møter også de etter hvert ikke ubetydelige norske bidragene i forskning rundt medier og språk generelt, og inn mot lyd og radio spesielt. Dermed er det kanskje til å leve med at den store produksjonen av radiolitteratur fra Danmark (som vi er nært beslektet med når det gjelder radio) er fraværende i litteraturlista.

En annen styrke med Radioradio er at leseren/lytteren får et historisk blikk på norsk radio på kjøpet! Eksemplene som brukes for å illustrere en del av radioens særpreg, er nemlig hentet fra en lang epoke. Det eldste klippet er programsekretær Thorstein Diesens reportasje fra Kværner Bruk i 1934. De ferskeste eksemplene på

radiojournalistikk er hentet fra 2003. Radiohistorien er brukt bevisst for å gi oss en forståelse av mediet.

Hva er det man savner i Radioradio? Det kunne vært spennende om forfatterne hadde stoppet opp med radioen som medium i en tid der mediene konvergerer og digitalisering åpner for nye metoder i både produksjon og bruk av mediet. Omtale kunne vært knyttet til flermedialitet (for eksempel effekter av at journalister produserer for ulike medier), versjonering av reportasjer (at radiojournalisten lager flere versjoner av en historie) og «content share» (som blant annet åpner for at radiojournalister kan redigere og bearbeide opptak som andre har laget). Radioens nye distribusjonsformer og nye former for radio (for eksempel webradio) er også spennende områder som kunne vært viet plass. Men dette kan kanskje få plass i neste opplag?

Fra ståstedet til den som vil bruke boka til å lære seg praktisk radioarbeid, er det mye som mangler. Det kunne vært flere konkrete tips om hvordan man skal gå frem i arbeidet med journalistiske produksjoner i radio. Det er for eksempel lite om hvordan man arbeider med manus (og muntlig fremføring av dette), observasjon og intervjuer. Men jeg kan ikke si at jeg savner dette. For det leseren får istedenfor de praktiske tipsene, er et verk som gir oss en skikkelig forståelse av radioen som medium. Dette innebærer noe nytt i norsk medielitteratur og er derfor svært velkomment. Og om ikke man får den fulle og hele oppskriften på hvordan lage radio, så er det noen overordnede forhold som blir tydeliggjort: Radio er et medium som åpner for kreativitet. Gjennom arbeid med lyd skapes stemning, og stemning gir lytteren opplevelser!

Summa summarum: Radioradio er en finfin utgivelse om lyd og radio, men ikke ei brei innføringsbok i praktisk radiojournalistikk. Leseren har imidlertid helt opplagt ervervet seg en større forståelse for lyd og radio etter å ha gitt seg i kast med Lars Nyre og Linda Eides utgivelse.

Litteratur

Vestad, Jon Peder: Ord og uttrykk i norsk radiojournalistikk. Arbeidsrapport nr. 59. Volda: Høgskulen i Volda/Møreforsking Volda 1999.