Gunnar Iversen professor, Institutt for kunst- og medievitenskap, NTNU. e-post: gunnar.iversen@hf.ntnu.no

Hans Fredrik Dahl:Mediehistorie – historisk metode i mediefagetOslo: Damm 2004

Metodebok for mediehistorikere

Den 12. februar 1956 var fjernsynets prøvesending viet VM på skøyter. VM hadde startet dagen før, og prøvesendingene fra VM likeså, men den 11. februar hadde sendingene, som ble sendt fra en selvbygd sender på Bislet stadion til Marienlyst, som igjen sendte signalene videre til senderen på Tryvann, vært mindre vellykkede. Begge de to kameraene man disponerte i denne prøveperioden var i virksomhet på Bislet, men de senderansvarlige hadde vanskeligheter med å synkronisere bildene med radioens kommentator, som de to kameramennene hadde i hodetelefonene, og resultatet ble ikke bra. Dagen etter derimot, var synkroniseringen og sendingen mer vellykket. Så vellykket at kringkastingssjef Kaare Fostervoll, som selv hadde vært skeptisk til innføring av fjernsynet, nå ble overbevist. Fjernsyn måtte vi ha i Norge!

Denne mediehistoriske mikrofortellingen om et lite, men betydningsfullt vendepunkt i nyere norsk mediehistorie, kan man lese i Hans Fredrik Dahls bok Medie­historie – historisk metode i mediefaget. Dette er en liten og enkel bok, som fyller behovet for en innføringsbok i emnet. Det er en bok som først og fremst henvender seg til studenter på bachelornivå, men den kan også være nyttig for mastergradsstudenter.

Dahls bok består av 8 kapitler samt en liten leseliste over hovedverk i mediehistorien. Den starter med å diskutere hvilken nytte man har av mediehistorie samt hva slags historie mediehistorie er, for deretter å presentere mediehistoriens metoder. Etter disse tre innledende kapitlene følger to kapitler som diskuterer pressehistorisk forskning samt fjernsynshistorie. Deretter kommer to mer praktiske kapitler, som fokuserer på det historiske intervjuet og på noen av de viktigste arkivene en medieforsker vil ty til i mediehistoriske studier, før boken avsluttes med et kapittel om sensur. Her finnes en interessant diskusjon ikke bare av sensurmekanismer, men også om hvordan man kan diskutere det som ikke blir sagt og nedskrevet, det som unnslipper en i arkivene.

Mediehistorie – historisk metode i mediefaget fyller et tomrom i mange pensumlister på høgskoler og universiteter, og har stor interesse ut over det. Det er en velskrevet og elegant bok, med Dahls karakteristiske stemme nedfelt i hver setning og hvert avsnitt, og inneholder mye tankemateriale, spennende eksempler og morsomme anekdoter. Samtidig er det en bok som bærer preg av litt for mye hastverk. Det er desverre litt for lett å finne problematiske sider ved boken, ut over usedvanlig mange korrekturfeil, og det er synd, ettersom behovet for en metodebok i medie­historie er stort.

Den største innvendingen mot Dahls bok er at den ligger litt for tett opp mot hans egne forskningsprosjekter og forskningsinteresser. Dette kan synes som en

urettferdig innvending, siden en slik nærhet skaper engasjement og gode eksempler, men resultatet i dette tilfellet er at boken blir for smal i sitt eksempelmateriale og dermed ikke gir god nok oversikt verken over den mediehistoriske forskningen i Norge eller de ulike feltene, metodene eller mediene som finnes. I all hovedsak er det presse og fjernsyn som er i fokus i Dahls bok, mens medier som radio, film og nyere medier nesten ikke finnes med. Dette er en åpenbar svakhet. Boken er dermed mest nyttig for en som ønsker å studere aviser eller fjernsyn historisk, men mindre nyttig for en som vil studere andre medier eller er interessert i mediehistorie generelt.

Denne nærsyntheten medfører svært mange referanser til Dahls egne arbeider, men få til andre arbeider, og det kan synes noe gjerrig og lite pedagogisk og leservennlig. Halse og Østbys Norsk kringkastingshistorie er så vidt jeg kan se ikke nevnt, ei heller i leselisten bak, og Norsk pressehistorie av Ottosen m.fl. er kun nevnt i en note på side 69. I notene finner man mange interessante referanser som peker på veier å gå for den som vil lese mer, men den avsluttende leselisten er pussig. Den framstår som en guide til sentrale verker som vil være av interesse for en mediehistoriker, men er svært knapp og korthugget. Dermed er også den lite pedagogisk. Lite mediehistoriografisk stoff presenteres, men snarere mediehistorier, og det føles problematisk når det er snakk om en innføringsbok som skal formidle kunnskap og inspirere til videre forskning. Ser jeg på mitt eget felt, filmhistorien, er kun Waldekranz’ (ikke Waldecrantz) historieoversikt nevnt, og ikke sentrale filmhistoriografiske verk som Film History – Theory and Practice av Allen og Gomery fra 1985, eller Astrid Söderbergh Widdings antologi Flyktigheten fångad. Att skriva filmens historia fra 1996. Dette er bøker som er av interesse for andre enn de som kun vil studere eller skrive filmens historie, og burde dermed funnet en plass.

Allen og Gomerys bok burde også kunnet vise at forskningseksempler, større case studies, med hell kunne vært valgt som inngang til mediehistoriens metoder, valg og interesser. Dahls bok er, til tross for kapitlene om intervjuer og arkiver, svært lite pedagogisk anlagt for bachelorstudenter. Hvordan skal man egentlig gå til veie i arkivjungelen og blant problemstillingene? Noen korte kapitler, gjerne med utgangspunkt i Dahls egne prosjekter, men kanskje også andre som supplement, der vi fikk følge med på reisen gjennom spørsmål og hypoteser og arkiver, hadde kunne inspirere nye forskere bedre enn en kort og summarisk liste over viktige arkiver – en liste som ikke engang er spesielt oppdatert (ALB, som nevnes på sidene 104 og 113 har forlengst skiftet navn til Statens ljud- och bildarkiv (SLBA)), eller problematiserende. Det å få tilgang til fjernsyns-, film- eller fotomateriale fra NFI eller NBR er fremdeles svært vanskelig og dessuten kostbart, så beskrivelsene på sidene 106 og 107 er sannheter med svært mange modifikasjoner.

Hans Fredrik Dahls bok har mange gode sider og er eneste i sitt slag, men bærer i sitt førsteopplag litt for mye preg av å være en slags spin-off eller klippsamling; der tidligere publiserte essays, doktorgradsopposisjoner eller forelesningsnotater er samlet til en bok i litt for rask takt. En supplering med referanser og diskusjoner

omkring andre medier enn fjernsyn og presse, en bedre leseguide avslutningsvis, og en eller to case studies der vi følger forskeren i arbeid og har mulighet til å bli inspirert av det man kan få til dersom man graver, ville gjort boken både mer helhetlig og samtidig mer pedagogisk og inspirerende. Det bør gjøres til neste opplag!