Øystein Sande amanuensis, Avdeling for mediefag, Høgskolen i Volda. e-post: oystein.sande@hivolda.no

Pål Christensen og Hallvard Tjelmeland

Flammende budbringer. Nordlys gjennom 100 år

Tromsø: Nordlys 2003

Avisa Nordlys - Tromsøs flammende budbringer gjennom 100 år

Nord-Norges største avis fylte 100 år i 2002, og det måtte markeres med et monument av en jubileumsbok. Boka kom, noe forsinket, ut høsten 2003, og blir her anmeldt omtrent like forsinket.

Flammende budbringer er tittelen, godt i stil med navnet på avisa: Nordlys. En velvalgt tittel. I litt over 100 år har denne avisa sendt sine «flammer» ut over byen, fylket og landsdelen. Den har flammet i minst to betydninger: reist en opprørsfane på vegne av småkårsfolket i landsdelen, og brakt nyheter, informasjon og (folke)opplysningen ut til alle lag av folket.

Mange norske aviser har gjennom de siste ca. hundre år fått sine jubileumsskrifter, som oftest knyttet til et rundt tall siden avisa ble grunnlagt. Det kan ikke nektes for at de har vært av høyst varierende kvalitet, mange skrevet uten strenge faghistoriske pretensjoner, mer som lokalhistorie eller som nostalgiske minnesamlinger for dem som kjenner avisa. Forfatterne av slike bøker har gjerne hatt nokså ulike forutsetninger for å skrive historie. Men de siste åra har det skjedd en merkbar heving av den faghistoriske kvaliteten på norske avishistorier, som stadig oftere blir skrevet av profesjonelle historikere og/eller medie­vitere - et godt eksempel er Martin Eides ruvende VG-historie Popularisering, modernisering, strukturering. En populæravis tar form.

Flammende budbringer plasserer seg klart i denne siste kategorien. Det er de to faghistorikerne Pål Christensen og Hallvard Tjelmeland som har skrevet om periodene henholdsvis før og etter 1945, mens Ole Åsheim har vært billedredaktør og sørget for et meget rikt og assosiert bilde- og illustrasjonsmateriale, slik at de aller fleste av de vel 500 sidene er illustrerte. Her er i sannhet stor bredde i valg av motiver, fra gamle hus på Karlsøy (der avisa først kom ut), de forskjelligste personer og gjenstander som har hatt med avisa å gjøre, til rikspolitikere og rikskjendiser uten spesiell tilknytning til Tromsø eller Nord-Norge (men som til tider har vært stoff for avisa).

Begge historikerne har hatt god bakgrunn for dette oppdraget, bl.a. har de begge allerede bidradd til verket om Tromsø bys historie, og de har tydeligvis fått tilstilt gode ressurser for å gjøre dette arbeidet. Begge to, men kanskje særlig Hallvard Tjelmeland, viser gjennom sine faglige drøftinger og litteraturreferanser at de er godt orientert om medievitenskapelig teori, særlig teorier knyttet til pressens historie og funksjoner, sosialt og politisk.

Det er blitt en tung bok: både fysisk og innholdsmessig. Den veier nesten to kilo, og hver side er på to spalter pluss en marg med plass til mindre illustrasjoner og/eller tekster til disse. Satsspeilet er bare litt mindre enn et A4-ark, omtrent dobbelt så stort som en «normal» bokside, og ikke akkurat det hendigste formatet.

Men hva var alternativet? To eller tre bind i paperback? Det er forståelig at utgiverne helst ville ha alt sammen mellom to stive permer, og ett bind er lettere å holde styr på for alle parter (også bokhandlere og bibliotekarer).

Innholdet er også «tungt», men mest med positivt fortegn: faglig solid. Den faglige soliditeten viser seg ikke minst gjennom bruken av fotnoter - til sammen 1657 for de 17 kapitlene! En kritisk innvending til bokas brukervennlighet, ut over størrelsen: Notene er sluttnoter, samlet helt til slutt i boka og nummerert for hvert kapittel. Men når man leser, må man selv huske hvilket kapittel man er inne i, for toppteksten på hver eneste av de over 500 sidene er bare «Nordlys gjennom 100 år», og dermed nesten intetsigende, noe som gjør arbeidet med å slå opp og finne fram til referansene unødvendig tungvint. Dette må vel kunne sies å være en glipp fra forlagets side, som er avisa selv. Litteraturlista har mer normale proporsjoner, og i tillegg finner vi i siste delen også «Kilder» for de to periodene, Bilde-, Tabell- og Diagramoversikt, Personregister, samt to sider med utvalg av faksimiler av førstesida gjennom 100 år.

Et opplagt problem med en bok av denne typen, er at den kan forskreve seg med hensyn til målgruppe. Hvem er den beregnet på: (medie)histo­rikere, eller de som tradisjonelt er interessert i avisenes jubileumsbøker, som den avisinteresserte lokalbefolkningen, pressefolk og politikere på og utenfor stedet? Svaret må bli: begge parter. Akademikerne får alt de ønsker seg av pressehistorisk stoff, mens lokalbefolkningen og «avisas venner» for øvrig får alle en masse flotte illustrasjoner, lokalhistorien og de gode historiene, personlighetene, konfliktene osv.

Siden denne anmeldelsen er for et faghistorisk tidsskrift, skal jeg ikke si så mye om de gode «historiene» man kan lese med stor fornøyelse, selv om det er fristende å referere ganske mye: fra den kjente og fargerike grunnleggeren av avisa, sogneprest Alfred Eriksen (også kjent fra historiebøkene som en av Arbeiderpartiets aller første representanter på Stortinget), via forfatteren og ml-eren Jon Michelets typisk stormfulle gjesteopptreden som engasjert journalist på begynnelsen av 1970-tallet, til den fargerike eks-redaktør Ivan Kristoffersens mange og til dels oppsiktsvekkende markeringer, bl.a. i forkant av begge EEC-/EU-avstemningene. Ved siden av illustrasjonene, fra både avisas egen historie og byens og landsdelens historie, er disse historiene bokas største under­holdningsverdi - mest i ordets positive betydning. Gjennom 100 år må det bli mye å berette om, både fra avisas indre historie og de store sakene, både i byen, landsdelen og landet for øvrig. Og det er slett ikke alltid solskinns­historier som fortelles fra avisas indre liv; det fortelles uten omsvøp også om beinharde indre konflikter i avisa, og i den lokale og regionale aviskonkurransen (samt den meget motvillige tilslutningen til A-pressekonsernet). Slik sett er det ikke noe polert «festskrift» vi har å gjøre med, og bra er det.

Men hva kan man si er bokas rent medievitenskapelige bidrag - hva slags nytt (nord)lys kaster den over norsk medie­historie? Den største verdien ligger i det vell av historiske fakta som legges fram, ofte i tabeller og grafikk - ikke bare om denne avisas historie, men også i noen grad om hele denne landsdelens avishistorie, i og med at både byen Tromsø og avisa Nordlys (størst i Tromsø fra 1947, størst i

Nord-Norge fra 1965) på ulike måter har øvd innflytelse langt ut over byens grenser. Og siden avisa alltid har tilhørt familien av arbeiderbevegelsens aviser, gir boka innsikt også i denne delen av norsk pressehistorie.

Enhver avis er unik og har sin spesielle historie, gjerne preget av en eller flere redaktørpersonligheter, i en slik grad at en mektig redaktørs personlige egenskaper og (derav følgende) heldige eller uheldige grep avgjør om en avis ender som suksess eller fiasko. På den annen side vil en enkelt avis' historie også gjenspeile allmenne trekk ved pressehistorien. Selv gjenkjente jeg ganske mye fra andre norske avisers historie. Her er den markante personlighet (Alfred Eriksen) som blir avisgründer; her er arbeiderpartiavisa som går fra å være opposisjonelt talerør for de små i samfunnet, via forsvar for partiets regime nasjonalt og lokalt, til én av flere «avpartifiserte» aviser i A-pressekonsernet. Her er aviskonkurransen både lokalt og regionalt, med anvendelse av ulike teorier om denne («opplagsspiralen», «dekningsgradsteorien» o.a.). Her er de velkjente problemer en avis som har ambisjoner om å være regionavis, støter på i ytterkantene av sin region, der lokalaviser støttet av lokalpatriotisme (og politiske motstandere) blir en lei anstøtsstein. Her finner vi også den typiske 1980-tallssatsinga på lokalradio; her er den lange (og omdiskuterte) utviklingen i retning av popularisering (også kalt «tabloidisering») av både innhold og presentasjonsmåter, vist gjennom kvantitative innholdsanalyser over tid osv.

Bokas allsidighet i både stoffutvalg og mål­grupper bør både akademikere og de mer allment interesserte kunne leve med. Det bør være fullt mulig for en rutinert leser å skumlese i jakten på det som er spesielt interessant for en selv. Og boka vil ruve godt i bokhylla hjemme hos en Tromsø-patriot, så vel som i hylla på kontoret hos en medieviter, presse- eller lokalhistoriker. Alle parter får sitt, og må være fornøyde. Boka kan leses fra perm til perm, og den kan brukes som oppslagsverk og referanse for videre forskning. Pål Christensen og Hallvard Tjelmeland har gitt et viktig tilskudd til litteraturen om norsk presse- og mediehistorie!