For et par decennier siden var dagens nyliberale språkbruk en nytale tilhørende en liten gruppe fagøkonomer. De tilhørte USAs ytterste høyrefløy og ble knapt tatt på alvor utenfor egne rekker. Jeg vil sette et kritisk søkelys på dokumenter som er skrevet i forbindelse med KIM- og Kulfo-programmene i Forskningsrådet, og som langt på veg adapterer denne nytalen.

Stammespråket – den globale nytalen

Kunde- og markedsspråket var opprinnelig et slags «stammespråk», en språkbruk som ble anvendt bare av en liten reaksjonær gruppe menn ved University of Chicago. På 1950-tallet, da Friedrich von Hajek, med lærlingen Milton Friedman, startet sine kampanjer, var det få som trodde at staten frivillig ville redusere sin rolle som politisk-økonomisk aktør, at store korporasjoner skulle gis total frihet og at borgerne skulle få mindre, ikke mer, sosial sikkerhet. Stammespråket hadde dårlige vekstvilkår. Det framsto som livsfjernt – bokstavelig talt.

I dag er dette stammespråket globalisert og ikledd naturens kappe – en naturvitenskapelig språkdrakt, retorikk og metaforikk. Den framstår som ikke-politisk. Ved hjelp av internasjonale nettverk, institutter, institusjoner, forskningssentre, tidsskrift og andre publikasjoner, PR-byråer osv., og ved hjelp av pengesterke sponsorer, har denne lille gruppa nådd fram med ideen om at markedet skal legge premissene for sosiale og politiske avgjørelser.

Stammespråket usynliggjør hovedaktørene – dirigentene – til det markedsøkonomiske talekor. De har tilholdssted i doxa, rommet for de ferdigtenkte tankene. Aktørene i dominerende økonomiske fortellinger er abstraksjoner og metaforer tilhørende det naturvitenskapelige univers – bevegelser, svingninger, inflasjon, mekanismer og Markedet. Det er mot disse

ikke-(be)gripbare størrelser kritikken skal rettes, og det er med andre ord et umulig prosjekt. Stemmene høres kontinuerlig og er allestedsnærværende; samtidig blir de ansvarlige vanskelig å blinke ut, fordi det de utsier framstår like ubestridelig sant som tyngdekraftens eksistens. Satt bare litt på spissen: Mens medier i økende grad avpolitiserer det politiske og stiller enkeltindivider i fokus, framstår de økonomiske kreftene, balansene eller svingningene som tilhørende et felt uten mennesker og deres drivkrefter. Den «naturlige» ut- eller avvikling styrer seg selv og er trygt plassert i doxa.

Det handler om mer enn en kommunikativ ansvarsfraskrivelse, det innebærer også en reell og politisk ansvarsfraskrivelse. I kritisk diskursanalyse handler det nettopp om å se etter aktørstatus og usynliggjøring av både mennesker og interessegrupper. I nytalen fins ingen aktører og ingen interessegrupper. Det er i så fall vanlige folk som er altfor grådige og kravstore. Disse, altså vi, blir ansvarlige. Ikke de ansvarlige!

Det jeg nå løfter fram er refleksjoner gjort på grunnlag av ulike tekster til de nevnte programmene. Spredningen av nytalen (inn) i disse skriftene handler om mer enn språkbruk. I mine øyne er det symptomatisk for altfor mye av den forskning medievitere (og akademikere generelt) bedriver.

Næringsliv og fagforeninger – et uproblematisk felt

Fagorganisasjoner og næringslivsinteresser sidestilles kontinuerlig i tekstene jeg leser. Det kan se ut som disse interessene framstår som uproblematiske og likeverdige størrelser. I virkelighetens verden er, som bekjent, samspillet dirigert av næringslivets og finansakrobatenes interesser, og fagbevegelsen er en relativt lydig medspiller eller kor-deltaker. Selvsagt går man pragmatisk til verks i denne type dokumenter, man ønsker ikke å provosere. Men når jeg ikke noen steder finner en drøfting av styrkeforholdet mellom fagbevegelser og næringsinteresser, når jeg ingen steder finner noe om nyliberal eller markedsfundamentalistisk ekspansjon, opplever jeg denne type sidestilling som symptom på tekstens tilhørighet i det ortodokse rom: Konflikter mellom to motsetningsfulle posisjoner stenges ute.

Ordet strategi brukes hyppig, nesten like unyansert som i BI-systemet jeg selv er en del av. Man skal fokusere på den

gjensidige avhengighet mellom økonomiske, politiske, juridiske og teknologiske felt. Gjensidig avhengighet peker i retning av et harmonisk samspill – en harmoni jeg mener ikke fins i dagens beinharde virkelighet. Man befinner seg gang på gang (u-)trygt innenfor det ortodokse feltet hvor reelle motsetninger skyves bort. Eller legges de bare av taktiske hensyn midlertidig under teppet?

Ordet strategi var i utgangspunktet knyttet til generalen som hærfører. Siden kom strategi til å innbefatte kundeorientering: For å oppnå suksess, måtte bedriftene bli konkurrentorienterte. En av de viktigste oppgavene ville derfor bli å se etter konkurrentenes svakheter og deretter rette markedsføringsstrategien mot disse områdene. Det heter seg nemlig at strategisk planlegging vil bli stadig viktigere. Bedrifter må lære seg hvordan de kan angripe konkurrenter, hvordan de kan beskytte sin posisjon, og hvordan og når geriljamarkedsføring er på sin plass. De vil trenge bedre informasjonssystemer, slik at bedriften kan forstå konkurrentens handlinger. Hva medieforskerne mener med strategi, skal være usagt. Mon dette er en retorisk strategi de har lagt seg på – ambivalensens tåkeslør?

Samspill på flere nivåer

Flere steder kan man – og jeg – lese om «awareness» med hensyn til konvergering mellom teknologi, økonomi og politikk, hvordan denne konvergensen har innflytelse på kultur og kulturell endring, opplevelse av identiteter inkludert. Awareness? Årvåkenhet! Mens markedsaktører og investorer er på offensiven og til tider opptrer som potente krigere, skal medieforskere være årvåkne overfor konvergeringen mellom det teknologiske, økonomiske og politiske samrøret. Blir ikke dette litt vel veikt? undrer jeg.

Økonomiske og industrielle monopoliseringstendenser nevnes, men et gjennomgående trekk er uttrykk som «economic and industrial activities» og «complexity in the economic and legal spheres of production». Og denne produksjonen sidestilles nærmest uten videre med «service, entertainment and crime». Alt dette har stor innflytelse på politikk, autoritet og livsstiler. Igjen inngår svært ulike fenomener i et temmelig problemfritt og harmonisk samspill. Utfordringer er det mange av i tekstene, og disse eufemismene blir stort sett anvendt på

en måte som minner meg om alle utfordringene politikere og økonomer stadig kaster fram når de uttaler seg om reelle og ofte antagonistiske eller motsetningsfylte problemstillinger.

Selvsagt skrives det mer utfyllende om demokrati, ytringsfrihet og menneskers ulike muligheter for tilgang til nye medier og ny teknologi, om supra-nasjonale organisasjoner av mellomstatlig karakter (EU) og kommersielle konglomerater. Gang på gang opplever jeg at der jeg begynner å ane åpninger med plass til reelle drøftinger – som gapet mellom fattige og rike, demokratiproblematikk med mer – unnlater man å gå videre og virkelig gripe fatt i monopoliseringstendenser, overvåking av potensielle fiender (terrorister?) og mennesker som kan tilhøre vennekretsen til slike uvesener. Mest handler det om utfordringer og strategier.

Hvor blir det av fakta – fra virkelighetens verden?

Vi vet allerede mye om den verden som medie- og teknologiutviklingen befinner seg i. Den globale krigen mot terror nevnes ikke ett sted. Dagens (anti-?)terrorpolitikk handler om liv og død – på alle nivåer, mediene og enhver teknologisk nyvinning i høgeste grad inkludert. Hvor mange norske borgere, medieforskere inkludert, overvåkes fordi vi eller noen (få) av oss helt sikkert anses som – om ikke terrorister – potensielle samfunnsfiendtlige u-vesener? Ingen av oss aner hvilken e-post som leses av uvedkommende, altså overvåkerne. Det vi vet er at slik overvåking pågår, og i større målestokk enn noen gang.

Hvorfor ser jeg ikke ett ord om dagens overtramp ikke minst når det gjelder ytringsfrihet og demokratisk underskudd eller eklatante brudd på disse, der Guantanamo-basen bare er ett av mange grelle eksempler? Og hva med de farer og advarsler den såkalte Lund-rapporten fortalte den norske befolkning om for få år siden? Utfordringer skulle, som strategier, kunne konnotere kraft – handlekraft eller slagkraft – men jeg kan med min beste vilje ikke se annet enn skjønnmaling av dagens virkelighet.

Da spør jeg: Er det fordi denne type problemer og farer tas for gitt og dermed automatisk vil inngå i programmene eller prosjektene, eller er det fordi de tas for gitt og dermed utgår: Vi-kan-ikke-gjøre-noe-med-det-uansett fordi slik-er-det-bare?

Slik jeg leser tekstene, finner jeg lite som tyder på at man her beveger seg ut av det ortodokse rommet.

Personfokus og -usynliggjøring

Dagens entreprenøraktige politikere har riktig nok ikke abdisert fullstendig med hensyn til medie- og teknologiutviklingen, men som svorne disipler av det nyliberale presteskap er det lite de har å stille opp med. Da er det jeg igjen spør: Skulle ikke de av oss som vier store deler av våre liv til massemedier konsentrere oss mer om denne abdikasjonen enn det vi gjør?

Vi har teoretiske analyseredskaper og teoretiske perspektiver, men vi bruker dem på en forunderlig måte. Foucault, Bourdieu og Fairclough rager høgt for mange akademikere og refereres til av mange. Men hvor blir det av det kritiske potensialet disse teoretikerne frambyr? Foucaults synliggjøring av usynliggjøring, sykeliggjøring og marginalisering kunne da vitterlig brukes til å avsløre det politiske ved å opprettholde kulturskapte skillelinjer på flere plan og i flere medierelaterte sammenhenger – også skillelinjene mellom økonomisk politikk og utenrikspolitikk, mellom finansinteresser og krigsdeltakelse. Bourdieus forståelse av symbolsk vold skulle egne seg godt til synliggjøring av den vold økonomisk praksis, tenkning og språkbruk bidrar til. Kritisk diskursanalyse handler om å løfte fram liknende perspektiver.

Den teknologiske utviklingen handler mest av alt om våpen- og overvåkingsteknologi, den handler om computerstyrte kriger og krigsforberedelser hvor utøverne først og fremst trenes opp nettopp via datateknologi – hånd i hånd med de økonomiske interessene til dagens makteliter.

De nye elitene erklærer seg egalitære og er allergiske overfor statlige reguleringer og fagbevegelser. De nye elitene deltar nå for fullt i politiske spørsmål som immigrasjon, proteksjonisme, forsvar, toleranse, demokrati og frihet. Løsningen på antagonistiske målsettinger er for lengst oppfunnet: Markedsfundamentalisme. Det vil si: Modernisering.

Innad – i og rundt elitene – pågår det en «usynlig», psykologisk disiplineringsprosess: Kamp om avansement. Den sprer seg langt utover områdene hvor elitene mesker seg. Disiplineringsprosessen merkes i de såkalte akademiske rom, der stadig flere synes å godta karrierespillet slik elitene vil det skal være. Konkurranse lønner seg. Samtidig vet mange aktører, små

eller store, at det ikke er markedet som har gjort enkelte land på enkelte områder såkalt siviliserte. Det er snarere visse demokratiske spilleregler og styring av markedet som har bidradd til velferd og sivilisasjon enkelte steder i verden. Når vi ser markedet bryte ned fellesskap, er det ikke bivirkninger av dagens markedsfundamentalisme vi ser. Det er selve kjernen i og roten til denne. Fra en religion om det hinsidige har vi i dag fått en religion om det hersidige.

Den finske filosofen Georg von Wright bruker uttrykket teknosystem om alliansen mellom vitenskap, teknikk, industri, økonomi og politikk. Innenfor dette systemet fins tusenvis av mennesker som sjelden er synlige. Det er derimot politikerne. De må stå fram i egen person som representanter for folket. De lever i en verden de fleste politikere i liten grad er med på å skape, men som de må rette seg etter og framstå som forsvarere og beskyttere av – på «folkets» vegne. Siden enhver politiker skal «selge» et budskap – eller «levere» – sier det seg selv at eufemistisk tale og tekst preger deler av den politiske retorikken. I dag heter det gjerne «å selge et image», slik man gjør det i merkevareverdenen for øvrig.

Demokratiet er truet mer enn noen gang i etterkrigstida, og markedsliberalismens hegemoni er mer totalt enn noen av oss hadde kunnet fantasere om for bare et tiår siden. Stammespråket fra 1950-tallet utfordres i liten grad av medieforskere, og de færreste utfordrer dagens nytale. Burde kanskje tverrfagligheten vært utvidet – kanskje burde enkelte samfunnskritiske fagøkonomer inngått som samarbeidspartnere i deler av det tverrfaglige som KIM- og Kulfo-programmene åpner opp for?

Akademikere og forskere skal stå friest mulig. Jeg stiller likevel spørsmålet: Er det ikke like politisk å unnlate å gripe fatt i de kontroversielle og dermed provoserende temaer jeg har skissert, som det er å gjøre det?