Abstract

Peder Pedersen Soelvold is one of the pioneers in the field of investigative journalism in Norway. As editor of Statsborgeren, an oppositional mouthpiece of the 1830s’, he targeted corruption in high places and abuse of power. He was dedicated to critical journalism, agitated for democratic reforms and urged farmers to use their right to vote to expand parliament's representative base. He was frequently sued for libel, and ended his life under miserable conditions as an outcast.

Key words

Norwegian newspaper, Journalism, Media History

Avisen Statsborgeren har med rette fått sin plass i vår pressehistorie som en pioneravis for kritisk journalistikk. For å plassere Statsborgen i vår pressehistorie må vi rette vårt blikk mot grunnleggeren, Peder Pedersen Soelvold. Tidligere beskrivelser av Soelvolds pressekarriere har lagt vekt på hans pionerinnsats innen avslørende og undersøkende journalistikk (Raaum 2001). Martin Eide omtaler hans produksjon som «eksempel på en politisk radikal populærjournalistikk» (Eide 2000: 54). Thore Roksvold skriver at Soelvolds journalistikk i sin «innretning (var) en forløper for Watergate-journalistikk» (Roksvold 1997: 36).

Disse karakteristikkene er treffende nok hvis vi analyserer hans journalistiske løpebane. Etter min mening blir det først mulig å forstå Soelvolds journalistikk hvis vi ser den som en del av et større og mer overordnet pedagogisk, sosialt og politisk engasjement. På det tidspunkt Soelvold bestemte seg for å ta i bruk journalistikken for å få utløp for sitt politiske engasjement, fantes det ingen klar oppfatning av journalistikkens plass i samfunnet. Riktig nok hadde allerede Matthias Conrad Peterson i sin redaktørperiode for Trondhjems Adresse-Contoirs Efterretninger (senere Adresseavisen) på slutten av 1700-tallet brukt avisen som plattform for polemikk og samfunnsdebatt (Ottosen 1996: 10). Men heller ikke Peterson hadde utviklet noe program for kritisk journalistikk. Peterson og Soelvold hadde det til felles at de hadde en radikal politisk profil, og de var begge opptatt av folkeopplysning. For å forstå Soelvolds kritiske journalistikk er det viktig å trekke fram hans sosiale bakgrunn og hans virke som pedagog. Soelvolds viktigste pedagogiske prosjekt var å lære bøndene å forstå sitt politiske potensial og mobilisere dem til valgdeltagelse. Sett i et slikt perspektiv var antagelig journalistikken for Soelvold mer et redskap enn et mål i seg selv. For Soelvold var det minst to historiske betingelser som gjorde at han kunne oppnå mer med sin journalistikk enn forgjengeren Peterson.

For det første garanterte Grunnloven av 1814 presse- og ytringsfrihet. For det andre ble det etter 1814 gradvis utviklet et syn på pressen som en aktiv aktør for å granske maktpersoner (Raaum 2001). Som jeg skal komme tilbake til, hadde ikke Soelvold noen etisk bevissthet om hvilke journalistiske metoder som var akseptable. Personangrep på maktpersoner var et vanlig brukt virkemiddel i Statsborgeren, og Soelvold fikk mange motangrep fra mektige samfunnstopper og pressekolleger. På denne tiden fantes det ingen kollektiv bevissthet blant utgivere om at de måtte forsvare hverandre mot maktovergrep, og Soelvold ble derfor stående alene da han ble angrepet. Vi snakker om en periode i norsk presse da avisene fortsatt primært var annonseorganer, men med spalteplass til disposisjon for virkelystne og engasjerte mennesker (Høyer 1995).

Inspirert av Lofthus-opprøret

Soelvold ble født på en liten husmannsplass i Holla i Telemark (mellom Ulefoss og Lunde) i 1799. Soelvolds første arbeidsgiver i hans lærerkarriere, statsråd Niels Aall fra Ulefoss, hadde inspirert Soelvold om opplysningstidens friske ideer som Aall hadde med i bagasjen etter sine reiser i Europa. Folkeopplysningsidealene er da også en bærebjelke i hele Soelvolds pedagogiske og journalistiske prosjekt.

Da Soelvold kom til Christiania fra Ulefoss i 1823, tok han umiddelbart opp skriving som bigeskjeft ved siden av lærergjerningen. Det var først og fremst for å uttrykke tanker om skolevesen og pedagogikk at Soelvold begynte å ytre seg offentlig.

For å forstå Soelvolds sosiale og politiske engasjement, må vi trekke inn inspirasjonen fra bondeopprøreren Kristian Lofthus (Gjermundsen 1989). Bonden Kristian Lofthus ledet det største bondeopprøret i hele unionstiden med Danmark. Opprøret fant sted i perioden 1787–88 og omfattet også Soelvolds hjemtrakter i Telemark (Sætra 1999). Lofthus-opprøret rettet seg primært mot udugelige og korrupte embetsmenn. Det ble brutalt slått ned og Kristian Lofthus tilbrakte de siste ti år av sitt liv i lenker og fornedrelse på Akershus festning. Lofthus ble i likhet med Soelvold tiltalt etter datidens injurielovgivning som såkalt «tremarksmann». Lofthus døde i fangenskap i 1897, to år før Peder Soelvold ble født. Lofthus-opprøret var en

inspirasjonskilde for Soelvold, og han skulle ende sine dager som Lofthus, utstøtt, utslått og fornedret.

Siden Soelvold kjente så godt til Lofthus, måtte han ha ant at han selv kunne vente seg motangrep da han senere heiste opprørsfanen mot embetsmenn gjennom Statsborgeren. Kanskje hadde han illusjoner om at han ved å uttrykke seg gjennom aviser ville få en slags beskyttelse i det offentlige rom. I stedet opplevde han å bli sviktet og angrepet av sine samtidige pressekolleger. Slik sett hadde han et skjebnefellesskap med en senere opprører, Marcus Thrane, som også ble sviktet av sine samtidige pressekolleger da han ble fengslet og forfulgt for å ytre det som i ettertid fortoner seg som rettferdige og rimelige krav om lik stemmerett for alle. Thrane startet Arbeider-Foreningernes Blad i 1849, to år etter at Peder Soelvold døde (Ottosen 2001). En interessant forbindelseslinje her er at Marcus Thranes farbror, William Thrane, i en periode var medarbeider i Statsborgeren. Gjennom å analysere linjen fra Kristian Lofthus, Peder Soelvold til Marcus Thrane ser vi tre sterke personligheter som stilte seg i spissen for sosialt opprør på vegne av datidens underklasse, fattigbønder og eiendomsløse landarbeidere mot embetsmannsvelde og kongemakt. De to siste kunne i motsetning til Lofthus bruke publikasjoner som redskap i sin politiske kamp. Men ytringsfriheten hadde også sine grenser tross formelle garantier i Grunnloven etter 1814. Dette skulle både Soelvold og Thrane få smertelig erfare.

Pedagogen

Peder Soelvold var en uvanlig begavelse, og mot alle odds skaffet han seg boklig lærdom på egen hånd. Han kvalifiserte seg til lærergjerningen ved hjelp av lokale støttespillere som så hans evner. Han var brennende opptatt av pedagogikk, og etterlot seg blant annet et lokalt undervisningsreglement som har imponert ettertidens pedagoger (Gjermundsen 1989).

Det går derfor en linje fra hans første pedagogiske skrifter, blant annet et mislykket forsøk på å skape et pedagogisk tidsskrift, til etableringen av Statsborgeren i 1831. Statsborgerens opprinnelige program hadde folkeopplysning som viktig formål. Det kom også til uttrykk i rammen på tittelsiden med slagordet «Retfærdighed, Frihed og Oplysning». Soelvolds pedagogiske program var tydelig alt fra de første numrene av Statsborgeren. Avvikling av omgangsskolen, høyere

lærerlønninger og bedre kvalitet på undervisningen var temaer som gikk igjen. For Soelvold var opplysning av allmuen en forutsetning for demokratisering og kampen for sosial rettferdighet (Gjermundsen 1989: 12–15).

Allerede i tredje utgave av Statsborgeren går Soelvold til angrep på tidligere kirkeminister Niels Treschows skolesyn. Soelvold etterlyser bedre skoler, spesielt for bøndenes barn. Statsborgeren tok stadig til orde for å bevilge mer penger til skolene. I følelsesladete innlegg beskrev han tilfeller av analfabetisme: «(Når) mang en tyveaarig Yngling og Pige ikke kan læse i Bog. Hva Dyd, hva Sædelighed, hva Fædrelandssind kan ventes af Mennesker, hvis Opdragelser er saa aldeles forsømt? Maa ikke Usædelighed og Laster lettelig kunne tage Overhaand hos saa raa Mennesker?» (Statsborgeren 6/7-1831, sitert fra Helvig 2002).

Soelvold ble aldri lei av å agitere for opplysning, kunnskap og et bedre skolevesen. Antagelig skrev han flere artik­ler om slike temaer enn skandaleoppslagene han ble bedre kjent for.

Men Soelvold hadde også et klart politisk siktemål med Statsborgeren. Han var inspirert av Olaboken, skrevet av bonde og stortingsrepresentant Jon Neergaard. Grunntanken i Olaboken var at bøndene måtte sikre seg sin berettigede makt og bekjempe embetsmannsveldet ved å nominere og velge bønder til Stortinget. Dette inspirerte Soelvold, som brukte Statsborgeren til lignende agitasjon (Bastiansen og Dahl 2003: 120). Embetsmennene var den dominerende politiske elite, og hadde bestemt premissene for Stortingets virksomhet helt siden 1814. Misnøyen med embetsmennenes maktarroganse var stor, og Statsborgerens agitasjon hadde derfor et stort nedslagsfelt. De rasende angrepene på korrupsjonen blant embetsmennene fra Soelvolds side ble en kilde til enorm popularitet, men de skulle også bli hans bane.

1830–1850: Den kritiske journalistikken vokser fram

For å forstå rekkevidden av Soelvolds politiske prosjekt, må det settes inn i en økonomisk sammenheng.

Den økonomiske oppgangen som startet i 1830-årene og som for alvor skjøt fart i 1840-årene, skapte muligheten for opprettelsen av flere boktrykkerier over hele landet. Dette var

en viktig forutsetning for ekspansjonen innen norsk presse (Ottosen, Røssland og Østbye 2002).

Utviklingen av postvesenet på 1830-tallet, og dermed utviklingen av distribusjonsmulighetene, var en annen viktig faktor. Det fantes alt på den tiden bestemmelser om lavere porto for aviser, og myndighetene hadde her et maktmiddel overfor opposisjonelle aviser (Husby 1943: 15–17). For norske blad og tidsskrifter gjaldt kongelige bestemmelser fra 1796 som krevde individuell godkjennelse for hver publikasjon som ønsket å bli utsendt med nedsatt porto. For utenlandske blader og tidsskrifter gjaldt en kongelig resolusjon fra 1816 som fastslo generelt nedsatt porto for utenlandske publikasjoner. Svenske aviser betalte ikke porto for utsendelse i Norge i det hele tatt. At disse bestemmelsene også ble oppfattet som et pressmiddel mot «brysomme» publikasjoner, kom fram i forbindelse med et lovforslag fra stortingsrepresentanten byfut Christensen i 1833 om generelt nedsatt porto for alle blad. Forslaget falt med 44 mot 43 stemmer, og Statsborgeren uttrykte i denne forbindelse forargelse over at også fire bonderepresentanter hadde stemt imot (Høverstad 1930: 206–207). En av grunnene til at inndragning av portomoderasjon ble brukt som virkemiddel var at kongen ikke hadde inndragningsmakt overfor brysomme publikasjoner, slik han hadde det i Sverige. For Carl Johan ble derfor portoordningen noe som kunne brukes for å stanse kritiske aviser. Dette ble brukt til å ramme Statsborgeren, men ble også brukt mot andre kritiske publikasjoner som for eksempel Patrouillen, en forløper og inspirator for Statsborgeren (gikk inn i 1831). Bruken av portoordningen som en slags sensurinstans ble kritisert av presse, regjering og storting. Oppgjøret med kongen om dette strakte seg imidlertid over flere år, og Statsborgeren var den siste publikasjonen som ble rammet av inndragning av portomoderasjonen i 1834 (Raaum 2001).

Markedet for alternative nyhetsorganer ekspanderte i takt med utvidelsen av den politiske arena. I perioden etter 1814 hadde politikken stort sett vært forbeholdt embetsmenn og velstående næringslivsmenn. Pressens nedslagsfelt var viktigst i byene. Det er delte meninger blant historikerne om det var framveksten av trykkerier som gjorde ekspansjonen i antall aviser mulig, eller om det var den økte interessen for trykksaker som tidsskrifter og aviser som skapte et markedsgrunnlag for alle de nye trykkeriene. Haakon Fiskaa mener at det var sjelden at trykkerier ble startet fordi det skulle

etableres en avis (Fiskaa 1935: 45). Gunnar Christie Wasberg (1969) mener derimot at det var 1830-årenes politiske feider og 1840-årenes kulturelle oppsving som hadde skapt behovet for stadig flere aviser og tidsskrifter, noe som igjen skapte det markedsmessige grunnlaget for flere nye trykkerier (basert på Ottosen, Røssland og Østbye 2002).

I og med framveksten av den såkalte «bondeopposisjonen» fikk vi både en geografisk og en klassemessig utvidelse av basisen for journalistikken. Utviklingen av journalistikken i perioden 1830–1850 er også nøye knyttet til den offentlige debatten om politiske og kulturelle spørsmål. Det var gjennom å avsløre korrupte embetsmenn Soelvold trodde han kunne mobilisere bøndene politisk.

Det finnes i denne perioden tilløp til diskusjon om pressens oppgave som vakthund for å «paatale begangne Misbrug af Embedsmyndighed og stedfindende Mangler og Uordener ved offentlige Bestyrelser», som redaktøren av Folkevennen, Ola Hansen, uttrykker det i 1828 (Raaum 1991:106). Ola Hansen redigerte Folkevennen i de to årene det eksisterte fra 1828–30. Han var også i en periode redaktør av Statsborgeren og ble dømt som «tremarksmann» for angrep på presten Bjørnson i Kvikne. Som Christian Thaulow skriver, «anfektet (det) ham ikke det minste, da han intet hadde å betale med». Thaulow skriver videre: «Ola Folkevenn var neppe uten begavelse, men han misbrukte sin penn i calumniets pøl.» I en minneartikkel om Hansen i fagbladet Journalisten (nr. 8/1931) kaller Henry Røsoch ham for «Norges første boulevard-journalist». Han var bare 21 år gammel da han ga ut Folkevennen, og, som Røsoch formulerer det: «(…) med temperament og talent (gikk) løs på alt og alle. Han fikk selvsagt straks motbør. Byens formående menn la alle mulige hindringer i veien for den unge avisdemagog, og hans foretagende gikk temmelig dårlig. Han synes dog å ha hatt en viss popularitet hos de brede lag.» Her ser vi klare paralleller til Soelvold. De uærbødige angrepene på embetsmenn og de mektige ble møtt med bestyrtelse hos borgerskapet, men ble sett på med skrekkblandet fryd av «almuen». Hansen gikk til grunne i fyll. Som Røsoch beskriver det: «(…) til slutt begynte han å drikke, og tross sin ungdom blev han efterhvert litt av en gatefigur, på et vis populær, men ikke særlig høit aktet. Han gikk under navn av Ola Folkevenn ... Ole Hansen døde i Opdal omkring 1840, altså bare 34 år gammel» (sitert fra Ottosen, Røssland og Østbye 2002).

En ny offentlighet

Statsborgeren kom ut i en periode da vilkårene for en ny offentlighet ble grunnlagt. Den politiske kampen fant sin vei til avisspaltene. Opplysningstiden gjorde sitt inntog i Europa. Soelvold ville yte sitt bidrag, og Statsborgeren var et av redskapene for å spre humanismens tanker:

«Enhver Redaktionen bekjendt Lovovertrædelse, eller Krænkelse af Menneskets naturlige Rettigheder, vil den offentliggjøre med frimodig Sandhedskjærlighed, uden Hensyn til Angjældendes Stand og Vilkaar, uden Hensyn til Ven eller Fiende, til Beslægtet eller Fremmed. (…) Dette kan den med saa meget mere Bestemthed love, som den er aldri så fri og uafdhængig, saa fri, som den Storm som omsuser dens Fædrelands Urfjelde» (Statsborgeren 4/7-1831, sitert fra Helvig 2002: 12).

Statsborgeren bidro med prinsipielle spørsmål knyttet til trykke- og ytringsfriheten i sine spalter. Odd Raaum viser til en stor artikkel i Det norske nationalblad fra 1832 med tittelen «Trykke- og Ytringsfriheten». Artikkelen er anonym, men er trolig skrevet av Jonas Anton Hielm. Det er grunn til å tro at redaktør Soelvold delte Hielms synspunkter. Her tas det til orde for å avdekke klanderverdige forhold selv om det innebærer å henge ut navngitte personer offentlig:

«... der gives umoralske og slette Handlinger, om de end ei ere Forbrydelser, dog ere ligesaa om ei mere skadelige for Samfundet (...) og hvilke bør staae under Publikums Domstol, for hvilke Enhver, endog i sine private Handlinger bør dømmes og stande til Rette, i det at Statssamfundet er at ansee som en Familie hvori Publikum og den offentlige Mening er Huusfader og Dommer» (Statsborgeren 4/3-1832, gjengitt i Raaum 1991: 106).

Dette var trolig et svært ytterliggående standpunkt med den tids målestokk. I 1830–40-årene ble pressen for alvor en arena for offentlig politisk debatt der ulike blader representerte ulike strømninger. Det at avisene skulle stå for noe var i seg selv kontroversielt. For Soelvold var antagelig det politiske budskapet drivkraften, og Statsborgeren bare ett av flere virkemidler han benyttet.

Avslørende journalistikk som politisk våpen

På begynnelsen av 1830-tallet fikk vi to kritiske aviser. Folkebladet kom ut fra 1. januar 1831, og ble redigert av den gamle opposisjonsmannen, krigsråd Pierre Flor, med Henrik Wergeland som en sentral bidragsyter helt til avisen gikk inn i 1833.

Peder Soelvold ble redaktør i den andre kritiske avisen, Statsborgeren, fra sommeren 1831. Han satt på redaktørkrakken i seks turbulente år.

Soelvold hadde husmannsbakgrunn, og et fysisk handikap bidro til at han ble møtt med forakt i «fine kretser». Det var blant allmuen han fant sine støttespillere. Fattigfolk likte å høre avsløringer om borgerskapet, og Statsborgeren fikk en trofast leserkrets. I Statsborgerens undertittel ligger det et viktig budskap: «En Tidende for Norges Vel». I dette ligger det et løfte om oppbyggende virksomhet snarere enn undergraving og opprør (Helvig 2002). Statsborgeren kom ut ca. en gang i uken, som regel i form av dobbeltnummer. 30 numre utgjorde et hefte, og i løpet av de seks årene ble det gitt ut 24 hefter. Heftene var tenkt for oppbevaring og gjenbruk, også et punkt som understreket folkeopplysningstanken bak utgivelsen.

Også i språkbruken la Soelvold vekt på å nå ut til vanlige arbeidsfolk og bønder. Han la opp til en folkelig stil og henvendte seg mer til bøndene enn embetsmennene, som var de vanlige konsumenter av blader og tidsskrifter på den tiden. De fleste leserne holdt til i bygdene på Østlandet, men ved hjelp av aktiv abonnementsverving på sine reiser klarte Soelvold å sikre abonnenter både på Vestlandet, i Trøndelag og Nordland.

I åpningsnummeret het det bl.a. at «produkter der bærer preg av lav daddelsyke eller ussel smiger, der overskrider trykkefrihetens grenser eller fører kåthetens uverdige sprog, vil aldri erholde plass i Statsborgeren». Det var åpenbart at Soelvold ønsket å lage et politisk blad og hadde bare forakt til overs for den viktigste konkurrenten, Morgenbladet, som brakte mer generelt lesestoff.

Soelvold skrev om Morgenbladet at det var «et litterært Pulterkammer for Politik, Jura, Philosophie etc. ved siden af Damepynt, Lys, Grønsager m. m.» (Munthe 1907: 3). Soelvold trykte leserbrev eller skrev selv ned det han fikk høre på byen. Han kom ikke med direkte beskyldninger, men formidlet rykter, og ga samtidig uttrykk for håp om at en eventuell rettssak ville vise hvor grunnløse beskyldningene var. Allerede i første

nummer gjenga han rykter om kassemangel hos stortingsmann, byfogd Andreas Olsen i Bergen. Senere på året refererte Soelvold et rykte om eidsvollsmannen og den mangeårige stortingspresident Christian Sibbern:

«Er det sant at hr. Valentin Christian Sibbern, fhv. amtmann over Akershus amt, befinner seg i betydelig kassemangel m.h.t. dette amts veikasse? Gledelig ville det være å erfare at ovenomtalte rykte var løgn, og med lengsel imøteser vi efterretning derom.»

Få måneder senere ble Sibbern medlem av regjeringen, og hadde et godt rykte for sin uavhengighet og hederlighet. Men i radikale kretser var han blitt upopulær for sin befatning med Torgslaget, og Bernt A. Nissen mente at det kan være grunnen til at Statsborgeren var ute etter Sibbern (­Nissen 1964: 282). For Soelvold var det viktigste med slike avsløringer at de skulle bidra til politisk oppvåkning. Som gammel lærer visste han at eksemplets makt var stor. Som folkeopplyser så han det som sin plikt å lære bønder og fattigfolk i byene at de kunne bruke ytringsfriheten som var nedfelt i grunnloven.

Aktør i valgkampen

Statsborgeren deltok aktivt i debatten om kandidater til Stortingsvalget både i 1832 og 1835, og det er en av grunnene til at jeg vektlegger Soelvolds egne politiske motiver som drivkraft for journalistikken. Soelvold ga også ut andre publikasjoner i tillegg til Statsborgeren.

Foran valget i 1832 ga Soelvold ut skriftet «Nogle Ord om Stortingsvalg for Lægmanden». Her instruerte Soelvold hvordan bøndene skulle bruke sin velgermakt. Han fulgte opp med agitasjon i Statsborgeren, der han gikk gjennom alle kandidater og vurderte om de fortjente gjenvalg eller ikke. Dette må sies å være en politisk journalistikk langt forut for sin tid. Morgenbladet angrep denne journalistikken og fant slike personlige vurderinger av kandidatene helt uhørt. Like fullt hadde Statsborgerens kampanje stor virkning, og bøndene vant mange plasser på bekostning av embetsmennene. En gjennomgang av de valgte kandidater viste at Statsborgerens vurderinger hadde betydning for utfallet. Av de 50 kandidatene som Statsborgeren vendte tommelen ned for, ble bare ti gjenvalgt. Av de 25 Soelvold anbefalte, ble 20 valgt. Statsborgeren

hadde anbefalt 22 nye kandidater, og halvparten av disse ble valgt (Bastiansen og Dahl 2003: 122).

Men det er en misforståelse at Soelvold bare ville ha inn bønder på Stortinget. Opprinnelig var det tanken om representativt demokrati som gjorde at Soelvold ville ha flere bønder inn. For ham var det viktigste at representantene måtte hylle de «liberale Principer» (Helvig 2002: 13). Statsborgeren skisserte foran valget i 1832 en ideell sammensetning der bøndene utgjorde 1/3 av representantene, embetsmennene 1/3 og der den siste tredjedelen skulle bestå av næringsdrivende, kjøpmenn og håndverkere. Ved neste valg gikk Soelvold lenger og agiterte for et flertall av bonderepresentanter. Det bidro til at tidligere støttespillere vendte ham ryggen.

For Soelvold var Statsborgeren bare én av flere arenaer. Foran valget i 1835 deltok Soelvold med personlige agitasjon på valgmøter, og skriveriene i Statsborgeren hindret sannsynligvis gjenvalg av minst to kjente kandidater. Den ene var den senere mangeårige ordfører på Lillehammer, kjøpmann Ludvig Wiese, som selv hadde stått nær Statsborgeren en tid. Statsborgeren kom både med advarsler og anbefalinger om andre kandidater, og selv om det stort sett var embetsmenn som ble angrepet, var det også enkelte bønder som ble anbefalt kastet fordi de ikke var radikale nok for Statsborgeren. Blant disse var gårdbruker Lars Tønsager som ikke ble gjenvalgt, antagelig på grunn av agitasjonen mot ham i Statsborgeren. Han kom riktig nok tilbake på Stortinget etter noen år (Nissen 1964: 286–287).

Motangrep

Soelvold ble angrepet i Morgenbladet og andre publikasjoner for sin valgagitasjon. Soelvold møtte etter hvert også motbør av tidligere støttespillere. En av dem var Sylvester Sivertson, som regnes for en av Norges første profesjonelle journalister. Sivertson hadde i en periode skrevet for Statsborgeren, men da det begynte å blåse rundt Soelvold, tok han offentlig avstand fra sin gamle kollega og kampfelle. Dette har tidligere blitt framstilt som en motsetning mellom Soelvold og Sivertson om journalistisk ideologi (Eide 2000). Torstein Høverstad mener imidlertid at det primært skyldes at Sivertson drakk for mye og at han var vanskelig å samarbeide med. Han hevder at Sivertson sviktet sin gamle åndsfrende og kollega da det begynte å blåse som verst. Som Høverstad uttrykker det:

«I 1835 lot han seg kjøpa av Morgenbladet og reaksjonen til å slå ned den fyrre arbeidsbroren sin» (Høverstad 1930: 213).

Også andre motstandere ga Soelvold skylden for valgutfallet. En innsender i Morgenbladet nr. 305 beklager seg, og skriver bl.a.:

«(…) ved Misbrug af Pressen og demagogiske Stemplinger, (opvigler Bønderne mod Embedsstanden) (…) at et offentlig Blad, som ingen Forskjel gjør paa Sandhed og løgn, Ret og Uret, rent og urent, som mangler Sans og Smag for Sømmelighed, at et saadant Blad kan finde Indgang hos et Publikum, som man hidtil har troet at burde kalde dannet ...»

Dette var begynnelsen til slutten for Soelvolds tid som redaktør, og han måtte gå av høsten 1835 med et stadig mer frynsete rykte.

Uetterretteligheter

Men det var ikke bare av politiske grunner til at Statsborgeren høstet storm. Det som skjemmer Soelvolds ettermæle som kritisk journalist var at han også trykte rykter om godtfolks sedelighet på bakgrunn av rykter. Asbjørn Kaasen mener at han med nåtidens normer ville blitt dømt for injurier (Kaasen 1999). Som jeg har vist tidligere i artikkelen, var ikke Soelvold så nøye med sannhetsgehalten i ryktene han trykte. Dette førte da også til en del dementier, som dette fra 14/9-1831:

(jeg) omtalte i dette Blads No. 18 Dag. 144, det Rygte at Hr. Studiosus juris Baumann i Kirkegaden skulde have overfaldet en Dame, og behandlet hende med oprørende Usædelighed.

Jeg følte inderligen, at han fortjente at brændemerkes, hvis dette medførte Sandhed; men jeg følte ligesaa varmt, at han fortjente at frikjendes, hvis han var uskyldig. At det sidste er Tilfælde kan jeg nu ikke betvile, da den bestemteste Erklæring fra Vedkommende i dag har overtydet mig om, at Hr. Studiosus juris Baumann ikke, hverken med Ord eller Gjerninger, har fornærmet det af Rygtet omtalte Dame, hvoraf det er klart, at man har beskyldt ham for Uret, – hvilket jeg skylder Sandheden og Retfærdigheden herved at offentliggjøre.

Hoff den 14de Septb. 1831P.P. Soelvold» (sitert fra Roksvold 1997: 35).

Slike historier gjorde at Statsborgeren fikk et dårlig rykte, men også den gangen likte folk å lese om kjentfolks privatliv. Peder Soelvold fikk to dommer i 1835 som «tremarksmann» for å ha trykket et niddikt om den populære finansminister Collett. En gammel bestemmelse slo fast at en bot på tre mark i visse tilfeller gjorde en mann æreløs. Det formelle grunnlaget for dommene var at Soelvold nektet å oppgi forfatteren bak anonyme innlegg. Da amtmannen i Akershus skulle effektuere dommen, var han i tvil om hva dommen faktisk betydde, fordi myntenheten «mark» ikke lenger eksisterte. Etter å ha rådført seg med Justisdepartementet, som sendte ballen videre til Det juridiske fakultet, fastsatte han boten til 48 spesidaler. Soelvold forlot Statsborgeren og hovedstaden æreløs. Det var Henrik Wergeland som overtok etter Soelvold fra 25. oktober 1835. Dette var ment som en midlertidig ordning. Soelvold var fast bestemt på å anke dommen og komme tilbake til journalistikken. For Wergeland ble dette et intermesso i en lysende forfatterkarriere. For Soelvold innebar redaktørgjerningen undergangen. Statsborgeren ble modernisert under Wergelands redaksjonstid. Formatet ble endret, det kom faste spalter og det lignet mer på en avis i formen. Portomoderasjonen ble gjeninnført, og bladet levde uten annen reell konkurranse enn Morgenbladet helt til Den Constitutionelle dukket opp 1. februar 1836. Den Constitutionelle var antagelig ment som et direkte mottrekk mot Statsborgeren fra konservative kretser. Konkurransen mellom de to publikasjonene var beinhard fra første stund. De angrep hverandre gjensidig, og Wergeland gjorde alt han kunne for å ta opp konkurransen med Den Constitutionelle. Han startet med utgivelse to ganger i uken, men måtte likevel gi tapt året etter (Bastiansen og Dahl 2003: 125).

Dommene mot Soelvold

Mens Wergeland sikret seg et ettermæle som vår nasjonalskald, gikk det verre med Soelvold. Soelvold og Wergeland hadde mye til felles, de brant for folkeopplysning og hadde en radikal politisk plattform. Mye tyder på at Soelvold var en inspirasjon for Wergeland og at han ble kjent med skjebnen til Kristian Lofthus gjennom ham. Også Wergeland ble opptatt av Lofthus og skrev om ham. Men det var en viktig forskjell dem imellom som kan forklare noe om hvorfor deres ettermæle ble så forskjellig. Wergeland kom fra den intellektuelle elite og hadde derfor et sosialt

nettverk som tålte ham som et radikalt uromoment. Han hadde kontakter og beskyttere helt opp til kongehuset. Husmannssønnen Soelvold, som i motsetning til Wergeland ikke skandaliserte seg gjennom drikk og ubehøvlet oppførsel (Ustvedt 1994), ble oppfattet som en større sosial trussel. Når fattigfolk tok til orde for politisk mobilisering, var «smittefaren» til stede. Kanskje det var derfor han måtte knekkes? Dette resonnementet underbygges av det faktum at en rekke av Soelvolds meningsfeller og bidragsytere til Statsborgeren med bondebakgrunn fikk rettssaker og i noen tilfeller dommer mot seg for sine ytringer. Det gjaldt blant annet Hans Andersen Barlien, Imbert Belle, John Johnsen Harildstad, Hans Korsvol, Hans Martin Reynertsen, Østen Paulsen Skaaden og Simen Frengstad (Tufte 1999). En annen grunn til at Soelvold ble sett på som en trussel, var at oppslagene i Statsborgeren hadde effekt. På tross av avisens dårlige rykte, tyder mye på at påtalemakten også leste Statsborgeren. Bare i første kvartal etter utgivelsen hadde Soelvold i Statsborgeren påtalt 13 misbruk av embetsmyndighet og 15 tilfeller av uorden med offentlige penger. Flere av disse avsløringene endte med rettssaker og dommer (Egeland 1979).

Rettsprosessene mot Soelvold må etter mitt syn analyseres som represalier for å stanse en dissenter og politisk opposisjonell. Det ble i alt reist tolv saker mot Soelvold, og jeg skal gå nærmere inn på noen av dem her (Kaasen 1999). Etter min vurdering av det juridiske innholdet i prosessene, står ikke sakene han var tiltalt for i et rimelig forhold til det dramatiske utfallet rettssakene fikk for Soelvold. Følgene for Soelvold var at han ble utstøtt av samfunnet og ruinert økonomisk.

Embetsmennene som følte seg krenket av Statsborgeren gikk ikke uventet til motangrep, og flere gikk til søksmål mot Soelvold. Sorenskriver Andreas Schram Olsen ville ha dømt Soelvold til to års tukthus som æreløs etter en artikkel i Statsborgeren i 1833. Lærer Hans Reynertsen var oppgitt som forfatter, og han ble dømt «til å bøta 3 mark» (sitert fra Høverstad 1930) og til dekke saksomkostninger, selv om det er grunn til å mistenke at Soelvold var den virkelige forfatter. Men protokollnemnda i Stortinget ga Statsborgeren samme år rett i saksframstillingen da den gikk Olsen-saken nærmere etter i sømmene. Faktisk tok de folkevalgte langt hardere på denne saken enn Statsborgeren hadde gjort. I rapporten ble det i detalj redegjort for Olsens kassamanko i Bergen. Olsen måtte senere betalt tilbake 6053 spd., og fikk heller ikke en stilling han hadde søkt på som byfut og sorenskriver i Larvik. Han slapp

med nød og neppe riksrett, siden dette var en førstegangs forseelse. Torstein Høverstad, som har gått gjennom denne saken, mente at dommen mot Statsborgeren og Reynertsen var en klassedom fordi domstolen brukte formaliteter til å felle Statsborgeren, enda Stortinget i realiteten hadde dokumentert Olsens skyld (Høverstad 1930: 232–233).

Soelvold fikk flere andre dommer mot seg, og måtte ut med store bøter og saksomkostninger. Alt han eide gikk med til å betale rettsprosessen. En av de sakene der Soelvold faktisk måtte sone var et søksmål fra sorenskriver Heltzen, som i Statsborgeren var beskyldt for korrupsjon. Soelvold ble dømt til 40 spesidaler og sonet 16 dager vann og brød da han ikke kunne betale (Kaasen 1999). Ved to anledninger ble han personlig dømt æreløs (til å betale tre mark). Det gjaldt Bucholdt-saken (15. oktober 1835) og Søby-saken (22. oktober 1835). Bucholdt var i Statsborgeren beskyldt for å ha stjålet av vegkassen. Dommen ble avsagt uten at Soelvold var til stede. Han var blitt stevnet gjentatte ganger uten at det lyktes å finne ham. Dommen ble anket, og i ankesaken ble det klarlagt at Østen Paulsen Skåden skulle være forfatter, selv om Soelvold antagelig var den reelle forfatter. Skåden tok likevel på seg ansvaret og ble dømt. En uke etter kom neste tremarksdom som gjaldt ærekrenkelse av lensmann Søby. Også denne dommen ble anket, og under rettssaken påtok Simen Frengsdal seg forfatterskapet. Dette at andre medarbeidere tok på seg ansvaret for Soelvolds skriverier kan ha vært en taktikk for å hindre rettsprosessen mot redaktøren.

Den første av disse dommene ble opphevet av overretten 9. april 1837, og den siste opphevet 2. mars 1840. Fem år etter dommen ble han endelig frikjent i en ankesak, men han ble likevel dømt til å betale 500 spesidaler i saksomkostninger «da han selv havde paadraget sig den ved at komme med udflugter istedenfor straks at opgi brevets forfatter» (Munthe 1907: 125).

Det ble altså ingen rettskraftig dom som personlig dømte Solelvold æreløs. Men likevel måtte han bære byrdene økonomisk. Torstein Høverstad mente at de var en skam for rettsstaten. Han ser også en linje fra vedtaket om å ta fra Statsborgeren portomoderasjon i 1834, til rettssakene mot bladet og plassering av Soelvold på fattighuset Mangelsgaarden i 1845. Han skulle knekkes for enhver pris. Høverstad trekker også linjene tilbake til bondeopprøret til Lofthus og det sosiale og religiøse opprøret til Hans Nielsen Hauge.

Jeg synes også det er naturlig i denne sammenheng å se på statsmaktens anslag mot Marcus Thrane og Arbeider-Foreningernes Blad. I alle disse tilfellene ble formaljuss og sanksjoner brukt som politiske virkemidler for å knekke en brysom og potensielt farlig opposisjon. Det var mange juridiske spissfindigheter i bruk for å ta Soelvold og Statsborgeren. Da sorenskriver Olsen krevde tukthus for Soelvold for skriveriene mot ham, brukte han en eldgammel lovparagraf fra eneveldet (1687), en lovparagraf som knapt noen husket. Den hadde sitt opphav i de gamle danske landskapslovene og var egentlig myntet på ransmenn. Den som var dømt som tremarksmann, var utenfor loven, en paria. Han var æresløs og kunne ikke ha tillitsverv. Han kunne heller ikke være vitne eller verge, ikke få borgerbrev, og ikke føre sak for å forsvare sin ære. Ved hans død kunne ikke presten preke over ham, og ikke kaste jord på hans grav. Denne loven hadde tidligere blitt brukt mot Lofthus og Hans Nielsen Hauge, og var trukket fram igjen for å ramme Soelvold. Bondeopposisjonen tok kampen opp mot begge disse lovene fordi de i prinsippet rammet all opposisjon. Den første av de omstridte lovene ble fjernet i 1842, den andre ikke før i 1845. Soelvold gjorde det i en rekke innlegg i Statsborgeren klart at han kom til å bli tapende part i denne kampen, men han ga også uttrykk for at han ville bære sitt martyrium med verdighet.

Det som kanskje rammet Soelvold enda hardere enn domstolen var angrepene fra kolleger i pressen i 1835. Jeg har allerede nevnt at en tidligere kollega og støttespiller, Sylvester Sivertson, vendte seg mot ham.

Her er noen av de kraftuttrykkene som stod på trykk i avisene: «en falsk Prophet», «en med Tryllekraft begavet Klapper-Slange», «tilhørende Nationens Udskud», «ganske ligegyldig ved at beplette Nationens og sine Medborgeres Navn og Ære», «en Stymper, en demagogisk Machinateur, en Person uden Anelse om Dannelse; (...) Vindmageren (med) (...) den jammerlige Middelmaadighed» (alle sitert fra Høverstad 1930: 235).

Angrepene fra pressen toppet seg rundt rettsprosessene, men startet alt i 1832, året etter at Statsborgeren begynte å komme ut. Soelvold tok til motmæle og skrev: «I Anledning af de mange Angreb der ere gjort paa mig i de offentlige Blade, opfordrer jeg herved Enhver, der har staaet i nogensomhelst Slags Forbindelse med mig til at overbevise mig om en eneste Forbrydelse eller Lovovertrædelse. Jeg forsikrer høitideligen: Hverken Skumlernes Angreb, Stimænds Overfald eller

Stormænds Trudsler og Løfter skal nogensinde rokke mig af min engang betraadte Bane. Sandhed og Pligt vil stedse vorde mig hellig, og intet i Verden skal kunne bevæge mig til at fornægte min Overbevisning» (sitert fra Høverstad 1930: 235).

Den 5. mars 1834 fikk forfølgelsen av Soelvold et autorisert uttrykk ved at myndighetene tok fra Statsborgeren retten til portomoderasjon.1

Soelvold selv startet etter dommen en omflakkende tilværelse hvor han bodde hos gamle støttespillere. Han livnærte seg en periode for et «honorar» han innkrevde blant bøndene i Hallingdal, fordi han gjennom sine skriverier hadde hjulpet dem til å bli kvitt den forhatte presten Carl Fredrik Gottvaldt. Thore Roksvold mener at Soelvolds reportasjer om Gottvaldt rent sjangermessig viser at Soelvold også må regnes som en av pionerene i utviklingen av den journalistiske reportasjen. Roksvold viser også eksempler fra Statsborgeren på gjengivelser av samtaler der vi også finner ansatser til det som senere skulle innarbeide seg som intervjusjangeren (Roksvold 1997: 36–40).

Soelvold hadde etter Statsborgerens undergang som mål å starte en ny avis. I desember 1836 troppet hans samarbeidspartner Per Christian Holbye opp hos boktrykker Risum i Kristiania og bestilte 500 eksemplarer av en abonnementsinnbydelse til en ny avis som skulle hete Fædrelandsvennen. Hovedstadspressen med Morgenbladet og Den Constitutionelle i spissen satte i gang en hetskampanje mot de nye planene, og påtalemyndighetene skapte vanskeligheter ved å reise tiltale mot boktrykker Risum, fordi han ikke hadde oppgitt navnet på trykkeriet i abonnementsinnbydelsen. Dette ble en prinsippsak som gikk helt til Høyesterett, som til slutt frikjente Risum.

Men på tross av motstanden kom Fædrelandsvennen ut med sitt første nummer 17. desember 1837. Design og innhold minnet om Statsborgeren, men innholdet var mer forsiktig og var mindre politisk. Redaksjonen var anonym, men hovedstadspressen unnlot ikke å knytte Soelvolds navn til redaksjonen for å stigmatisere den. Redaksjonen hevdet fra starten av å ha 960 abonnenter, men hva det reelle opplaget var, er umulig å fastslå. Avisen prøvde å gjøre seg gjeldende ved valget i 1838, men på tross av iherdig agitasjon for et «bondevalg», gikk bonderepresentasjonen ved dette valget tilbake, og embetsmennene gjenvant tapte posisjoner. Fædrelandsvennen drev for øvrig i valgkampen den eneste kjente kampanje for å få valgt Henrik Wergeland inn som stortingsrepresentant. Fædrelandsvennen fortsatte utgivelsen til sommeren 1839, men

Soelvold fratrådte redaksjonen alt i begynnelsen av 1839. Den siste tiden ble avisa Fædrelandsvennen redigert av Georg Frederik Krogh, som også var delaktig i et mislykket forsøk på å relansere Den Nye Fædrelandsven.

Soelvold gikk nærmest under jorden i forbindelse med rettssaken mot ham, før endelig dom var avsagt. På tross av at den siste saken endte med frifinnelsen var hans rykte ødelagt, og han var økonomisk ruinert. Han gjorde et siste forsøk på å påvirke den politiske prosessen ved å gi ut en bok i forbindelse med valget i 1841 under tittelen «Om Storthingsvalg. Nogle ord til Norges Stemmeberettigede Borgere». Han skrev også i andre aviser, og hadde bl.a. et innlegg i Bergens Stiftstidende 26. september 1840, der han advarte mot «at vælge Præster o.a. Aristokrater til Storthingsmænd», og her ender de siste sporene av Soelvolds journalistiske karriere.

Dette er også det siste vi vet om hans offentlige virke. Han dukker først opp igjen i protokollene til Akers fattigstyre, der det går fram at Peder Soelvold «haltet rundt i Kristianias gater», og at politiet måtte ta hånd om ham. Han ble anbrakt på Mangelsgaarden arbeidsanstalt som vever. Men heller ikke der ville de ha ham, og den 1. mars 1846 måtte fattigvesenet hente ham. Soelvold ble «bortsatt som fattiglem» for tre og en halv spesidaler i Sørkedalen, og endte sine dager 5. mars 1847, bare 48 år gammel. Han ble lagt i en navnløs grav i gamle Aker kirkegård uten at hovedstadspressen nevnte hans bortgang med et ord (Munthe 1907: 122–128).

Man kan diskutere Soelvolds metoder, og målt med moderne presseetiske normer faller han igjennom, fordi han trykte ting han burde ha skjønt eller visst ikke kunne dokumenteres. For Soelvold var det imidlertid effekten av journalistikken som var det viktigste. Han var utvilsomt en pioner når det gjaldt uredd, kritisk journalistikk rettet mot makthaverne, men Soelvold så mer på seg selv som folkeopplyser, pedagog og politisk aktivist enn journalist (Vike 1999). Soelvolds skjebne er etter min mening et viktig eksempel på ytringsfrihetens begrensning i demokratiets barndom. En brysom politisk motstander ble fjernet fra den politiske debatten. En kan se klare paralleller til skjebnen til hans forløper og forbilde Kristian Lofthus og hans etterkommer Marcus Thrane.

Denne artikkelen bygger videre på det jeg skrev om Peder Soelvold i boken Norsk pressehistorie (Ottosen, Røssland og Østbye 2002).

Litteratur

Bastiansen, Henrik G. og Hans Fredrik Dahl (2003): Norsk mediehistorie. Oslo: Universitetsforlaget.

Bech-Karlsen, Jo (1991): Kulturjournalistikk – avkobling eller tilkobling. Oslo: Universitetsforlaget.

Berggren, B: (1989): Da kulturen kom til Norge. Oslo: Aschehoug Forlag.

Egeland, Kjølv (1979): Statsråd Kjølv Egelands tale ved avdukingen av minnesmerket over Peder Pedersen Soelvold 25. august 1979. Trykket i upublisert «Samling av manuskripter fra seminar om Peder Pedersen Soelvold på Ulefoss 21. oktober 1999».

Eide, Martin (2000): Den redigerende makt. Redaktørrollens norske historie. Kristiansand: IJ/Høyskoleforlaget.

Fiskaa, H. (1935): Den norske presse før 1850. I Norsk Bladeierforening 1910–1935. Bidrag til den norske presses historie. Oslo: Norsk Bladeierforening.

Giverholt, Helge (1982): Et tidens speil. Oslo: Statens Informasjonstjeneste.

Giverholt, Helge (1984): Norsk dagspresse i emning 1807–1815. Fredrikstad: Institutt for journalistikk.

Gjermundsen, Arne Johan (1989): Peder Pedersen Soelvold 1799–1847. Folkelærer og demokrat. Holla Historielag.

Helvig, Julie (2002): Statsborgeren under Peder Soelvold. Semesteroppgave ved Journalistutdanningen, Høgskolen i Oslo.

Husby, E. (1943): Den Constitutionelle. Et dagblad for hundre år siden. Kristiansund: N. Sverdrups Bokhandel Aksjeselskap.

Høverstad, T. (1930): Norsk Skulesoga. Oslo: Steenske Forlag.

Høyer, Svennik (1992): Et utkast til pressehistorie. Manuskript. Institutt for medier og kommunikasjon, Universitetet i Oslo.

Høyer, Svennik (1995): Pressen mellom teknologi og samfunn. Norske og internasjonale perspektiver på pressehistorien fra Gutenberg til vår tid. Oslo: Universitetsforlaget.

Kaasen, Asbjørn (1999): Rettsvesenet på Peder Soelvolds tid. Trykket i upublisert «Samling av manuskripter fra seminar om Peder Pedersen Soelvold på Ulefoss 21. oktober 1999».

Munthe, W.S. (1907): Statsborgeren og Peder Soelvold. Et bidrag til den norske pressens historie. Kristiania: Det Mallingske Bogtrykkeri.

Nissen, B.A. (1964): Vårt folks historie. Det nye Norge grunnlegges. Oslo: H. Aschehoug & Co.

Ottosen, Rune (1996): Fra fjærpenn til Internett. Journalister i organisasjon og samfunn. Oslo: Aschehoug Forlag.

Ottosen, Rune (2001): «Marcus Thrane – en undervurdert journalistpioner.» I Bastiansen, Henrik G. og Øystein Meland (red.), Fra Eidsvoll til Marienlyst. Studier i norske mediers historie fra Grunnloven til TV-alderen. Kristiansand: IJ/Høyskoleforlaget.

Ottosen, Rune, Lars Arve Røssland & Helge Østbye (2002): Norsk pressehistorie. Oslo: Universitetsforlaget.

Roksvold, Thore (1997): «Riss av norske avisers sjangerhistorie.» I Thore Roksvold (red.), Avissjangrer over tid. Fredrikstad: Institutt for journalistikk.

Raaum, Odd (1991): «Avsløringsoppdraget – en gammel historie.» Pressens Årbok 1991, 102–109.

Raaum, Odd (2001): «Pressefrihetens røtter og første nyttevekster.» I Bastiansen, Henrik G. og Øystein Meland (red.), Fra Eidsvoll til Marienlyst. Studier i norske mediers historie fra Grunnloven til TV-alderen. Kristiansand: IJ/Høyskoleforlaget.

Sætra, Gustav (1999): Peder Soelvolds forbilder. Trykket i upublisert «Samling av manuskripter fra seminar om Peder Pedersen Soelvold på Ulefoss 21. oktober 1999».

Tufte, Per Bernt (1999): Upublisert oversikt over 250 personer med direkte eller indirekte tilknytning til Peder Pedersen Soelvold og bladet Statsborgeren.

Ustvedt, Yngvar (1994): Henrik Wergeland. En biografi. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.

Vike, Halvard (1999): Peder Pedersen Soelvold og norsk opplysning. Trykket i upublisert «Samling av manuskripter fra seminar om Peder Pedersen Soelvold på Ulefoss 21. oktober 1999».

Wasberg, Gunnar Christie (1969): Norsk presse i hundre år 1820–1920. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.

Noter

  1. I midten av århundret oppstod det også en prinsippdebatt om spredning av offentlige kunngjøringer. Alt i 1857 omtalte Stortingets justiskomité «den utvidelse som bladlitteraturen i den senere tid har fått, og hvorunder hver by og hvert amt har et eller flere blad» (Giverholt 1982: 21).Dette satte også spørsmålet om offentlige kunngjøringer i et helt nytt lys. Så sent som i juli 1824 hadde Stortinget vedtatt en lov som lovfestet den rådende ordningen med publisering av annonser i Rigstidende og adresseavisene. I 1848 ble det klart at de etablerte adresseavisene etter hvert tapte i konkurranse med nyetablerte «fremadstormende» aviser, mange av dem lokalaviser, og det ble nødvendig med en omlegging hvis staten skulle følge prinsippet om å nå ut til flest mulig med sine annonser.