Tale ved overrekkelsen under konferansen «Medieforskning i globaliseringens tidsalder», Hotell Astoria, Trondheim 21. oktober 2004

Styret i Norsk medieforskerlag har vedtatt å innføre en hederspris. Det kommer neppe som noen stor overraskelse på noen når jeg sier at dette har skjedd etter et lengre internt ordskifte om hva som nå egentlig skulle være hensikten med en slik pris. Er ikke medieforskningen et kollektivt prosjekt? Hva oppnår man da ved å trekke fram enkelte individer framfor andre? Selv om vi som akademikere er blant ’de siste dagers ritualister’, ligger også anti-ritualismen sterkt i blodet på de fleste av oss – og vil nå ikke en slik pris lett føre til misstemning og baksnakking? Jo da, det vil den sikkert. Det også. Men samtidig bør den føre til noe mer. Vi i styret ønsker med denne prisen å markere at det norske medieforskningsmiljøet nå for alvor er blitt voksent – voksent i den forstand at feltet de siste 10–15 årene har fostret den første virkelig store generasjon medievitere (og da mener jeg ordentligemedievitere, ikke slike faglige bastarder som mange av oss over 40). Da synes også vi i styret at det er på sin plass at Norsk medieforskerlag, som jo selv nærmer seg de 30 år, ikke bare vedkjenner seg sitt opphav – det skulle bare mangle! – men også at vi som har nytt godt av pionerenes innsats er sjenerøse nok til å hedre innsatsen til de sentrale personlighetene som har

bygget opp og utviklet feltet for norsk medieforskning. Selvfølgelig er det vanskelig å være fullstendig overstrømmende og heltukritisk overfor de man har gått i skole hos. Men det skal i hvert fall gjøres et forsøk...

Tanken bak prisen, som for øvrig er ment å være en regulær pris, er med andre ord å hedre sentrale personligheter som har gitt særlig viktige bidrag i den institusjons- og miljøoppbyggingen som har resultert i dagens medie- og kommunikasjonsvitenskap i Norge. Andre kriterier som har vært viktige for å utpeke prisvinneren er at vedkommende bør ha gitt sentrale bidrag til den mediefaglige forskningen og gjort en innsats med å formidle medieforskningens innsikter til en

bredere offentlighet. I tillegg har det vært av betydning for priskomiteen at mottakeren fremdeles er virksom og i vigør på feltet. Det skal også innrømmes at priskomiteen har tatt visse ansiennitetshensyn. Og de som har sittet i komiteen som har utpekt prisvinneren er i tillegg til undertegnede, som har vært med i komiteen i egenskap av ledervervet i laget, redaktør i Norsk medietidsskriftErling Sivertsen samt følgende tre representanter fra den lokale arrangementskomiteen: Kathrine Skretting, Eiri Elvestad og Sara Brinch.

Den første hedersprisen deles ut til en av mediefagets pionerer i Norge. Han representerer den generasjonen forskere som kom til universitetet før studenttilstrømningen for alvor tok til på sent 1960-tall og tidlig 1970-tall. Han tilhører med andre ord den engere krets som tok sin magistergrad den gangen man, om ikke kunne telle alle magistere på en hånd, rimelig lett kunne holde oversikt over alle med slik utdanning i hodet. Om hva hans syn på 68-erne, som etter hvert trampet inn på campus og visste bestegentlig var, vites ikke sikkert. Men han har alltid vært klar i sin avvisning av marxismen og nesten like klar i sin omfavning av det liberale standpunkt. Så derfor er det sannsynlig at 68-ernes inntog nok provoserte denne medieforskningspioneren mer enn den stimulerte ham. Og hans faglige perspektiv tok da også klart farge av 1950-årenes dominerende paradigme. Han identifiserte seg med et empiristisk orientert vitenskapsideal, og en av hans tidligste tekster var en omfattende presentasjon av og forsvar for den senere så sterkt kritiserte kvantitative innholdsanalysen. Men leser man dette skriftet nøyere, vil man også se at resonnementet søkes utviklet i dialog med, ikke i opposisjon til, historisk metode. Deter ikke helt tilfeldig.

Hedersprisen går til professor emeritus Svennik Høyer, for hans bidrag i arbeidet med å institusjonalisere og bygge opp et miljø rundt mediefaget ved Universitetet i Oslo, for hans faglige bidrag om pressehistorie og kommunikasjon, og for arbeidet med å fremme medieforskningens innsikter overfor den bredere offentlighet.

Organisatorisk innsats

Etter å ha virket som assistent på Valgforskningsprogrammet og på Institutt på samfunnsforskning på 1960-tallet, ble Svennik ansatt som dosent ved Institutt for presseforskning ved Universitetet i Oslo, som han også var bestyrer for i flere perioder. Her

bygget han videre på den grunnsteinen nå avdøde Per Torsvik allerede hadde lagt ned (Østbye 1998). Til tross for få ansatte ble instituttet raskt et samlingspunkt for samfunnsvitere med interesser for studiet av mediene. Under Svenniks ledelse hentet instituttet inn forskningsmidler fra både Rådet for anvendt presseforskning og etterutdanning (som RAM het den gangen) og NRK. Søk i BIBSYS viser at det var på denne tiden det for alvor ble fart i publiseringen fra Institutt for presseforskning.

Ved Universitetet i Oslo har Høyer vært aktiv som lærer, veileder og inspirator for flere prosjekter og avhandlinger. I 1973 ble instituttet base for Maktutredningens mediedel, og dette prestisjefylte oppdraget preget mye av virksomheten ved instituttet resten av tiåret (Slaatta og Sæbø 1997). På samme tid sto Svennik også i spissen for det såkalte Østfold-prosjektet, som sysselsatte mange stipendiater og vitenskapelige assistenter og som satte medienes rolle i en lokal kontekst i forgrunnen.

Svennik har også vært redaktør for Pressens årbok. Dette var en viktig publiseringskanal for medieforskere i hele Norden på 1970- og 80-tallet, helt fram til Norsk medietidsskrift ble etablert. Høyer har vært aktiv i IAMCR og har selvfølgelig tatt sin tørn med verv her hjemme, både for Norsk medieforskerlag, hvor han satt som leder (eller formann, som det fremdeles het i 1979) og som medieforskningens representant i RAM. Og visste dere f.eks. at Høyer var vert for den første nordiske konferansen i medieforskning som ble holdt på Voksenåsen ved Oslo, i 1973? Til neste år finner den 17. nordiske konferansen i rekken sted i Århus!

Som alle profilerte akademikere har Svennik også vært omstridt. Det er ingen hemmelighet at oppstarten av Institutt for medier og kommunikasjon i Oslo, som jo var en viderefølging av Institutt for presseforskning, var preget av en viss tautrekking av vitenskapsteoretisk karakter på bakrommene. Men for oss som har kommet til på feltet etter dette, som studenter og forskere, har denne faglige kivingen faktisk hatt flere gunstige konsekvenser: vi er opplært i et fag som har vært erklært tverrfaglig, men som også har hatt rom for både paradigmestrid og uenighet. At denne faglige aktiviteten nå kan finne sted innen felles organisatoriske rammer og i et godt fagmiljø preget av nysgjerrighet på andre og ukjente perspektiver, har ikke minst Svennik sin del av æren for.

Denne nysgjerrigheten overfor det fremmede har også vært en viktig drivkraft bak Svenniks innsats for å utvikle et nærere samarbeid med de baltiske medieforskningsmiljøene.

Han har vært en pådriver for slikt samarbeid både i nordiske fora (hvor felles nordisk-baltisk doktorgradsutdanning har stått i fokus) og på instituttnivå. Så mens institusjonsutviklingen sto sentralt i Svenniks tidlige år, kom faglig samarbeid og miljøbygging gjennom dette til å oppta en større plass når Svenniks oppmerksomhet dreide i østlig retning etter 1989. Svennik, som var på besøk ’bak jernteppet’ i Tartu i Estland allerede på 1970-tallet, sto utover på 1990-tallet sentralt i arbeidet med å reetablere og videreutvikle medieforskningsbåndene over Østersjøen. Han har redigert flere tekstsamlinger om medieutviklingen og mediefagets utfordringer i et Baltikum på søken etter en ny kollektiv identitet etter Sovjetunionens fall. I Baltikum har han også vært en viktig inspirasjonskilde for miljøoppbyggingen og reetableringen av mediefaget da de på 1990-tallet skulle skrive alle sine lærebøker på nytt. En bedre anerkjennelse av dette arbeidet enn utnevningen av Svennik til æresdoktor ved Universitetet i Tartu, Estland i 2003, kan vanskelig tenkes.

Faglige bidrag

Som nevnt var Svennik Høyer opprinnelig godt plantet i 1950-tallets dominerende paradigme i norsk samfunnsforskning. Tenkemåten var markert preget av empirisme og et normativt ideal om at man måtte tilstrebe balanse og objektivitet, uten at det dermed er rimelig å karakterisere alt som ble gjort som uttrykk for positivisme. Svenniks magistergrad i statsvitenskap fra 1959, «Enkelte stiltrekk i avisenes lederartikler foran tre stortingsvalg», artikkelen «En transaksjonsmodell for studiet av pressen» og hans digre makroorienterte doktorgrad «Norsk presse mellom 1865 og 1965: strukturutvikling og politiske mønstre(fra 1977) er alle eksempler på det. Særlig de to sistnevnte arbeidene har vært innflytelsesrike. Artikkelen var et pionerarbeid i den forstand at den var tidlig ute med å anvende samfunnsvitenskapelige transaksjons- og byttemodeller i medie- og kommunikasjonsforskningen, mens doktorgradsavhandlingen har vært innflytelsesrik gjennom sin omfattende kategorisering og ordning av den norske avisstrukturen i en viktig hundreårsperiode preget av modernisering og urbanisering.

Svennik var også blant dem som jobbet tett sammen med Stein Rokkan, og jeg våger påstanden: Rokkans utviklingsmodeller satt varige spor i unge Høyer. Rokkans ånd svever i hvert fall over Svennik Høyers mest makroorienterte og

storslagne prosjekt: den pressehistoriske beskrivelse og forklaring av det norske avissystemet: Her ble betydningen av en rekke faktorer turnert, både sentrum–periferi, markedsbetingelser, det vekslende forholdet mellom politikk og presse, interne organisasjonsmessige forhold i journalistikken, opplagsspiraler, aviskonsum osv.

Etter etableringen av de nye medieinstituttene i Oslo og Bergen på 1980-tallet, ser vi et delvis omslag i Svenniks faglige interesser. Dette ble først varslet gjennom boka Små samtaler og store medier(1989), og senere i den artikkelen han selv sto for i antologien Media and Communication(1991) – som jo for øvrig var et festskrift til hans egen 60-årsdag. Det som kjennetegnet begge disse arbeidene var ikke først og fremst en vitenskapsteoretisk dreining, men snarere en (tilbake)vending mot selve kommunikasjonsbegrepet, som ble identifisert som et forenende tema for alle medie- og kommunikasjonsforskere. Dette har vært hans ståsted siden, selv om han fortsatt har denne uroen i seg «om hva faget ’egentlig’ er», som han skriver så sent som i 2002 (Høyer 2002: 30).

Samtidig har han fortsatt å utvikle den pressehistoriske analysen fra doktorgradsarbeidet både i tid og rom, gjennom den boka som på mange måter er hans livsverk: Pressenmellom teknologi og samfunn. Norske og internasjonale perspektiver på pressehistorien fra Gutenberg til vår tidfra 1995. Undertittelen sier vel det meste om ambisjonsnivået på dette verket!

Formidling og offentlig debattant

Det er, som også Hans Fredrik Dahl (2000) har påpekt, langt på vei Svenniks arbeid med å systematisere og katalogisere norsk presses utvikling som har konstituert «norsk presse» som studieobjekt for de mediehistorikerne som har kommet etter Svennik Høyer. Svenniks pressehistoriske arbeid har også, i kontrast til mye annen medieforskning, avtvunget stor respekt blant studieobjektene selv. Høyer er en forsker som både redaktører og journalister lytter til!

Og denne dialogen med journalister og pressefolk har gjort Svennik til en profilert medieforskerstemme i den norske allmennhet. Han har sittet i to offentlige dagspresseutvalg som begge har vært viktige for å levere medieforskningspremisser inn mot politikere og beslutningstakere. Indirekte har dette vært viktige forsvar for pressestøtten, som han også har forsvart i renere ord i den løpende avisdebatten. Og det vil jeg si,

Svennik, i dette arbeidet trenger Norsk medieforskerlag din stemme fremdeles. For selv om mye er usikkert her i verden, synes to ting sikkert: 1) Pressestøtten er medieforskere for. 2) Pressestøtten er regjeringen imot. La oss derfor slå et felles vern om pressestøtten, Svennik. For, som du også selv har formulert det: «Presse er kultur»!

Gunnar Sæbø forsker Institutt for medier og kommunikasjon, UiO, Postboks 1093 Blindern, 0317 Oslo, e-post: gunnar.sabo@media.uio.no

Litteratur

Dahl, Hans Fredrik (2000): «Gjort og ugjort i Norge». I Ottosen, Rune og Guri Hjeltnes (red.): Trenger vi en ny pressehistorisk satsing i Norge?Høgskolen i Oslo, Avd. for journalistikk, bibliotek- og informasjonsfag, 3–13.

Høyer, Svennik (1959): Enkelte stiltrekk i avisenes lederartikler foran tre stortingsvalg. Magisteravhandling i statsvitenskap, Universitetet i Oslo.

Høyer, Svennik (1964): Samfunnsvitenskapelig tekstanalyse.Oslo: Institutt for samfunnsforskning.

Høyer, Svennik (1973): «En transaksjonsmodell for studiet av pressen». Tidsskrift for samfunnsforskning14 (2), 81–105.

Høyer, Svennik (1977): Norsk presse mellom 1865 og 1965: strukturutvikling og politiske mønstre. Dr.philos.-avhandling, Universitetet i Oslo.

Høyer, Svennik (1989): Små samtaler og store medier. En bok om kommunikasjon mellom mennesker og med medier. Oslo: Universitetsforlaget.

Høyer, Svennik (1991): «According to media research: Does mass communication work?». I Rønning, Helge og Knut Lundby: Media and Communication. Readings in methodology, history and culture, 29–52. Oslo: Universitetsforlaget.

Høyer, Svennik (1995): Pressen mellom teknologi og samfunn. Norske og internasjonale perspektiver på pressehistorien fra Gutenberg til vår tid. Oslo: Universitetsforlaget.

Høyer, Svennik (2002): «Noen ideer bak kommunikasjons- og mediefaget». Norsk medietidsskrift9 (1), 29–56.

Slaatta, Tore og Gunnar Sæbø (1997): «Makten og Hernes – i evighet. Maktutredningens medieforskning i et faghistorisk perspektiv». Norsk medietidsskrift4 (1), 47–82.

Østbye, Helge (1998): «Nekrolog: Per Torsvik (1925–1998): Institusjonsbyggeren». Norsk medietidsskrift5 (2), 123–126.