Peter Larsen:Album. Fotografiske motiverOslo: Spartacus/København: Tiderne Skifter 2004

Med Larsen til kildene

Året er 1937. Walter Benjamin lever som flyktning i Paris. Han har vært i eksil siden 1933; i 1936 mistet han sitt tyske statsborgerskap. Han er lutfattig, kledd i tynnslitt, mørkt tøy med en jakke som stumper ved ermene. Han er bare 45 år, men håret er allerede i ferd med å bli grått ved tinningene. Han snakker langsomt, han beveger seg langsomt, han har vanskelig for å gå opp trapper. Av og til klager han over vondt i hjertet.

Det er medieviteren Peter Larsen som forteller. Et fragment til et portrett, men også en kommentar til fotografen Gisela Freunds bilde av Benjamin den gang da han satt bøyd over sine notater i det gamle Bibliothèque National i Paris. Det er åpningslinjene til «Tilbakeblikkets mulighet. Fotografihistorien ifølge Walter Benjamin», og det er ett av atten kapitler i en bok om fotografi og om tekster om fotografi – noe også denne kapitteltittelen gir klar beskjed om. I den foregående kapittelåpning leste vi: «Det står en artikkel om ’Fotografiet’ i Frankfurter Zeitung, den 28. oktober 1927. Den er skrevet av avisens kulturredaktør, filmkritikeren og essayisten Siegfried Kracauer.»

Forfatterens skrivemåte, de korte setningene og hans in medias res-teknikk fører effektivt leseren rett til problemet, til temaet. Begge disse essayistiske kapitlene er å finne i den siste av bokens tre tematiske hoveddeler: «Begynnelser», «Øyeblikk» og «Undertekster». Samme fortelleteknikken finner vi i tekstene om et utvalg fotografier i bokens andre del, «Øyeblikk», og i sistedelen, hvor forfatteren foretar nærlesninger av to eldre og to nyere tekster om fotografi. Åpningslinjene i kapitlet om et av Robert Franks fotografier er: «En ung kvinne fra Miami Beach, fotografert en gang på midten av 1950-tallet.

Hun har uniform på, er heisfører, jobber formodentlig på et eller annet fint hotell. Heisen har nettopp stanset, hun har åpnet døren, står og henger litt, faller hen, drømmer kanskje.» Også dette en beskrivelse av fotografiets motiv, men med spor av forfatterens tolkning; han antar at hun jobber på et hotell og at hun drømmer seg bort. Slike opplevelser av fortidige øyeblikk rammer et vesentlig trekk ved møtet med fotografi.

Det beskrevne album

I innledningen skriver Larsen at de fotografiene han har valgt å ta med i sitt Album, er der fordi de på et eller annet tidspunkt har «sagt meg noe». Men et slikt fokus på bildene er framkommet av en interesse for et medium som sosialt og kulturelt framstår som et visuelt punkt hvor den offentlige og den private hukommelsen fletter seg sammen. Det gir seg også til kjenne under lesningen av tekstutvalget i «Undertekster» og de temaene han har valgt å slå ned på i «Begynnelser»: Her er tekster leseren har støtt på tidligere, enten som referanselitteratur eller som tekster til bruk i egen forskning. Blant disse finner vi også eksempler på eldre tekster vi selv ikke har hatt tilgang til, men som vi har lest om, og hvor vår forståelse kan ha blitt forstyrret eller styrt av andre forfatteres lesning og tolkning. Selve beveggrunnen for dette bokprosjektet kan anføres som et ønske om å få diskutert og undersøkt ulike innganger til de helt grunnleggende spørsmål om hva et fotografi er, når det ikke bare betraktes som et bildehistorisk medium, men også som et kulturelt og estetisk uttrykk. Leseren presenteres for essayistiske innganger til store spørsmål om hva fotografiet er når det er betraktet som fragmenter i intellektuelle refleksjoner over mediets autentiske kraft. Og i denne prosessen støtter forfatteren seg til etymologien, mediehistorisk arkeologi og en overveiende semiotisk fundert bildeteoretisk analyse og kulturanalytisk kritikk i lesning av tekstene om fotografi. Ikke minst verdifull er derfor det som her får karakter av å være en korrigerende lesning av nyere og eldre fototeori og historieskrivning. Den funksjonen kommer blant annet klart til uttrykk i et omfattende noteverk. Og derfor fortoner store deler av boken seg også som et bildeteoretisk opprydningsarbeid hvor Larsen har nylest og nærlest Urtext – han har gått til kildene.

Et for boken representativt eksempel på dette kan være forfatterens behandling av Walter Benjamins ofte siterte, men

vanskelig tilgjengelige avisartikkel i Die Literarische Welt fra 1931 med tittelen «Liten fotografihistorie» (Kleine Geschichte der Photographie). At denne korte artikkelen i dag har fått en klassikerstatus, er resultatet av en interesse for Benjamins tekster som går tilbake til 1960-tallet. Siden den gang har den vært oversatt til flere språk og er publisert i en rekke tekstsamlinger. Når Peter Larsen vier innpå tretti av sine albumsider på en liten avisartikkel, som vi i dag endatil vet både inneholder faktafeil og ble utstyrt med en heller misvisende tittel, er det først og fremst fordi den fortsatt gir tankevekkende perspektiver på fotografier og fordi teksten gir et unikt innblikk i Benjamins refleksjon over dette mediets sosial- og kulturhistoriske muligheter. Et viktig genreanalytisk poeng er derfor karakterisering av artikkelen som «en krysning mellom en bokanmeldelse, en bokomtale og et essay», og et annet, forskningsmessig poeng er opplysningen om at Benjamins tekst i Die Literarische Welt opprinnelig var illustrert med åtte fotografier. La meg nevne at i mine hyller har jeg tre utgaver av artikkelen, men ingen av disse verken presenterer dette som en illustrert tekst eller opplyser om avisoppslagets opprinnelige layout. I Larsens behandling gjengis og behandles bildene slik de opprinnelig var plassert i teksten. Det viser seg å være vesentlig for forståelsen. I samme gate og like viktig er det opprydningsarbeidet han foretar i en artikkel som også fortoner seg som et patchwork av tekstsitater. For selv om Benjamin sporadisk opererte med kildehenvisninger, viser teksten seg også å inneholde en rekke passasjer som han ikke oppgir. Henvisningene til disse gir imidlertid nøkkelen til lesningen av «Liten fotografihistorie» som en intellektuell montasje. Når leseren her tilbys et innblikk i Benjamins til tider ugjennomtrengelige aforistiske uttrykksmåte, skyldes det Larsens presentasjon av illustrasjonenes og sitatenes funksjon i teksten, og ikke minst hans kritiske gjennomgang av artikkelens omfattende kommentarlitteratur.

Det moderne pionerfoto

Album er fagbok som forutsetter en akademisk interesse for fotografi som et velkjent, men bildeteoretisk problematisk medium. Lesere med slike interesser har i dag tilgang til en mengde bøker som på forskjellige måter dekker fotografiets tekniske og sosiale historie. De fleste og beste av disse er oversatte verker utgitt i stort format, rikt illustrert, med ypperlig

bildekvalitet og gode registre. For studenten, underviseren og forskeren er dette uunnværlige håndbøker. Men når forfatter og forlag i år 2004 publiserer en bok om fotografi med tittelen Album, er man ute i et annet ærend enn å konkurrere med fagbøker i coffee table-format. Det er nemlig noe gammeldags med denne tittelen – og det er også poenget.

Bokens fremste verdi er, slik jeg ser det, at den tjener som en nøkkel inn til sentrale fotohistoriske og bildeteoretiske problemområder. Det gjør den fordi forfatteren har valgt å slå ned på forhold som også mediets oppfinnere, historikere, kunstnere og teoretikere selv har forstått som problematiske. For én sak er de mange problemene som lå bak de tidligste fotografiske bildenes tekniske og kjemiske eksperimenter. Disse fikseringsproblem­fortellingene om fotografihistoriens pionerer har vi lest mange av tidligere. I denne boken synes det derimot å være forståelsen av hvordan det fotografiske bildemediet kom til å spille en viktig rolle, også med hensyn til vår måte å tenke og forstå bilder på, som har utgjort forfatterens omdreiningspunkt.

Fotografiets pionerer og oppfinnere er derfor her satt i forbindelse med måter å tenke, beskrive, oppleve og forstå bilder på. Med en slik vinkling på historien er det ikke (nok en gang) franskmennene Niépce og Dauguerre som legger beslag på fortellingen, men derimot engelskmannen William Henry Fox Talbot. Også han en kjent figur fra fotohistorien, men i Album får han ikke status som innovatøren som føres sammen med de nevnte franskmennenes oppfinnelser. Her går veien i stedet om en langt mindre kjent engelsk fysiker og astronom ved navn John F.W. Herschel og hans anvendelse av ordet ’fotografi’ i en tekst han legger fram i Royal Society allerede 14. mars 1839. I Larsens utlegning om dette manuskriptets videre skjebne er ledetråden hele tiden hvordan mediets betegnelse kom til å innskrives i en refleksjon om fotografi som ’bildemessig representasjon’. Det er med andre ord ikke (den velkjente) diskusjonen om fikseringsproblematikken som legger beslag på presentasjonen, men hvordan ordet ’fotografi’ er tenkt som betegnelse på en ny bilderepresentasjon. Herfra går veien videre til en påfølgende historiserende diskurs hvor Talbot blir en sentral figur, ikke bare som pionerfotograf, men som forfatteren av The Pencil of Nature, som utkom heftevis i årene 1844–46. Lesningen av Talbots tekster er ikke med fokus på engelskmannens beskrivelse av den nye oppfinnelsen, men avdekker en forfatter som ga en beretning om en ny kunst –

The New Art of Photography. Og i analysen av Talbots tekstbruk av uttrykk som «the view is taken ...» i bildebeskrivelsene, og i hans beskrivelse av kamera ved hjelp av øyemetaforen, understrekes nettopp disse tidlige forståelsene av resepsjons-, persepsjons- og representasjonsproblematikkene knyttet til publikummerens møte med fotografi som et nytt bildemedium. I utskillelsen av Talbots behandling av fotografi både som et ’syn’ og et ’tatt syn’ bringer Larsen de innpå 160 år gamle problematikkene i kontakt med tanker som befinner seg innenfor kjerneområdet for dagens internasjonale fototeori. Når denne lesningen også kan avdekke en rekke paradokser i Talbots forståelse både av hva det fotografiske bildet er og hva det ikke er som bildemedium, er det fordi forfatteren her behandler originalteksten på bakgrunn av vår tids fototeoretiske interesser for nettopp resepsjons-, persepsjons- og representasjonsproblematikker.

Disse forskningsinteressene har imidlertid også gitt impulser til nye retninger innenfor fotohistorieskrivning. Man kan derfor også her snakke om en Critical History of Photography som skiller seg fra det man for anledningen kan kalle en Normal History of Photography. Sett i en slik historiografisk sammenheng rammes ikke Album av den kritikken som i løpet av de siste tiårene har vært rettet mot en fotohistorisk orientering som lider under mangelen av en kritisk hensyntagen til fotografiets spesifikke estetiske kvaliteter som bildemedium. Her analyseres fotografienes kontekster og ikke minst et representativt utvalg av de undertekstene som fotografiene er blitt utstyrt med i tidens løp – fra pioneren Talbots tidligste tekster om ’den nye kunsten’ til den nylig avdøde Pierre Bourdieus bruk av fotografiet i undersøkelsene av smakens sosiologi. Det dreier seg ikke her om en fotohistorisk oversikt, selv om det er en kronologi som strukturerer bokens tre deler, men en undersøkelse av fotografiets posisjon og funksjon både som et dokumenterende, autentifiserende og estetisk opplevelsesmedium som strekker seg fra tidlig 1800-tall og fram til det digitaliserte fotografiets inntreden.

Med Barthes til frisøren

I innledningen til bokens sluttnoter skriver forfatteren at «et par av tekstene» er publisert tidligere. Samtlige av de syv tekstene det dreier seg om er omarbeidet og gitt et nytt Album-format. To av disse dreier seg om semiotikeren

Roland Barthes’ undersøkelse av fotografi og kan brukes som en avsluttende vurdering av bokens kvaliteter med hensyn til gjenbruk av tekster publisert i fagskrift med en langt mindre utbredelse enn Album kommer til å få.

«Barthes hos frisøren» var opprinnelig en lang og svært omstendelig tekst – med undertittelen «Beskrivelsens problem. Eller: Den forsvundne signifiant» – publisert i det semiotiske tidsskriftet Livstegn (1992). Når Peter Larsen her har forkortet og innpasset denne til en bok om fotografi, er det ikke fordi den behandler Barthes’ utprøvende semiologiske orientering i etterskriftet «Myten, i dag» (Mythologies fra 1957), det synes derimot å være hovedpoenget i tidsskriftartikkelen, men fordi det er en tekst hvor Barthes lar nettopp et fotografi innta en helt spesiell rolle. Det var et foto han etter sigende hadde funnet på forsiden av et nummer av det franske ukebladet Paris Match og som han tilfeldig hadde fått i hendene da han en gang på femtitallet var innom frisørsalongen. Forfølgelsen av Barthes’ myteavslørende strategi i dette etterskriftet involverer i Larsens tekst også undersøkelser av andre Barthes-tekster, samt en oppklarende redegjørelse for Barthes’ tidligste semiologis teoretiske og vitenskapelige forutsetninger. Men «Barthes hos frisøren» har i bokversjonen også en ny undertittel: «Det fraværende fotografi» – og det er nettopp poenget: For referansen til og ikke minst fraværet av dette fotografiet i Barthes’ tekst kan i dag kanskje best forstås på bakgrunn av hans nye, men fortsatt bildesemiotiske lesemåte i det som skulle bli hans siste bok, essayet om fotografiet La Chambre claire fra 1980.

Larsen har igjen gått til kildene og funnet, ut fra beskrivelsen av forsidefotografiet på Paris Match, at Barthes’ eksemplar var nr. 326 for uken 25. juni–2. juli 1955. Og når leseren nå får se dette forsidebildet, avsløres det at det bildet Barthes beskriver i sitt avmytologiserende prosjekt, slett ikke stemmer overens med det faktiske motivet – motivet er endatil svært forskjellig fra den tekstlige motivbeskrivelsen. Hvordan motivet er, og en forklaring på hvorfor Barthes beskriver bildet som han gjør, får være denne anmeldelsens teaser. Men her leder det over på en siste bemerkning til behandlingen av Roland Barthes’ siste essay om fotografiet slik det gjøres i kapitlet «Over flaten, mot rammen».

Alle som har lest Barthes’ Mytologier har også lest om dette frisørnummeret av Paris Match. Men savnet av fotografiet har likevel ikke vært påtrengende plagsomt. Vi har kort og godt

godtatt at han har sett det han beskriver, for Barthes kritiske poeng lå den gang et annet sted. Men påtrengende irriterende er fraværet av det Barthes selv utpeker som det viktigste bildet i essayet om fotografiet fra 1980 det såkalte Vinterhagebildet. Det er derfor synd at Peter Larsen ikke følger opp en beslektet undersøkelse av Barthes unndragelsesmanøver i denne teksten, et essay som etter hvert også har fått status som en moderne semiotisk Urtext om fotografi. At Larsen ikke kan gå til kildene for å finne dette fotografiet, kan finne sin mest radikale forklaring i antakelsen om at dette fotografiet rett og slett ikke finnes. Det er nemlig beskrivelsen av den effekten dette fotografiet, etter eget sigende, hadde på Barthes som betrakter, som er viktig her. Han trengte denne gang et slikt fotografi som hadde en slik skjellsettende effekt for at han kunne ringe inn fotografiets essens hva fotografiet var i seg selv. Forfatteren kunne oppdatert Over flaten, mot rammen som tematisk oppfølger av det foregående Barthes-kapitlet (det bygger her hovedsakelig på en engelsk versjon fra 1990). Det kunne åpnet for en mer omfattende behandling av Barthes siste bidrag til litteraturen om fotografiet med en utdypende behandling av hans kjernebegrep Punctum i fotoessayet. I stedet stopper denne undersøkelsen med Barthes beskrivelser av hvilken effekt opplevelser av detaljer i det fotografiske motivet kan ha, noe som klart er et poeng innenfor denne bokens rammer. Men når dette anføres som et relevant savn, er det fordi det kunne ha utfordret forestillingene om at man kan beskrive fotografiets essens, som Larsen selv innledningsvis påpeker at det gjennom de siste årene er blitt stadig vanskeligere å opprettholde. Det Punctum som ikke henviser til opplevelser av detaljer, men til opplevelse av tid, utpeker Barthes som en kvalitet ved møtet med alle fotografier. Og dette er et resonnement som er utviklet i Barthes møte med slike fotografier som Peter Larsen konsekvent forholder seg til gjennom hele boken. Den siste innvendingen hindrer meg likevel ikke å mene at Album. Fotografiske motiver er den mest innsiktsfulle og velskrevne boken om grunnleggende fototeoretiske problem studenter og forskere i dag tilbys på et nordisk språk.