Med dette nummeret markerer Norsk medietidsskrift sitt 10-årsjubileum. Heller enn å feire oss selv, betrakter vi denne milepælen som en mulighet til å revitalisere tidsskriftet.

Våre lesere vil i første omgang registrere to viktige endring­er. Fra og med dette nummeret inngår tidsskriftet i Universitetsforlagets portefølje, og dette nummeret vil følges av ytterlige tre utgivelser i 2004. Den første endringen betyr at tidsskriftet vil dra nytte av erfaringer og kompetanse i det fellesskapet landets største utgiver av fagtidsskrift representerer. For redaksjonen vil endringene bety en forbedret mulighet til aktivt å hente inn mer stoff, og ikke minst vil det gi en raskere rotasjon på bokmeldinger og debattstoff. Begge disse stoffområdene vil ha høy prioritet for oss i redaksjonen, og vi ønsker at Norsk medietidsskrift skal være et forum der medieforskere og medieinteresserte kan holde seg orientert om aktiviteter innen feltet. Vi håper med denne omleggingen å være et mer aktuelt og tilstedeværende tidsskrift.

En konsekvens av omleggingen er at vår tradisjon med temanumre tones ned. Tidsskriftet vil noen ganger ha et tema, og andre ganger komponeres av artikler som ikke har tematiske koblinger. Dette nummeret representerer slik også en ny form hvor redaksjonen ikke har lagt et fast tema på forhånd, men hvor artikler som står til hverandre, legges i samme nummer. Denne utgaven har tre artikler med humanistisk medieteori som utgangspunkt, og det er typisk for dreiningen i dette feltet at alle tre gjør det med mediespesifikke premisser, slik at én artikkel omhandler filmmediet, én det trykte ordet og lagringsmedier generelt, og den siste har vekt på det auditive.

Vi kan denne gangen presentere en norsk artikkel basert på teori fra den sentrale film- og medieteoretikeren Vivian Sobchack, som innledet under Den 16. nordiske mediekonferansen i Kristiansand i august 2003. Margrethe Bruun Vaage diskuterer i sin artikkel hvordan tilskuerens sansninger er viktig for forståelsen og opplevelsen av Knut Erik Jensens Stella Polaris ved bruk av Sobchack og Deleuze. Hun skriver at lydene i filmen er tankevekkende på grunn av en bemerkelsesverdig livaktighet - det er som om det er noen som husker, likevel er vi ute av stand til å avdekke stabile subjekt i denne tilsynelatende forvirrende fortellingen.

Bruun Vaage forstår i tråd med Sobchack filmatisk persepsjon som teknologisk forskjellig fra vår kroppslige persepsjon. Vår menneskelige persepsjon sentraliserer inntrykk synestetisk, mens sanseinntrykkene i en film er fragmenterte,

løsrevne, asentrerte og asituerte, hevder Bruun Vaage. Hvordan kan filmerfaringen da vekke hele sanseinntrykk? Med utgangspunkt i slike problemstillinger, belyser artikkelen en av norsk filmhistories mest spennende filmer, men gir også en innføring i moderne filmteori.

Mens Bruun Vaages artikkel er et eksempel på en analytisk tilnærming basert på medieteori, går Lars Nyres artikkel et steg opp ved å vektlegge en hermeneutisk medieteori per se. Hvilken betydning mediet selv har i kommunikasjon, kan sies både å være et tilbakevendende tema i medievitenskapen og et sentralt paradigme i dagens teori, - men har denne interessen gitt en påkrevd fornying av medievitenskapen? - spør Nyre. Også Nyre legger vekt på persepsjonens betydning for vår bruk av mediene, men hevder samtidig at begrepet persepsjon i for liten grad har fått innflytelse på teorien om medieforståelse. Forfatteren drøfter i sin artikkel hvorfor persepsjon har en lav status i humanistisk forskning, og legger deretter fram momenter til en teori om den perseptuelle opplevingens betydning for mediebrukerens forståelse. I den første delen går Nyre i rette med tekstbegrepets status, og med basis i lydens og lyttingens kroppslige dimensjon drøfter han hvordan særtrekk ved mediene og menneskelig persepsjon virker sammen. Nyres posisjon framstår slik som fenomenologisk og inspirert av Maurice Merleau-Ponty, som igjen er sentral i Vivian Sobchacks teoretiske fundament.

Vi introduserer med dette nummeret en ny spalte som vi har kalt «Utaskjærs». Med dette litt uærbødige navnet vil vi rette blikket ut over den vanlige trygge leia og presentere ­medieforskning fra andre steder enn der vi vanligvis holder blikket. Med dette mener redaksjonen både medieforskning som foregår utenfor det tradisjonelle medieforskermiljøet og utenfor det nordiske eller det angloamerikanske språkområdet. Hvor godt kjenner vi tysk, fransk eller ungarsk medieforsk­ning? For dårlig, mener vi i redaksjonen, og da har vi ennå ikke engang nevnt medieforskning som foregår lenger borte fra våre holmer, men det vil vi altså prøve å få til i denne spalten. Formen på spalten vil variere; noen ganger kan dette være et intervju med en forsker, presentasjon av en bok eller tradisjoner i et land osv. Redaksjonen er takknemlig for innspill som kan gjøre denne spalten relevant og variert.

Denne gang presenterer vi den tyske litteraturforskeren Friedrich Kittler ved Humboldt Universität i Berlin i «Utaskjærs». Litteraturforskeren Knut Ove Eliassen beskriver

Kittlers forfatterskap som en gradvis bevegelse fra litteraturvitenskap over til medieteori, estetikk, kulturstudier og teknologihistorie. Kittler har skrevet om Goethe, Schiller, Novalis, Hoffmann, Rilke m.fl., men også om Thomas Pynchon og Bram Stoker. Mer uvanlig for en litteraturforsker er hans kompetanse i informatikk og matematikk, framhever Eliassen, og mange av hans skrifter på 90-tallet reflekterer hans interesse for og tekniske innsikt i computere. Kittlers arbeid blir nå studert av norske forskere som fokuserer på medieteknologi, slik som NFR-prosjektet «Estetiske teknologier» ved NTNU, hvor nettopp litteraturforskere og medieforskere arbeider sammen. Kittlers arbeid må også kunne rubriseres som medieteori, og via Marshall McLuhans vekt på kommunikasjonsformenes egenbetydning blir den tematiske ringen mellom artiklene sluttet.

God lesning.

Anne Gjelsvik