Terje Gaustad1 hevder at jeg går inn for at «beskyttelse av opphavsmenn settes til side for allmennhetens frie tilgang til innholdsproduktene». Dette er feil. Jeg går inn for begge deler. Nærmere bestemt er jeg tilhenger av (kontinental) europeisk opphavsrett og ikke av amerikansk copyright. Europeisk opphavsrett består av to deler, ideelle rettigheter og økonomiske rettigheter, som i Norge er nedfelt i Åndsverkloven (ÅVL). Amerikansk copyright ligner på den europeiske eneretten til økonomisk utnyttelse som opphavsrettsinnehaver har, og de to opphavsrettstradisjonene nærmer seg hverandre men har viktige skiller.

Copyright er direkte orientert mot det å styre kopiering av et verk, eller eksemplarfremstilling, mer enn selve den økonomiske utnyttelsen av verket. Denne forskjellen er viktig f.eks. ved privatpersoners gratisspredning eller deling av verk.

En annen forskjell mellom copyright og europeisk opphavsrett er at alle copyright-rettigheter kan fraskrives ved avtale, og copyright innebærer ingen ideelle rettigheter. Europeisk opphavsrett er tradisjonelt mer orientert mot skaperen av verket (og etterhvert utøveren), mens amerikansk copyright er mer orientert mot utgiveren/distributøren. Amerikansk copyright innebærer at skaperen kan gi fra seg (selge eller bli fraranet) mange flere rettigheter enn etter europeisk opphavsrett. Dermed er husmannskontrakter lettere å gjennomtvinge i USA. Dette betyr at jo mer europeisk opphavsrett blir amerikanisert, jo mer blir europeiske forfattere, komponister, og andre skapere husmannifisert.

Ved å blande sammen opphavsrett og copyright, kan Gaustad fremstille meg som motstander av opphavsrett og skape og brenne en rekke stråmenn i mitt navn.

Opphavsrett vs. eiendomsrett

Gaustad hevder at opphavsrett generelt og copyright spesielt er en form for eiendomsrett og at dette er den vanlige oppfatningen av dem. Dette er ikke bare feil, det er historieomskrivning. For copyright må vi se på amerikansk historie der grunnlovsfedrene eksplisitt tok avstand fra ideen om at copyright er eiendomsrett, og sier: «To promote the progress of science and useful arts, by securing for limited times to authors and inventors the exclusive right to their respective writings and discoveries;»2. Dette har blitt fastholdt ved senere endringer i loven. Et godt eksempel er Macaulays kjente tale i House of Commons 18413, som er bemerkelsesverdig fremsynt og høyaktuell i sin diskusjon av problemene som ville oppstå dersom det skulle feste seg en oppfatning om at copyright er eiendom. Dette har først begynt å skje for alvor i senere tid, og vi ser idag alle problemene som Macaulay spådde4,5 (og noen til, som f.eks. tekniske sperrer og lovbeskyttelse av disse).

Eiendomsrett er en anerkjennelse av at den som har skapt noe er den rettmessige eieren av skaperverket, og har enerett til å tjene penger på det, inntil han eller hun inngår avtaler med, selger eller gir bort denne til andre. Eksklusiv eiendomsrett er den logiske løsningen på knapphet. Fysiske ressurser er begrensede, kan ikke brukes av mange på en gang, slites ned, og koster penger og/eller arbeid å erstatte. Her har vi altså å gjøre med to forskjellige ting. Den ene er anerkjennelse av skap­ende innsats som årsak til at åndsverket finnes og ønsket om å fremme og belønne denne, den andre er eksklusivitet, som kun er løsningen på et logistisk problem, nemlig knapphet. I den fysiske verden har disse to hittil alltid hørt sammen, fordi alle fysiske ressurser er begrensede.

Ikke bare er eiendom og eiendomslover helt forskjellig fra copyright og opphavsrettslover (fordi førstnevnte må forholde seg til naturgitt knapphet). I tillegg er copyright en type regulering og begrensning av eiendomsrett, ved å begrense hva den rettmessige eieren av et eksemplar av et verk kan gjøre med sin eiendom.

Gaustad har en merkverdig og uforståelig utlegning om at eksemplarrettigheter skulle bety at eierskap av et eksemplar må være det samme som deleierskap i copyright, og prøver å tillegge meg denne bisarre tankegangen. Det virker som han ikke forstår hva et eksemplar er.

Når jeg eier en hammer, kan jeg fritt benytte den når jeg vil og hvor ofte jeg vil, på spikere fra enhver produsent, på spikere jeg lager selv, på andre ting enn spikere, jeg kan reparere hammeren dersom den går i stykker, og jeg kan lage nye hammere ved behov, som enten er like eller forskjellige fra den originale hammeren. Alt dette følger av mitt eierskap over hammeren; å eie hammeren vil si å ha disse rettighetene. Når jeg eier et eksemplar av et åndsverk har jeg i utgangspunktet akkurat de samme rettighetene, som utgjør mitt eierskap av eksemplaret. Men i dette tilfellet er min eiendomsrett likevel blitt begrenset når åndsverket er underlagt opphavsrett eller copyright. Derfor er opphavsrett og copyright begrensninger av eiendomsretten, og disse begrensningene forutsetter en statsmakt for å kunne opprettholdes, ellers var det jo bare å gjøre som man ville med eksemplaret. Vi godtar altså noen lovbestemte og spesifikke begrensninger i eiendomsretten over eksemplarer, og grunnen til at disse begrensningene er innført og godtas er for å gjøre det lettere for dem som skaper, utøver og produserer åndsverk å kunne leve av sin skapende virksomhet. Av dette følger at slike lovbestemte begrensninger bør være så lite omfattende og plagsomme som mulig, og for å beholde dem må det være klart at de fremmer det formålet de ble innført for: å fremme og belønne kunst, vitenskap og annen skapende virksomhet. Copyright var altså en policy, og ikke en eiendomsrett.

Opphavsrett generelt og copyright spesielt har alltid dreid seg om å regulere inntektsstrømmene som oppstår fra åndsverk, og i forlengelsen av dette også kopiering eller eksemplarfremstilling, fordi dette har vært historisk assosiert med inntekter. Altså: Å lage en kopi eller et eksemplar var en arbeidsintensiv og kostbar prosess, det var utenkelig å gjøre dette uten å ønske å tjene penger på det, derfor oppsto en historisk kobling mellom det å kopiere og det å tjene penger på et verk, og slik oppsto copyright i USA. Heller ikke i Europa ble opphavsrett oppfattet som eiendomsrett.

Norske opphavsrettsjurister og lærebøker i immaterialrett eller infomediarett bruker ikke det misvisende og villedende uttrykket «intellektuell eiendom». De bruker begrepet «intellektuelle rettigheter» eller «immaterielle rettigheter», nettopp for å unngå sammenblanding med eiendomsrett.

I dag er kopiering så enkelt og billig at mange vil gjøre dette uten betaling som deling av kultur. Derfor må vi idag skille klart mellom retten til å kopiere, og retten til å tjene

penger på et verk, for dette blir mer og mer to forskjellige ting. Vi bør fastholde en generell økonomisk enerett, slik vi har i den europeiske opphavsrettstradisjonen, men redusere og om mulig avskaffe copyright. Copyright skaper en kunstig knapphet der ny teknologi muliggjør en «overflod» eller avskaffelse av knapphet. Avskaffelse av knapphet er og har alltid vært et uttrykk for fremgang og utvikling i samfunnet.

Eksemplarkontrollparadigmet

Det er én bestemt forretningsmodell som søkes kombinert med en slik kunstig knapphet, og det er den vi kan kalle Eksemplarkontrollparadigmet, altså ideen om at:

  1. Inntekter kan eller må komme fra salg (eller helst utleie) av eksemplarer.

  2. Ethvert eksemplar som det ikke betales for, er tyveri.

  3. Derfor må alle eksemplarer kontrolleres (og ev. overvåkes).

Denne forretningsmodellen er ikke nødvendigvis ille i et samfunn der det er komplisert og kostbart å lage eksemplarer eller kopier (selv om det også der finnes mange andre mulige inntektskilder), og der folk ikke er i stand til å utøve retten til privat kopiering og derfor ikke savner den. Men i dagens samfunn er denne forretningsmodellen på god vei til å bli økonomisk avlegs, og politisk fører den til merkantilistiske privilegier og spesiallover, og kamp og nærmest krigføring (bl.a. søksmål) mot kunder og deres rettigheter, samtidig som den hemmer eller forkrøpler ny og innovativ teknologi (f.eks. DAT-spillere, DVD-brennere, DataPlay, fildelingsnett), på samme tid som den fremmer frihetsfiendtlig og rettighetskrenkende teknologi som DRM.

Dessuten kan ikke Eksemplarkontrollparadigmet gjennomføres uten å innføre et totalt overvåkningssamfunn, der all kopiering, avspilling og all annen bruk av alle eksemplarer overvåkes, logges og kontrolleres, og der folk fratas råderetten over sine datamaskiner. Det er skremmende at distribusjonsmonopolene, i samarbeid med Microsoft, går inn for slike løsninger6 istedenfor å vurdere andre forretningsmodeller.

Globalt rettighetstyveri

Når eksemplarrettighetene7 fjernes, har kundens eiendomsrett til eksemplaret reelt blitt opphevet. Eksemplaret tilhører i realiteten ikke lenger kunden. Da er det svindel å kalle den aktuelle transaksjonen for et salg av eksemplaret til kunden. I beste fall dreier det seg om en form for utleie; i verste fall dreier det seg om et kunstig monopol der kunden må betale for det samme produktet om igjen og om igjen og om igjen.

«Intellektuell eiendom» har derfor blitt et påskudd for å innføre eksklusiv eiendomsrett på et område der knapphet ikke finnes og ikke behøver å finnes, og der distribusjonsmonopolene er i ferd med å bli overflødige. «Intellektuell eiendom» blir ensbetydende med «eksklusiv rett til å krenke den alminnelige eiendomsrett».

Det er altså intet mindre enn den alminnelige eiendomsrett (til eksemplarer av alle typer verk) som er under angrep. Det er jo nettopp det eksemplarrettighetene er - eiendomsrettigheter over lovlige tilegnede (kjøpte eller donerte) eksemplarer av verk. For å kunne gjennomføre et slikt angrep, er distribusjonsmonopolistene nødt til å gjøre bruk av Orwelliansk nytale - derfor innskrenkes eiendomsretten i eiendomsrettens navn!

Ifølge Gaustad:

«Gjennom en politisk behandling må altså myndighetene finne den rette balansen mellom på den ene siden å fremme kreativ produksjon og handel gjennom beskyttelse og på den andre siden å sikre brukernes tilgang og effektiv bruk gjennom begrensinger i denne beskyttelsen. Dette er copyright-lovgivningens sentrale økonomiske problem»

Nei - slik ser det ut kun når man forveksler opphavsrett med Eksemplarkontrollparadigmet. Når man lar være å gjøre dette, ser man straks to ting: 1: At kreativ produksjon og handel kan fremmes uten å hindre brukernes tilgang og effektiv bruk. 2: At det å fremme brukernes tilgang og effektiv bruk nettopp fremmer både handel og kreativ produksjon. Handel fordi det er dette brukerne vil ha; kreativ produksjon fordi alle kreative mennesker er og må være storbrukere av åndsverk. Lett tilgjengelighet og gode betingelser for bruk og delekultur er derfor helt nødvendig for kreativ produksjon, og fremmer denne, slik vi ser både i historien og nåtiden8,9. Det finnes mange forskjellige mulige forretningsmodeller som ikke forutsetter eksemplarkontroll10.

Gaustad og distribusjonsmonopolene han forsvarer forsøker å fremstille det slik at Eksemplarkontrollparadigmet, som kun er en bestemt forretningsmodell, er det samme som opphavsrett eller opphavsrettens enerett, eller den eneste måten å praktisere eneretten på. (Selv ideer og lovtolkninger prøver de å få monopol på!)

Men Eksemplarkontrollparadigmet innebærer vesentlige endringer bort fra tradisjonell opphavsrett, og i retninger som opphavsrettens grunnleggere advarte mot. Det er altså Gaustad, og ikke jeg, som ønsker radikale endringer av tradisjonell opphavsrett. Jeg er stort sett fornøyd med tradisjonell europeisk opphavsrett og dens fint uttenkte balanse, men ønsker en gradvis endring bort fra copyright og eksemplarkontroll, slik at fri og billigst mulig deling av digitale verk i f.eks. fildelingsnett kan finne sted, mens skaperne kan belønnes via kollektive avgifter på dette, eller aller helst via forretningsmodeller som er uavhengig av eksemplarkontroll. I tillegg ønsker jeg et eksplisitt vern av leseretten, som uttrykk for eksemplar­rettighetene11.

Gaustad og monopolene ønsker derimot å oppheve og rasere balansen i dagens opphavsrett, slik at produsenter/distributører ender opp med å sitte på alle rettighetene. Gaustad forsvarer med andre ord et omfattende rettighetstyveri fra ikke bare eksemplareiere, men også fra skapere, utøvere og alle andre som påtvinges husmannskontrakter eller -betingelser av distribusjonsmonopolene.

En haug av stråmenn

Jeg har påpekt at å kopiere noe er noe annet enn å stjele, fordi å stjele betyr å fjerne noe fra den som eier det. Ifølge Gaustad betyr dette at da må jeg være for at TV-kanaler viser andre TV-kanalers programmer og andre former for republisering eller kommersiell utnyttelse uten tillatelse fra opphavspersonen. Mener virkelig Gaustad at det bare er tyveri som skal være ulovlig? Eller mener han at jeg tror det? Begge deler er selvsagt feil.

«Det kan dermed synes som om han forsvarer de «politisk-regulative privilegier» for det fysiske produktet, men ønsker å fjerne disse for det immaterielle produktet.» Dette er det mange på høyresiden i USA (liberalister og libertarianere)

som går inn for12, men jeg er som sagt tilhenger av europeisk opphavsrett.

«Som den 'økonodvergen' han antakelig var, for å bruke Gramstads eget uttrykk, argumenterte Beethoven for at dette var nødvendig for å sikre komponistene levelige vilkår for sin virksomhet.» Gaustads mangelfulle leseferdigheter viser seg her på to måter: 1. Han tillegger meg Eben Moglens uttrykk som jeg klart krediterte, og 2. han fordreier uttrykkets mening til å bety «tilhenger av opphavsrett» eller enda mer generelt «tilhenger av å tjene penger på sitt arbeid», som om Moglen eller jeg skulle være motstander av dette.

«Grunnet mangelen på slik opphavsrettslig beskyttelse var komponistene på denne tiden gjerne avhengige av velvillig innstilte rikfolk som av en eller annen grunn så seg tjent med å finansiere kunstnere. De fleste ønsker neppe igjen å la dette bli en hovedfinansieringskilde for kreativ produksjon.» Det er nettopp et slikt system Gaustads forsvar for «intellektuell eiendom» og Eksemplarkontrollparadigmet fører til, der rikfolk erstattes med globale underholdningsmonopoler og deres husmannskontrakter.

«Eiere av copyright - rettighetshaverne - blir referert til som «monopolistene» i Gramstads artikkel.» ... «Det blir således upresist og i stor grad misvisende å referere til rettighetshavere som «monopolister» slik Gramstad gjør.» Siden jeg mener at alle er rettighetshavere, blir det kuriøst å lese Gaustad beskylde meg for å i effekt mene at alle er monopolister, selv om dette jo langt fra ville vært det mest bisarre synspunktet Gaustad tillegger meg. Men her ser vi jo noe av Gaustads program: I den digitale verden skal vi ha to klasser, de som har/eier rettigheter, og de som ikke gjør det. Selvfølgelig er det ikke bare copyright-innehavere som har rettigheter. Europeisk opphavsrett og åndsverkloven definerer og beskytter rettighetene til både skapere, utøvere og produsenter av åndsverk, samt eksemplareiernes rettigheter og samfunnets interesser i tilgjengeligheten av verk. ÅVL beskytter altså både flere kategorier av opphavsrettsinnehavere enn Gaustad bryr seg om, og i tillegg beskytter den eksemplareiernes rettigheter over sine eksemplarer. Derfor ble f.eks. «DVD-Jon» ikke dømt, og ikke engang tiltalt for brudd på ÅVL, fordi ÅVL eksplisitt beskytter nettopp det han gjorde (å skaffe seg tilgang til sitt eget lovlig tilegnede eksemplar, velge avspiller, samt kopiere til privat bruk).

Norge har idag, før EUCD, en fremsynt, liberal, teknologivennlig og fornuftig åndsverklov. Likevel er det sterke krefter som prøver å endre loven og innskrenke retten til kopiering. Men retten til å kopiere (til forskjell fra kommersiell formidling og/eller republisering uten tillatelse), er både en viktig rettighet, en fundamental bærebjelke for friheten i et samfunn, og en avledet rettighet fra eiendomsretten (til eksemplarer). At Gaustad ønsket «DVD-Jon» dømt skyldig, illustrerer hva slags samfunn han ønsker seg - et samfunn der brukerne er rettighetsløse åndsproletarer som aldri får lov til å eie et eneste eksemplar.

Thomas GramstadElektronisk Forpost Norge (www.efn.no). e-post: thomas@efn.no

Noter

1. I Norsk medietidsskrift 2/2003

2. The US Constitution http://www.law.cornell.edu/constitution/constitution.articlei.htm

3. Macaulay, Thomas Babington: «A speech delivered in the House of Commons on the 5th of February 1841», http://yarchive.net/macaulay/copyright.html.

4. Research Exchange Vol. 8 No. 1 2003: «To Promote the Progress of Science and Useful Arts» http://www.ncddr.org/du/researchexchange/v08n01/1_promote.html

5. Stallman, Richard: «Misinterpreting Copyright» http://www.gnu.org/philosophy/misinterpreting-copyright.html

6. http://efn.no/tcpa-faq-no.html

7. http://efn.no/eksemplarrettigheter.html

8. Vaidhyanathan, Siva (2001): «Copyrights and copywrongs: the rise of intellectual property and how it threatens creativity». New York University Press

9. Litman, Jessica (2001): «Digital Copyright: protecting intellectual property on the Internet». Prometheus Books

10. http://efn.no/foredrag/ke15.html

11. http://efn.no/lovforslag.html

12. http://folk.uio.no/thomas/pl/ip/ke18.html