Norsk medietidsskrift har tatt initiativ til en debatt om tildeling av midler fra Norges forskningsråds programmer, deriblant Kommunikasjon, IKT og medier (IKT). I forrige nummer av tidsskriftet kom det til dels sterk kritikk mot programmene og de tildelinger som er foretatt til nå. Kritikken gikk blant annet på manglende prioritering av journalistikkfeltet og på et programopplegg som i liten grad var innrettet mot å få i gang forskning i høyskolemiljøene. Mange spark gikk til universitetene og kanskje særlig UiO. I dette innlegget skal jeg kort kommentere noen av de punktene som er kommet fram. Jeg konsentrerer meg om tre punkter: KiMs forhistorie, hva som tjener medieforskningen som forskningsfelt, samt noen generelle forskningpolitiske betraktninger.

Innledningsvis kan det være greit å avklare min habilitiet/inhabilitet. Jeg var med i et utvalg ledet av Knut Lundby som forberedte KiM-programmet. Jeg er med i en søkergruppe som har fått midler (Participation and Play in Converging Media, ledet av Espen Ytreberg). Jeg er dessuten prodekan for forsk­ning på HF-fakultetet ved UiO - en posisjon som gir god anledning til å tenke gjennom forskningspolitiske virkemidler og strategier.

Fra medieforskningprogram til KiM?

Generelt synes jeg medieforskningen har kommet godt ut i KiM-programmet. Vi har vært bredt representert i det forberedende arbeidet, vi er godt representert i programstyret, mange har fått penger. Likevel kan jeg godt forstå at mange er skuffet over fokuset på «nye medier», og det manglende fokuset på for eksempel journalistikk eller mediehistorie. Fra

Forsk­ningsrådets side ble de i de tidligste fasene antydet at det kunne bli aktuelt med et generelt medieforskningprogram. Dette skapte store forventninger. Blant annet på grunn av finansieringsmulighetene, ønsket Forskningsrådet etterhvert å lage et felles program for medieforskning og IKT. Fokus på IKT og sånt gir atskillig mer penger fra departmentene, i hvert fall så lenge Kulturdepartmentet ikke bryr seg om å bevilge penger til medievitenskapelig grunnforskning.

Vi som satt i den forberedende gruppa, diskuterte dette lenge og vel. Vi endte opp med å støtte tanken om et felles program fordi vi så at det ville bli et atskillig rikere og større program enn om vi skulle kjempe for et eget program for medieforskning. Dette er selvsagt en mager trøst for dem som har et forskningfelt som faller utenfor KiM-innretningen (og også utenfor KulFo). Jeg mener dette var det beste for medieforskningen som helhet, men dette vil det åpenbart være delte meninger om.

Hvordan styrke medieforskningens kvalitet?

Det er ikke bare KiMs faglige innretning som har ført til kritikk fra medieforskere. Enda flere er opprørte over virkemidlene som er brukt. I forrige nummer av tidsskriftet går flere hardt ut mot kravene for KiM-støtte. Lisbeth Morlandsstø fra Høgskolen i Bodø kaller virkemidlene «bevisstløse» og «rigide», og Forskningsrådet «sidrompa» og «konserverende». Også forskere fra andre høyskoler bruker sterke ord. Krav som at prosjektene skulle ledes av etablerte forskere, med solid forskererfaring og publisering i internasjonale vitenskapelige tidsskrifter/konferanser, oppfattes som sterkt urimelig. Likeledes kravet om at søkerne skulle ha internasjonale nettverk, at midlene skulle konsentreres, og at integrerte forskningrupper skulle favoriseres.

Det er åpenbart at disse kravene ikke uten videre favoriserer mindre høyskolemiljøer. Likevel synes jeg det er urovekkende at mange argumenterer så enøyd: Programmet favoriserer ikke våre miljøer, ergo er dette et dårlig program! Her synes jeg folk skal løfte blikket litt. Det overrasker meg at ikke de aktuelle personene i større grad ønsker å delta i en debatt om hva som kan heve medieforskningens kvalitet. Hvilke virkemidler skal brukes for å få fram forskningsmiljøer som kan hevde seg internasjonalt? Hvordan skape gode

intellektuelle sentra for medieforskning? Hvordan skape miljøer som er sterke nok til både å utføre forskningoppgaver, rekruttere studenter og bygge opp gode stipendiater? Hvordan utvikle noe som er mindre flyktig enn enkeltprosjekter? Hvordan bygge opp stabil kompetanse som varer utover prosjektperioden?

De virkemidlene som er valgt for KiM er valgt for å heve kvaliteten. Resonnementet har vært at det tidligere (bl.a. i SKIKT) ble spredt midler på mange miljøer og at dette var viktig for å bygge opp grunnkompetanse. Nå er det viktig å satse på kvalitetsheving og etablering av spissmiljøer. Dette er strategier som er velkjente og velbrukte innefor forskningpolitikken nasjonalt og internasjonalt. Mener kritikerne at disse målene er irrelevante? Eller er det virkemidlene som er lite egnet til å nå målene? Eller mener de rett og slett at det ikke er noe poeng med kvalitetsheving av norsk medieforskning? Alt som skjer er like bra så da kan pengene bare drysses utover?

Forskningspolitiske betraktninger

Mange høyskoler vil bli universiteter. Da må de satse mer på forskning. De innspillene som kom fra mange medieforskningsmiljøer i KiM-prosessen, viste lav bevissthet om forskningspolitikk. Mange av innspillene bar preg av en manglende vilje til å prioritere mellom områder - alt som kunne krype og gå av forskningsaktivitet ved institusjonen var nevnt som noe det burde satses på. Noen framhevet hovedfagsprosjekter som sentrale forskningsprosjekter. Slikt gir liten troverdighet. Om medieforskningsmiljøene vil styrke forskningen bør vel også skytset rettes mot egne institusjoner - og ikke bare mot finansieringskildene. Meg bekjent har alle vitenskapelige stillinger på høyskolene 45-50 % forskningstid i stillingene sine. Hvilke virkemidler brukes for for å sikre at all denne forskningstiden benyttes til å bygge opp erfarne forskere og forskergrupper?

Trine Syvertsen professorøøInstitutt for medier og kommunikasjon, UiO, postboks 1097 Blindern, 0317 Oslo. e-post: trine.syvertsen@media.uio.no