Lars Arve Røssland Kriminelt. Kriminaljournalistikk i norske populærmediumOslo: Universitetsforlaget, 2003

Viktig bidrag til en stueren kriminaljournalistikk

- Jeg er luta lei Orderud-saken. Mediene har totalt overspilt. Dekningen har gått ut over andre saker, som er av vel så stor betydning for publikum.

Nei, utsagnet kommer ikke fra en politisk korrekt, godt voksen medieforsker, sosiolog, kriminolog eller journalistlærer, men fra en 15-årig gutt fra Groruddalen i Oslo. Både han og de øvrige sju andre ungdommene fra hans klasse som

deltok i en undersøkelse om avislesing, hadde ført opp krim som den kategorien avisstoff de var absolutt mest opptatt av å lese. Under gruppediskusjonen etterpå sluttet alle seg stort sett til synspunktet om at det var blitt for mye Orderud. - Jeg leser heller en krimbok, sa en av jentene, som til gjengjeld etterlyste mer stoff om de kriminalsakene som foregår i nettopp hennes nærmiljø. Hvorfor? - Jo, fordi slike ting kan hende oss.

Kriminelt av Lars Arve Røssland viser det spennet kriminaljournalistikken representerer: Fra sensasjonsstoff som for eksempel Orderud-sagaen til oppslag som virkelig betyr noe for publikum, enten fordi oppslagene bidrar til en åpen rettsprosess og dermed blir en garanti for rettssikkerheten, eller fordi de bidrar til det Røssland kaller «kriminalservice»: Slike ting kan hende oss, så vi må ta våre forholdsregler. Hvordan skal vi unngå kriminalitetsfarer? Terje Rasmussen viser i boka Nettmedier (2002) til nettutgaver av aviser i California der man kan taste inn sin egen adresse, for så å få opp kriminal­saker som har tilknytning til området. Blir dette mon framtidens kriminalservice også her hjemme? Dette er et glimrende eksempel på at kriminaljournalistikken er avhengig av konteksten. Forhåpentlig vil aldri vi nå dit at en slik interaktiv kriminalservice blir en del av vår avishverdag.

Uansett: Kriminalstoffet appellerer - mer eller mindre - til alle aldersgrupper og alle sosiale lag fordi «det handlar om oss sjølve i ei eller anna overført tyding» (s. 57). Likevel (eller kanskje nettopp derfor) ser vi at kriminalstoffet, slik Røssland påpeker i kapitlet «Lavstatuskrim», ofte formidles som det han kaller «kriminalforfatterjournalistikk»: Intrigen, selve fortellingen, blir formidlet på en så skildrende og levende måte at fortellingen i seg selv blir målet, ikke middelet.

Hovedfrontene

Kriminelt bygger på Røsslands gjennomgang av krimoppslagene i Dagbladet, VG og TV2 i utvalgte perioder og av utvalgte saker. Boka er et vektig og tiltrengt bidrag til en fornyelse av debatten rundt kriminaljournalistikk. Som representant for den ene hovedfronten i debatten, viser Røssland til Pierre Bourdieu. Den franske sosiologen hevder i Om fjernsynet (1998) at ved å legge vekt på ulykker og kriminalstoff, ved å fylle den dyrebare tiden med tomhet, med ikke noe eller nesten ikke noe, blir vesentlig informasjon skubbet til side, inform­asjon som alle borgerne burde ha av hensyn til utøvingen av

sine demokratiske rettigheter. «På eitt nivå er det lett å vera samd med Bourdieu sin grunntone, at mykje kriminalstoff er så spekulativt at det hadde vore langt betre om det ikkje fanst, og at tida og spaltene var blitt brukt på meir høgverdig stoff. På den andre sida er det muleg å ta andre utgangspunkt, som at kriminalstoff både er interessant for folk flest, og at det burde gjerast langt meir interessant enn det som gjerne er tilfellet.» (s. 98). Lars Arve Røssland tar med andre ord kriminaljournalistikken på alvor; der andre før ham har gjort både lesere og journalister en bjørnetjeneste ved å heve pekestokken og rope «Fy, fy», går Røssland inn i den konkrete materien og viser gjennom en rekke eksempler fra VG, Dagbladet og TV2 at kriminaljournalistikken i disse mediene ikke er utelukkende sensasjonssøkende og spekulativ, faktisk så er den noen ganger både seriøs og viktig.

Etterlyser kritisk kriminaljournalistikk

Kriminaljournalister er ikke dummere enn andre journalister, og de ønsker i like høy grad som kolleger innen andre stoffområder, å bli «stoverein», som Røssland skriver. De vil bli tatt seriøst, og de vil drive med «legitim» journalistikk. «Den enklaste måten å søka legitimitet på er gjennom strategiar og teknikkar brukt i politisk journalistikk og i generell avsløringsjournalistikk,» påpeker Røssland (s. 95). Nå kan en jo, slik Lisbeth Morlandstø gjorde i Norsk medietidsskrift nr. 1/2003, stille spørsmålstegn ved hva som egentlig gir legitimitet til pressens kritiske oppdrag. Morlandstø argumenterer på en ganske overbevisende måte for at journalistikken generelt har kommet i vanskeligheter i forhold til de kravene som stilles til en kritisk virksomhet. Akkurat den debatten går Røssland ikke nærmere inn på, men han slår fast at populærmediene også vil være samfunnsorgan. De satser på sensasjoner, men også på det grundige bakgrunnstoffet. En populærjournalistisk ideologi hersker side om side med en mer tradisjonell presseideologi, med vekt på pressens samfunnsrolle som en arena for samfunnsdebatt, og som en 4. statsmakt.

Som eksempel på saker der kriminaljournalistikken spiller en viktig samfunnsrolle nevner Røssland Bjugn-saken, der pressen var et viktig korrektiv til politiets og påtalemaktens arbeid. Røssland etterlyser imidlertid indirekte nye eksempler på en kritisk kriminaljournalistikk. Med rette spør han (s. 101): «Kor lenge er det Bjugn-saka som skal vera helteeposet for

norsk kriminaljournalistikk?» I kapitlet «Høg legitimitet» viser Røssland til en rekke stoffkategorier som ingen stusser ved at mediene omtaler. Det gjelder for eksempler saker som er under etterforskning av Økokrim, det gjelder organisert kriminalitet, og det gjelder politisk kriminalitet (for eksempel rasisme, terrorisme, krigsforbrytelser, spionasje). Spesielt interessant er avsnittet om bakgrunnen for kriminalitet: sosial kriminaljournalistikk og kriminalstatistikkjournalistikk. Med henblikk spesielt på journalistikk- og mediestudenter kunne Røssland gjerne gjort enda mer ut av dette avsnittet. Til gjengjeld kunne han kanskje ha brukt mindre plass til Stena-Saga-rømlingen og til Per Ståle Lønning (s. 156-176). Kapitlet «Avsløring som metode» bør, med sin drøfting av spørsmålet om identifisering og av hvem som er offentlige personer, bli obligatorisk pensum for alle journaliststudenter - også de som ikke har tenkt seg en karriere som krimreportere, har mye å lære av dette kapitlet.

Kriminelle handlinger - hvorfor?

Den gruppen ungdommer som jeg innledningsvis viste til, er opptatt av språk og presentasjon i avisoppslagene. «Dere skriver så inn i helsike kjedelig», sa en jente, men la fort til at en del av krimstoffet var spennende skrevet. I tillegg til hennes opplevelse av at denne typen stoff angikk henne fordi det kunne hende også henne, var altså selve formidlingsformen en vesentlig grunn til at hun leste mer krimstoff enn andre typer stoff. Desto viktigere er det at utøverne av denne typen journalistikk oppøver evnen til å gå bak hendelsene for å fortelle hvorfor de skjer. Røssland viser til Henning Mankells politihelt, som spør «Hvad är det som händer med Sverige?» (s. 177). Krimjournalistikken har tradisjonelt vært betraktet som lite kostnadskrevende, men dersom pressen ønsker - og her tenker jeg ikke bare på populærmediene, men på pressen generelt - å bruke fortellingen som et middel til å få publikum til å forstå, så er det viktig å sette av ressurser som gjør journalistene i stand til å gå bak hendelsene. Den amerikanske journalisten Tom French fikk i 1998 Pulitzer-prisen for serien «Engler og demoner» i St. Petersburg Times (Florida). I vel et år drev journalisten research på hva som egentlig skjedde, og hva som egentlig var motivet da en ung familiefar ble anklaget for å ha drept tre turister - en mor og hennes to døtre. Serien har senere utkommet i bokform og Tom French må vel således

kunne kalle seg kriminalforfatterjournalist. Hans journalistikk bærer imidlertid langt fra preg av lavstatuskrim (jf. Røssland s. 63). Tvertom er «Engler og demoner» et utmerket eksempel på at også kriminaljournalistikken ivaretar en viktig rolle i samfunnet og bidrar til seriøs og interessant journalistikk.

Forbedringspotensial

Tom French - og vi kunne også finne norske paralleller som skriver i et litt mindre format - viser gjennom praksis at kriminaljournalistikken har et potensial når den tas på alvor. Lars Arve Røssland viser gjennom sin teoretiske tilnærming, konkretisert ved en rekke illustrerende eksempler, at det er en del som kan kritiseres ved dagens norske kriminaljournalistikk. Men først og fremst viser boka at denne journalistikken har et forbedringspotensial, i hvert fall dersom den tas på alvor. Viktig er det også at Røssland, ved å dra opp frontene i debatten rundt kriminaljournalistikken, har lagt grunnlaget for at det skal bli legitimt å bruke forskningsressurser på denne typen journalistikk, som rent faktisk fyller en stor del av publikums hverdag. Forskningen bør imidlertid omfatte pressen som helhet, ikke bare populærmediene.

«Eitt sentralt spørsmål er korleis ein kan nyansera perspektiva og analysane av sjølve kriminaljournalistikken, slik at ein betre kan skilja mellom skit og kanel,» skriver Røssland (s. 99). Boka til Røssland samt forskningen hans er i seg selv gode eksempler på bidrag til å nyansere perspektivene og analysene. Utfordringen nå er å holde debatten i gang og få Røsslands bidrag til å nå fram til alle som er opptatt av kriminaljournalistikkens funksjon, og til alle som ønsker å utvikle denne journalistikken så den klarer å skille mellom skitt og kanel. Det er i hele samfunnets interesse at forskningen på kriminaljournalistikk, herunder rettsjournalistikk, får legitimitet. For en forsker og formidler av Røsslands kaliber står oppgavene innen dette området i kø.

Anne Fogt høgskolelærer Høgskolen i Oslo, Avd. JBI, postboks 4 St. Olavs plass, 0130 Oslo. e-post: Anne.Fogt@jbi.hio.no