Hallvard Moe: Digitaliseringen av fjernsyn og allmennkringkastingens skjebne. Publikasjon nr 54. Bergen: Institutt for medie­vitenskap, 2003

NRKs digitale strategier

Hvilken framtid har allmennkringkastere som NRK i et digitalt fjernsynsmarked? Vil fjernsynet endres fra kringkasting slik vi kjenner det, til et individuelt tilpasset interaktivt system der enhver kan se det hun eller han ønsker når de vil? Vil i så fall allmennkringkastingens dager rett og slett være talte? Disse spørsmålene danner bakgrunnen for Hallvard Moes bok Digitaliseringen av fjernsyn og allmennkringkastingens skjebne.

Boka, som også er Moes hovedoppgave, behandler disse spørsmålene gjennom to hovedproblemstillinger. Den ene er relatert til teknologiens rolle i medieutviklingen: Står vi midt i en teknologisk revolusjon som styrer utviklingen, eller finnes det også andre forklaringsfaktorer? Mer spesifikt tar han så for seg NRKs utfordringer og strategivalg i forhold til digitalt fjernsyn når det gjelder valg av sendeteknologi og satsinger på tjenesteutvikling. Boka er altså svært aktuell. Digitalisering av bakkenettet står på den politiske dagsordenen, og kringkastingsreguleringene, som i stor grad har vært knyttet til bestemte sendeteknologier, utfordres av digitaliseringen som minsker forskjellene på sendenettene.

For å forstå betydningen av dagens teknologiutvikling, legger Moe et historisk perspektiv til grunn. Han forklarer framveksten av dagens sentraliserte kringkastingsmedier ikke bare som en konsekvens av en teknologi som la til rette for enveis kommunikasjon fra et sentrum til en periferi, men også som et resultat av elektronikkbransjens økonomiske interesser og

samfunnsmessige behov i det moderne samfunn. Teknologisk sett kunne nemlig fjernsynsteknologien blitt brukt til andre formål og organisert på andre måter. Med utgangspunkt i Raymond Williams' og Jostein Gripsruds arbeider viser Moe til at utviklingen av kringkasting skjedde parallelt med moderniser­ingen av samfunnet og en generell sentralisering av makt og ressurser i samfunnet. Moderniseringsprosessene innebar dessuten en større grad av sosial og geografisk mobilitet og dermed en svekkelse av gamle sosiale fellesskap og behov for dannelsen av en felles nasjonal identitet. Han argumenterer derfor for at organiseringen av fjernsynet slik vi kjenner det i dag er et resultat av flere faktorer, og ikke av teknologi alene. Dermed er det å forvente at heller ikke digitaliseringen vil gi en bestemt løsning, men at også flere andre faktorer vil spille en avgjørende rolle i forhold til hva slags fjernsyn vi vil få i framtida, og i forhold til hvilken rolle kringkastere som NRK kan spille.

Dette er det lett å være enig i. Moe gjør det muligens noe enkelt for seg selv ved å sette det ekstreme teknologideterministiske standpunktet om at teknologien styrer utviklingen, opp mot den mer realistiske posisjonen om at her er det åpenbart flere faktorer som spiller inn. Det finnes et vidt tilfang i litteraturen som diskuterer måter teknologien virker sammen med andre faktorer på. Gitt at flere faktorer spiller inn når fjernsynsmediets framtid formes - hvordan kan vi for eksempel forvente at digitaliseringen interagerer med økonomiske og politiske interesser når fjernsynets og allmennkringkasting­ens framtid formes? Legger teknologien begrensninger for utviklingen? Åpner teknologien i seg selv mye muligheter for allmennkringkastingen - og i så fall hvilke? Og hvilke andre interesser kan forventes å ha stor innflytelse på fjernsynets utvikling? Moe berører flere av disse spørsmålene, men i og med at debatten om teknologiens rolle framheves som et hovedformål med boka, kunne vi forventet en noe mer inngående teoretisk diskusjon av disse temaene.

En del mulige teknologiske føringer tas imidlertid opp i den mer empiriske drøftingen av utfordringer og strategivalg. Moe viser blant annet at selv om den egentlige motivasjonen for regulering av fjernsynsinnhold har vært kulturpolitisk motivert, har konsesjonskravene til TV2 vært begrunnet i frekvensknapphet i bakkenettet. Digitaliseres nettene, kan det bli plass til flere kanaler. Dermed kan digitaliseringen innebære at argumentet om ressursknapphet og dermed innholdsreguleringens legitimitet svekkes. Dette gjelder imidlertid ikke

NRK, som ikke har konsesjonsplikt. I forhold til NRK, som er bokas hovedfokus, hviler andre teknologirelaterte utfordringer. Disse er blant annet knyttet til NRKs muligheter til å bevare sin plass i markedet når teknologien muliggjør flere kanaler. Dessuten kan et mer individualisert fjernsynsmarked der man velger mellom programmer og tjenester istedenfor kanaler gjøre at kanalene i seg selv vil få mindre betydning. Moe analyserer på bakgrunn av dette sentrale strategiske valg NRK har tatt i perioden fra midten av 1990-tallet og fram til våren 2002.

For det første viser han hvordan NRKs strategier i forhold til valg av digital sendeteknologi har skiftet i løpet av denne perioden. I dag argumenterer NRK sterkt for at bakkenettet bør digitaliseres og har endog dannet selskapet Norges Televisjon sammen med TV2 for å gjennomføre denne digitaliseringen. Det samme standpunktet hadde de også midt på 1990-tallet. Argumentene den gang og i dag er svært like. Et digitalt bakkenett ses som nødvendig for at hele landet kan få digitalt fjernsyn fordi kabel- og satellittnettene ikke kan dekke hele landet. I en kort periode fra høsten 1999 inntok imidlertid NRK en annen holdning og gikk inn for en bredbåndsløsning der fibernett skulle være den viktigste distribusjonsformen. I denne perioden hadde NRK en generell tro på de nye teknologiske mulighetene digital-tv kunne gi og la vekt på de interaktive mulighetene i et bredbåndsnett. Da det viste seg å ikke være politisk vilje til å sikre bredbånd til samtlige husstander, snudde NRK og mente igjen at bakkenettet er en forutsetning for landsdekkende fjernsyn. Strategiskiftene Moe her dokumenterer er svært interessante og gir en nyttig påminning om at NRK ikke alltid har ment at en digitalisering av bakkenettet er det eneste mulige alternativet.

NRKs satsing på nye tjenester beskriver Moe som en ekspansiv strategi mot å bli et multimediehus. NRK har siden midt på 1990-tallet satset på nye kanaler og tjenester, på innhold og tjenester for alternative distribusjonskanaler (som web og mobiltelefon), og har hatt et stadig sterkere fokus på økt forretningsvirksomhet. Moe er skeptisk til om dette kan sies å falle innenfor NRKs allmennkringkastingsoppdrag. NRK derimot, begrunner strategien med at den indirekte vil fremme allmennkringkastingen. De mener de må være på nye arenaer med nye interaktive tjenester for å møte den konkurransen de mener vil følge av digitaliseringen og nye distribusjonskanaler. I hvilken grad NRK vil lykkes med sin ekspansive

strategi, er imidlertid avhengig av hvordan tjenestene mottas av publikum. Er de klare til å endre vaner fra fjernsynsseere til brukere av tjenester via fjernsynet og andre plattformer? Moe er skeptisk til at dette vil skje og mener fjernsynet slik vi kjenner det i dag fortsatt oppfyller en viktig sosial rolle.

Både NRKs skiftende strategier i forhold til sendeteknologi og NRKs multimediesatsing gir oss nyttige påminnelser om at teknologien ikke bestemmer hvordan digitaliseringen gjennomføres. Teknologien gir flere valgmuligheter, og det er politiske og strategiske hensyn som avgjør hvilke valg som tas.

Et lite moment til slutt: Hallvard Moe tar avstand fra teknologideterministiske påstander og konkluderer med at fjern­synets utforming i den digitale verden ikke blir revolusjonerende annerledes enn den vi kjenner. Sannsynligvis har han rett i dette. Paradoksalt nok er det imidlertid et underliggende premiss i boka at fjernsynet vil bli digitalisert. Sannsynligvis har Moe rett i dette også. Men, digitaliseringen i seg selv er heller ikke determinert av at digital teknologi er tilgjengelig. I hvilken grad fjernsynet digitaliseres, påvirkes også av økonomiske interesser og politiske valg. Denne debatten kunne også gjerne vært løftet fram. Men altså, boka gir et svært interessant innblikk i en periode der NRK posisjonerte seg i forhold til nye utfordringer, og viser på en god måte at flere forhold enn teknologi har betydning for fjernsynets utvikling.

Tanja Storsul postdoktor Institutt for medier og kommunikasjon, UiO, postboks 1097 ­Blindern, 0317 Oslo. -post: tanja.storsul@media.uio.no