Ketil Jarl Halse og Helge Østbye Norsk kringkastingshistorie. Samlaget 2003

80 års kringkasting mellom to permer

Den første samlede fremstilling av norsk kringkastingshistorie er kommet. Det Norske Samlaget har fått Ketil Jarl Halse og Helge Østbye til å påta seg å skrive en fremstilling av hele den norske kringkastingshistorien. Resultatet foreligger nå i form av en bok på 268 sider fordelt på åtte kapitler - kronologisk fremstilt fra begynnelsen i 1920-årene og frem til dagens sammensatte mediebilde med et mylder av radio- og TV-kanaler.

Boken møter utvilsomt et behov. Mediefagets etterspørsel etter pensumlitteratur er økende, og studentene trenger et slikt læreverk som gir en kortfattet oversikt over hvordan kringkastingen har utviklet seg i Norge. Hvordan forfatterne har løst sin oppgave er således av betydelig interesse.

Norsk kringkastingshistorie er med nødvendighet sekundærlitteratur, og skiller seg dermed klart ut fra førstegenerasjonsarbeider innenfor emnet. Boken gir egentlig ikke mye ny kunnskap, den kommer ikke med avsløringer og er heller ikke kontroversiell. Dens innhold er egentlig velkjent, ja, dens formål er først og fremst å gi en oversikt over den helhet som en bredt anlagt kringkastingshistorie er. Bokens viktigste fortrinn er at den samler og redigerer den store kunnskapsmengden om kringkasting til én sammenhengende fremstilling - og integrerer stoff fra kringkastingens eldre tider med de nyere mediesosiologiske studier. Når alt dette kommer innenfor to permer, oppstår en ny helhet, og det er først og fremst denne som er forfatternes eget bidrag.

For å løse denne oppgaven, bygger forfatterne dels på egen forskning, dels på andres. Om deres egen forskning: Halse har tidligere levert studier av radioens første tid, i 1920- og 30-årene. Østbye har skrevet en lang rekke sosiologiske arbeider om NRK siden hovedoppgaven i 1972. Tross denne

egeninn­satsen, er hovedtyngden av verket likevel basert på andres arbeid, slik forfatterne selv skriver i bokens forord. De nevner spesielt trebindsverket om NRKs historie, av Hans Fredrik Dahl (der jeg var medforfatter på siste bind). Og de sier at både fakta og resonnementer fra dette verket har preget deres fremstilling, selv der det ikke direkte er referert til dette verket.

På dette grunnlag har så forfatterne delt oppgaven i to: Ketil Jarl Halse skriver om den eldste perioden, tiden frem til 1960, mens Helge Østbye skriver om tiden etter 1960. På sett og vis faller boken da litt i to deler, den første skrevet på nynorsk, den andre på bokmål.

I første del får vi fortalt historien om radioens etablering på nytt. Halse gir en bred oversikt over emnet. Han har fått mye ut av sine studier av primærkilder fra denne epoken, ikke minst programbladet Hallo-hallo!. Halse vektlegger også radioens eldste tid litt annerledes enn Dahl. Programarbeidet gis fyldig behandling, med radioen som reportasjemedium osv. Halse er også påpasselig med å få frem at kringkastingen i sine første tiår ble sterkt preget av venstrefolk, med røtter i folkeopplysning, utdanning og målrørsle. Det gjaldt menn som riksprogramsjef Olav Midttun, kirkeminister Knut Liestøl (som utropes til NRKs far) og kringkastingssjef Kaare Fostervoll. Det skinner igjennom at dette er en kringkastingshistorie delvis sett fra Vestlandet - og det funker! I dette gir boken et korrektiv til det som ellers er så lett: å betrakte NRK på Marienlyst og nøye seg med det. Selvfølgelig er kringkasting en riksdekkende sak, med mange sentrale aktører fra ulike distrikter. En del kringkastingsforskning har kanskje blitt for sterkt oslopreget, og har derfor godt av et korrektiv der større deler av landet trekkes inn. Det er noe Halse får fint frem i sine kapitler.

Som innvending til bokens første halvdel kan en peke på at noen ganger er Halse nesten litt for nøye med å plassere referanser. Noen ganger kommer de nesten litt for tett. Dette blir tydelig når bokreferansene står i parenteser i selve teksten, og derfor blir svært synlige for leseren. Det forekommer også enkelte ganger en rekke referanser til samme verk på samme side, ja, noen ganger i samme avsnitt. Han bruker heller ikke alltid primærkilder som utgangspunkt når han skal gjengi sitater om viktige hendelser, slik som når radioens rolle 9. april 1940 beskrives gjennom et nokså perifert sitat av ingeniør Dagfinn Bernstein (s. 84). Ved slike steder blir bokens sekundærpreg tydelig. Her kunne det kanskje vært mer interessant å

ha hentet stoff direkte fra NRKs egne primærkilder for denne dagen?

Ellers gjennomgås forhistorien med BBC, 1920- og 1930-årene, krigsårene og radioens gullalder i 1950-årene i bokens første halvdel. Fremstillingen brytes opp av bokser med programoversikter, bilder, portretter av sentrale aktører osv.

Bokens andre halvdel gir oversikt over tiden fra 1960 til i dag. Denne behandles av Helge Østbye på en tredelt måte. Først et kapittel om NRK i indre konkurranse mellom radioen og det nye fjernsynet i 1960- og 70-årene. Deretter et kapittel om 1980-tallet der NRK får ytre konkurranse. Her går det fra Langslets frislipp til TV2-debatten. Siste kapittel vies så det som kalles duopolet, tiden fra 1992. Med betegnelsen duopol mener forfatterne forholdet mellom de to kringkastingssystem­ene: allmennkringkasting og kommersiell kringkasting.

Felles for de to delene er at fremstillingen er mer beskriv­ende og oppsummerende enn fortellende, og mer konstater­ende enn resonnerende. Få steder går forfatterne over til å benytte sitt stoff for å belyse et større problem gjennom en mer diskuterende og drøftende tilnærming. Gjennom hele boken kommer detaljerte oppsummeringer av emne etter emne. Det blir lærebok av dette, men neppe noen direkte spennende lesning. Kanskje boken burde hatt undertittelen En oppsummering?

I gjennomgangen av stoffet savner jeg referanser til flere sentrale arbeider innenfor kringkastingshistorie. Ikke minst gjelder det flere hovedoppgaver om NRK-fjernsynet: Sidsel Juell Theisens oppgave om Kvitt eller dobbelt og andre underholdningsformater i 1960-årene, Camilla Juell Eides fremstilling av Fjernsynsteatret, min egen om Dagsrevyens journalist­ikk i 1960-årene, Henriette Fossums oppgave om innføringen av NRKs trekanals radiosystem i 1993, Magnus Hodnes oppgave om TV-sportens historie osv. Jeg savner også omtale av det materialet om NRK-fjernsynets prøvesendinger i 1950-årene som Geir Totland har samlet (utgitt i boken Fra Eidsvoll til Marienlyst, 2001). Det kan ikke klandres forfatteren at det i siste kapittel brukes mye plass på forhistorien til TV2, bl.a. bygd på Trine Syvertsen og Eli Skogerbø. Men akkurat dette emnet er nylig blitt utvidet av Hans Fredrik Dahl og Rolf Høyer med boken Spillet om TV2. I den kommer den hittil bredeste fremstilling av hvordan TV2 ble til. Til senere ut­gaver av boken kunne den kanskje oppdateres noe her.

Under lesningen støtte jeg også på noen rent faktiske feil, som man dessverre finner i nesten alle slike bøker: spørreprogrammet Kontrapunkt begynte i norsk fjernsyn i 1967, ikke 1969 (s. 146). Reiseradioen startet sommeren 1963, ikke 1962 (s. 158). Nitimen begynte i 1965, ikke i 1964 (s. 158). Hans Heiberg ble sjef for Radioteatret i 1952, ikke 1950 (s. 110).

På side 180 står det at Kings Bay-saken var den første direktesendte overføring fra Stortinget. Nedenfor på samme side står det at den første TV-sending derfra fant sted 25. april 1963. Slike inkonsekvenser burde man ha unngått (Totlands hovedoppgave fra 1992 har oversikt over disse sendingene).

Noen steder reagerer jeg også på selve historiefremstillingen. På side 174 forekommer noe som er direkte feilaktig: Det hevdes at NRK ikke hadde sendt noen kontroversielle programmer i tiden like før Stortingets kanskje mest dramatiske NRK-debatt 6. februar 1975. Det er direkte galt. Og det er lite heldig at denne viktige debatten i NRKs historie dermed blir hengende i luften, som en plutselig overraskelse for alle, nærmest uten noe grunnlag i NRKs forutgående programmer. Hele høsten 1974 var det fullt opp av store skandaler rundt NRK, og så sent som 8. januar 1975 ble det på ny bråk om fjernsynets Midtøsten-programmer. Dette er behørig omtalt i bind 3 av NRK-historien. Det er bare å lese stortingsdebatten, så kan en derfra rekonstruere hvilke sendinger de egentlig snakket om. Stortingets debatt kom altså ikke som noen plutselig overraskelse, slik boken hevder, den var så å si forberedt gjennom en lang rekke programskandaler i NRK i tiden rett før.

En liknende misvisende tolkning gis på side 175: Der heter det at objektivitet «trolig» var blitt et vanskelig ord å håndtere. Det er grundig dokumentert at objektivitetsbegrepet rett og slett ble erklært dødt i NRK allerede i 1970, av sentrale medarbeidere som Heradstveit og Sørebø, og med kringkastingssjef Ustvedts støtte (bl.a. på NRKs Lysebu-konferanse tidlig i 1970). Da blir det ikke riktig å snakke om at objektivitetsbe­grepet «trolig» var blitt vanskeligere å bruke. Faktisk har objektivitetsbegrepet kun vært et ideal for NRK fra publiseringsreglene kom i 1967 og frem til dets død ble erklært i 1970.

Enda en ting jeg reagerer på er omtalen av Vietnamkrigen som en «mediebegivenhet». Det er ikke vanskelig å forstå hva forfatterne mener, men ordbruken er likevel uheldig siden ordet «mediebegivenhet» på norsk er blitt en slags oversettelse av det engelske «media event», som betegner store offentlige

begivenheter som overføres direkte i fjernsyn (slik Dayan og Katz har analysert dem). Disse rent faktiske feil bør rettes i senere utgaver av boken.

På den positive siden kommer at den løpende brødteksten er supplert dels med bilder, dels med korte rammetekster med nyttig bakgrunnsinformasjon. Ikke minst er det fint at forfatterne gir korte portretter av alle NRKs sjefer, fra Olav Midttun til Einar Førde. For studenter må det også være nyttig med fotnoter med tilleggsinformasjon, som på s. 265, der allmennkringkast­ingsrådets definisjon av begrepet allmennkringkasting er gjengitt. Bokser, tabeller og grafiske oversikter bidrar også med utfyllende opplysninger til den løpende fremstillingen.

En annen fin side ved boken er den pedagogiske nytte man kan ha av at teksten er supplert med en CD-ROM, med interessante lydkutt fra NRKs historie. De stammer fra NRKs CD-ROM Dette er Norge, som utkom for noen år siden. Gjennom disse eksemplene kan også vår tids studenter få høre historien utspille seg i lyd.

Tross enkelte faktafeil og andre innvendinger vil min samlede vurdering av Norsk kringkastingshistorie ende positivt. Det er etter mitt skjønn nødvendig at vi får lærebøker om de mange grunnleggende emner som mediefaget omfatter. Det viktigste som Norsk kringkastingshistorie bidrar med her, er å gi den helhetlige oversikten som ingen andre bøker hittil har gitt av dette emnet. Boken integrerer kunnskap både om eldre og nyere epoker innenfor norsk radio- og TV-historie, og når alt dette samles mellom to permer, oppstår en bok som helt sikkert vil bli nyttig for studenter som møter dette emnet for første gang.

Henrik G. Bastiansen stipendiat Institutt for medier og kommunikasjon, UiO, postboks 1097 Blindern, 0317 Oslo. e-post: h.g.bastiansen@media.uio.no