Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Visuell mediearkeologi

Gunnar Iversen er førsteamanuensis, Institutt for kunst- og medievitenskap, NTNU

Pelle Snickars Svensk film och visuell masskultur 1900. Stockholm: Aura Förlag, 2001.

Som andre humanistiske disipliner har også filmvitenskapen, og spesielt den omfattende og sentrale tradisjonen knyttet til studiet av den tidlige filmen, skiftet fokus i senere år, fra rent filmvitenskapelige uttrykks- og mikrohistorier, til større kulturhistoriske, ja rent av mentalitetshistoriske studier. Den diskursive rammen er modernitetshistorien, og moderniteten er ikke å forstå som en periodebetegnelse, men som en markør for en erfaringsendring, overgangen til den moderne erfaring.

Filmen ses ikke lenger isolert, som en lite anerkjent ny kunstart som skal forsvares, eller som kulminasjonen på en visuell uttrykkshistorie, men studeres i lys av teknologiens rolle i den moderne kulturen og den nye offentligheten, som ikke minst filmmediet selv bidrar til å skape. Toneangivende filmforskere som Tom Gunning, Miriam Hansen, Anne Friedberg, Lynne Kirby, Mark Sandberg, Giuliano Bruno og Vanessa R. Schwartz har relatert den tidlige filmen til jernbanen, verdensutstillinger, underholdningskulturens spektakulære vokskabinett, dioramaer og panoramaer, museumskultur eller storbyens nye konsumpsjonsformer og «window shopping». En sentral antologi fra midten av 1990-årene hadde den emblematiske tittelen «Cinema and the invention of modern life». En slik kontekstualisering av filmen i en mangefasettert moderne visuell kultur er helt nødvendig for å forstå filmens framvekst, utvikling, særtrekk og rolle i den moderne erfaringen. Modernitetshistoriens diskursive ramme løfter fram de spesielle historiske vilkår for filmmediet, dets uttrykk og dets tilskuerposisjoner.

Samtidig har dagens kommunikasjons- og informasjonsteknologier forsynt oss med nye sett av erfaringer og begreper, som gir nye perspektiver og instrumenter for avdekkingen av eldre medieformer. I løpet av de siste tifemten årene har forskere som kunsthistorikeren Jonathan Crary og litteraturviteren Friedrich A. Kittler bidratt til en poststrukturalistisk mediearkeologisk avdekking av sansningens historiske vilkår. Dette har ikke vært ukontroversielt, og det som av og til har fått navnet history-of-vision studies, har måttet tåle hard kritikk innenfor deler av filmvitenskapen, bl.a. av stilhistorikeren David Bordwell, som har satt spørsmålstegn ved historiseringen av persepsjonen og synet. Det perseptuelle apparatet oppfattes av Bordwell og andre kritikere som stabilt og uforanderlig, til tross for den teknologiske og samfunnsmessige utviklingen. Jonathan Crary har imidlertid imøtekommet slike kritiske innvendinger med å peke på at når han diskuterer forandringen i synssett, oppmerksomhet og persepsjon, snakker han om «de forutsetninger som skaper en betrakter, og som gjør betraktningen mulig», altså ikke biologien, men synsmåters historiske vilkår. Innenfor filmhistorieforskningen har framfor alt Ben Singer diskutert de ulike posisjonenes muligheter og begrensninger.

Så vel modernitetsstudiene som den visuelle historien har til felles en skepsis mot en horisontal, diakron historieformidling; som privilegerer lengdesnittet, og framstiller historien som en enkel, lineær, kausal utvikling. I stedet har man utforsket en mer vertikal, synkron historie, som privilegerer tverrsnittet, og erstatter enkle sammenhenger og syntetiseringer med større simultanitet og en økt fragmentering av selve framstillingen. Nærsynte dypdykk, nærbilder, for å bruke et filmatisk uttrykk, satt sammen i en til tider mosaikkaktig form, erstatter historieberetningen eller krøniken.

Pelle Snickars’ avhandling Svensk film och visuell masskultur 1900, utgitt av forlaget Aura i Stockholm, plasserer seg i grensesnittet mellom de modernitetsorienterte studiene av tidlig film og den nye visualitetshistorien, formet som en serie mosaikkaktige dypdykk i historien rundt forrige århundreskifte. Det er dermed en meget tidstypisk studie; så vel i form som i kunnskapsinteresser, empiri og perspektiveringer. Det er en omfattende og ambisiøs studie, som primært ønsker å «diskutera det moderna bildsamhällets framväxt» (s. 22).

Svensk film och visuell masskultur 1900 er en historisk studie, som først og fremst diskuterer den svenske nasjonale visuelle massekulturen, i perioden 1889 til 1911. Hovedvekten ligger på de topografiske, geografiske billedgenrene i stillestående og levende bilder. Selv om perioden Snickars diskuterer, er forholdsvis kort, er materialet enormt. Her diskuteres ikke bare film, men også panorama, prospektkort, og stereografiske bilder. Underveis får leseren vite mye om mange tilsynelatende disparate felt. Ikke bare hovedtemaet, lokalfilm og byfilmer samt stillbilder i samme genre, men også visuell utstillings- og underholdningskultur i Sverige, turisme, geografiundervisning i folkeskolen og kulturhistorisk film i museumskulturen. Forfatteren diskuterer den såkalte bricolagemodellen i tidlig film, og bokens form er selv en prismatisk bricolage.

Boken er delt inn i fire hovedkapitler, med en innledning og en avsluttende coda. I innledningen blir vi presentert for studiens bakgrunn, tematikk og problemstilling. Deretter følger fire nedslag i årene omkring decennieskiftet 1900, en tidsmessig sett symmetrisk form. De to første, 1889: Panorama international og 1897: Turistens öga, angir bakgrunnen og den billedhistoriske konteksten, og blir rammen for de siste to kapitlene; 1907: Svenska Bios stadsfilmer og 1911: Globala filminskriptioner, som omhandler produksjonen av dokumentarisk geografisk film i Sverige. I det avsluttende coda oppsummeres og konkluderes ikke boken på vanlig måte, men i stedet rettes oppmerksomheten på kulturhistorisk film, filmarkiv og museumskultur, for å illustrere en av avhandlingens tematiske felt og hypoteser; hvordan massekulturen også blir en folkekultur.

Pelle Snickars’ bok er interessant og tankevekkende. Den er grundig i sin omgang med kildene og rik på perspektiver, både meget ambisiøs og samtidig beskjeden. Boken er velskrevet, preget av en slentrende og elegant essayistisk holdning, men med en god del digresjoner der forfatteren ikke har klart å kutte empiriske «darlings» som er oppdaget i hans omfattende arkivarbeide. Mest stilsikker er boken i sine historisk deskriptive partier, der gleden over empiriske funn og koblinger mellom ulik empiri er genuin og medrivende, om enn til tider litt overveldende og amorf.

Styrken til boken er i det framlagte empiriske materialet og i de nye fasettene materialet viser når det monteres sammen til en analytisk helhet. Her er det mye interessant også for norske lesere, både når svensk historie sammenfaller eller avviker fra den norske. Svakheten er kanskje dens skisseaktige rammediskusjon. Sett som doktoravhandling aksentuerer også dette svakheten, ettersom sentrale valg og metodiske referanserammer i beste fall kun er påpekt i noter og i verste fall ikke i det hele tatt er diskutert. Fraværet av en ordentlig liste over de aviskilder forfatteren har gått igjennom, svekker også etterprøvbarheten og brukbarheten for de forskere som vil stå på Snickars’ skuldrer og videreføre arbeidet.

Pelle Snickars’ bok Svensk film och visuell masskultur 1900 er både et bidrag til historien om den tidlige filmen og et bidrag til den generelle sosial- og idéhistorien i Sverige rundt forrige århundreskifte. Forfatteren kartlegger den historiske perioden da filmen introduseres på markedet i offentligheten, og konkurrerer med andre visuelle representasjonsformer. Alle disse nye billedtypene, fra det statiske prospektkortet til den levende filmen, er ulike signaler på den moderne erfaringens drift mot det visuelle.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon