1 Introduksjon

Denne artikkelen drøfter forhold som påvirker nyhetsstrømmen fra utlandet, i tråd med den type resonnement som er presentert av Østgaard (1965),2 men på en noe annen måte. Etter en systematisk presentasjon av faktorer som synes å være særlig viktige, presenteres en enkel teori og noen hypoteser som ledes ut av denne. Her gjøres det ikke noe krav på å presentere noen fullstendig liste over faktorer eller 'deduksjoner'. Enkelte av hypotesene blir deretter testet på et materiale fra fire norske avisers dekning av tre bestemte og nylig inntrufne kriser i utlandet. Artikkelen viser deretter til hull i vår nåværende kunnskap om dette og skisserer noen mulige policyimplikasjoner.

Utgangspunktet for artikkelen er at verden grovt sett er inndelt i en geografisk struktur bestående av omkring 160 territorier, hvorav de fleste kalles nasjoner og er 'autonome'. Det internasjonale samfunnet av nasjoner er strukturert etter en rekke variabler og er i høy grad stratifisert i 'topdog'- og ’underdog’-nasjoner. Verden er dermed geografi som pålegges to relativt like lag av menneskelig organisasjon: det mellommenneskelige og det internasjonale. Disse to nivåene er ikke uavhengige av hverandre. Jo mer de er knyttet sammen (jo mer befolkningen og lederskapet i en hvilken som helst nasjon er gjensidig avhengige), og jo mer nasjoner er avhengige av hverandre takket være den økende effektiviteten i kommunikasjon og militær aktivitet,3 desto mer gyldig blir det gamle sosiologiske slagordet at alt er relevant for alt annet'.

Verden består dermed av individuelle og nasjonale aktører, og siden det er selvinnlysende at handling er basert på aktørens forestilling om virkeligheten, vil internasjonal handling være basert på forestillingen om internasjonal virkelighet. Dette inntrykket er ikke formet av nyhetsmediene alene (presse, radio, tv, filmaviser); personlige inntrykk og kontakter, profesjonelle relasjoner i utlandet, diplomatiske meldinger osv. spiller også en rolle – selv om vi ikke vet om de teller mindre, like mye eller mer. Nyhetsmedienes regelmessighet, allestedsnærvær og iherdighet gjør dem likevel uansett til skarpe konkurrenter om den mest betydningsfulle posisjonen som påvirker av det internasjonale verdensbildet. Siden betydningen av en handling ofte, men på ingen måte alltid, er positivt knyttet til det verdensbildet handlingen er basert på,4 er forskning på nyhetsmedienes bilde av verden av aller største viktighet.

På det mellommenneskelige nivået er forholdet mellom hendelsene, persepsjonen, med alle de faktorene som påvirker seleksjon og vridning under slike omstendigheter, og den endelige forestillingen eller det mentale bildet, relativt godt utforsket. På det kollektive persepsjonsnivået, hvor iakttakelser gjøres på vegne av andre for så å bringe inntrykkene videre til disse senere, er situasjonen langt mer komplisert. Figur 1 viser kommunikasjonskjeden som kjennetegner overgangen fra verdensbegivenheter til individuelle forestillinger om disse.

Vi er opptatt av den første halvdelen av denne kjeden, fra verdensbegivenheter til nyhetsbilde, eller, for å være mer presis, til den trykte avissiden, siden det er vårt datamateriale. Med andre ord: Hvordan blir 'hendelser' til 'nyheter'? Dette betyr ikke at den andre halvdelen er uviktig – tvert imot så er det den individuelle forestillingen, ikke avisens, som teller, men dette vil bli diskutert i en senere artikkel. Ved å analysere den første halvparten skal vi betrakte nyhetsmediene som ikkepersonlige udelelige størrelser, og ikke skille mellom journalisten ute i feltet i nyhetens opprinnelsesland, det lokale pressesebyrået, distriktsbyrået, det sentrale pressebyrået, distriktsbyrået og lokale byrået i mottakerlandet, nyhetsredaktøren i avisen som mottar nyheten, layoutansvarlig o.l. – for å angi en kjede med sjuåtte ledd. 5 Kjeden kan selvsagt være mye kortere dersom avisen har en korrespondent; den kan da reduseres til begivenhetkorrespondentredaktør, noe som innebærer bare to stadier. Østgaard har vist mange av problemene langs denne kjeden,6 og en detaljert analyse her er åpenbart viktig for fremtidig forskning. Vår analyse vil imidlertid behandle nyhetsmediene in abstractio og begrense seg til enkelte slutninger fra førsteprinsipper.

2 Teorien

For å gjennomføre dette er det nyttig med en metafor med tilstrekkelig heuristisk kraft til å gi innsikter (men definitivt ikke bevis). En slik metafor er som følger: Tenk deg at verden kan sammenliknes med en enorm rekke av kringkastingsstasjoner, som hver og en sender ut sitt signal eller sitt program på sin tildelte bølgelengde. (En annen metafor kunne være et samling av ulike atomer som sendte ut bølger som samsvarte med deres ulike betingelser. ) Utsendingen pågår hele tiden, og den samsvarer med truismen om at noe alltid skjer med ethvert menneske i verden. Selv om mennesket sover rolig, så 'skjer' søvn7 – det vi velger å betrakte som en 'hendelse', er kulturelt bestemt. Rekken av verdensbegivenheter er derfor lik kakofonien av lyd en mottar ved å skru med søkeren på et radioapparat, og det er særlig forvirrende om en gjør dette raskt på mellom- eller kortbølgebåndene. Denne kakofonien gir åpenbart ingen mening. Den blir først meningsfull når en stiller inn på en stasjon og lytter til den i en viss tid før en skrur videre til neste.

Siden vi ikke kan registrere alt, må vi velge. Spørsmålet er dermed hva som vil tiltrekke seg vår oppmerksomhet. Dette er et problemområde innenfor persepsjons-psykologien, og det følgende er en kort liste over noen åpenbare implikasjoner av denne metaforen:

F1:

Dersom signalets frekvens befinner seg utenfor stasjonsskalaen, vil det ikke bli registrert.

F2:

Jo sterkere signal – jo større amplitude – desto mer sannsynlig er det at det vil bli vurdert som verdt å lytte til.

F3:

Jo klarere og mer entydig signalet er (og jo mindre støy), desto mer sannsynlig er det at det vil bli vurdert som verdt å lytte til.

F4:

Jo mer meningsfullt signalet er, desto mer sannsynlig er det at det vil bli vurdert som verdt å lytte til.

F5:

Jo mer signalet samsvarer med det mentale bildet en forventer å finne, desto mer sannsynlig er det at det vil bli vurdert som verdt å lytte til.

F6:

Jo mer uventet signalet er, desto mer sannsynlig er det at det vil bli vurdert som verdt å lytte til.

F7:

Dersom et signal først er peilet inn, desto mer sannsynlig er det at det fortsetter å være stilt inn som verdt å lytte til.

F8:

Jo lenger en har vært peilet inn på ett bestemt signal, desto mer sannsynlig er det at et svært annerledes signal vil bli vurdert som verdt å lytte til neste gang.

Det er på sin plass med noen kommentarer til disse faktorene. Dette er intet annet enn 'common sense' persepsjonspsykologi overført til aktiviteter som skanning av radiobølger og hendelser. Det beste å gjøre for å teste gyldigheten ville være å observere journalister i arbeid eller radiolyttere mens de bruker kanalvelgeren. Vi har imidlertid ingen slike data. Uten et slikt materiale bør faktorene være forankret i sunn fornuft og i samfunnsvitenskapelige funn (referanse til det sistnevnte vil imidlertid kun gis i fotnoter, siden de ikke er av avgjørende betydning for våre resonnementer).

Den første faktoren er triviell når den anvendes på radioapparater, men ikke når den anvendes på hendelser generelt. Siden dette er en metafor og ikke en modell, skal vi være liberale i vår fortolkning av 'frekvens', og fortsette som følger: Med en hendelses 'frekvens' mener vi det tidsspennet som er nødvendig for at hendelsen skal utfolde seg og få mening. For en soldat som dør på slagmarken, vil dette tidsspennet være veldig kort; for at en utviklingsprosess skal finne sted i et land, kan dette tidsspennet være veldig langt. Akkurat som radiosøkeren har sin begrensing knyttet til elektromagnetiske bølger, så vil nyhetsavisen ha sine begrensninger, og tesen er at jo mer en hendelses frekvens tilsvarer nyhetsmediets frekvens, desto mer sannsynlig er det at den vil bli registrert som nyhet av dette nyhetsmediet. Et mord tar liten tid, og hendelsen finner sted mellom utgivelsen av to påfølgende utgaver av en dagsavis, noe som betyr at en meningsfull nyhet kan fortelles fra en dag til den neste. Men å velge ut ett mord i et slag der en person blir drept hvert minutt, ville gi liten mening – typisk nok ville man bare registrere slaget som slag (dersom aviser ble publisert hvert minutt kunne perspektivet muligens endres til den enkelte soldat). Tilsvarende vil en hendelse som finner sted over et lengre tidsrom, ikke bli registrert, bortsett fra dersom den oppnår et eller annet dramatisk klimaks (byggingen av en dam blir ikke lagt merke til før innvielsen finner sted). Det skulle være unødvendig å si at denne underrapporteringen av langtidstendenser til en viss grad korrigeres av publikasjoner med lavere utgivelseshyppighet. En avis kan produsere ukentlige 'oversikter', det finnes ukes- og måneds- og kvartalsutgivelser og årbøker – og det finnes ad hoc-publikasjoner. Dersom vi begrenser oss til dagsaviser, er denne tesen sannsynligvis gyldig og antakelig av en viss heuristisk verdi når øvrige aspekter ved nyhetskommunikasjon skal gjøres rede for.

Den andre tesen er simpelthen at det også for andre fenomener finnes noe som tilsvarer 'amplitude', eller signalstyrke, slik det er med radiobølger. Det den sier, er at jo større dammen er, desto mer vil innvielsen av dammen rapporteres ceteris paribus; jo mer voldelig mordet er, desto større overskifter vil det få. Den sier ingenting om hva som har størst signalstyrke, dammen eller mordet. Den kan også formuleres i en mer tilspisset form: Hendelsen må over en viss terskel for å bli registrert i det hele tatt8 Dette er en truisme, men en viktig en.

Den tredje hypotesen er også triviell når det gjelder radio, men ikke når det gjelder nyheter. Det er ikke gitt hva som er 'signal', og hva som er 'støy'; dette er et spørsmål om konvensjon.9 Dette ser en tydelig når to radiostasjoner sender på samme frekvens. I denne forbindelse må entydighet vise til en slags endimensjonalitet, at det bare er en eller et begrenset antall mulige meninger i det som mottas. Fortolket slik sier hypotesen simpelthen det følgende: Jo mindre tvetydighet, desto mer vil hendelsen bli lagt merke til. Dette er ikke det samme som å foretrekke det enkle fremfor det komplekse, men snarere en presisering av det; en hendelse med en klar fortolkning, fri for meningstvetydigheter vil foretrekkes fremfor den svært tvetydige hendelsen med mange mulige og inkonsistente implikasjoner.10

Den fjerde hypotesen dreier seg også om mening, men ikke om dens tvetydighet. 'Meningsfull' har noen grunnleggende betydninger. En av dem er 'forståelig innenfor det kulturelle rammeverket til lytteren eller leseren', og alt tesen sier, er at en viss etnosentrisme faktisk vil være til stede: Det må være kulturell nærhet. Det vil si at mottakeren lettere vil kunne legge særlig merke til det kjente, det kulturelt gjenkjennelige, mens det kulturelt fjerne lettere vil kunne overses. Det er omtrent som den nordeuropeiske radiolytteren i la oss si Marokko: Han vil sannsynligvis synes at den arabiske musikken og talen han kan finne på radioen, fremstår som underlig og meningsløs, og oppleve lettelse ved å høre europeisk musikk og fransk språk.

Den andre dimensjonen ved 'meningsfullhet' er relevans; en hendelse kan finne sted på et kulturelt fjernt sted, men den kan likevel være full av mening i forhold til hva den kan implisere for leseren eller lytteren. Derfor vil det kulturelt sett fjerne landet bli brakt nærmere via en konflikt med ens egen gruppe.11

Den femte hypotesen kopler det som er valgt ut, til den mentale forforståelsen, hvor ordet 'forventer' kan og bør tolkes både i henhold til dets kognitive betydning som 'forutsi' og til dets normative betydning som 'ønsker'. En person forutser at noe vil skje, og dette danner en mental matrise som gjør det lettere å oppfatte og registrere hendelsen dersom den faktisk finner sted. Eller han ønsker at den skal skje, og matrisen er dermed innstilt på dette i så stor grad at han kan fordreie inntrykkene han mottar, og utstyre seg selv med forestillinger i tråd med disse ønskene. I den betydningen som nevnes her, er 'nyheter' faktisk 'gammelheter', fordi de samsvarer med det en forventer skal skje – og dersom de befinner seg for langt unna forventningen, vil de ikke bli registrert, ifølge hypotesen om samsvar.12

Den sjette hypotesen bringer inn et korrektiv til den fjerde og den femte hypotesen. Tanken er simpelthen at det ikke er nok for en hendelse å være kulturelt meningsfull og i samsvar med det forventede – dette definerer kun et enormt antall mulige nyheter. Ifølge denne hypotesen vil det mest uventede ha den største sjansen for å bli inkludert i nyhetene. Det er det uventede innenfor det meningsfulle og det samsvarende som vekker ens oppmerksomhet. Med 'uventet' mener vi hovedsakelig to ting: uventet eller sjelden. Derfor vil ikke det regelmessige og institusjonaliserte, det vedvarende og repetitive innenfor regelmessige og korte intervaller, på langt nær tiltrekke seg så mye oppmerksomhet, ceteris paribus, som det uventede og ad hoc – et forhold som sannsynligvis er velkjent blant arrangører av toppmøter.13 Hendelser må være uventede eller sjeldne, og helst begge deler, for å bli gode nyheter.

Den sjuende hypotesen er tanken om at når noe først har nådd overskriftene og blitt definert som en 'nyhet', så vil det fortsette å være en nyhet en stund selv om hendelsens intensitet reduseres drastisk.14 Kanalen er blitt åpnet og forblir delvis åpen for å rettferdiggjøre at den ble åpnet i utgangspunktet, delvis på grunn av tregheten i systemet og delvis fordi det som var uventet, nå er blitt kjent. Derfor kan F7 på en måte sluttes fra F3 og F6.

Den åttende og siste hypotesen viser til sammensettingen av enheter som kveldsunderholdning for familien rundt radioapparatet, forsiden på en avis, nyhetssendingen på radio, filmavisen på tv eller på kino osv. Tanken er denne: Forestill deg at nyhetsredaktøren i en kringkastingsstasjon kun har mottatt nyheter fra utlandet, og kun av en viss type. Noen minutter før han skal på lufta, mottar han noen uvesentlige innenriksnyheter og utenriksnyheter av en annen type. Hypotesen er at nyhetsterskelen for disse nyhetene vil være mye lavere enn det som ellers ville vært tilfellet, fordi en ønsker å presentere en 'balansert' helhet. Tilsvarende, dersom det allerede er mange utenriksnyheter, vil nyhetsterskelen for en ny sak være høyere.

Som nevnt er disse åtte faktorene basert på ganske enkel refleksjon over hva som fremmer og vanskeliggjør persepsjon. De betraktes som kulturfrie i den forstand at vi ikke forventer at de vil variere vesentlig med kulturelle forskjeller – de skulle ikke være videre avhenge av kulturelle parametere. Mer spesifikt forventer vi ikke at de varierer mye med hensyn til aksene øst–vest, nord–syd eller sentrumperiferi, som vi ofte bruker for å strukturere verden. Spesielt skulle disse faktorene være relativt uavhengige av enkelte andre vesentlige faktorer som påvirker pressen. En avis vil kunne variere relativt mye avhengig av om den retter seg mot et masseopplag og en fri markedsøkonomi, eller ikke gjør det. Dersom den sikter mot et stort opplag, vil alle stadiene i nyhetskjeden antakelig søke å forutsi reaksjonene til det etterfølgende leddet i kjeden, og betone seleksjon og vridning som gjør materialet mer i samsvar med forestillinger om hva leserne ønsker. Videre vil det kunne variere om en avis søker å presentere mange aspekter ved en situasjon, eller, snarere, som deltagerne i en rettssak, kun prøver å presentere det materialet som enkelt lar seg forene med avisens politiske synspunkter. I det siste tilfellet vil sannsynligvis seleksjon og vridning aksentueres, og definitivt ikke minke.

Det er imidlertid liten tvil om at det også finnes kulturelle faktorer som påvirker overgangen fra hendelser til nyheter. Vi skal nevne fire slike faktorer som vi anser som viktige i hvert fall i det nordvestlige hjørnet av verden:

F9:

Jo mer hendelsen vedrører elitenasjoner; desto mer sannsynlig er det at den vil bli en nyhetssak.

Fio:Jo mer hendelsen vedrører elitepersoner, desto mer sannsynlig er det at den vil bli en nyhetssak.

F11:

Jo mer hendelsen kan relateres til personer, som et resultat av bestemte menneskers handlinger, desto mer sannsynlig er det at den vil bli en nyhetssak.

F12:

Jo mer negative konsekvenser hendelsen har, desto mer sannsynlig er det at den vil bli en nyhetssak.

Igjen er noen kommentarer på sin plass.

At nyhetene er elitesentrerte i forhold til nasjoner eller personer, er neppe egnet til å overraske. Elitens handlinger har oftest flere konsekvenser enn andres aktiviteter, i det minste på kort sikt: dette gjelder både elitenasjoner og elitepersoner. Dessuten kan eliten i en viss forstand brukes for å fortelle om alle: Dette ser vi tydelig i de ukeblad og magasiner som finnes i de fleste land. Et oppslag om hvordan en konge feirer fødselsdagen sin, inneholder mange elementer som like gjerne kunne handlet om hvem som helst, men hvem skulle en så ha plukket ut blant vanlige kvinner og menn for å presentere en slik sak? Elitepersoner er tilgjengelige som objekter for generell identifikasjon, ikke bare på grunn av deres iboende viktighet. I et elitesentrert nyhetskommunikasjonssystem gis vanlige mennesker ikke engang mulighet til å representere seg selv. Mutatis mutandis skulle det samme gjelde for nasjoner.

Mer problematisk er tanken om personifisering. Tesen er at nyhetene har en tendens til å presentere hendelser der det finnes et subjekt, en navngitt person eller et kollektiv bestående av noen få personer. Her ses hendelsen som en konsekvens av handlingene til denne eller disse personene. Alternativet ville være å presentere hendelsene som resultat av 'sosiale krefter', som strukturelle – heller enn idiosynkratiske – resultater av samfunnet som produserte dem. I en strukturell presentasjon ville navnene på aktørene forsvinne, mye på den samme måten som de gjør i sosiologisk analyse, og av omtrent samme grunn. Tesen er at den presentasjonen som faktisk finnes, er mer lik den man finner i tradisjonell personifisert historisk analyse. I den grad dette er tilfellet, er spørsmålet hvorfor. Vi har fem forskjellige forklaringer på dette:

  1. Personifisering er et resultat av kulturell idealisme som sier at mennesket er herre over sin egen skjebne, og at hendelser kan ses som et resultat av fri vilje. I en kultur med et mer materialistisk syn ville ikke dette være tilfellet. Strukturelle faktorer ville blitt understreket, det vil være flere hendelser som skjer med mennesker eller med mennesker som instrumenter, enn hendelser som forårsakes av mennesker.

  2. Personifisering er en konsekvens av behovet for mening, og følgelig for identifikasjon: Personer kan enklere fungere som objekter for positiv eller negativ identifikasjon gjennom en kombinasjon av projeksjon og empati.

  3. Personifisering er en konsekvens av utgivelsesfrekvensfaktoren: Personer kan handle i løpet av et tidsspenn som passer utgivelsestakten til nyhetsmediene, ’strukturer’ er derimot vanskeligere å holde fast i tid og rom.

  4. Personifisering kan ses som en direkte konsekvens av elitekonsentrasjonen, men som atskilt fra den.

  5. Personifisering er mer i tråd med moderne teknikker for nyhetsinnsamling og nyhetspresentasjon. Det er lettere å ta et bilde av en person enn av en 'struktur' (det sistnevnte passer bedre for film – muligens), og mens ett intervju gir en nødvendig og tilstrekkelig basis for en personfokusert nyhetssak, vil en struktursentrert nyhet forutsette flere intervjuer, teknikker for observasjon, datainnsamling osv. Selvfølgelig er det et underliggende høna-og-eggetmoment her siden det også kan argumenteres at personifiseringen kom først, og at teknikkene og hele strukturen for nyhetskommunikasjon ble utviklet deretter.

Vi presenterer kun disse forklaringene uten å velge mellom dem; for det første fordi det ikke er noen grunn til å velge så lenge de ikke motsier hverandre, og for det andre fordi vi verken har data eller teori som støtte for et rasjonelt begrunnet valg. Vi antar fremtidig forskning vil betone hvordan disse faktorene forsterker hverandre i personifiseringsprosessen.

Når vi hevder at negative nyheter vil foretrekkes fremfor positive nyheter, sier vi ikke noe mer raffinert enn det folk flest synes å referere til når de for eksempel sier at 'det er så lite å bli glad for i nyhetene'. Vi kan fremsette en rekke grunner til hvorfor dette forholdet virker sannsynlig, akkurat slik vi gjorde for personifiseringsfaktoren. Dette skal vi gjøre ved å benytte de andre faktorene relativt systematisk:

  1. Negative nyheter har lettere for å bli tatt opp av nyhetskanalene fordi de tilfredsstiller utgivelsestakt-kriteriet bedre. I virkeligheten er det en grunnleggende asymmetri mellom det positive, som er vanskelig og tar tid, og det negative, som er mye lettere og tar mindre tid – sammenlikn tiden det tar å oppdra og sosialisere en person, med tiden det tar å drepe vedkommende i en ulykke: tiden det tar å bygge et hus med tiden det tar å tilintetgjøre det i en brann: å lage et fly og å krasje det osv. Det positive kan ikke skje for lett, siden det da ville ha lav sjeldenhetsverdi. En negativ hendelse kan derimot lettere utfolde seg i sin helhet mellom to utgaver av en avis og mellom to nyhetssendinger – for en positiv hendelse er dette vanskeligere og mer spesielt. Det vil være nødvendig å sette i verk begivenheter som for eksempel innvielser eller avslutninger. En PR-orientert aktør vil naturligvis kunne initiere dette – men slike aktører er ikke alltid til stede.

  2. Negative nyheter vil lettere bli samstemte og utvetydige i den forstand at det vil være enighet om fortolkningen av hendelsen som negativ. En 'positiv' hendelse kan være positiv for noen, men ikke for andre, og følgelig ikke tilfredsstille kriteriet om utvetydighet. Meningen vil bli tilslørt av ulike overtoner og undertoner.

  3. Negative nyheter kan sies å være mer samsvarende med i det minste noen av vår tids dominerende oppfatninger. Tanken er at negative nyheter tilfredsstiller noen latente eller manifeste behov, og at mange mennesker har slike behov. Av de mange teorier om dette foretrekker vi teorien om kognitiv dissonans, siden den er falsifiserbar. Men denne teorien forutsetter en relativt høy grad av utbredt uro for å utgjøre en matrise som de negative nyhetene kan settes inn i. Dette skulle være tilfellet under kriser.15 En mulig prøving av denne teorien vil være på denne typen situasjoner: I kriseperioder vil nyheter som ikke er relatert til denne krisen, derfor ha en tendens til å være mer negative enn positive (slik en teori om kompensasjon fremfor dissonans/reduksjon ville forutsi).

  4. Negative nyheter er mer uventede enn positive nyheter, både i den forstand at hendelsene det refereres til, er mer sjeldne, og i den forstand at de er mindre forutsigbare. Dette forutsetter en kultur hvor endringer til det positive, med andre ord 'fremskritt', på en måte er ansett som normale og trivielle forhold man kan la passere underrapportert fordi de ikke representerer noe nytt. Negative krusninger og virvler vil bli rapportert snarere enn den jevne positive strømmen. Testen av denne teorien ville være en kultur med tilbakeskritt som det normale. I dette tilfellet ville en forutsi overrapportering av positive nyheter. Dette kan illustreres ved nyheten om en viktig persons sykdom: det minste tegn til bedring vil overrapporteres, snarere enn rapporter om en stabil forverring.

Igjen har vi ingen tilstrekkelig teori til å foreta noen valg mellom disse mulige forklaringene – ikke trenger vi å gjøre det heller, siden de ikke utelukker hverandre.

Når det gjelder disse fire siste faktorene, ble det nevnt at de synes å være av særlig viktighet i det nordvestlige hjørnet av verden. Dette betyr ikke at de ikke gjelder også i andre områder, men en vil kunne tenke seg andre samvariasjoner mellom ulike hendelser og ulike nyheter. Tabell 1 gir noen eksempler:

TABELL 1:

Noen mønstre i nyhetsstrukturene

MønsterF9nasjonF10personerF11personifiseringF12negativisering
Ielite-sentrertelite-sentrertpersonsentrertnegativt sentrert
IIelite-sentrertelite-sentrertstruktur-sentrertpositivt sentrert
IIIelite-sentrertelite-sentrertbeggenegativt sentrert
IVikke-elite-sentrertelite-sentrertperson-sentrertpositivt sentrert

Mønster I er det mønstret vi har beskrevet over. Mønster II vil, når det gjelder de siste to aspektene, være mer i tråd med sosialistisk tankegang, og når det gjelder de to første, med stormaktstankegang. Det kunne passe til nyhetsstrukturen i Sovjetunionen, men med ett viktig forbehold, at en sannsynligvis ville benyttet mønster III til å beskrive vestlige makter. Tilsvarende ville et nyss uavhengig utviklingsland ha anvendt mønster nummer IV om seg selv, men også reservert mønster III for tidligere kolonimakter. Alt dette blir imidlertid svært spekulativt.16

La oss så systematisere de tolv faktorene, med underfaktorer, som vi har konsentrert oss om i denne analysen.

Hendelser blir nyheter i den grad de tilfredsstiller betingelsene for:

F1:

frekvens

F2:

terskel

F2.1:

absolutt intensitet

F2.2:

intensitetsøkning

F3:

utvetydighet

F4:

meningsfullhet

F4.1:

kulturell nærhet

F4.2:

relevans

F5:

samsvar

F5.1:

forutsigbarhet

F5:2:

etterspørsel

F6:

uventethet

F6.1:

uforutsigbarhet

F6.2:

knapphet

F7:

kontinuitet

F8:

sammensetting

F9:

referanse til elitenasjoner

F10:

referanse til elitepersoner

F11:

referanse til personer

F12:

referanse til noe negativt

Som nevnt er ikke disse tolv faktorene uavhengige av hverandre: det er tvert imot interessante sammenhenger mellom dem. Vi skal imidlertid ikke forsøke å 'aksiomatisere' på et så skrint grunnlag.

La oss nå forestille oss at alle disse faktorene er i virksomhet.

Dette, påstår vi, betyr tre ting:

  1. Jo mer hendelsene tilfredsstiller de nevnte kriteriene, desto mer sannsynlig er det at de vil bli registrert som nyheter (seleksjon).

  2. Idet en sak er blitt valgt ut til å bli en nyhet, vil det som gjør den nyhetsverdig, bli fremhevet (vridning).

  3. Både seleksjonsprosessen og vridningsprosessen vil finne sted på alle stadier i kjeden fra hendelse til leser (gjentakelse).

Mer seleksjon og vridning vil finne sted jo lengre en kjede er. Desto mer materiale vil det dermed også være å velge blant og forvri, om en sammenlikner nyhetskjeden der en hendelse formidles gjennom et pressebyrå kontra direkte via korrespondenten. Med andre ord antar vi at ethvert ledd i kjeden reagerer på det som mottas, og stort sett i henhold til de samme prinsippene. Journalisten gjennomgår saker (i praksis ofte ved å pløye gjennom andre aviser), velger og vinkler. Det samme gjør leseren når han får sluttproduktet, nyhetssidene, og det samme gjør aktørene i kjeden mellom disse to. Vi antar videre at folk flest vanligvis gjør det samme når de rapporterer noe, for eksempel diplomater når de samler materiale for å sende en melding til departementet – delvis fordi de er betinget av sin psykologi og kultur, delvis fordi dette forsterkes av avisene.

Generelt betyr dette at de kumulative effektene av faktorene vil være betydelige, og produsere en fremstilling av verden som er en annen enn 'det som virkelig skjedde' – for eksempel på de måtene som Østgaard påpeker.17 Siden vi imidlertid ikke har kunnskap fra direkte og ubesudlede rapporter om 'det som virkelig skjedde', som vi kan teste dette mot, velger vi å fortsette i en annen retning. Vårt spørsmål er hvordan faktorene står i forbindelse med hverandre når det gjelder det endelige resultatet.

Forestill deg at alle faktorene for enkelhets skyld er dikotomisert slik at en hendelse enten innehar dem eller ei. I et slikt system kan vi tildele en gitt hendelse en poengsum fra null til 12; vi vil hevde at dette er en vel så god måte å angi det vanskelig definerbare begrepet 'nyhetsverdi' på som noe annet i en kultur der F8–F12 er gyldige. Dette har to teoretiske implikasjoner som vi vil klargjøre nedenfor. Den første er nesten for enkel til å nevnes:

Addisjonshypotesen: Jo høyere poengsum en hendelse oppnår; desto større sannsynlighet er det for at den vil bli nyhet, og til og med få store oppslag.

Dette kan ses som en hypotese for hvordan journalister arbeider, for hvordan en vaktsjef reagerer på innkomne nyhetsmeldinger, eller hvordan leseren reagerer når han blar igjennom sin avis etter noe som er verdt å lese. Den er muligens mer gyldig i de to førstnevnte tilfellene enn i det siste – dette vet vi ikke. Det er imidlertid interessant å ta tak i noen kombinasjoner som burde antas å være særlig nyhetsverdige:

(9, 10):

nyheter om elitepersoner i elitenasjoner18

(9.12):

nyheter av negativ karakter relatert til elitenasjoner – med andre ord, stormaktskonflikter

(10.12):

nyheter av negativ karakter relatert til elitepersoner – med andre ord, maktkamp e.l. i samfunnets toppsjikt

(11.12):

nyheter av negativ karakter relatert til personer – med andre ord skandaler

Det er knapt nødvendig å foreta en innholdsanalyse for å underbygge påstanden om at disse kategoriene utgjør en betydelig andel av nyhetene i aviser de fleste steder i verden.

Det er imidlertid en annen hypotese som er mindre triviell. En hendelse trenger åpenbart ikke å oppnå 12 poeng for å bli plassert på førstesiden. Tenk deg at minimumsnivået for å bli akseptert er seks poeng, som kan oppnås på (162 ) = 924 forskjellige måter. (Dette høye antallet forklarer for øvrig hvorfor faktorer kan være til stede og likevel ikke bli lagt merke til i offentligheten; variasjonsmulighetene er simpelthen for store). Implikasjonen av dette er kun at dersom hendelsen er lav i forhold til én dimensjon eller faktor, kan den kompensere for dette ved å være høy i forhold til en annen, og derfor likevel bli en nyhet. For eksempel: Jo mindre en hendelse refererer til personer som aktører, desto mer negativ vil den måtte være (jordskjelv, ulykker som er presentert som tekniske feil og ikke som 'menneskelige feil'). Jo større kulturell nærhet, og jo mer meningsfull begivenheten er, desto mindre behøver den å referere til elitepersoner – og vice versa: Jo fjernere hendelsen er kulturelt sett, desto mer bør den referere til elitepersoner, ceteris paribus (som samsvarer med inntrykket at vanlige mennesker (menige) er særdeles underrapportert når de lever i land langt unna). Og så videre og så videre: Dette vil bli utdypet i del 5 nedenfor.

Siden vi har 12 faktorer, gir dette prinsippet opphav til (122) = 66 hypoteser, alle med den følgende formen:

Komplementaritetshypotesen:

Fi Fj, i = j; i,j = 1, 2, ……12

Resonnementet er hele tiden det samme; dersom hendelsen er lav på Fi, må den være høy på noen av Fj for å komme i nyhetene i det hele tatt. For en lav Fi er sannsynligheten for at en hvilken som helst Fj er høy, større enn for en høy Fi – siden en høy Fj allerede har bidratt til den totale poengsummen. Ifølge addisjonshypotesen vil det også bli nyheter når begge er høye, og disse vil skyves frem i nyhetsbildet. Hendelser der begge er lave, vil derimot ikke nå over nyhetsterskelen: I den enkle situasjonen der vi kun har å gjøre med to faktorer, Fi og Fj, får vi derfor tre typer hendelser som er gjengitt i tabell 2.

TABELL 2:

En trikotomi av hendelser i forhold til nyhetsverdi

FifjPoengsum for nyhetsverdi
Type 1. Fremtredende nyheterhøyhøy2
Type 2. Ordinære nyheterHøy lavlav høy1
Type 3. Hendelser, ikke nyheterlavlav0

Addisjonshypotesen fokuserer på type 1, og komplementaritetshypotesen på type 2. En kan så legge til den opplagte eksklusjonshypotesen som fokuserer på type 3.

Vi går videre til presentasjonen av materialet vårt, og til en systematisk testing og diskusjon av et utvalg av de nevnte hypotesene.

3 Materialet

Vi har valgt fire norske aviser og tre internasjonale kriser. For hver krise har vi et antall variabler for innholdsanalysen av avisenes dekning av disse krisene. Begrunnelsene for våre valg er som følger.

a Avisene

Avisene spiller en viktig rolle i Norge19 og opptrer i en relativt desentralisert struktur. Men når det gjelder utenriksnyheter vil likevel kun aviser fra de største byene gi tilstrekkelig dekning til å rettferdiggjøre en innholdsanalyse. Dette gjelder særlig avisene i Oslo. Disse utgjør ti i alt, og vi har valgt fire etter følgende kriterier:

TABELL 3:

Avisene i utvalget, og deres gjennomsnittlige opplagstall

MorgenavisEttermiddagsavis
RadikalIII
1960 67 4941964 67 000 1960 98 3521964 95 000
KonservativIIIIV
1960 21 2041964 16 800 1960 37 0401964 38 000

Nr. I er en regjeringstro avis, nr. II er den ettermiddagsavisen som har størst opplag, nr. III er en konservativ avis, og nr. IV er en konservativ ettermiddagsavis i tabloidformat. Med unntak av den konservative morgenavisen har opplagstallene vært konstante i løpet av perioden. Man pleier å betrakte morgenavisene som mer 'seriøse', noe de også er – i form av layout, bruk av overskrifter og ordlyd – dette gjelder både for den radikale og den konservative presse. Disse politiske termene er imidlertid allmenne termer og antyder ikke at avisene innenfor samme kategori følger de samme partilinjene.20

Begrunnelsen for dette bestemte utvalget ligger i den eksperimentelle designen vi dermed oppnår. Ved hjelp av de to aksene i tabellen får vi tilstrekkelig spredning til å gjøre senere etterprøving mulig. Et funn som gjelder for alle de fire avisene, vil innebære en høyere grad av bekreftelse når avisene er forskjellige, enn når de er like.21

b Krisene

Vi har valgt tre kriser, og dermed en meget enkel eksperimentell design. Vi ville ha både synkrone og diakrone sammenlikninger for å undersøke konsistensen i måten nyhetene ble presentert på i de fire norske avisene. Av den grunn ble to samtidige kriser valgt ut, og som ellers også grovt sett var sammenliknbare: Kongo og Cuba-krisen sommeren 1960. I 1964 oppsto en tredje krise som hadde noen av de samme karakteristikkene, nemlig Kypros-krisen. Vi bestemte oss derfor for å analysere denne krisen på samme måte. Selvfølgelig har ingen av de tre krisene klart definerte start- og sluttpunkter, slik at vi måtte velge mer eller mindre tilfeldige inn- og utganger av krisene. For Kongo og Cuba tilsvarer dette nærmest hele juli i 1960, som vil bli husket som svært konfliktladet. For Kypros ble mars og første halvdel av april 1964 inkludert. I tre vedlegg har vi tatt med en kronologisk gjennomgang av det som ifølge Keesing's Contemporary Archives skjedde i de tre områdene i løpet av de nevnte periodene. Vi påstår ikke at de representerer veldefinerte kapitler i bøkene om disse krisene – men dette er heller ikke avgjørende for vårt formål.

Det kan innvendes at disse tre krisene er altfor spesielle til å gi grunnlag for å vurdere utenriksnyhetenes struktur, og vi vil være enige i den påstanden. På den annen side inneholder de tre krisene elementer av spesiell interesse og relevans for den nåværende verdenssituasjonen. Konfliktene utspilles på arenaer fjernt fra det elitepregede nordvesthjørnet av kloden, men med gamle stormakter fra dette hjørnet tungt involvert: Belgia, Frankrike, USA, Storbritannia. I alle tre tilfellene spiller verdenskonfliktene (både av typen øst–vest og nords–ør) med i tillegg til lokale konflikter eller vice versa: Lokale konflikter utvikles fra verdenskonflikter. FN intervenerte i Kongo og Kypros, men ikke under Cuba-krisen. Kort sagt er mange elementer ved den nåværende internasjonale situasjonen til stede. I tillegg er konfliktene så like at omtrent samme analytiske mønster kan benyttes, slik at vi dermed oppnår sammenliknbarhet.

c Variablene

Analyseenheten er saker slik disse defineres av avisen selv når den typografisk atskiller en sak fra dens omgivelser, slik som en nyhetssak, en leder, en artikkel (reportasje, intervju) eller et leserbrev – for å nevne de kategoriene vi har benyttet. Den kontekstuelle enheten er avisen selv, hvilket betyr at vi for alle enheter har to slags variabler: kontekstuelle variabler, som refererer til avisen (dens navn, partitilknytning, dato osv. ) og egentlige variabler, som refererer til enheten selv. Disse variablene kan igjen deles inn i variabler som gjelder saken som helhet (presentasjonen i avisen, lengde, 'typen' som angitt ovenfor, kilden i form av pressebyrå, sitert person osv. ), og variabler som gjelder det som er skrevet. Når det gjelder det sistnevnte, har vi arbeidet med en liste der vi har kodet en enhet etter forekomsten eller fraværet av disse punktene. Mer spesifikt har vi vært interessert i:

1.Nasjon:'underdog' (koloni)'topdog' (moderland)
2.Personer:topplederelitemenigingen personer
3.Perspektiv:øst– vestøst– kolonivest– kolonimoderland-koloniFN–koloniinternt i kolonien
4.Modus:negativpositivnøytral(begge elle ingen)
5.Fokus:økono miskpolitisksosialtkulturelt

Vi har benyttet begrepene 'underdog–koloni' og 'topdog–moderland' for henholdsvis Kongo–Cuba–Kypros (gresk eller tyrkisk) på den ene siden, og Belgia/Frankrike–USA–Storbritannia/Hellas/Tyrkia på den andre. Disse termene indikerer en forskjell i rang og avhengighetsrelasjon som er grunnleggende for krisene – og intet annet. Som man kan se ved første øyekast, inneholder listen noen, men langt fra alle faktorene som er interessante ifølge teorien. Likevel vil disse kunne gjøre seg gjeldende i forhold til en rekke av hypotesene. La oss så gi en kort oversikt over dataenes karakter:

TABELL 4:

Oversikt over de kodede sakene

KongoCubaKypros
AvisNyheterAndre(N)NyheterAndre(N)NyheterAndre(N)
I89 %11 %(112)98 %2 %(37)96 %4 %(171)
II96 %4 %(100)89 %11 %(43)8812 %(178)
III90 %10%(103)88%12 %(65)91 %9 %(241)
IV87 %13 %(108)93 %7 %(29)92 %9 %(75)
Total91 %9 %(423)91 %9 %(174)91 %9 %(665)

Det gir liten mening å slå sammen dataene fra alle de fire avisene med mindre det kan vises at de er tilstrekkelig homogene (utvalget er konstruert med tanke på etterprøving og ikke for estimering). Like fullt er det interessant å se at 91 % av sakene i alle de tre casene er nyhetsbudskap. 36 enheter var ledere (fordelt 23–4–9 etter de tre krisene), mens det var 58 artikler (med fordelingen 25–8–25). Av totalt 1 262 saker betyr dette henholdsvis 3 % og 5 % – og antallet leserbrev var mindre enn 1 % av totalen. Selv om vi definitivt ikke skal neglisjere disse ni prosentene i det samlede nyhetsbildet, mener vi det likevel er rimelig å fokusere analysen på det som ble skrevet av nyhetssaker i disse fire avisene.

Dette bringer oss dermed til vår viktigste begrunnelse for å presentere disse dataene i det hele tatt, svaret på det åpenbare spørsmålet: 'Hvem i all verden bryr seg om fire norske aviser? – i høyden en halv million nordmenn'. Vi er opptatt av hvem som har formidlet nyhetene, og for hver enhet har vi derfor notert pressebyrået eller byråene som er gjengitt som kilde:

TABELL 5:

Fordeling av nyhetssakene etter pressebyråer*

KongoCubaKypros
Associated Press (AP)12 %20 %9 %
United Press International (UPI)20 %17 %17 %
Reuters31 %22 %52 %
Agence France-Presse (AFP)19%15%24 %
Norsk Telegrambyrå (NTB)2228 %20 %54 %
Tass1 %2 %0 %
Andre4 %1 %4 %
(N)(382)(158)(612)
Egen korrespondent2 %1 %7 %**
2324

Tabellen dokumenterer det vi er ute etter: Nyhetskildene i disse norske avisene – som er blant de viktigste politisk sett – er internasjonale. 'Egen korrespondent' er temmelig uvesentlig som kategori, noe som ikke er underlig om en tar hensyn til økonomien til norske aviser og deres avstand til de aktuelle arenaene.

Kort og godt betyr dette at utenlandske pressebyråer svarer for omlag 95 % av nyhetssakene om disse tre krisene, mens nyhetssakene svarer for 91 % av det totale antallet enheter som omhandler krisene i disse avisene. Det betyr igjen at fire utenlandske pressebyråer står for 95 % av 91 %, eller omkring 87 % av totalen. Nordmenns forestillinger er altså, in casu, temmelig avhengige av hvordan det internasjonale systemet fungerer i forhold til kvaliteten på og kvantiteten av nyhetene som blir levert gjennom disse byråene.25

Følgelig er vår studie et studium av et delaspekt ved det utenlandske nyhetssystemet, som, ved hjelp av tre casestudier, viser hvordan systemet virker inn på fire norske avisers dekning av tre kriser.

4 Hypotesetesting

Vi går nå over til å teste teorien om utenlandsnyhetenes struktur ved hjelp av det materialet vi har. Alt vi kan gjøre, er å uttømme de mulighetene dataene gir for testing av teorien, og vi begynner med:

H1: Jo mer fjerntliggende en nasjon er, desto sterkere er tendensen til å rapportere elitenes handlinger.

Dersom en nasjon er 'fjerntliggende', noe som her selvfølgelig tas i kulturell og ikke geografisk forstand, vil identifiseringen med vanlige mennesker være tilsvarende lav. Samtidig vil hendelser måtte oppfylle noen krav for å bli nyheter. Vi skal først teste denne hypotesen på Kongo- og Cuba-krisene, siden det her er så opplagt hva som er nært, og hva som er fjernt. Dataene er som gjengitt i tabell 6:

TABELL 6:

Avstand til nasjonen og rangen til de rapporterte personene

KriseKongoCuba
NasjonKongoBelgia% diff.CubaUSA% diff.
Toppleder47 %15 %+3253 %23 % +30
Elite50 %40 %+1047 %39 %+8
Vanlige folk30 %35 %–524 %6 %+18
(N)(158)(382)

Lest nedover skulle en ifølge hypotesen forvente avtakende prosentdifferanser; hver prosentdifferanse skulle vært lavere enn den foregående. Dette viser seg å holde stikk i fem av seks tilfeller og gir oss en bekreftelsesgrad på 0, 84 ved å benytte dette som kriterium. Vanlige amerikanere ble underapportert i Cuba-krisen – og dette er fullstendig forståelig dersom en sammenlikner med Kongo. Det er en forskjell mellom nasjonalisering av industrielle foretak og en åpen konflikt: Det førstnevnte er mer abstrakt og gir for eksempel ikke opphav til samme mengde saker om kvinner og barn.

La oss så gå over til dataene fra Kypros. Disse kompliseres av to faktorer. For det første har vi her på ingen måte et klart mønster med to parter i konflikten, slik som mellom Kongo og Belgia og mellom Cuba og USA i juli 1960. Minst fem parter er involvert på tre dominansnivåer. I bunnen ligger konflikten mellom gresk-kyprioter og tyrkiske kyprioter. Relatert til begge og på et mellomliggende nivå er konflikten mellom Hellas og Tyrkia delvis over Kypros, delvis over alt mulig annet. Over dette nivået igjen ruver Storbritannia og andre stormakter. Her har vi konsentrert oss om Storbritannia på grunn av fortiden som kolonimakt på Kypros, og fordi landet kontrollerer store flyvåpenbaser på øya. Her er det derfor ikke noe bipolart mønster med klare identifikasjonsfokus, slik tilfellet er med de to andre casene.26

For det andre er det vanskeligere å anvende den etniske dimensjonen her. Grekere og gresk-kyprioter, tyrkere og tyrkisk-kyprioter er neppe veldige forskjellige, relativt sett i forhold til nordmenn, for eksempel, selv om grekerne sannsynligvis er noe mer kjente. Storbritannia skiller seg derimot fra de andre fire.

Dataene i tabell 7 er temmelig interessante og bekrefter mer eller mindre alt vi har sagt hittil, med ett viktig forbehold:

TABELL 7:

Avstand til gruppe, og rang på rapporterte personer, Kypros

Gresk-kyprioterTyrkisk-kyprioterGrekereTyrkereBriter
Toppledere30 %7 %11 %13 %5 %
Elite4 %4 %6 %5 %12 %
Vanlige folk40 %34 %6 %9 %15 %
(N)(612)

Britene utgjør det eneste tilfellet hvor det er en klar økning i rapporteringsprosenten når vi beveger oss nedover den sosiale rangstigen. Dette er i overensstemmelse med hypotesen om nærmere identifikasjon med Storbritannia, siden ingen av de andre fire prosentkolonnene viser et tilsvarende klart og jevnt mønster. Når vi ser på resten, oppstår imidlertid en interessant mistanke: at det har vært nærmere identifikasjon med tyrkerne enn med grekerne. Selv om forskjellene er små, er de der like fullt: Forholdet mellom vanlige folk og toppledere er 1,3 for gresk-kypriotene og 4, 9 for tyrkisk-kypriotene, 0, 6 for grekerne og 0, 8 for tyrkerne. Naturligvis kan overrapporteringen av Makarios forklares av kjensgjerninger som at han var velkjent fra kampen mot britene, og at han, og ikke den tyrkiske minoritetslederen Dr. Kutchuk, er president på Kypros. Ikke desto mindre er mistanken om differensiert identifikasjon bygd inn i nyhetsstrukturen. Dette er imidlertid ikke en del av hypotesen ettersom kulturell avstand neppe kan sies å være en faktor her. Det er likevel i overensstemmelse med det en nordmann med særlig kjennskap til dette området rapporterte vedrørende en generell favorisering av britiske og tyrkiske synspunkter og perspektiver i den norske pressen.27

En bestemt måte å teste denne hypotesen på er å telle antallet ganger folk er sitert i nyhetene. For mange lesere vil det være en selvfølge at vanlige mennesker er sitert i kun to av 612 saker fra Kypros-krisen, for å ta ett eksempel (det forekom hyppigere i Kongo-nyhetene, hvor relativ identifikasjon med belgierne var sterkere). Eliten og toppledere er svært hyppig sitert. I hovedsak avtar også det relative forholdet mellom saker der folk nevnes vs. ikke nevnes med sitat, raskt med avtagende rang. Dette er dermed ytterligere en identifikasjonsfaktor som favoriserer eliten.

Disse generelle funnene ble kontrollert mot ytterligere aviser og klarer testen – funnet gjentas.

Etter å ha belyst sammenhengen mellom avstand til nasjon og rangen på den rapporterte person går vi over til sammenhengen mellom det vi har kalt 'modus' for rapportering, og rangen på rapporterte personer. Vi har kodet hver sak ut fra om det rapporteres noe 'negativt' (noe er ødelagt, brutt sammen, revet ned) eller noe 'positivt' (noe er bygd opp, konstruert, satt sammen). På hvert av de tre rangeringsnivåene som angir de involverte personene, ønsker vi å finne ut om disse er satt inn i en kontekst som er negativ eller positiv (vi utelater sakene hvor hendelseskonteksten er kodet som 'nøytral', 'begge' eller 'verken eller'). Den opplagte hypotesen som deduseres fra komplementaritetsprinsippet, er:

H2: Jo lavere rang på personen, desto mer negativ er hendelsen.

Vi testet ikke bare denne hypotesen innenfor hver krise, men også for hvert land eller nasjonalitet, noe som gir totalt ni tilfeller (Cuba, USA, Kongo, Belgia, gresk-kypriotisk, tyrkisk-kypriotisk, Hellas, Tyrkia, Storbritannia). For hvert tilfelle hadde vi tre rangnivåer (toppleder, elite, menig/vanlige folk), og for hver rang kunne hendelsen enten være negativ eller positiv siden vi så bort fra all kuttene som ikke var entydige. For å få et sammensatt mål ble –1 gitt til en negativ sak og +1 til en positiv, og det gjennomsnittlige 'modus' ble beregnet. Med 80 negative saker og 35 positive ville vi derfor få:

Generelt strekker indeksen seg fra –1 til +1, men yttergrensene ble langt fra oppnådd; nyhetene var nesten aldri fullstendig ensidige.

Dataene er som i tabell 8:

TABELL 8:

Rang på personen og hendelsens modus

TopplederElitepersonerVanlige folk
1. Cuba– 0,66– 0,51– 0,59
2. USA– 0,91– 0,72- 1,00
3. Kongo– 0,39– 0,45– 0,47
4. Belgia– 0,08– 0,33– 0,45
5. Greskkyprioter+ 0,16– 0, 20– 0, 38
6. Tyrkisk-kyprioter+ 0,13– 0,43– 0,47
7. Hellas+ 0,21– 0, 10– 0, 20
8. Tyrkia– 0, 26– 0, 18– 0,38
9. Storbritannia+ 0,39– 0, 20– 0,33

Av totalt ni tilfeller er hypotesene klart styrket i tilfellene nummer 3, 4, 5, 6, 7 og 9, noe som betyr seks av ni tilfeller. I de øvrige tre er tendensen fra 'elite' til Vanlige folk' slik den burde være, men de tre topplederne ses i en mer negativ kontekst enn man kunne forutsi ut fra teorien. To av disse tilfellene, nummer 1 og 2, angår forholdet mellom Cuba og USA, som den gang befant seg i en meget kritisk fase hvor begge topplederne stadig oftere erklærte negative sanksjoner mot den andre. Det tredje tilfellet har å gjøre med den tyrkiske topplederen som i denne perioden anvendte et språk spekket med invasjonstrusler (se vedlegg III). Unntak fra regelen kan imidlertid alltid 'bortforklares' ved å påberope en spesiell omstendighet, så vi skal være tilfredse med å notere at av totalt 27 numeriske relasjoner (tre for hvert tilfelle), er 23 eller 85 % i forventet retning, dvs. tiltakende negative med avtagende rang. Dette er høyt selv om de 27 sammenhengene ikke er uavhengige.

Dette generelle funnet ble kontrollert mot avis og for pressebyrå, og holdt seg godt mot denne nye kilden til variasjon.

Følgelig er vi blitt brakt et steg nærmere tanken om at vanlige mennesker må forekomme eller bli presentert i en negativ sammenheng for å komme i nyhetene, og relativt sett mye mer enn det som er tilfellet for folk høyere oppe. Det kan meget vel tenkes at det totale volumet av negative hendelser rapportert i forbindelse med elitepersonene er høyere – enten det hender dem eller har dem som årsaker – takket være elitekonsentrasjonen referert tidligere. Proporsjonen av negative hendelser relativt til det totale antallet av kontekster er imidlertid høyere jo lavere ned i samfunnet nyhetene kommer fra. Med andre ord, om positive hendelser rapporteres, vil de ha større sannsynlighet for å forekomme i en kontekst med en eliteperson enn i omgivelsene til mannen i gata.

En ting er likevel kontekst, og noe annet er hvem som anses som årsak til en hendelse. Ifølge vår hypotese ville en forvente det samme mønstret dersom nyhetssakene blir analysert for tendensen til å tilskrive årsaker til noen, og dette er det vi faktisk finner, som tabell 9 viser:

TABELL 9:

Rangen til den kausale agenten bak en hendelse og hendelsens modus*

Yulekorrelasjon, QProsentdifferanse% negative i nyhetene fra gruppen
1. Cuba1, 0021 %79 %
2. USA1, 004 %96 %
3. Kongoo,4715 %91 %
4. Belgia0, 4618 %76 %
5. Gresk-kyprioter0, 8044 %65 %
6. Tyrkisk-kyprioter1, 0025 %94 %
7. Kyprioter, ikke spesifiserto,9351 %87 %
8. Hellas0, 7640 %86 %
9. Tyrkiao,5718 %90 %
10. Storbritanniao,5727 %67 %
28

Hypotesen bekreftes altså i ti av ti tilfeller: Jo lavere rang de kausale agentene har, desto lavere er sjansen for at de finnes i en kontekst der noe positivt skjer.

Herfra kan vi gå videre til den neste hypotesen, og dermed komplettere variabel-trianglen vår:

H3: Jo fjernere nasjonen er; desto mer negativ er hendelsen.

Dataene i tabell 9 er relevante for hypotesen og gir tilsynelatende ikke noe klart mønster for bekreftelse. Vi har kun brukt dataene om kausale agenter, ikke dataene hvor en nasjon også kan forekomme som ofre for en negativ handling. Som vikan se, forekommer britene som gruppe; og med de tre rangkategoriene gruppert sammen er de mindre hyppig gjengitt som opphav til negative hendelser enn de andre. Unntaket fra dette er gresk-kypriotene. Tilsvarende er belgierne mindre hyppig årsak til negative hendelser enn kongoleserne. Amerikanerne er imidlertid i større grad enn cubanerne gjengitt som opphav til negative handlinger. En grunn kan være at disse negative hendelsene faktisk ikke ble ansett som negative av byråene som rapporterte dem, ofte AP eller UPI – men heller som adekvate reaksjoner i en intens konfliktsituasjon.

Vi må huske at selv om materialet inkluderer alle nyheter fra Kongo, Cuba og Kypros i analyseperiodene, så er ikke dette tilfellet for 'moderlandene' Belgia, USA, Storbritannia, Hellas og Tyrkia. I tillegg til de kodede sakene har det forekommet nyheter i avisene fra disse stedene som ikke har noen relevans til krisene (Bare for å nevne ett eksempel: Kong Paul av Hellas døde og ble begravet i midten av mars, noe som brakte Hellas temmelig langt frem i nyhetsbildet en ukes tid.) En rekke ulike saker fra kulturelt nære land som Storbritannia, USA og Belgia kommer daglig inn i avisene, uten hensyn til større begivenheter. Dette ville bidra til å balansere det negative inntrykket disse landene får som partnere i de analyserte kolonikrisene. Likevel føler vi ikke at H3 er blitt styrket, selv om den heller ikke er avkreftet.

En annen måte å se disse dataene på er å stille spørsmålet: Cuba, Kongo og Kypros er steder langt unna, de er 'kulturelt fjerne' (faktor 4.1). Hvordan blir så disse begivenhetene til nyheter overhodet? Fordi de gjøres 'relevante' (faktor 4.2). Følgelig får vi hypotesen:

H4: Jo kulturelt fjernere arenaen er, desto mer relevant må hendelsene synes å være.

Dessverre har vi ikke data fra arenaer med et vidt spekter i kulturell avstand, men vi kan danne oss en oppfatning om denne hypotesens gyldighet i tabell 10 ut fra fordelingen av det en kan kalle 'perspektivet' i nyhetssakene:

TABELL 10:

Arenaens beliggenhet og nyhetssakens perspektiv

KriseneRelasjoner mellom
øst–vestøst–'koloni'vest-'koloni'moderland–'koloni'FN-'koloni'Internt i 'kolonien'(N)
Cuba9 %35 %22 %59 %9 %20 %(158)
Kongo9 %20 %20 %52 %41 %36 %(382)
Kypros0 %4 %8 %54 %59 %29 %(612)

Et perspektiv fra den kalde krigen som kun inkluderer øst og vest, har ikke vært mye i bruk. Øst og vest dukker likevel opp igjen i deres relasjoner til ’koloniene’, som dermed får økt relevans ved at konflikten koples til øst–vest-systemet. Viktigst er naturligvis 'moderlandkoloni'-perspektivet, som forekommer i mer enn halvparten av nyhetssakene. Det kan hevdes at det var dette konfliktene dreide seg om, men det er likevel ikke opplagt. Det er mange måter å presentere en nyhet på, og særlig mange måter å vinkle det som for mange fremsto som uavhengighetskamper. Derfor kunne nasjonalisering av industrier, en ung nasjons uavhengighet, og kampen mellom en majoritet og en minoritet alle ha vært presentert som temmelig interne hendelser med kun lokale aktører, og med ’moderlandet' som en tilsynelatende konstant betingelse som bare kunne være nevnt i, la oss si, 10 % av historiene. Dette ville imidlertid ha forutsatt en mye høyere grad av identifikasjon, på nivå med det en sannsynligvis hadde i avisene fra Kongo, Cuba og Kypros i disse periodene. Isteden synes hendelsene å utfolde seg i 'moderlandets' periferi, uten noen virkelig lokal autonomi. 'Koloniene' er ikke kausalt tilstrekkelige i seg selv. Nyhetssaker som har et internt koloniperspektiv finnes, men det er to enkle forklaringer på dette. Den første er uttrykt i F12 – ideen om at hendelser vil måtte være negative – og viser simpelthen til den kjensgjerningen at det ligger lokale konflikter til grunn for ’krisen’ i både Kongo og Cuba. Men selv med denne betingelsen er ikke en lokal konflikt nok; noen kjente grupperinger, slik som øst, vest, moderlandet eller FN må legges til for at det virkelig skal bli nyhetsverdig. Den andre forklaringen er dermed uttrykt i F7: Siden arenaen allerede er i nyhetene, vil den sannsynligvis forbli i nyhetene, fordi det er blitt etablert et apparat som krever et visst antall nyhetssaker for å opprettholdes.

Det er opplagt at det finnes forklaringer på mekanismen som ligger til grunn for dette uttrykt i slike faktorer som pressebyråenes nasjonalitet og opplæringen av enkelte av journalistene, enten de er utenlandske eller innenlandske. Derfor kunne man ventet at nyheter fra Kypros var mye mer opptatt av hendelser som ses som relevante for Storbritannia, ettersom det britiske byrået Reuters forekommer i 52 % av nyhetssakene. En konsekvens av dette er at Kypros ses i lys av sin relasjon til Storbritannia i 31 % av sakene. Dette er en høy prosentandel dersom en anser konflikten som hovedsakelig avgrenset til trianglet Hellas–Tyrkia–Kypros.

Det finnes ytterligere en måte å teste hypotesen på: å ta fokuset i nyhetssaken som utgangspunkt. Dette gjøres i tabell II.

TABELL II: Arenaens beliggenhet og nyhetssakens fokus

KriseFokus
Økonomisk PolitiskSosialtKulturelt(N)
Cuba63 % 56 %0 %1 %(158)
Kongo13 % 86 %11 %2 %(382)
Kypros10 % 95 %1 %0 %(612)

Tallene er ganske klare og forteller det en kunne vente: De tre landene i verdens periferi trer inn gjennom variabler som kopler dem til verdens sentrum. ’Sosialt’ og ’kulturelt’ fokus er mer internt og har ikke de samme forgreningene til 'topdog'-nasjonene. Den eneste variasjonen er fra økonomisk til politisk fokus når en beveger seg fra Cuba via Kongo-situasjonen til Kypros, og dette samsvarer bra med de fleste forestillinger om 'det som virkelig skjedde’.

Igjen holder funnene seg godt mot variasjonen i aviser og pressebyråer. Vi lar dette være tilstrekkelig som en indikasjon på hvordan hypotesene avledet fra komplementaritetsteorien kan testes.

Det kan innvendes at det vi hittil har sagt, er en utilsiktet konsekvens av de krisene vi har valgt som undersøkelsesobjekter. Det er ingen annen måte å undersøke denne innvendingen på enn gjennom et nytt prosjekt.

5 Diskusjon

På grunnlag av det vi har presentert, føler vi at det vil være urimelig ikke å ha tiltro til den generelle hypotesen. Det finnes sannsynligvis et fenomen som det vi har kalt komplementaritet av nyhetsfaktorer, selv om det gjenstår mye arbeid i form av forbedring av hypotesen. Under hvilke betingelser vil effekten være mer eller mindre fremtredende, hvilke par av faktorer tenderer til å produsere de sterkeste (eller svakeste) effektene av komplementaritet, og hvordan kombineres faktorene i mønstre på tre og fire, osv.? Vi overlater dette til fremtidig forskning, og går over til en diskusjon av hva dette innebærer, dersom en antar at vår tese har generell gyldighet.

En slik diskusjon gjøres best ved å velge ut noen avgjørende faktorer fra de 66 mulige parene som er særlig viktige ut fra de konsekvensene de har for det verdensbildet de fremmer. Numrene refererer til listen med de tolv faktorene ovenfor. Disse hypotesene er kun bivariate, og fremtidig forskning på dette feltet vil måtte greie å løfte tenkningen og analysen opp til minst tre samtidige variabler eller faktorer:

(1, 4): Jo fjernere en nasjon er, desto mer vil en hendelse måtte tilfredsstille kriteriet om utgivelsestakt Med andre ord: Den fjerne nasjonen vil måtte produsere begivenheter som lett fanger oppmerksomheten, for å bli registrert. Konsekvensen av dette er at nyhetene fra slike land vil vise en springende mangel på sammenheng. Naturkatastrofer og ulykker vil spille en viktig rolle, og det samme vil endringer i politisk ledelse. Små kvantitative endringer i utviklingen av hendelser vil underrapporteres. Det er først når de fører til store kvalitative endringer, at de kommer i nyhetene. Dette kan igjen utstyre leserne med en forestilling om disse landene som steder der ting skjer plutselig og uforutsigbart – med andre ord som grunnleggende farlige og annerledes steder.

(4, 3): Jo fjernere hendelsen er, desto mindre tvetydig vil den måtte være.

Det fjerne og det ukjente vil i det minste måtte være enkelt dersom det skal bli nyheter. Kompleksitet kan håndteres dersom det finnes innen ens egen kultur, men ikke om det finnes på betydelig avstand. Implikasjonen av dette er åpenbar! Det kulturelt fjerne får en presentasjon uttrykt i ’idealtyper'; hele nasjoner og kontinenter beskrives i sveipende vendinger. Dette kan igjen gi inntrykk av en uniformitet og homogenitet som ikke samsvarer med denne nasjonens virkelighet. Ens egen nasjon beskrives i komplekse termer som passer bedre med de forestillingene de fleste mennesker har om en 'sivilisert tilværelse'. På den annen side vil fenomenet som er beskrevet her, gi grobunn for oppfatninger om en enkel, primitiv og mer 'human' tilværelse i fjerne land.

(4, 5): Jo fjernere nasjonen er; desto mer samsvarende vil nyhetene måtte være.

For at en fjerntliggende nasjon skal komme i nyhetene, vil det være særlig nødvendig at nyhetene passer inn i et forventningsmønster. I tråd med denne hypotesen ville derfor militærkupp (golpe militar) i Latin-Amerika komme i nyhetene nettopp fordi det er det som forventes – det er et eksempel på nyheter som 'gammelheter'. Den motsatte utviklingen ville ikke så lett passe med forventningsmønstret og av den grunn ikke så lett bli rapportert, fordi den sannsynligvis bevisst eller ubevisst vil bli registrert som en kvasihendelse som ikke vil vedvare. En hvilken som helst sak om seksuell promiskuitet fra Sverige vil få en a priori troverdighet som vil gjøre at den passerer mange nyhetsfiltre, mens saker eller statistikk som antyder det motsatte, vil anses som atypisk, eller til og med som falskneri og propaganda, og dermed ikke bli rapportert. Konsekvensen av dette vil være at fjerne nasjoner fremstår som i all vesentlighet uforanderlige mens ens egen kulturelle sfære gjennomgår virkelig grunnleggende endring.

(7, 2): Jo høyere kontinuitetseffekten er; desto lavere kan terskelen være.

Denne hypotesen blir kun inkludert her av hensyn til fullstendighet, siden den faktisk er en definisjon av kontinuitetseffekten. I det en hendelse har ’nådd opp', vil nyhetskanalen være mer åpen for oppfølgingshendelser med en lavere terskelverdi. Effekten av dette vil være 'nyhetsserier' som kan skape kunstig kontinuitet bare fordi kanalen en gang er åpnet.

(8, 2): Jo høyere sammensettingseffekten er, desto lavere kan terskelen være.

Dette er også inkludert for å komplettere listen, siden den allerede er inkludert i definisjonen av sammensettingseffekten. Tanken er ganske enkelt at en sak kan komme i nyhetsbildet på grunn av underrepresentasjon av kategorier som burde vært representert ifølge en helhetsoppfatning – ikke fordi den er viktig i seg selv. Dette betyr videre at i perioder hvor lite annet skjer utenlands, kan grensen som definerer nyhetsverdi, synke drastisk slik at nyhetssaker som kommer relativt lavt på poengskalaen, inkluderes. Dette kan igjen produsere forestillinger om diskontinuitet som ikke samsvarer med den virkelige verden.

(1, 12): Jo mindre negativ nyheten er, desto viktigere blir kriteriet om utgivelsestakt.

Dette er allerede nevnt i forbindelse med teorien angående nyhetenes negative preg, men formuleres enda sterkere her: Positive nyheter vil måtte være av særlig kort varighet for å komme i nyhetene. Dette betyr i all vesentlighet at det vil legges vekt på muligheten for å lage seremonier hvor et forløp kan komprimeres til en hendelse som kan rapporteres. Selvsagt vil det også være slik at jo flere elitepersoner en kan legge til en slik begivenhet, desto mer øker nyhetsverdien. Dette har også en dobbel effekt. For det første kan det bidra til et falsk bilde av hvordan positiv utvikling skjer, siden omfanget av planlegging og omhyggelig arbeid (som hovedsakelig gjøres av ikke-elitepersoner) blir underrapportert. For det andre tvinges mange inn i den slags virksomhet som ofte refereres til som PR – public relations – som ofte aksepteres som en del av arbeidet, der en isteden kunne ha satt spørsmålstegn nyhetskommunikasjonens struktur.

(9, 4): Jo lavere nasjonens rang er, desto mindre må den kulturelle distansen være.

Dette betyr kun at om en nasjon er lav i rang, så må den kompensere for det gjennom nærhet. Eller med andre ord: Hver 'topdog'-nasjon i verden vil ha hvert sitt sett av underordnede som de overrapporterer fra, relativt sett i forhold til hva de rapporterer fra andre lavrangsnasjoner. For USA vil det være Latin-Amerika, for Frankrike de tidligere franske koloniene (Communauté Française), for Storbritannia Samvelde-landene, for Sovjetunionen den sosialistiske blokken, for Kina (sannsynligvis) utvalgte land i Syd-Asia og Det fjerne østen. Dette mønstret vil igjen tendere til å forsterke eksisterende skillelinjer i verden siden rapporteringen sannsynligvis vil virke i retning av en eller annen form for identifikasjon.

(9, 5): Jo lavere nasjonens rang er, desto mer samsvarende vil nyhetene måtte være.

Dette minner om hypotesen om forholdet mellom avstand og samsvar. Der denne imidlertid vektla samsvar med det man skulle forvente ut fra mer eller mindre stereotype oppfatninger om en fremmed kultur, er vi her opptatt av stereotypier om lav rang. Det typiske eksemplet ville være nyheter som understreker vanskelighetene lavrangsnasjonene har: tegn på 'umodenhet', for eksempel betalingskriser, politisk ustabilitet, mord på samfunnstoppen. Konsekvensene er de samme som for hypotesen (4, 5) ovenfor.

(10, 6): Jo lavere personenes rang er, desto mer uventet vil nyhetene måtte være.

Dette har faktisk vært berørt i forskjellige sammenhenger allerede. Tanken er ganske enkelt at der hvor elitepersoner kan få sine daglige rutiner rapportert, vil vanlige folk til sammenlikning bare komme i nyhetsbildet når det skjer noe som står i skarp kontrast til deres vanlige tilværelse. De gode eksemplene er uventet rikdomstilegnelse og negative handlinger.

(9, 10): Jo lavere nasjonens rang er, desto høyere vil personen måtte være plassert i denne nasjonen for å komme i nyhetene.

Dette kan lede til en forestilling om verdens 'underdog'-nasjoner som ekstremt elitedominert med en ikke-eksisterende masse av vanlige folk. Politisk vil sannsynligvis denne forestillingen tendere til å forsterke betingelsene som gjør slike forestillinger berettigede. Dette vil også skape et dårlig grunnlag for identifikasjon, særlig dersom elitenes handlinger i lavrangsnasjoner også er negative.

(9, 12): Jo lavere nasjonens rang er, desto mer negative vil nyhetene fra denne nasjonen måtte være.

Med andre ord, når noe positivt og godt skjer, vil det måtte finne sted i en høyt rangert nasjon. Nyhetsrapporter fra ’underdog’-nasjonene i verden vil typisk nok være overveldende negative. Det kjente latinamerikanske tilfellet med golpe militar er ett eksempel; alle katastrofenyhetene fra slike nasjoner er et annet. Tesen er at positive ting som skjer i ’underdog’-landene, vil bli underrapportert, og at dette vil fremme en forestilling om disse landene som ute av stand til å styre seg selv og som naturlig underlegne 'topdog'-nasjonene.

(10, 12): Jo lavere rang en person har, desto mer negativ vil hans handlinger måtte være.

Med andre ord, tesen er at vanlige folk må gjøre noe negativt for å komme i nyhetene, og jo lavere rang en person har, desto mer negativt må det være. Fra samfunnets bunnsjikt kommer en lettere inn i nyhetene som kriminell. Sport må imidlertid her nevnes som den store kompenserende mekanismen. Sport kan også betraktes som så viktig, sammen med kunst og underholdning, at det faktisk gjør hypotesen ugyldig. Imidlertid vil kanskje den typen positiv handling som vanlige folk makter å utføre, mest sannsynlig være av et slag som aldri når nyhetene. Ikke bare på grunn av det som er nevnt i hypotesen, men fordi det heller ikke tilfredsstiller kriteriene for utgivelsestakt, uventethet eller kontinuitet. Dersom den vanlige mann skal tre inn i nyhetene på en positiv måte, vil det sannsynligvis måtte være i en artikkel, reportasje, osv. Det kan innvendes at han trer inn i nyhetsbildet når han vinner i lotteriet – men dette er ikke hans egen handling – men noe som skjer med ham, på samme måte som ved en katastrofe. Konsekvensen av alt dette kan fort bli en slags forsterkning av klassesamfunnet, i den forstand at toppen overrepresenteres med det gode og positive som skjer, mens de lavere lag av samfunnet portretteres som produsenter av mindre heldige hendelser.

(11, 12) Jo mindre personlige nyhetene er, desto mer negative vil de måtte være.

Det kan være verdt å samle det som er blitt sagt om nasjoner som er kulturelt fjerne og av lav internasjonal rang.29 Vi kan kombinere dette fordi det vi har sagt a fortiori skulle være gyldig når disse to kriteriene – negative for nyhetsverdi – legges ovenpå hverandre. Kort sagt vil nyheter fra slike land måtte referere til folk, fortrinnsvis toppelite, og fortrinnsvis være negative og uventede, men likevel i samsvar med den 'mentale forestillingen' en allerede har. Det vil måtte være enkelt, og det burde, om mulig, utstyre leseren med en slags identifikasjon – det burde henvise til leseren, hans nasjon eller gruppe av nasjoner. Dette vil igjen understøtte en forestilling om disse landene som farlige, styrt av lunefulle eliter, som uforanderlige i sine grunnleggende kjennetegn, som eksisterende til gagn for 'topdog'-nasjonene, og gjennom koplinger til disse nasjonene. Hendelser finner sted, de er plutselige, som lynglimt, uten noen oppbygging og uten noen avspenning etter forekomst – de bare skjer og oftest som del av intrigene til de styrende eller opposisjonelle elitene.

Konsekvensen av alt dette er et verdensbilde som gir lite autonomi til periferien, men som ser den hovedsakelig som til for sentrums skyld – på godt eller vondt som en virkelig periferi til verdens sentrum. Dette kan også i langt større grad enn det som synes berettiget, bidra til å forsterke forestillingen om slektskap i verdensrelasjoner. Relevansen av alt for alt annet – særlig for oss – er overspilt. Dens relevans til seg selv forsvinner:

Mr. Mboya klaget over at pressen (som er i utenlandsk eie) i Afrika oppfører seg og skriver som om de virker i London, Paris eller New York 'hvor problemene og bekymringene er fullstendig annerledes enn de som er alminnelige i Afrika'. Han sa at disse og mange andre spørsmål til stadighet dukker opp i mange afrikaneres sinn når de prøver å finne svar på hva pressefrihet betyr i den afrikanske konteksten. Han var derfor av den oppfatning at det er viktig at pressen interesserer seg for å finne ut av hva som går for seg i det afrikanske sinn. Verdens fordommer om Afrika blir imidlertid ofte utledet fra subjektive berettelser fra utenlandske journalister på korte besøk ulike steder i Afrika. Resultatet er at nyhetene som kommer fra Afrika, ofte er forankret i den allerede forutinntatte og fordomsfulle tenkemåte som fortsetter å stille slike spørsmål som: 'er dette pro-øst eller pro-vest? ', mens ingen spør: 'er dette pro-afrikansk? '30

Dette er særlig dramatisk i unge nasjoner. Deres nyvunne status, som sannsynligvis er et viktig poeng for majoriteten av innbyggerne, vektlegges ikke bortsett fra i rapporter fra uavhengighetsseremonien, dersom det er noen slik (fordi det tilfredsstiller F1). Isteden fortolkes nyhetene i en gammel kontekst. Siden alle tre landene i vår undersøkelse var gjenstand for viktige hendelser i periodene vi analyserte, har de sannsynligvis for mange mennesker allerede kommet til å bli forbundet med disse krisene. Dette kan igjen påvirke folks atferd overfor nasjonene det er snakk om, og dersom det er svært unge nasjoner, fungere som en slags innprentet erfaring,31 med de konsekvensene det innebærer for senere forbindelser. Det ville vært interessant å vite noe mer presist om hvor langt etter den politiske uavhengighet det en kunne kalle kausal uavhengighet (eller auto-kausalitet, kausal autonomi), inntreffer.

Når det gjelder de utviklede landene, har vi allerede nevnt det generelle mønstret: konflikter vektlegges, ikke forsoning.32

6 Noen policyimplikasjoner

Policyimplikasjonene av denne artikkelen er ganske selvsagte: forsøk å motarbeide alle tolv faktorene. Mer spesifikt betyr dette:

  1. Mer vekt på oppbygging og bakgrunnsmateriale i det totale medieutbudet. Journalister bør få bedre opplæring i å oppdage og rapportere langtidsutvikling, og til å fokusere mindre på ’hendelser’.

  2. Leilighetsvise rapporter om det trivielle, selv når dette ikke utgjør ’nyheter’, for å danne motvekt mot forestillingen om verden som bestående av en rekke dramatiske hendelser.

  3. Mer vekt på komplekse og tvetydige hendelser, ikke nødvendigvis med noe forsøk på å fortolke dem.

  4. Flere rapporter fra kulturelt fjerne områder selv om innholdet ikke har noen umiddelbar relevans for en selv. Eksperimenter med aviser i forskjellige land som utveksler lokale spalter, kan vise seg å være enda mer interessant enn å trykke det som ble sagt i avisene for 50 eller 100 år siden på nytt.

  5. Mer vekt på det avvikende, på det som ikke passer inn i stereotypiene. Opplæring av journalister for å øke deres innsikt i egne stereotypier og styrke deres bevissthet om samsvarsfaktoren.

  6. Mer vekt på det forutsigbare og stadige, av samme grunn som under 2 ovenfor.

  7. Mer bevissthet om kontinuitetsfaktoren – og samtidig mer vekt på oppfølginger selv om hendelseskjeden har vært avbrutt en stund. Ofte har en inntrykk av å ha hørt om noe negativt som er skjedd, men ikke om hvordan det er blitt motvirket, dersom tidsspennet er så langt at kontinuiteten er brutt.

  8. Mer bevissthet om sammensettingsfaktoren, for ikke å skape et skjevt nyhetsbilde.

  9. Mer dekning av land som ikke er elitenasjoner.

  10. Mer dekning av personer som ikke tilhører eliten.

  11. Flere henvisninger til ikke-personlige årsaker til begivenheter. Her trengs det sannsynligvis spesiell opplæring.

  12. Flere henvisninger til positive hendelser.

Disse implikasjonene bearbeider én faktor om gangen og ville dersom de ble implementert, redusere den samlede effekten. Men den kombinerte effekten av faktorene kan fremdeles holde seg selv om effekten av hver enkelt blir redusert.

Man kunne si at alt eller mye av dette er akkurat det samme som eliteavisen forsøker å gjøre, og det er sannsynligvis sant. Men kvalitetsaviser blir sannsynligvis i hovedsak lest av eliten, og dette kan øke avstanden mellom sentrum og periferi hva internasjonale perspektiver angår.

Derfor er det i tillegg til det som allerede er nevnt, et behov for en videre stilmessig utvidelse av nyhetskommunikasjonen i tråd med disse prinsippene. Det bør imidlertid understrekes at denne artikkelen antar, snarere enn påviser, tilstedeværelsen av disse faktorene, og presenterer hypoteser snarere enn påviser at faktorene – dersom de er til stede – har bestemte effekter på publikum.

Vedlegg I

En kort kronologisk oversikt over hendelsene på Cuba i juli 1960 (fra Keesing's Contemporary Archives)

29. 6Den cubanske regjeringen konfiskerer Texacos oljeraffinerier.
1.7.Den cubanske regjeringen konfiskerer Essos og Shells oljeraffinerier fordi alle raffineriene nekter å foredle sovjetisk råolje.
5. 7.Britisk protest mot konfiskeringen av Shell-raffineriet. USA reduserer sin import av cubansk sukker med 700 000 tonn.
6. 7.Amerikansk protest mot konfiskeringen av raffineriene til Texaco og Esso.
8. 7.Den cubanske regjeringen nekter å akseptere protestene ved å vise til raffinerienes forpliktelse til å foredle en hvilken som helst råolje. Dr. Miro Cardona søker politisk asyl i USA.
10.7.Den sovjetiske regjeringen kunngjør at den vil kjøpe 700 000 tonn cubansk sukker i tillegg til den vanlige kvoten.
II. 7.I FNs sikkerhetsråd beskylder den cubanske utenriksministeren i USA for 'økonomisk aggresjon'.
18.–19.7.Debatt i sikkerhetsrådet om relasjonene mellom USA og Cuba.
17.–21.7.Raoul Castro besøker Sovjetunionen.
23.7.Den cubanske regjeringen konfiskerer fire amerikanske sukkerraffinerier. Handelsavtale mellom Cuba og Kina om et årlig salg av 500 000 tonn cubansk sukker i fem år.

Vedlegg II

En kort kronologisk oversikt over hendelsene i Kongo i juli 1960 (fra Keesing's Contemporary Archives)

30.6.Kongo erklæres uavhengig ved midnatt. Taler ved kong Baudouin, statsminister Lumumba og president Kasavubu. Lumumba går hardt ut mot den belgiske koloniadministrasjonen.
2.7.Lumumba krever umiddelbar tilbaketrekning av alle belgiske tropper fra Kongo.
5.7.Mytteri blant private kongolesiske soldater i Thysville og Leopoldville mot deres belgiske offiserer. Lumumba og Kasavubu intervenerer for å gjenopprette orden, uten videre suksess. De antieuropeiske stemningene sprer seg til andre provinser.
7.7.Europeere i Leopoldville-provinsen flykter til Kongo-Brazzaville.
8.7.Den belgiske regjeringen kunngjør at troppeforsterkninger vil bli sendt til Kongo.
10.7.Belgiske styrker angriper kongolesere flere steder.
11.7.Den kongolesiske regjeringen appellerer til FN om assistanse. Tshombe erklærer Katanga som uavhengig stat.
14.7.Sikkerhetsrådet vedtar en resolusjon om umiddelbar sending av FN-styrker til Kongo, og appellerer til Belgia om å trekke sine tropper tilbake. Kongo bryter alle diplomatiske forbindelser med Belgia.
15.7.De første FN-troppene ankommer Leopoldville.
17.7.Den kongolesiske regjeringen informerer FN om at den vil anmode om sovjetiske tropper dersom FN ikke lykkes i å få de belgiske troppene ut av landet innen 72 timer.
17.7.Visegeneralsekretær Ralph Bunche rapporterer at en avtale er oppnådd med de belgiske myndighetene om å trekke de belgiske troppene ut av Leopoldville.
20.7.Tshombe advarer FN mot å gå inn i Katanga og erklærer at enhver støtte til den sentrale regjeringen mot Katanga vil lede til krig mellom Katanga og resten av Kongo.
21.7.Sikkerhetsrådet vedtar en resolusjon som oppfordrer Belgia om å trekke sine styrker ut av Kongo så fort som mulig, og som gir generalsekretæren fullmakt til å ta de nødvendige steg for å føre resolusjonen ut i livet. Den belgiske regjeringen erklærer at dens tropper vil bli i Kongo inntil lov og orden er gjenopprettet.
23.7.Belgiske tropper er helt trukket ut av Leopoldville.
24.7.Lumumba kommer til New York for å rådføre seg med generalsekretær Hammarskjöld.
26.7.Hammarskjöld drar til Brussel og Leopoldville.
27.7.Hammarskjöld møter utenriksminister Eyskens og Kong Baudouin i Brussel. Den kongolesiske regjeringen presenterer sitt politiske program og uttrykker ønske om samarbeid med Belgia og at utenrikspolitikken til det kongolesiske regjeringen vil være preget av 'positiv nøytralisme'.
28.7.Hammarskjöld kommer til Leopoldville for samtaler med Kasavubu. Den belgiske regjeringen offentliggjør en detaljert rapport om grusomheter i Kongo. Rapporten anslår antallet voldtatte hvite kvinner til 291. Antallet drepte er ikke spesifisert. Antallet FN-soldater i Kongo angis til 10 000. Antallet flyktninger fra Kongo er offisielt angitt i Brussel til 35 000.
29.7.Den belgiske regjeringen kunngjør at tilbaketrekningen av noen av troppene i Kongo vil begynne umiddelbart. Ingen informasjon om når troppene vil bli trukket tilbake.
30.7.Etter Hammarskjölds møte med den kongolesiske regjeringen annonseres det at en avtale er oppnådd angående FNs oppgaver i Kongo.

Vedlegg III

En kort kronologisk oversikt over hendelsene på Kypros fra desember 1963 til april 1964 (fra Keesing's Contemporary Archives)

6. 12.President Makarios sender angivelig et memorandum til visepresident Kutchuk angående hans ønske om å endre visse bestemmelser i konstitusjonen, slik som den særlige stemmegivingen i forhold til skattelovene, separate domsstoler, egne kommuner og visse andre 'urimelige rettigheter.
21.–26.12Voldelige sammenstøt på Kypros hvor 200 greske og tyrkiske kyprioter antas drept.
25.–28.12.Tyrkiske militære bevegelser, på og utenfor Kypros.
26.12.En felles gresk, tyrkisk og britisk styrke under britisk kommando skulle gjenopprette orden. Dette ble akseptert av alle regjeringene.
27.12.Den kypriotiske representanten i FN protesterer til sikkerhetsrådet.
28.12.Storbritannias representant, Mr. Duncan Sandys, kommer til Nicosia for samtaler med de lokale lederne.
30.12.Visepresident Kutchuk fordømmer protesten fra den kypriotiske FN-representanten, Mr. Rossides. Siden kampene hadde de tyrkisk-kypriotiske ministrene nektet å delta i møtene i regjeringen, som følgelig var representativ kun for den gresk-kypriotiske folkegruppen.
1.1.Den kypriotiske regjeringen aksepterer et forslag om at en FN-representant skal stasjoneres på Kypros.
16.1.General Gyani utnevnes til FN-representant på Kypros.
15.1.En konferanse i London for å bestemme den fremtidige styringen av Kypros hvor de greske og tyrkiske utenriksministrene og gresk-kypriotiske og tyrkisk-kypriotiske delegasjoner deltar, ledet av Mr. Duncan Sandys fra Storbritannia. Forhandlingene kjørte seg fast mot slutten av måneden.
31.1.En angloamerikansk plan om plasseringen av en beredskapsstyrke fra NATO på Kypros, inkludert de greske og tyrkiske styrkene som allerede er på øya.
1.2.De greske og tyrkiske regjeringene aksepterer forslagene.
2. 2.Visepresident Kutchuck aksepterer i prinsippet planen.
4. 2.President Makarios' regjering forkaster planen, men gjør det klart at den er villig til å akseptere en internasjonal styrke under sikkerhetsrådet.
7.2.Khrusjtsjov protesterer mot den planlagte NATO-styrken.
11.–13.2.Kraftige kamper i Limassol.
15.2.Oppfordringer fra de britiske og kypriotiske regjeringene til sikkerhetsrådet om å overveie situasjonen på Kypros.

Siste del av februar. Greske og tyrkiske militære forberedelser, trusler om intervensjon.

2. 3.Felles tyrkisk-amerikanske og greske marinemanøvrer begynner.
4.3.FNs sikkerhetsråd aksepterer enstemmig dannelsen av en internasjonal styrke og en stilling som megler.
4.–5.3.Skyting i både gresk-kypriotiske og tyrkisk-kypriotiske landsbyer.
6. 3.General Gyani utnevnt til leder av FN-styrkene.
7. 3.Generalsekretær U Thant spør medlemsregjeringer om frivillige finansielle bidrag til styrken. Harde kamper i landsbyen Ktima. 49 tyrkiske gisler løslatt etter Makarios' ordre.
8. 3.Våpenhvile brytes.
10.3.Visepresident Kutchuk beskylder gresk-kypriotene for å planlegge å eliminere det tyrkisk-kypriotiske samfunnet før FN-styrken ankommer.
13.3.Omkring 13 000 tyrkiske tropper går om bord i Iskenderun.
14.3.Den første delen av den canadiske styrken ankommer til Nicosia; resten flys inn i løpet av de nærmeste to ukene.
16.3.Et hemmelig møte i det tyrkiske parlamentet enes om å gi regjeringen adgang til å starte en militær intervensjon på Kypros om nødvendig.
25.3.Ambassadør Tuomijoja utnevnt til FN-megler på Kypros.
27.3.FN-styrken formelt etablert.
31.3.President Makarios informerer de greske og tyrkiske statsministrene om at dannelsen av en FN-styrke innebærer at avtalen som hadde latt greske og tyrkiske militære enheter tjene under britisk kommando, opphører. Disse enhetene anmodes om å trekke seg tilbake til sine leirer.
1.4.Statsminister Inonu repliserer at de tyrkiske troppene ikke vil bli trukket tilbake. Det blir lovet om lag $ 5,3 millioner i støtte.
2.4.Tuomijoja kommer til Nicosia.
4.4.President Makarios informerer statsminister Inonu om at Kypros har brutt allianseavtalen med Tyrkia.
6.4.Den tyrkiske statsministeren advarer Makarios om at den tyrkiske regjeringen fremdeles betrakter avtalen som gyldig, og vil ta alle nødvendige forholdsregler for å forhindre aggressive handlinger som tar sikte på å frata den tyrkisk-kypriotiske minoriteten sine rettigheter.
7.4.Den britiske styrken på Kypros redusert til 4 500 soldater.
8.4.U Thant spør Sverige, Irland og Finland om å øke sine styrker med 300 soldater hver. Sverige og Finland samtykker.
11.4.President Makarios kommer til Athen for samtaler med det greske parlamentet og med General Grivas.
14.4.Makarios reiser tilbake til Kypros.

Litteratur

Ashby, W. Ross (1957) An Introduction to Cybernetics. New York: Wiley.

Aubert, Vilhelm og Harrison White (1959) «Sleep: A Sociological Interpretation», s. 46–54, i Acta Sociologica årg. 4 nr. 2 og s. 1–16 årg. 4 nr. 3.

Berelson, Bernard og Gary A. Steiner (1963) Human Behavior! An Inventory of Scientific Findings. New York: Harcourt, Brace & World.

Caplow, Theodor og Reece J. McGee (1958) The Academic Marketplace. New York: Basic Books.

Coddington, Alan (udatert)A Study of Policies Advocated in Conflict Situations by British Newspapers.

Festinger, Leon (1958) «The Motivating Effect of Cognitive Dissonance», i Linzey Gardner (red. ) Assessment of Human Motives. New York: Grove Press.

Galtung, Johan og Mari Holmboe Ruge (1962) «Presentasjonen av utenriksnyheter», s. 71–78 i PRIO-stensil nr. 14–1. Oslo.

Galtung, Johan (1964) «Summit Meetings and International Relations», s. 36–54i Journal of Peace Research nr. 1.

Kaldhol, Bjarte (1964) «Norske soldater til Kypros», s. 4 i Dagbladet 12. februar 1964.

Mårtensson, Ola (1965) Pravda, Izvestija och Krasanaja Zvezda under våren och hösten 1964. University of Lund: Institute for Political Science.

Schramm, Wilbur (1964) Mass Media and National Development. Paris: UNESCO.

Svalastoga, Kaare (1960) «Technology and Autonomy», s. 91–99 i Acta Sociologica årg. 5.

Østgaard, Einar (1965) «Factors Influencing the Flow of News», s. 36–54 i Journal of Peace Research nr. 1.