Vi feirer oss selv, eller rettere sagt moderlaget vårt! I september 2002 markerer Norsk Medieforskerlag sitt 25-årsjubileum, og Norsk medietidsskrift markerer begivenheten med et stort jubileumsnummer. Det gjør vi med både gamle og nye tanker. Vi har valgt å vende blikket mot oss selv og vårt eget virke i dette nummeret: Hva og hvem er den norske medieforskningen, og hva har disse menneskene gjort de siste 25 årene? Hva er forsket på, og hva er undervist i? Jubileumskonferansen åpner med å spørre: Hva har vi betydd? Retrospektive perspektiver er ikke feiring nok, men vi begynner der.

Borghild Gramstad kunne selv feire 10 år som NORDICOM-dokumentalist før hun sommeren 2002 takket av. Et av hennes siste (av mange) bidrag til norsk medieforskning i den rollen er gjennomgangen av lagets historie som vi åpner dette nummeret med. Mye har skjedd de siste 25 årene, og utviklingen har vært stor. Et illustrerende eksempel er at laget i etableringsåret hadde utgifter på 107 kroner og 40 øre. Kanskje det var smålåtenheten som i sin tid gav laget tilnavnet «småforskerlaget»? Smått synes ikke lenger dekkende. I år arrangerer dette laget en stor nasjonal konferanse og gir ut to nummer av tidsskriftet, og i 2003 arrangerer laget Den 16. nordiske konferansen for medie- og kommunikasjonsforskning i Kristiansand.

Laget ble stiftet under den tredje nordiske konferansen i Orivesi, Finland, 19. august 1977. Da ble 12 norske paper presentert, mens det på konferansen i Reykjavik i 2001 sto 55 norske paper på deltakerlista. I rene tall har norsk medieforskning vokst mye. Den første norske doktorgraden på et norsk mediefelt tok Svennik Høyer i 1977. Når dette skrives, sitter cirka 30 stipendiater eller andre medieforskere i starteller sluttfasen på en doktoravhandling om medieemner. Gramstads artikkel gir oss svar på noen viktige spørsmål i historien vår: Hvem sa hva, til hvem og i hvilket medium (det vil på hvilken konferanse) disse 25 årene?

I denne perioden har også en rekke mediefaglige institusjoner og fag blitt etablert. Fra Distriktshøgskulen i Volda ble etablert i 1971, til hovedfaget i journalistikk i Oslo var på plass i 2001, har norske medieforskere forelest og sensurert i mengder. Hva har vi undervist mediestudentene i, og hva har vært den gyldige viten? Professor emeritus Svennik Høyer har gjort seg noen refleksjoner om faget vårt slik det har framstått i hans periode som underviser i kommunikasjonsstudier. Høyers tilbakeblikk kretser rundt ubalanser i fagfeltet og gir en personlig og systematisk gjennomgang av de gyldige paradigmene disse tiårene.

Et tema som mange studenter kjenner, er spørsmålet om hva som gjør noe til nyheter, hvem som velger nyhetene og etter hvilke kriterier. Norsk medietidsskrift presenterer i dette nummeret, for første gang på norsk, en av de få norske klassikerne på internasjonale pensumlister, Johan Galtung og Mari Holmboe Ruges The structure of foreign news, som første gang ble publisert i Journal of Peace Research i 1965. Eldre enn laget og eldre en norsk medieforskning, men stadig ung, eller er det fortsatt riktig at disse klassiske prinsippene for nyhetsseleksjon har gyldighet? Vi velger altså en annen vri på vår spalte «Klassikeren» denne gangen og følger den opp med Sigurd Allerns intervju med Johan Galtung, som han uærbødig har kalt «Makkverket som ble en klassiker».

En annen viktig klassiker for både studenter og forskere er Pierre Bourdieus Distinksjonen. Den er så viktig at en av de 30 doktorgradsstudentene nylig fikk tilbakemelding på sitt prosjekt: Man kan ikke skrive en avhandling om kulturforståelse uten å referere til Bourdieu! Og det gjør man jo vanligvis, men Peter Larsen nøyer seg heldigvis ikke med å ta Bourdieus distinksjon mellom barbarer og esteter i møte med fotografier av kålhoder for gitt. Larsen spør seg om hva det er med «Bourdieu og kålhovedet», i et spennende essay om empiri, fotografi og teoretiske anvendelser.

Hva med det nåtidige? Vi har utfordret to som jobber i mediene, til å kommentere et aktuelt selvvalgt tema. Den nye redaktøren i Klassekampen, Bjørgulv Braanen, mener å kjenne svaret på spørsmålet mange stiller seg i møte med populærjournalistiske produkt: Hvorfor ser avisene ut som de gjør? Blant annet med blikk på sin tidligere arbeidsplass, Dagens Næringsliv, skisserer han en utvikling internt i avishusene hvor maktbalansen forskyves fra journalist til «maskinen». Ser de norske journalistikkforskerne hvor viktige disse interne prosessene er i avisutviklingen? Og hvilken betydning har det at avisene bokstavelig talt går for egen maskin?

Kulturjournalist i Morgenbladet og NRK Siss Vik har latt seg engasjere av den nye franske motstrømmen av rå kvinnelig seksualitet i filmmediet. Hun spør seg om hvorfor den kanskje mest utfordrende filmen i denne bølgen, Baise-Moi, gjør oss flaue. Vik mener at vi ikke bør slippe så enkelt fra det, for kanskje trenger vi også denne filmen.

Antallet bøker redaksjonen mottar med ønske om anmeldelse, viser oss at norsk medieforskning er i vekst, og vi kan med glede avrunde nummeret med en ekstra stor bunke anmeldelser av ny litteratur.