Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Søppel-tv, lenge før Big Brother

Barbara Gentikow er førsteamanuensis, Institutt for medievitenskap, Universitetet i Bergen

Eva Bakøy OG Trine Syvertsen (red.) Sjekking på TV. Offentlig ydmykelse eller bare en lek? En studie av Reisesjekken – programformat, deltakere, produsenter, sponsorer og publikum. Oslo: Unipub forlag, 2001.

Intet er så flyktig som fjernsynsprogrammer i et flerkanalsunivers. Ulike programformater kommer og går, i akselererende hastighet, under press av konkurransen. Medieforskere er ikke sjelden i den situasjon at de skriver om noe som er blitt uaktuelt når undersøkelsesresultatene endelig kommer ut. Da den foreliggende boken, Sjekking på TV, så offentlighetens lys (2001), var programmet den handler om gått av med døden for lenge siden (1997). Slike forsinkelser kan ha meget uheldige følger, men har det neppe i dette tilfellet.

Et aktuelt format og en aktuell kulturdebatt

Programmet «oser av menneskeforakt», «inviterer til sex uten ansvar», «gambler med menneskers livslykke», er «lite annet enn et kynisk game show der innsatsen er mennesker». Deltakerne blir «ydmyket fra uke til uke», de «mister ansikt for åpent kamera». «De av oss som har mage til å følge med, vil gasse oss i fornedrelse og få næret våre usleste instinkter.»

Vurderinger som disse rommer en omfattende kritikk som både gjelder programmene som tekst, deres påstått kyniske bruk av alminnelige mennesker som deltakere og deres negative påvirkning av publikum. Kritikken kunne ha vært skrevet både om Reisesjekken og om vår tids omdiskuterte reality-tv-shows, som Big Brother. Men de første tre sitatene gjelder TV 2s Casanova og er skrevet av biskop Per Lønning (i VG, 30.1.1993); resten dreier seg om TV3S Robinson og er skrevet av Liv Jørgensen (Dagbladet, 26.9.1999). Det er alt sammen show-programmer med alminnelige mennesker som deltakere. Disse deltakere løper en risiko som er større enn for eksempel deltakelsen i et quiz-program av typen Kvitt eller dobbelt. De fremstår ikke bare med sin kunnskap (eller mangel på den), men også med sine følelser. Når det intime blir offentlig, og når det samtidig er penger på spill (både premier for deltakerne og gevinster for produsentene i form av sponsor- og reklameinntekter), ser det ut til at grensen er nådd: Debatten om kulturelt forfall er i gang.

Det (i skrivende stund) siste eksemplet er Big Brother helten Ramsy Suleiman. Ikke nok med at han i presentasjonsrunden under åpningsforestillingen ropte ut «Er det noe knulling her?», og ikke nok med at han oppførte seg lite feministisk korrekt under oppholdet i «huset»: I en senere, ny samling av deltakerne som varte i en uke, klarte han å gifte seg. Og debatten gikk høyt (igjen) om hvorvidt alt dette var «dokumentarisk ekte» eller «spekulativ søppel».

Slik handler denne undersøkelsen om et gammelt, avdødt program, inklusive hvordan det ble mottatt, om høyst aktuelle forhold. Bare på denne bakgrunn er Sjekking på TV absolutt leseverdig. Gjenkjennelseseffekten er stor.

En holistisk og empirisk basert metode

Noe av det mest prisverdige med undersøkelsen er dens brede tilfang og dens forankring i empiriske studier. Som det framgår av bokens (litt tunge, todelte) undertittel, rommer den en studie av programformatet, deltakerne, produsentene, sponsorene og publikum. Mye av datamaterialet stammer fra intervjuer med ulike aktører bak, i og foran programmet.

En slik metode er så arbeidskrevende at en arbeidsdeling er på sin plass. Det er hele fem forskere som har levert bidrag til sjekkeboken: Eva Bakøy og Trine Syvertsen (disse to har skrevet flere kapitler hver og står som hovedredaktører), Ingunn Hagen, Ingrid Langestrand og Eli Skogerbø. Arbeidsdeling er ikke uproblematisk, og jeg kommer tilbake til et par alvorlige svakheter som preger den kollektive innsatsen her, men på den annen side ville en enkel forfatter neppe ha hatt krefter til å produsere og bearbeide så mye empirisk materiale.

Det største problemet ved debatter om populærkultur er deres preg av moralsk panikk. Debattene er gjerne fulle av fordommer og uten empiriske «bevis» som underbygger påstandene om visse kulturprodukters farlighet. Det er ikke sjelden at debattantene ikke engang har sett de filmer eller tv-program som de angriper. Debattene om program som Big Brother eller Temptation Island var faktisk på sitt villeste før de ble vist. Derfor er empiriske undersøkelser helt uunnværlige. Er genren virkelig av så dårlig kvalitet at den fortjener å bli kalt søppel, som mange debattanter gir uttrykk for? Svaret kan bare ligge i konkrete analyser av spesifikke tekster. Er programprodusentene virkelig halliker som tjener penger på å la alminnelige mennesker prostituere seg? Svaret bør nok søkes i hva de sier selv om sine motiver og sin måte å behandle deltakerne på. Er deltakerne virkelig tapere, ensomme mennesker som desperat prøver å eksponere seg offentlig på en slik problematisk måte? Svaret ligger nok i å finne ut av hvem disse deltakerne er «i virkeligheten», og få informasjon fra dem selv om hvordan de opplevde sin deltakelse både i programmet og i etterkant av det. Og hva med oss, publikum? Blir vi virkelig degradert ved at programmet appellerer til våre «usleste instinkter»? Empiriske data leverer selvfølgelig ikke Sannheten om slike programmer, de uttrykker bare aktørenes subjektive meninger om og holdninger til dem. Men de er samtidig den eneste muligheten for å konkretisere og nyansere kulturdebatter med deres ofte svært abstrakte og fundamentalistiske karakter.

Programmets deltakere i fokus

En slik nødvendig konkretisering og nyansering lykkes i mange henseender gjennom intervjuene med aktørene i dette prosjektet. Mest vellykket blir det i forhold til deltakerne i selve programmene, de sterkt omdiskuterte «uskyldige ofrene» for programprodusentenes påståtte kyniske spill. Det er deltakerne som er gjenstand for den største bekymring i forfalls-debatten, og nettopp disse deltakerne settes i sentrum for forskernes oppmerksomhet her, i hele fire av bokens ti kapitler. Dette er en stor fortjeneste, ikke bare fordi disse aktørene undersøkes for første gang i norsk medieforskning, men også på grunn av den måten det gjøres på. Det man som leser sitter igjen med, er et mye mer differensiert bilde av disse «alminnelige mennesker»s rolle i spillet og, som konsekvens av dette, et alternativ perspektiv på genren.

Undersøkelsen av deltakerne (ved hjelp av intervjuer med 40 personer) avslører mye spennende. For det første at de neppe er ensomme, svake og tapere. Den ideelle deltaker for produsentene er, snarere tvert imot, en som er selvbevisst og klar over hva hun eller han gir seg ut på. Og, ikke minst, en som er med på gamet.

Avsløring nummer to er at Reisesjekken er et spill, i flere henseender. Ikke bare om å vinne en premie, i form av en reise og eventuelt en kjæreste. Slike formater er også et spill i form av en konstant forhandling mellom deltakerne og programprodusentene. Begge parter har interesser som de vil ivareta. Det er altså ikke bare programprodusentene som bruker deltakerne til sine formål, det er også deltakerne som bruker programmet til sine egne interesser. Stort sett er deltakernes viktigste strategi å kontrollere spillet og å fremstå så fordelaktig som mulig. Det er slett ikke alltid deltakerne som vinner i denne delen av spillet, men de er i hvert fall ikke per definisjon tapere heller.

En risiko ligger innenfor spillet, i selve tv-opptrinnet; en annen utenfor, i det virkelige liv etter å ha deltatt. Mens jeg skriver dette, har både VG og Dagbladet bilde av en forslått kvinne på forsiden, med saken: «Linda Camilla fra Robinson slått ned av ukjent beundrer». Det var ingen blant de intervjuede deltakere fra Reisesjekken som hadde så negative erfaringer i etterkant. Men også denne undersøkelsen konkluderer med at deltakerne til en viss grad kan kontrollere spillet i studio, mens konsekvensene utenfor spillet er ganske uforutsigbare.

En tredje avsløring går på at både spørsmål til og svar fra kandidatene ofte er avtalt på forhånd. Dette kunne fortolkes som skandaløst, et brudd med tilskuerkontrakten som i høy grad går på autentisitet. Men i lys av forhandlingsperspektivet gir dette «bedraget» en annen mening: Det er en fordel for deltakerne at de kan fremstå med kvikke svar eller for eksempel med en vel fortalt vits, istedenfor nettopp å «tape ansikt» ved å stotre og famle på åpen skjerm. Bedraget er samtidig også i programprodusentenes favør: Det blir mer flyt og fart, det blir mer underholdende. Alt i alt foreligger det her altså neppe ensidig utbytting, men et gjensidig bytteforhold.

Koordineringsproblemer m.m

Undersøkelsen har også en rekke graverende svakheter som i hvert fall delvis skyldes koordineringsproblemer. Innholdsanalysen er sterkt deskriptiv, den mangler en definisjon av «teksten» i et slik program, og den bruker forholdsvis mye energi på en historisk fremstilling av TVNorges utvikling og Reisesjekkens endringer, uten at dette anvendes fruktbart i de andre delene. Det kunne ha vært bedre med en mindre bred og heller en dypere analyse av ett eller et par programmer. Slik kunne man fra begynnelsen ha fokusert klarere på tekstens ambivalenser, som en mulig grunn for dens åpenbare fascinasjonskraft.

Også resepsjonskapitlet har tydelige koordineringsproblemer. Man kunne i publikumsintervjuene med fordel ha «testet» hvordan tekstens «tvetydige varedeklarasjon» (s. 139) ble opplevd av seerne. Dette ville sannsynligvis også ha gitt et mer nyansert bilde av denne resepsjonen. Analysen opererer med klare reaksjoner, for eller imot, «kos eller kvalme» (kapitteloverskriften), mens den mest utfordrende tilskuerposisjonen nok er karaktisert av ganske blandede følelser. Mer både-og enn enten-eller. Et av de mest spennende sitater fra intervjuene er «Det var så dumt at jeg bare måtte se det» (s. 79). Dette kunne ha vært brukt som utgangspunkt for å kvalifisere debatten om «voyeurisme» og andre «usle instinkter», påstander som går igjen i kritikken av slike programmer. En slik kvalifikasjon er en veldig vanskelig oppgave metodisk sett, men det kunne ha vært forsøkt mer iherdig, med en mer fokusert studie.

Den mest kjedelige mangelen på koordinering ligger etter min mening i at det ytterst fruktbare forhandlingsperspektivet som understrekes i analysen av deltakerne, ikke brukes i de øvrige avsnittene. Det kunne ikke minst ha vært brukt i bokens avsluttende kapittel, som behandler programformatet i et etisk perspektiv. Ville det ikke ha vært spennende å se på alle aktørers interesser og etiske holdninger mht. å oppnå maksimalt utbytte med et minimum av etiske grenseoverskridelser eller tap? Slik kapitlet er konsipert, makter det ikke å løfte undersøkelsens delvis meget spennende resultater opp til et samlet, nytenkende perspektiv.

Det mest interessante for meg som leser var, som sagt, den nyanserte belysningen av forhandlings- eller bytteforholdet mellom «de alminnelige mennesker» som deltakere og de profesjonelle aktører, og programformatets utpregede karakter av spill. Etter å ha lest sjekkeboken er jeg blitt enda mindre bekymret for deltakerne. De er voksne mennesker som vil oppnå noe med å delta, og som kjenner spillereglene. Og norske programprodusenter viser faktisk stadig ansvarlighet ved å sette grenser: Under utdrikkingslaget i Big-Brother uken ble kameraene slått av, «for å beskytte deltakerne mot seg selv» (Lasse Hallberg). Og Ramsys ønske om å la bryllupsnatten foregå for åpen skjerm på nettet ble avvist av produsentene. I perspektivet av at slike «reality shows» er et spill, synes det heller ikke å være på sin plass å rope kulturforfall når Ramsy gifter seg for åpen skjerm, og å spørre om han kikker på Mona med ekte forelskelse eller med dollarblikk. Han hører, ifølge Patricia Joyner Priest, sitert i sjekkeboken (s. 109), til deltakerkategorien «moth», en type som tiltrekkes av lyset og gjerne vil bruke deltakelsen som springbrett til en karriere i showbusiness. Han har kommet ganske langt hittil. Han har klart å oppnå et mål og har samtidig ikke tapt ansikt, etisk sett. Fordi han spiller så åpenlyst. Men å holde seg på rett side, etisk sett, er en veldig fin balanse i slike ganske barske spill.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon