Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Skikkelig om skjermtekster

Anders Fagerjord er stipendiat, Institutt for medier og kommunikasjon, Universitetet i Oslo

Ture Schwebs og Hildegunn Otnes Tekst.no: Strukturer og sjangrer i digitale medier. Oslo: Landslaget for norskundervisning/Cappelen Akademisk Forlag, 2001.

Det beste med Hildegunn Otnes og Ture Schwebs’ bok Tekst.no: strukturer og sjangrer i digitale medier er at den finnes. Man har lenge savnet en bred innføringsbok om nye medier. Tekst.no fyller dette hullet bedre enn noen annen bok jeg har sett på norsk eller engelsk.

Ifølge forordet er Tekst.no en sjangerlære om digitale medier, eller skjermtekster, som Otnes og Schwebs ønsker å kalle dem. Boka omfatter fakta og fiksjon på CD-ROM og web, hypertekstfortellinger, tekstmeldinger, skravlegrupper på Internett, MUDs og MOOs, e-post, dataspill, e-dikt, reklamebannere, søkemotorer, weblogger og Office-bindersen. Målgruppen er «studenter og lærere».

Boka har fire deler. Den første gir en «litteratursosiolgisk oversikt over det digitale tekstuniverset» (s. 5). Forfattere peker på endringer i forholdene mellom avsendere og mottakere; mellom forfattere, forlag, distributører og lesere; opphavsrett og demokrati; ytringsfrihet og sensur. Begreper som massemedium, push og pull og konvergens blir diskutert. Her er mange gode observasjoner, og mye tankevekkende stoff. Diskusjonen om hva tastatur og skjerm gjør med språket vårt, er interessant og nyansert. Forfatterene er flinke til å peke på både positive og negative sider ved skjermtekstenes innflytelse på språket. Når det kommer til skjermtekstenes innflytelse på tekstene vi skriver, blir det mer ullent. Otnes og Schwebs viser til uttalelser fra Jan Kjærstad, hvor han hevder at påvirkningen «vil først vise seg i stilen» (s. 35). Når forfatterene unnlater å presisere hvilke endringer dette er, og hvorfor de skjer, blir det i beste fall vagt, i verste fall skremmende for dem som er henfalne til mediepanikk.

Del to tar for seg tre grunnleggende trekk ved skjermtekster: hypertekstualitet, interaktivitet og multimedialitet. Interaktivitet er et problematisk begrep, som er mye diskutert i litteraturen. Da er det gledelig å lese den nyanserte og respektfulle behandlingen begrepet får i denne boka. Otnes og Schwebs viser effektivt at interaktivitet er et ord som har forskjellig betydning i forskjellige tradisjoner. Mange har derfor tatt til orde for å slutte å bruke ordet, men i en lærebok tror jeg det er klokt av Otnes og Schwebs å beholde et begrep som er så hyppig brukt i samfunnet. Otnes og Schwebs utdyper tre utbredte former for interaktivitet: dialog, valg og nettkommunikasjon. Gjennom hyppige litteraturhenvisninger viser de at dette temaet også kan betraktes på andre måter. Det som står ubesvart, er forholdet mellom hypertekstualitet og interaktivitet. Er det ene en del av det andre, eller er de to atskilte begreper? Svaret vil variere fra kapittel til kapittel. I det hele tatt er Otnes og Schwebs’ begrep om hypertekstualitet problematisk fordi det favner for vidt. Forfatterene inkluderer både hypertekstfiksjon, websider, dataspill og hjelpefunksjonen i en tekstbehandler under begrepet hypertekstualitet. En så forskjelligartet masse svekker begrepets forklaringskraft. Forfatterene ville stått seg på å utelate tekstbehandlere og dataspill fra begrepet. Kapittelet om hypertekstualitet blir for meg stående som det svakeste i boka.

Kapittelet om multimedialitet er derimot riktig godt. Da er det synd at innsiktene fra dette kapittelet er usynlige i resten av boka. Riktignok presiserer Otnes og Schwebs at tekst brukes i en «omfattende betydning, ordet inkluderer meningsbærende utsagn formidlet via alle typer tegnsystemer, både verbale (tale og skrift), auditive og visuelle» (s. 17). Men gjennomgående diskuteres skjemtekster som nedskrevet verbalspråk og lite annet. Utenfor kapittelet om multimedialitet betraktes bilder og typografi oftest som noe negativt. Det er betegnende at didaktikkdelen i boka foreslår at nettsteder blant annet kan studeres med spørsmål som «Er det balansert eller overdreven bruk av visuelle virkemidler? Er det (for) mye bilder?» (s. 261). Jeg finner ingen ansatser til spørsmål om det er nok bilder, om det er overdreven bruk av verbale virkemidler, eller om det er for mye tekst. Når jeg leser at «enkelte bekymrede kritikere hevder at den utbredte bildebruken er en banalisert kommunkasjonsform som fører til lavere tekstbevissthet» (s. 121), mistenker jeg at bokas forfattere er blant de bekymrede.

Forordet er signert «Bergen og Tønsberg 2001», og bekrefter et inntrykk man får av å lese boka. Den er satt sammen av individuelle bidrag fra to personer. Både språklig stil og fremgangsmåte veksler i boka. Dette er mest tydelig i bokas tredje del, hvor høyst forskjellige metoder tas i bruk for å beskrive noen skjermtekstsjangrer. Beskrivelsene er best når gode, konkrete eksempler blir analysert. Dette gjør delene om fagtekster og fiksjonstekster for voksne og barn til interessant lesning. Særlig gjelder dette fiksjon for barn, som er nyansert og interessant behandlet. Åpenbare svakheter blir påpekt, men ikke fordømt, forfatterne velger snarere å se på dette som symptomer på problemer som er medfødt i «multimediale interaktive skjermtekster» (for å bruke bokas terminologi). Dessverre evner ikke forfatterne i samme grad å aktualisere sine problemstillinger og analyser når de prøver å tegne et helhetsbilde av en sjanger i stedet for å vise konkrete eksempler. Det fungerer på et vis i kapittelet om dataspill, men mislykkes fullstendig i kapittelet om kommersielle og personlige nettsteder. For det første er jeg ikke villig til å godta at disse nødvendigvis har det til felles at de skal «reklamere for noe». Dessuten behandler kapittelet nesten utelukkende reklameinnslag i nettsteder med annet innhold, og neglisjerer hjemmesider for produkter og selskaper, som jeg ville trodd var de som lignet mest på private hjemmesider. Når det gjelder private hjemmesider, viser kapittelet til fulle at det finnes så mange og så forskjellige sider at de er vanskelige å betrakte under ett. Setninger som at «språkføringen er som regel muntlig og uformell» (s. 160), blir altfor vage til å ha noen beskrivende kraft i det hele tatt. Mange av analysene i boka er dessuten så lite problematiserende at de har mer preg av enkle, ubegrunnede anmeldelser enn egentlige analyser. Det gjør boka mindre egnet for universitetsstudier enn den kunne ha vært.

Dataspill er et forskningsfelt i kraftig vekst for tiden, hvor kretsen rundt Espen Aarseth og tidsskriftet Game Studies er opptatt av å ta avstand fra de mange forsøk i litteraturen på å betrakte dataspill som fortellinger. Med samme behendighet som i diskusjonen omkring interaktivitet skiller Otnes og Schwebs klart mellom «spillkarakter» og «fortellingskarakter» i dataspill, og mener at et spill kan inneholde begge, men at de er ulikt vektlagt fra spill til spill. Selv om mange spillteoretikere vil bestride utsagn som at «i eventyrspill er det en historie som skal oppdages», tror jeg det valgte begrepsapparatet fungerer innenfor bokas målgruppe. Med et slikt utgangspunkt kan man behandle både Tetris og Myst, Quake og Ultima Online noenlunde fornuftig. Imidlertid savner jeg en diskusjon av hvorfor dataspill i all sin variasjon er plassert under overskriften fiksjon. Det er mindre innlysende for meg at Pong, Tetris eller Pac-man hører inn under fiksjonsbegrepet enn at Myst eller Deus Ex gjør det.

Kapittelet om nettkommunikasjon tar for seg e-post og lignende teknologier fra et lingvistisk perspektiv. Grundig, interessant og konkret belyst av eksempler er det bokas beste kapittel.

Den fjerde delen av boka er et lite påheng om didaktikk, hvor forfatterene kommer med forslag til hvordan datamaskinen kan brukes både som lesebok, lærebok og skrivebok i skolen.

Forlaget Landslaget for norskundervisning reklamerer kraftig for boka for tiden, under slagordet «det umulige har blitt mulig – en sjangerlære for nye medier er kommet». Aldeles umulig har det vel ikke vært å skrive denne boka, et kikk i litteraturlista viser at det tross alt er skrevet en del innenfor dette feltet. Tekst.no har nemlig en imponerende litteraturliste, som ikke bare fanger opp det meste og det viktigste av internasjonal teori om digitale medier. En lang rekke norske rapporter, hovedoppgaver og andre studentoppgaver er også tatt med, ikke bare i litteraturlisten, men også aktivt brukt i den løpende teksten. Slik klarer forfatterene å synliggjøre hvilken viktig kilde til forskning hovedoppgaver og andre studentarbeider faktisk er.

Tekst.no favner vidt i sitt utvalg, og behandler det grundig. At det kan gjøres på 270 gjennomillustrerte sider, er litt av en prestasjon. Likevel savner jeg enkelte aspekter. Espen Aarseths arbeider og særlig boka Cybertext blir flittig sitert, og man kan kjenne igjen Aarseths argumenter også flere steder hvor han ikke er referert til. Da er det synd at ikke forfatterene finner plass til å presentere Aarseths teori om det ergodiske, og om kyberteksten som en tekstmaskin. Teorien er det sentrale i Aarseths bok, og en slik forklaring ville trukket sammen alle sitatene til en helhetlig forståelse. I stedet blir begrepet kybertekst henvist til en margnote hvor begrepet blir direkte feilaktig forklart.

En vesentlig mangel ved diskusjonen om skjermteksters egenart er forståelsen av det flyktige, foranderlige og flytende ved det digitale. Digital tekst kan lekende lett kopieres, flyttes rundt på, søkes i, endres maskinelt og forandres utseende på typografisk. Vi trenger ikke lete lenge i litteraturlisten i Tekst. no. for å finne litteratur som kunne vært trukket inn. J. David Bolters Writing Space er sitert, og den er en god kilde til teori om slike temaer. Kan hende ble disse aspektene utelatt av plasshensyn. Da ville jeg heller droppet det første kapittelet i boka. Otnes og Schwebs fortjener honnør for en konsekvent norsk språkbruk, men diskusjonen om link eller lenke; nett, web eller verdensvev; digital tekst eller skjermtekst faller litt lang, og resten av kapittelet har lite substans. Jeg forstår heller ikke verdien av de stadige etymologiseringene. En slik bok er neppe den beste arena for å gjøre studenter oppmerksomme på språkarven fra gresk og latin, og at multimedia ville bety «mange midter» på latin, hjelper ærlig talt ingen ting på forståelsen av begrepet.

Stort sett fremstår Tekst.no som helhet betraktet som et samvittighetsfullt pionerarbeid. Den er også tiltalende å se på, og gjør flittig bruk av illustrasjoner og marginalia. Dessverre skjemmes den av en del ujevnheter, og den har altfor mange uetterretteligheter når den presenterer datateknologiens og skjermtekstenes historie. Det bør gås gjennom og rettes opp til en annenutgave, og man kan også fikse på de mange gale sidehenvisningene, noen referanser som mangler i litteraturlista, og et par gale illustrasjoner. For en annenutgave tror jeg nok kommer. Dette er en bok som går modig inn i mange teoretiske problemfelter, og som fyller et påtrengende hull i læreboklitteraturen.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon