Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Om medier, verdier og moral

Svein Brurås er førsteamanuensis, Avdeling for mediefag, Høgskulen i Volda

Terje Rasmussen Mediesamfunnets moral. Oslo: Pax forlag, 2001.

Medieanalyse og -kritikk fra et moralfilosofisk ståsted er sjelden vare i det norske medieforskermiljøet. Det er nesten like sjelden som at norske moralfilosofer sier noe faglig vettugt om mediene. På den bakgrunn er det et spennende arbeid Terje Rasmussen presenterer med boka om «Mediesamfunnets moral».

Det er medieetikk i bred forstand som er bokas anliggende, noe både tittel og innledning peker mot. Forfatteren skriver innledningsvis at boka «omhandler moral og verdier slik de utfordres og uttrykkes i mediesamfunnet». Utover i boka blir det likevel klart at perspektivet først og fremst er rettet mot journalistikkens moralske og normative grunnlag. Forfatteren er mindre opptatt av de mer kreative og kunstneriske medieuttrykkene, av fiksjon, av de underholdende sjangrene, av reklame.

Teorigrunnlaget

Tre ulike moralfilosofiske teorier er basis for Rasmussens refleksjoner. Bokas hovedtanke er at disse tre moralposisjonene til sammen kan gi grunnlag for en helhetlig etisk forståelse av mediene og mediesamfunnet. En stor del av boka er viet presentasjon og drøfting av disse tre teoretiske perspektivene.

Det første er diskursetikken. Utgangspunktet er den pliktetiske tradisjonen fra Kant, der man gjennom en fornuftsbasert søken etter overordnede normer og imperativer kan oppnå rettferdighet. Diskursetikken – med Habermas som fremste eksponent – fokuserer sterkt på prosessen som skal lede fram mot «riktige» standpunkter. Dette er en formell teori som er uten reelt innhold om hva som er «godt», men den foreskriver en prosedyre for hvordan mennesker med ståsted i ulike livsverdener kan møtes i en moralsk diskurs med sikte på enighet – eller i det minste de mest rimelige løsningene og det felles beste. Diskursetikken er opptatt av argumentasjonsform og diskusjonsbetingelser.

Det andre moralfilosofiske perspektivet som Rasmussen trekker fram, er dydsetikken. Her flyttes hovedoppmerksomheten fra det (universelt) riktige til det (lokalt) gode. Det siste er kulturelt bestemt, og etikken springer ut av kollektive og sosiale forhold og verdier. Her trekker Rasmussen linjene fra Durkheim, men hovedvekten legges på vår samtids talspersoner for kommunitarismen (først og fremst Charles Taylor, men også Clifford Christians mfl.). Kommunitarismen hevder at menneskets tilhørighet og normative kilder ligger i «det nære», i det sosiale fellesskapets seder og skikker og i menneskets søken etter «det gode liv». Den er opptatt av de muligheter som ligger i mennesket selv til å strekke seg mot bestemte dyder, integritet og holdninger – den vil ivareta det «hjertets språk» som synes å gå tapt i diskursetikkens rasjonelle argumentasjon. Rasmussen drøfter hvordan kommuntarismens basistanke om sosialt medansvar kan gi et normativt grunnlag for mediene og være et ståsted for både medie- og samfunnskritikk.

Den tredje og siste moralforståelsen som legges fram i boka, er nærhetsetikken, særlig i Zygmunt Baumans postmodernistiske moraltenkning, men også med sterke referanser til Emmanuel Levinas. Her er det jeg-du-forholdet som er den grunnleggende moralske relasjonen, og hovedoppmerksomheten er rettet mot det individuelle ansvaret som spontant oppstår i møtet med «Den andres ansikt». Moral dreier seg dypest sett ikke om rasjonelle overlegninger, slik kantianerne hevder, og heller ikke om en samfunnsmessig normativ solidaritet, slik kommunitaristene hevder, men om det individuelle og personlige møtet med Den andre.

Rasmussen mener at alle de tre perspektivene har relevans og anvendelighet i mediesamfunnet, og at de utfyller hverandre. Han knytter også de tre moralforståelsene sammen på en elegant måte: Diskursetikken er relatert til samfunnets moralverden, det dreier seg om hvordan mediene formidler kritikk og debatt om samfunnet. Dydsetikken dreier seg om kulturens moralverden, om fellesskap og identitet. Og nærhetsetikken har å gjøre med individets verden, om ansvar for enkeltmennesket som befinner seg i medieoffentligheten.

De sentrale stikkord for de tre moralverdenene er henholdsvis rettferdighet, solidaritet og ansvar.

Anvendelsen

I hvilken grad er så denne boka noe mer enn en innføring i moderne moralfilosofisk tenkning? Hvordan lykkes den i å anvende teorigrunnlaget på mediene – enten analytisk eller normativt?

Mest vellykket blir det når Rasmussen inntar et analytisk ståsted – for eksempel når han med utgangspunkt i nærhetsetikken reflekterer rundt fjernsynets evjie til på den ene side å formidle det umiddelbare møtet med den individuelle Andre og den etiske fordringen som følger av dette, og på den annen side dette mediets trivialisering av nød og ulykke som blir noe vi «konsumerer på lenestolen». Rasmussen peker på det empatiske sprang som er nødvendig for også å anerkjenne «Den tredje» – det vil si de uendelig mange som forblir usynlige, men som vi ikke er uvitende om, og som også må inkluderes i et samfunnsansvar. Her formidler Rasmussen tankevekkende, nyanserte og treffende erkjennelser omkring personifiseringen og følelsenes plass i den offentlige politiske og moralsk diskurs.

Mindre vellykket blir etter min mening bokas forsøk på å gi konkrete anbefalinger og råd til journalistene. Nå er det ikke Rasmussens ambisjon eller mening å gjøre nettopp dette; han skriver innledningsvis at «boken er fri for oppskrifter på rettskaffen journalistikk». Det er den dog ikke. Normative utsagn om hvordan mediene og journalistene bør arbeide for å opptre moralsk, klarer han naturlig nok ikke å unngå. Men dette blir dels på en generelt og abstrakt nivå – som når Habermas’ gyldighetskrav om sannhet m.m. rettes mot mediene og det advares mot usaklighet, manipulasjon og diskriminering. Dels er det påpekninger som norske medier allerede lenge har anstrengt seg for å imøtekomme, for eksempel å lage programmer som formidler sympati mellom ulike folkegrupper, og som bringer folk sammen.

Og dels er det problemstillinger som de senere år faktisk har vært nokså intenst diskutert av pressen selv – for eksempel når det nærhetsetiske aspektet trues enten av journalistens «profesjonelle distanse» til ulykkelige mennesker som havner i nyhetsbildet, eller av deskens avstandsskapende «foredling av råstoffet».

Konsekvensetikk, profesjonsetikk

Det moralfilosofiske grunnlaget som legges fram i boka, er interessant og relevant. De tre moralforståelsene gir et spennende grunnlag for analyse og kritikk av mediene og deres rolle. Samtidig innebærer teoriutvalget at Rasmussen ikke har funnet rom for et konsekvensetisk og nytteteoretisk perspektiv på medieetikken. Dette understrekes ved at han innledningsvis ganske kjapt tar livet av en «kontraktualistisk» betrakningsmåte på forholdet mellom mediene og samfunnet. Tanken om en samfunnskontrakt der mediene på vegne av samfunnet ivaretar visse grunnleggende demokratiske funksjoner – og til gjengjeld får godskrevet bestemte rettigheter og privilegier – er ifølge Rasmussen et strategisk og ikke et etisk prinsipp.

Trolig er det en sammenheng mellom fraværet av en nytte- og formålsetikk og den uklarheten som etter min mening finnes i boka rundt profesjonsetikkens vesen og status.

Profesjonsetikken kan vanskelig se bort fra det overordnede formålet med og nytten av yrkesutøvelsen, aller minst i profesjoner hvor det personlige «klient-forholdet» ikke er framtredende.

Nå er det i utgangspunktet ikke profesjonsetikken som står i sentrum for Rasmussens prosjekt; tvert imot, han ønsker å løfte blikket opp fra denne og understreker at «medieetikk er langt mer enn journalistetikk». Men dette hindrer ikke at Rasmussen – både i framstillingen av de lange linjer og i de mer konkrete problemstillingene – selv befinner seg midt i profesjonsetikkens sfære og har vanskelig for å heve seg over denne. Denne ambivalensen gjør det litt vanskelig å få helt tak på Rasmussens bidrag til den aktuelle medieetiske debatten.

På den ene siden omtales fremveksten av en journalistisk yrkesetikk nærmest med en beklagende undertone – den har svekket «samfunnshelheten» og det sosiale samholdet. Et sted går Rasmussen så langt som til å omtale journalistisk profesjonsetikk som en «anakronisme». Vi kan få inntrykk av at han nærmest ønsker å avlyse yrkesetikken – i hvert fall er den grunnleggende forfeilet. Yrkeestiske regler kan etter Rasmussens mening forhindre en allianse mellom etikk og verdier.

Men samtidig fremhever Rasmussen medienes «samfunnsoppdrag», som jo er et velkjent og grunnleggende begrep i pressens egen yrkesetikk. Dette samfunnsoppdraget er blant annet å «understøtte individenes og fellesskapets meningsskapende fortellinger om seg selv». Til det vil enhver journalist nikke anerkjennende. Han peker også på nødvendigheten av «en medieintern debatt om fremgangsmåter og muligheter», og av å «fremholde journalistyrket som et kall». Og når han til tider går enda mer konkret til verks, klinger det nærmest som et ekko av Vær varsom-plakaten.

Hvor skal «byrden» plasseres?

Underveis blir imidlertid et viktig poeng understreket av Rasmussen: Medieetikken har en tendens til å bli for individorientert, den blir en individualistisk etikk for yrkets utøvere. Dette skjer ved at de eksisterende selvjustisorganer og etikkplakater henvender seg til individets dømmekraft. «Det legges en byrde på den enkeltes skuldrer som få kan bære. Virkningene av en slik individualisme er at individets integritet skal stå imot markedets interesser, mot politikkens styringsbehov, mot de mektige kildenes makt, mot fristelsen til en god, men uetterrettelig historie. Individet skal alene sette skuldrene til mot all verdens manipulasjon og fristelser. I sannhet et spinkelt grunnlag for etisk mediepraksis!»

En slik påpekning er berettiget, ikke minst i en tid da journalistisk praksis i stadig større grad influeres og styres av andre enn journalistene – først og fremst eiernes rammebetingelser, og dernest av kilder og informasjonsleverandører. Men dermed blir også adressen for Rasmussens anliggende noe uklar. Det er – tross sitatet ovenfor – journalistene som er står i sentrum for Rasmussens kritikk gjennom boka. I den grad andre adressater trekkes inn i bildet, er det ved at «medieetikken […] må løftes av alle i mediesamfunnet. Medieetikken må springe ut av alles ansvar for at informasjon og meddelelser er oppriktige og sannferdige».

Det velbegrunnede ønsket om å avlaste journalistene for noe av den individuelle byrden ved yrkesetikken ville etter min mening tjent på å være noe mer målrettet – og da rettet mot institusjonene, og i siste instans eierne. Det er ikke så lett å se at en nedtoning av dagens konsekvensorienterte journalistiske yrkesetikk til fordel for et noe ullent «alles ansvar» vil innebære noen gevinst.

Konklusjon

Tross spørsmålene som etter min mening kan reises: Mediesamfunnets moral er en verdifull bok. Den går med styrke og grundighet inn på et område som i stor grad er upløyd mark i vårt land, og legger viktige biter på plass i det hvite feltet mellom moralfilosofisk teori, mediekritikk og profesjonsetikk. Boka vil bli en viktig referanse i tiden som kommer.

Boka er velskrevet på mange måter, til tider slik at den er en fornøyelse å lese. Den er ikke enkel, og vil være krevende for lesere som ikke på forhånd er litt inne i den teoriverdenen som omtales. Men en god disposisjon og en meget ryddig bruk av mellomtitler er til stor hjelp.

Hovedspørsmålet er imidlertid knyttet til forfatterens ambisjoner om å «sprenge det rådende begrepet presseetikk», som det heter i forhåndsomtalen. At det finnes en moralfilosofisk teoriverden utenfor den presseetiske andedam, er for så vidt ikke noe nytt. Jeg tror imidlertid ikke at «det rådende begrepet presseetikk» ligger i fillebiter etter Rasmussens sprengningsforsøk. Boka ville etter min mening tjent på å knytte tråder til og se om det er mulig å anerkjenne deler av den eksisterende medieetikken som tross alt har vært utviklet og diskutert i et hundreår.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon