Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

«Makkverket» som ble en klassiker

Sigurd Allern er forsker ved Institutt for Journalistikk, Fredrikstad. Kontakt: sigurd.allern@ij.no

For 36 år siden publiserte Johan Galtung og Mari Holmboe Ruge en artikkel om utenriksnyhetenes struktur som raskt fikk internasjonal oppmerksomhet Noen av de faktorene som de to fredsforskerne pekte på der, kan kanskje også forklare at mye av det Galtung sier og skriver, stadig blir «news».

For talehandlinger er jo også hendinger. Og Johan Galtung (72) er et eruptivt oppkomme av synspunkter på internasjonal politikk. Han bryter dessuten med konvensjonelle tolkningsrammer, formulerer mer enn gjerne synspunktene i spissete teser og er som akademisk «eliteperson» i stadig konflikt med offisielle talsmenn for ymse «elitenasjoner».

I månedene etter II. september i fjor var Galtung svært etterspurt som foredragsholder, debattant og intervjuobjekt både i Europa, USA og andre deler av verden. Enkelte Norgesbesøk ble det også tid til. Jeg traff han en vinterdag tidligere i år, like etter en gjesteforelesning på Blindern. Der hadde han, som vanlig med stort engasjement, snakket om USA, al-Qaida, Afghanistan og «krigen mot terror». Men først og fremst tok Galtung opp mønstrene i det nyhetsbildet mediene formidler, dvs. «the structure of foreign news».

Emnet for samtalen over en kaffekopp var nettopp artikkelen fra Journal of Peace Research no. I, 1965 med denne tittelen, skrevet av Galtung og Mari Holmboe Ruge i fellesskap, og trykt som «klassiker» i norsk oversettelse i det foreliggende nummeret av Norsk medietidsskrift. Den ble skrevet før norsk medieforskning ble etablert som eget fag, men er utvilsomt det norske forskningsbidraget om nyhetsmediene som er best kjent og mest referert og diskutert i internasjonal sammenheng. Bl.a. ble «faktorene» raskt et obligatorisk pensum for journaliststudenter i ulike deler av verden – og referert til er de fortsatt. I tillegg inspirerte artikkelen medieforskere i mange land til kritisk vurdering og motinnlegg, en debatt som Stig Hjarvard (1995) har gitt en grundig vurdering av («Kritisk status over et paradigme») i avhandlingen Internationale TV-nyheder.

Det er likevel en overdrivelse å påstå at absolutt alle oppfattet artikkelen som interessant og relevant da den ble publisert. I 1966 hadde VG følgende karakteristikk av dette tidlige bidraget til presseforskningen: «Det usannsynlige makkverk han i sin tid kalte en undersøkelse av norsk presses behandling av hendingene på Cuba og i Kongo».I Galtung oppfattet utvilsomt kommentaren som en kompliment.

Pionerene ved PRIO

Bakgrunnen for publikasjonen var et forskningsarbeid om nyhetsmedier og utenriksjournalistikk ved International Peace Research Institute, Oslo (PRIO). Instituttet ble grunnlagt i 1959 med Galtung som ildsjel og leder. Ett av de fem forskningsprogrammene som ble påbegynt ved starten, omhandlet spesifikt mediene, nemlig en undersøkelse av Khrusjtsjov-besøket i norsk presse og opinion.

Medieforskningen ved PRIO ble imidlertid raskt utvidet på grunn av to store internasjonale konflikter I 1960. Den ene av dem var knyttet til forholdet mellom Cuba, Sovjetsamveldet og USA. Castros styrker tvang diktatoren Batista til å flykte i 1959. Året etter inngikk Cuba en varebytte- og kredittavtale med Sovjetsamveldet, og nasjonaliserte samtidig utenlandskeide oljeraffinerier. Dette udløste både en handelspolitisk og en diplomatisk konflikt med USA. Den andre konflikten var begivenhetene i Kongo, som ble selvstendig 30. juni 1960. Gruveprovinsen Katanga, støttet av belgiske kolonistyrker, brøt like etter med sentralregjeringen, og sikkerhetsrådet besluttet raskt å sende FN-tropper til landet.

PRIO-forskerne undersøkte hvordan utvalgte norske aviser behandlet disse konfliktene, samt Kypros-krisen i 1964, men det primære formålet var å studere mer grunnleggende trekk ved nyhetsdekningen av utenriksspørsmål. Resultatet av studiene ble først publisert som arbeidsdokumenter. Senere ble artiklene, der Einar Østgaard (1965) skrev om «Factors influencing the flow of news» og Galtung og Ruge om utenriksnyhetenes struktur, trykt i instituttets nyetablerte tidsskrift.

Frilansjournalist Galtung

Johan Galtung skaffet seg i disse pionerårene også personlig erfaring med utenriksjournalistikken:

  • – Jeg frilanset for NRK i 1960–62. De utstyrte meg med båndopptaker og anbefaling. Etter hvert laget jeg programmer fra Sørstatene i USA, India, Marokko og Cuba. I India intervjuet jeg Dalai Lama. På Cuba snakket jeg med Castro, men han svarte ikke på konkrete spørsmål, Castro bare doserte. En pressekonferanse med Che Guevara fikk jeg også med meg. Jeg var generelt opptatt av å lage holistiske reportasjer som også hadde med bakgrunnstoff, altså med en mer allsidig tilnærming enn det som preget det vanlige nyhetsbildet. Jeg erfarte i praksis at hadde man en god historie, så slo den uansett igjennom i redaksjonen. Samtidig irriterte jeg meg over at mye som var mulig å gjøre, ikke ble gjort i nyhetsmedienes internasjonale dekning.

  • –Du fikk ikke tilbud om fast NRK-jobb?

  • – Halfdan Hegtun hadde jeg positive erfaringer med. Og jeg fikk god respons på programmene innad i NRK, ja noen der sa senere at hadde jeg ikke vært en tullete fredsforsker, kunne jeg blitt en god journalist!

Johan uten land

Den internasjonaliserte Galtung har i selvbiografien Johan uten land (2000: 226–227) gitt en enkel og instruktiv kortversjon av noen hovedpoenger i artikkelen om utenriksnyhetenes struktur, momenter som senere er kommentert og utvidet med en kommunikasjonsmodell for internasjonale nyheter (Galtung og Vincent 2000). Med hans egne ord:

Det jeg fant i første omgang, var at hendelser måtte passere en del filtre for å kvalifisere som nyheter, helst noe negativt som hadde tilstøtt personer, og da fortrinnsvis elitepersoner i eliteland. Jeg konstruerte en idealnyhet: Kennedy og Khrusjtsjov dreper hverandre under toppmøte i Wien. Alle fire kriterier er tilfredsstilt: +4. For elitepersoner i eliteland kan til og med noe positivt, et bryllup, godtas (+3), men enda bedre er selvsagt utroskap og skilsmisse (+4 igjen). Temmelig opplagt. Men så kommer det mindre trivielle. Små mennesker i små land kan fortsatt bli nyheter hvis det er enormt negativt og klart personrettet: vulkan, jordskjelv, oversvømmelse, fly-, skips-, jernbaneulykke, massemord, folkemord. Men ikke at 100 000 dør hver dag av sult, for det er for strukturelt. Altså framstår et inntrykk av u-land som u- land (vi norske legger forskjellen i tonelaget) som stakkarer som må hjelpes, mens det kanskje først og fremst er strukturer som er problemet.

  • Hvorfor tror du spesielt den opplistingen av nyhetsfaktorene som dere gjorde, har hatt et slikt gjennomslag, ja til og med slik at en del journaliststudenter oppfatter dem som en slags norm for hvordan nyhetsjournalistikk bør være?

  • – Først og fremst mener jeg gjennomslaget beror på gjenkjennelse. Journalister legger lett merke til at nyhetsprioriteringen i nyhetsmediene vanligvis følger slike mønstre. Vi skrev jo kritisk om pressens utenriksdekning, og mente slett ikke at nyhetsfaktorene vi beskrev, var idealer som bør følges. For å ta et eksempel: Periferiland dekkes først og fremst ved større naturkatastrofer. At malariafrekvensen synker med 90 prosent, er ingen nyhet. Jordskjelv er derimot en nyhet. Dette er nettopp en svakhet ved internasjonal nyhetsdekning. Men jeg er klar over at mange journalister forstår disse tesene normativt. Og de er jo på en måte også normative; redaktører har ofte en nyhetstenkning som ligger nær opp til denne typen faktorer («det og det er en nyhet», «det og det er ikke en nyhet»). Journalistene sosialiseres derfor til å betrakte bestemte typer begivenheter og utenriksforhold nettopp på denne måten.

  • I samme nummer av Journal of Peace Research i 1965 har Einar Østgaard en artikkel der han analyserer eksterne og medieinterne faktorer som påvirker nyhetsprosessen. Blant annetpeker han på medienes økonomi, deres markedsorientering og avhengigheten av nyhetskildene. Er ikke dette svært vesentlige faktorer når vi skal forstå hvilke begivenheter som i praksis blir gjort til internasjonale nyheter?

  • – Jeg er helt enig i at mediers økonomi og markedsinteresser er viktig å vurdere. Det må inn på toppen av dette. Modellene han og vi brukte, er ulike, men forenlige. Vi konsentrerte oss imidlertid i vår artikkel om hva som ligger i selve nyhetsbegrepet, og om hva som kjennetegner hendinger som slår igjennom.

  • Hvorfor tror du Østgaards artikkel fikk så mye mindre oppmerksomhet i den senere debatten enn deres bidrag?

  • – Ulikheten i oppmerksomhet kan skyldes flere forhold. En av dem er nok at vi bygde på og drøftet en teori, spesielt addisjonshypotesen og komplementaritetshypotesen. Addisjonshypotesen tar opp at begivenheter som samtidig tilfredsstiller flere nyhetsfaktorer, lettere blir til nyheter enn andre hendinger. Det er noe de fleste lett forstår. Hypotesen om komplementaritet, dvs. at hvis en hending skårer lavt på én nyhetsfaktor, så må den ligge desto høyere på andre for å bli registrert som nyhet, er mindre forstått. Men nyhetsutvelging er i praksis sterkt påvirket av slikt. En annen grunn til ulikheten i oppmerksomhet i årene som fulgte, kan være at vår artikkel i større grad pekte ut over det aktuelle, konkrete. Sånn sett var den mer «tidløs» enn Einars artikkel, som var mer beskrivende. Vi skrev en strukturell artikkel, pekte ikke på noen spesielle «skyldige» og behandlet en «evig» problemstilling. Her må jeg dessuten legge til at The structure of foreign news også har overlevd mange andre ting som jeg selv senere har gjort.

  • Innenfor medieforskning om nyheter skilles det noen ganger mellom to ulike perspektiver. Et av dem legger vekt på seleksjon, et annet legger vekt på å analysere journalistikk ut fra et konstruksjonsperspektiv. Hvordan vil du selv karakterisere deres bidrag?

  • – Vår teori er en seleksjonsteori. Det er en teori om hva slags hendinger som blir kalt nyheter. Nyhetskriteriene konstituerer et verdensbilde, som er selvforsterkende.

  • Når vi sammenlikner nyhetsdekningen i bestemte medier; er det selvsagt mange fellestrekk mht. tema og type hendinger som «blir gjort til nyheter». Samtidig viser undersøkelser både i aviser og fjernsyn at det kan være store forskjeller mht. hvilke spesifikke saker som ulike redaksjoner dekker og tar opp på nyhetsplass.

  • Tyder ikke dette på at seleksjonen er knyttet til andre forhold enn det som karakteriserer hendingene selv; for eksempel behovet for en bestemt «stoffmiks», medienes markedsorientering, initiativ fra kilder osv.?

  • – Hvis vi skal snakke spesifikt om hva som blir bestemte nyhetssaker i bestemte medier, må vi selvsagt også trekke inn mer spesifikke kriterier og særegne redaksjonelle forhold. Den konkrete prioriteringen av saker påvirkes av at det produseres «nyhetspakker» og lages nyhetsprogrammer hvor ting vektes mot hverandre, det dreier seg selvsagt ikke bare om en dekning av isolerte hendinger. Vår artikkel tar jo heller ikke opp den fabrikasjonen av «nyheter» som skjer fra aktører utenfor mediene. PR-byrået Hill & Knowlton organiserte for eksempel demonstrasjoner foran Golfkrigen i 1991 og arrangerte en «høring» med falske vitner under krigen for å påvirke opinionen.

  • Hvis du i ettertid vurderer de nyhetsfaktorene dere trakk fram, vil du i dag legge til andre faktorer og forhold?

Noe nytt er kommet til siden 1960-årene: underholdningskravene. Det påvirker både hva slags saker som kommer med, og hva slags nyheter som settes sammen. Det melodramatiske betyr mer nå. Dessuten er det all grunn til å understreke mytenes betydning i nyhetsproduksjonen. Min far, som var Høyre-politiker i Oslo, sa en gang til meg at det grunnleggende bare finnes 20 grunnleggende fortellinger i verden, for eksempel av typen Per, Pål og Espen Askeladd. Når nyhetsmediene finner noe som passer inn i slike mønstre, blir nyhetshendingene ofte gjort til del av en slik mytisk fortelling.

  • Et emne du stadig tar opp, er fredsjournalistikk versus krigsjournalistikh Hvordan definerer du skillet?

  • – Krigsjournalistikkens tradisjonelle spørsmål er: Hvem vinner? Nyheter og kommentarer legger vekt på at det er en kamp mellom to parter, vanligvis dem versus oss. Fiendebildene preges av demonisering. I realiteten er mediene i sin tilnærming nasjonale og lokale, ikke globale. Med fredsjournalistikk mener jeg en journalistikk som forsøker å fortelle folk hva som er innholdet i konflikten, og hvorfor det er konflikt, og gir rom for å drøfte løsninger hvor det ikke er nødvendig med vold. Her er jeg bl.a. opptatt av at mediene ofte bare slipper til to parter, gjerne de mest ekstreme, som i Nord-Irland. Men 85 prosent sympatiserte verken med IRA eller unionistene. For de 85 prosent var det nærmest umulig å få noe mediegjennomslag. Nyheter fra Korea er på den samme måten delt i «den gode siden» (sør) mot «den onde siden» (nord). 85 prosent av koreanerne ønsker imidlertid åpne grenser, ikke nødvendigvis én stat, men kontakt og forbindelse.

  • Hvordan vurderer du relevansen av de samme nyhetsfaktorene når det gjelder typiske innenriksnyheter?

  • – Jeg tror at de i noen grad også gjelder nasjonale og lokale forhold, men har selv aldri studert dette. Hva skal for eksempel til før en norsk periferinyhet blir en riksnyhet? Det er et interessant spørsmål, som noen burde undersøke.

  • Rekker du som internasjonal pendler å følge med i dagens norske presse?

  • – Jeg abonnerer på Klassekampen, som er en avis der jeg kjenner meg igjen i forhold til den verden jeg beveger meg i. Ser dessuten på enkelte norske nettsteder, men slår raskt av. Følger selvsagt litt med i andre aviser og medier når jeg er hjemme. Jeg har i vinter fått med meg Jagland-dekningen og fjernsynets «kyllingstrid». Hvilke synder har det norske folk begått som må leve med slike medier? Men la meg i tillegg si noe positivt om Aftenposten. De tar alvorlige ting alvorlig. Infotainment har tross alt en begrenset plass i den avisen. En mer generell kommentar: Mediene undervurderer folk. De er som hotellarkitektene som ikke har forstått at moderne, opplyste gjester ofte har med seg bøker, og at mange trenger en bra arbeidsplass på rommet. Arkitektene tenker fortsatt mer på speil og pudderkvast. Rommene de lager, er bra til å elske i og sove i, men ikke til å jobbe i. Mediene har heller ikke forstått folks behov for kunnskaper, for vesentlig informasjon. Redaktørene prioriterer ut fra sitt eget kjønn, de er stort sett menn, og sin egen aldersgruppe. De er besatt av «på seg selv kjenner man andre» og forveksler sin egen mangel på interesse for vesentlige ting med befolkningens syn.

Litteratur

Galtung, Johan. 2000. Johan uten land. På fredsveien gjennom verden. Oslo: Aschehoug.

Galtung, Johan og Ruge, Mari Holmboe. 1965. «The structure of foreign news. The presentation of the Congo, Cuba and Cyprus Crises in Four Norwegian Newspapers». Journal of Peace Research, nr. i, 1965. Oslo: International Peace Research Institute.

Galtung, Johan og Richard C. Vincent. 1992. Global Glasnost: toward a new world information and communication order?Cresskill, N.J.: Hampton Press communication series.

Hjarvard, Stig. 1995. Internationale TV-nyheder. Århus: Akademisk forlag.

Østgaard, Einar. 1965. «Factors influencing the flow of news». Journal of Peace Research, nr. I, 1965. Oslo: International Peace Research Institute.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon