Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Kloke svar krever fornuftige spørsmål

Anne Fogt er høgskolelærer, Journalistutdanningen, Høgskolen i Oslo

HEege Lamark Som journalister spør. Om intervju som arbeidsmetode i nyhetsjournalistikken. Kristiansand: IJ-forlaget, 2001

Kan intervjuet gjøres til et bedre redskap for oss journalister ved at vi arbeider mer metodisk ikke bare med å forberede selve intervjuforløpet, men også med å utforme de enkelte spørsmålene? Om nødvendigheten av journalistens forberedelse til intervju er det skrevet og sagt mye. Men selve redskapet for et godt intervju – spørsmålene – er relativt lite berørt i faglitteraturen og i den journalistiske diskurs. Hege Lamark har derfor med boka Som journalister spør – Om intervju som arbeidsmetode i nyhetsjournalistikk utført et nybrottsarbeid. Boka bygger på en undersøkelse som Lamark foretok i 1996, og som var støttet av Rådet for anvendt medieforskning. Resultatene er tidligere publisert i rapportserien til Høgskolen i Bodø (Som journalister spør: en undersøkelse av intervju som arbeidsmetode i nyhetsjournalistikk, HBO-rapport, 4/1997).

Fagbokforfatteren Lamark tar i boka utgangspunkt i sin egen rolle som journalist/intervjuer – et pedagogisk godt poeng når målgruppen i tillegg til erfarne og ferske journalister også er journaliststudenter. Gjennom å beskrive sin egen intervjustil innbyr Lamark leseren til å reflektere over sin tilnærmelse til intervjuobjektet. Denne anmelderen ble under lesningen av Lamarks innledningskapittel minnet om hvordan hun selv som journaliststudent opplevde å kjøre seg helt fast i et radiointervju der objektet – en eldre dame som hadde sagt seg villig til å uttale seg om kommunens eldreomsorg – bare svarte «ja» eller «nei» på studentens så velformulerte spørsmål. Jeg tenkte: Hvordan skal jeg få damen til virkelig å si noe?

To dager senere var situasjonen omvendt: Under en tv-øvelse ble jeg selv stilt spørsmål av en dreven journalist og klarte kun å svare «ja» eller «nei». I det første tilfellet var det jeg som, etter å ha jobbet med å bygge opp tilliten hos intervjuobjektet, ødela alt ved utelukkende å stille lukkede spørsmål, som damen valgte å besvare bare med «ja» eller «nei». I det andre tilfellet ble jeg som intervjuobjekt så perpleks over revolverspørsmålene til tv-journalisten at hjernen gikk helt i baklås – selv om jeg hadde mye å si til temaet, fikk jeg ikke uttrykt det. Begge situasjonene går inn i kjernen av det som er Lamarks anliggende: Hva er et godt spørsmål i journalistisk sammenheng?

I sin undersøkelse tar Hege Lamark utgangspunkt i at et godt spørsmål er et spørsmål som får intervjuobjektet til å tenke høyt og vise mer av seg selv. En annen tilnærming er å bedømme kvaliteten på spørsmålet ut fra kvaliteten på svaret: Et godt spørsmål er et spørsmål som produserer et godt svar. Og med et godt svar mener Lamark «først og fremst en sannferdig, oppriktig uttalelse, gjerne framført på en personlig, original eller fargerik måte».

Hege Lamark kommer ikke fram til en entydig metode som kan hjelpe oss til å stille de gode spørsmålene. Men i kapitlet «Intervju på mikronivå – spørsmålene som stilles», som er bokas hovedkapittel, gir hun, på bakgrunn av analysen av 20 intervjuopptak fra fem nyhetsjournalister, en karakteristikk av kvalitetene ved gode spørsmål. Når denne beskrivelsen deretter suppleres av journalistenes egne kommentarer til analyseresultatene, blir boka en god hjelp for intervjuere som ønsker å forbedre seg på mikronivå, altså på utforming av de enkelte spørsmål.

Bedre intervjuere – bedre etikk

Bakgrunnen for Hege Lamarks undersøkelse har vært hennes interesse for intervjuet som journalistisk arbeidsmetode og hennes ønske om å utvikle intervjuet til å bli et enda bedre journalistisk redskap. Hennes analyse av intervju som to journalister i Adresseavisen og tre journalister i Nordlys foretok over et gitt tidspunkt, anser hun selv for å være et første skritt i arbeidet med å gjøre journalister til bedre intervjuere. Ved å beskrive nyhetsjournalistens intervjusituasjoner ønsker hun imidlertid også å reise noen presseetiske spørsmål om intervjuet som arbeidsmetode. Når intervjuet blir et mer effektivt redskap for journalisten, blir han eller hun i stand til å få flere sannferdige og leseverdige svar som samtidig yter intervjuobjektene større rettferdighet – noe som må sies å være et presseetisk mål.

Av teoretikere på området støtter Hege Lamark seg først og fremst til den canadiske journalist og forfatter John Sawatsky. Hun bruker hans identifikasjon av The 10 Bad Habits og The three operators på gjennomgangen av de 20 intervjuopptakene. Som journalister glemmer vi å spørre, vi spør om flere ting samtidig, vi stiller ledende spørsmål, vi kommer med kommentar etter spørsmålet, vi overdriver, vi bruker ladde ord, vi stiller triggerspørsmål, lange spørsmål og unøytrale spørsmål og – ikke minst – stiller vi lukkede spørsmål. De fleste journalistiske teoretikere og praktikere vil antagelig være enig med Sawatsky (og Lamark) i det meste av teorien omkring 10 bad habits. Men hva med lukkede spørsmål kontra åpne spørsmål? Hege Lamark bruker begrepet «lukket spørsmål» om ja/nei-spørsmål og om andre spørsmål som krever korte, faktapregede svar som for eksempel Hvor gammel er du?. Hun viser til at Sawatsky opponerer mot en tradisjonell uvilje blant journalister mot åpne spørsmål, og siterer her Thorbjørn Wale: «Åpne spørsmål fører til generelle uttalelser, men lukkede spørsmål fører til mer konkrete svar. Det kan være fornuftig å innlede spørringen om en sak med et åpent spørsmål – enkelte ganger. Men kom snarest mulig over til lukkede spørsmål som kan gi svar som er noe å lage overskrifter på!» (Thorbjørn Wale (1996) Innføring i journalistikk. Fredrikstad: Institutt for journalistikk, 5. rev. utg.).

Lamarks analyse av de 20 intervjuene samt samtalen med den enkelte nyhetsjournalist viser at de åpne spørsmålene produserer svar som inneholder handling, skildring, forklaring og følelser. Et /hvordan-spørsmål som «Hvordan er det nå å ta fatt igjen?» får objektet til å hente fram en annen type svar enn til et spørsmål som «Men du mener likevel at det skal bli bra besøk?» Den første typen spørsmål gir kilden mange svarmuligheter og anledning til å fortelle og forklare, noe som vi journalister generelt – og heldigvis – er mer opptatt av i dag enn vi var for bare 10–20 år siden. Slik jeg leser Hege Lamark, oppfatter jeg det som at hun ikke avskriver oss muligheten for å bruke lukkede spørsmål. Poenget må være at vi mestrer hele registeret så vi skjønner hvilken type spørsmål vi bør bruke for å få gode svar og dermed yte både kilden og publikum rettferdighet. Et portrettintervju blir ikke noe portrett ved å stille lukkede spørsmål, mens et intervju kanskje blir til en nyhetssak nettopp ved kombinasjonen av lukkede og åpne spørsmål. (Min fantasi strekker ikke så langt som til å forestille meg en situasjon der det er hensiktsmessig for en journalist å stille kun lukkede spørsmål.)

Kvalitetene ved gode spørsmål

Åpne spørsmål utgjør sammen med nøytrale og enkle spørsmål tre kvaliteter (Sawatsky: three operators) ved gode spørsmål. Dette er en inndeling som Lamark følger og gjør et poeng ut av under gjennomgangen på mikronivå. Samtlige intervjuspørsmål (hver gang journalisten har ordet) deler hun inn i: ledende spørsmål eller utsagn, lukkede spørsmål, åpne spørsmål og andre utsagn.

Lukkede spørsmål dominerer i undersøkelsesmaterialet med 36 %, ledende spørsmål eller utsagn utgjør 27 % av spørsmålene, andre utsagn 26 %, mens åpne spørsmål utgjør bare 11 %. En av journalistene forklarer den høye andelen lukkede spørsmål med: «Det forteller at man ikke har tenkt gjennom det man skal spørre om. Det er en vane – eventuelt en uvane – og ikke noe bevisst valg.»

Intervjumåte, ikke –metode

Hege Lamarks hovedtese var: Journalister har en intervjumetode, men de vet det ikke. Etter undersøkelsen konkluderer hun med at hvis vi med metode mener en oppskrift på hvordan man gjør det, gitt en viss problemstilling og et bestemt mål, så er det antakelig rettere å si at journalister har en intervjumåte, men ikke nødvendigvis en intervjumetode.

Når det derimot gjelder selve tilnæringen til intervjuobjektet, altså intervjuet på makronivå, viser hennes undersøkelse at vi langt på vei kan snakke om en «metode som er utviklet gjennom egne erfaringer og refleksjon rundt disse erfaringene – det vi med et folkelig uttrykk kaller «prøving og feiling». Hun reserverer seg imidlertid litt ved å si at hennes materiale ikke gir grunnlag for å trekke bastante konklusjoner om journalistenes intervjupraksis på makronivået.

Med Som journalister spør har Hege Lamark tatt fatt på et møysommelig arbeid for å bevisstgjøre oss måten vi stiller spørsmål på. Jeg skriver tatt fatt på fordi jeg deler hennes syn på at undersøkelsen av de 20 intervjuene løfter på en liten flik av det store og komplekse feltet som vi kan kalle journalistisk intervjumetode. Hvis journalistikken skal utvikle seg videre, hvis dens utøvere skal øke sin troverdighet, og hvis de presseetiske kravene til journalisters arbeidsmåte (jf. revisjonen av Vær varsom-plakaten) skal innfris, så vil ett av midlene være å gå enda dypere inn i intervjuet slik at vi etter hvert vil klare å utvikle den intervjumetoden Hege Lamark ser konturene av.

Inntil videre vil vi, erfarne journalister, nyutdannede journalister og journaliststudenter, få utbytte av å lese boka Som journalister spør med undertittelen Om intervju som arbeidsmetode i nyhetsjournalistikk. Jeg ser fram til en bok med samme hovedtittel, men med følgende undertittel: Intervjumetoder i journalistikken. Det er ikke bare nyhetsjournalister som trenger metodehjelp.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon