Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Hvorfor Baise-moi gjør oss flaue

Siss Vik er kulturjournalist i Morgenbladet og NRK. Kontakt: sv@morgenbladet. no

Mens Catherine Breillats siste film Sex is comedy er invitert til Cannes, ble Virginie Despentes' og Coralie Trinh This Baise-moi forbudt i Frankrike, og har ikke fått distribusjon i Norge. Tåler vi ikke en film om sex som ikke benytter seg av en «intellektuell» estetikk?

Franske kvinner har de senere årene stått for en ny bølge i litteratur og film som tematiserer kvinnelig seksualitet på utfordrende vis. I litteraturen har kunsttidsskriftsredaktøren Catherine Millet skrevet sine memoarer om sitt liv med gruppesex (La vie sexuelle de Catherine M.), mens yngre kvinner som Catherine Cusset og Caroline Lamarche har presentert leserne for kvinnelige hovedpersoner som søker seksuelle erfaringer som en del av et eksistensialistisk livsprosjekt. I filmverdenen er Catherine Breillats Romance, Laetitia Massons Til salgs (A vendre, 1998) og Virginie Wagons Hemmeligheten (Le secret, 2000) blant dem som er blitt vist i Norge. Virgine Despentes var en av dem som var tidligst ute i denne nye bølgen med boken Baise-moi, 1 og filmatiserte den selv i 1999, sammen med pornofilmskuespillerinne Coralie Trinh Thi. I Frankrike ble boken en prisbelønt salgssuksess, mens filmen ble forbudt på kino etter tre dager, etter klager fra verdikonservative grupper. En mann skal visstnok sågar ha revet ut filmen av prosjektøren på en pariserkino. Sensuren utløste en debatt i Frankrike om dobbeltmoral i forhold til hva man tåler i litteratur og film, samt den vanlige diskusjonen om ytringsfrihet og sensur.2 At skildringer av sex, særlig koblet til vold, kan være sterkere i levende bilder enn i litteratur, er kanskje ikke så kontroversielt i seg selv. Mer interessant er det fenomenet at filmens politiske budskap forsvant fullstendig i debatten om sensur. Mens liberale har vært opptatt av å forsvare Despentes’ rett til å lage den filmen hun har gjort, har de samtidig tiet i hjel dens kritikk av patriarkalske strukturer og av klasseskillet i det franske (og vestlige) samfunnet. Dette blir spesielt relevant idet filmen også åpenbart tematiserer borgerlige og liberale, bedrevitende holdninger, som innbiller seg at de er i bedre kontakt med, eller har større solidaritet til, de lavere klassene enn de verdikonservative som har forsøkt å forby filmen.

Ikke bare i hjemlandet har filmens budskap blitt oversett. I utlandet har filmens nasjonalitet fungert både positivt og negativt. Baise-moi har blitt vist i Sverige med 15-årsgrense (!), og har nylig fått premiere i det ellers pripne Storbritannia. Der har anmeldere også kommentert at en like rå britisk film aldri ville fått distribusjon. Således har filmen fått innpass fordi «franskhet» gir en viss frihet i ytringsnivået, særlig i forhold til behandlingen av sex. Likevel har andre konnotasjoner knyttet til «franskhet» virket mot filmen når den først er blitt vist. I brorparten av de amerikanske anmeldelsene man finner på rottentomatoes. com, viser anmelderne holdninger eksemplifisert gjennom utsagnet fra Philadelphia Daily News: «Just because a film is French, doesn't mean it won't suck.» At man har forventet en film som innfrir klisjeen om «fransk kvalitetsfilm» av den typen som normalt importeres, har tydeligvis frustrert anmelderne. I Baise-moi har de verken fått lune bønder over café-au-lait-boller i skimrende bilder fra Provence, eller pariserintellektuelle som diskuterer livets mysterier over kanapeer. Vi kan akseptere sexskildringer om de åpenbart foregår innenfor en kunstfilmestetikk, og i et borgerlig miljø, men i Baise-moi har vi nettopp ikke fått den vanlige vovete franske erotikken. Dermed vet anmeldere ikke hvordan de skal takle filmen, og ender fort med å bedømme den som dårlig filmatisk sett. Reaksjonen er dermed kanskje ikke så ulik de verdikonservatives, som har villet forby den. Saken om Baise-moi åpner dermed for spørsmål av mer prinsipiell art om hvilken form for estetikk en film som utfordre ideer om klasse og kjønn, må anvende for å tas seriøst.

Baise-moi skildrer to kvinner, en prostituert, Nadine, og en pornofilmskuespillerinne, Manu. Den siste blir voldtatt sammen med en narkosvenninne av en gjeng brutale menn. Mens venninnen knekker sammen, inntar Manu (Rafaëlla Anderson) en sammenbitt holdning om at hun har ikke gitt fra seg noe verdifullt: «Det er bare litt pikk, og vi er bare jenter» trøster hun. Da hun kommer hjem, blir broren hennes forbannet fordi hun har «fått seg selv voldtatt» (tu t’as fait violé?), og han kaller henne hore da hennes reaksjon på hendeisen ikke tilsvarer den han forventer av et voldtektsoffer. Forbannet skyter Manu ham med en pistol hun finner liggende, og stikker av med pengene hans. På en annen kant av drabantbyen blir den prostituerte Nadine (Karen Bach) stadig mer irritert over sin småborgerlige, gulrotspisende, moraliserende samboerske. Da hun klager og syter over Nadines beste venn som er narkoman, mister Nadine tålmodigheten og kveler henne. Etter at Nadine har funnet sin narkomane venn død, flykter hun til T-banestasjonen, hvor hun treffer Manu. De søker sammen, og reiser ut i noe som ender som en lang voldsorgie. Deres første offer er en kvinne i drakt, som de dreper for å ta bankkortet hennes. Flesteparten av ofrene videre blir imidlertid menn som synder mot kvinnene i ulik grad, enten ved å slenge bemerkninger på gata («Hei, har du lyst å kjenne ballene mine daske mot rompa di?») eller ved å forlange sex på sine premisser. Men vi ser også kvinnene nyte sex med menn de har valgt selv. Kvinnene blir en slags helter i landet, i Bonnie og Clyde-stil, men skjønner selv at de lite oppbyggelige aktivitetene deres snart vil ta slutt. Voldsspiralen ender på en sexklubb, hvor de to meier ned samtlige gjester og, i en berømt omskrivning av Deliverance, (Picnic med døden, John Boorman) tvinger en mann til å grynte ved å kjøre pistolen opp i baken på ham, og så blåse hodet av ham derfra. I en mindre optimistisk slutt enn i Thelma og Louise blir Manu skutt og drept av en kioskeier. Nadine prøver så å begå selvmord, men filmen ender med at politiet ydmykende nok legger henne i bakken.

Noe som har skapt problemer for mange tilskuere som ellers er vant til grafisk vold i Hollywood-film, er Baise-mois sammenblanding av vold med grafisk sex. Sexscenene – både de voldelige og de som er preget av nytelse – er filmet i «pornografiske» nærbilder, både penetrasjon og oralsex. Dette har ledet mange til å kritisere filmen for å falle for det samme grepet som filmen kritiserer – seksuell utnyttelse av kvinner. Filmens bruk av «lav» pornoestetikk er nok også hovedårsaken til at filmen er blitt sensurert eller ignorert av importører. Sex og vold i sammenheng er ellers en kombinasjon de færreste vil kjempe for skal få visning på kino. I forhold til denne filmen blir spørsmålet om det skaper en forskjell at det er kvinner som har brukt disse virkemidlene i form av en kritikk – både av samfunnsstrukturer og av skildringer av kvinner og sex på film. Men mens «seriøse» anmeldere har lite til overs for overfladiske filmer med tvilsomt ideologisk grunnlag som flommer inn over kinoene, har de likevel unnlatt å trykke Baise-moi til sitt bryst som den protesten den er. Det som er bemerkelsesverdig, og som gjør at man får lyst til å kjempe for denne filmen, er tvert imot det høye aggresjonsnivået som har vært fremtredende i en rekke anmeldelser, særlig i angloamerikansk presse.

Det virker rett og slett som anmeldere er forvirret fordi de møter på en film som er vanskelig å «skjønne» fordi den respektløst blander genrer og gasser seg skamløst i «lav» estetikk. Sexscenene filmes innledningsvis i det tradisjonelle pornofilmspråket, men det pornografiske blikket frustreres ganske raskt. De fleste tar poenget at kvinnene bak filmen ønsker å bruke pornoscener for å overta dette tradisjonelt mannlige språket. At bruken av pornoestetikken (både selve sexscenene og den litt brå redigeringen) også er et klassemessig «statement», har gått nærmest ubemerket hen. På enkelt vis kan man si at filmen forsøker å si at kvinner liker sex og porno, men på sine premisser, samtidig som den søker å vise forskjellene på frivillig og utnyttende sex. Denne forskjellen er imidlertid blitt ignorert i brorparten av anmeldelsene, som ser seg blind på gjentatte grafiske skildringer av sex. (Hvilket er forståelig til en viss grad, da skildringene er lite forskjønnet og tettere på enn noe vi har sett i alminnelig kommersiell distribusjon. )

Baise-mois politiske budskap går også inn i en sosial og økonomisk situasjon, idet den skildrer to kvinner som lever i et meget brutalt lavklassemiljø. Et av filmens problemer med å bli forstått kommer nok av at den blander realisme med fantasi. Særlig begynnelsen legger vekt på å skildre en nokså reell virkelighet fra den franske banlieu'en, som vi ikke har hatt problemer med å akseptere i filmer som Hatet. Når kvinnene så tar livet av hver sin person, kommer det voldsomt og brått, og reisen deres fylt av sex og vold er mer av en voldsfantasi à la Natural Born Killers. Filmen utviser også en barnslig glede ved å la kvinner innta kule posisjoner med pistol, med eksempel fra Tarantinos voldsunivers. I stedet for hjernemasse på dressen får vi stiletthæl sprayet med blod. Når filmen ender med at de begge dør på klossete og ydmykende vis, er vi tilbake i en realistisk diskurs igjen, som fremhever det sosiale aspektet. Fortellingen legger liten vekt på karakterenes motivasjon eller psykologi, hvilket gjør den til mer av en samfunnskommentar enn en personlig odyssé, som vi er vant til å forvente av road movie'n. Filmens blanding av lave genrer, som rape-revenge-filmen og pornografi, koblet med et bevisst forhold til filmhistorien og til sin egen provokasjonsvilje har forvirret tilskuere. Mens det blir lett å anerkjenne filmer som Romance fordi regissøren så tydelig anvender en kunstfilmdiskurs, leses Baise-mois råhet som et tegn på filmskapernes mangel på kunstnerisk intensjon. Dette har ledet anmeldere til å kalle den for dårlig, og sensurinstanser til å anse den for spekulativ.

I min oppfatning er Romance derimot en mindre utfordrende film enn Baise-moi, både filmatisk og i sin presentasjon av kvinnelig seksualitet. Det mest utfordrende ved Romance er å se gjentatt kopulasjon, mens en borgerlig kvinne sier politisk ukorrekte ting som «Jeg vil bare være et hull» i voice-over. Der hovedpersonen beveger seg mellom en minimalistisk leilighet og et bordellrødt interiør hos mannen som introduserer henne for S/M, ligger filmen trygt innenfor en tradisjonsrik fransk høykulturell skildring av seksualitet, som har lite med en sosial dimensjon å gjøre. Det er bare for den dannede tilskuer å krysse av for referanser til andre vovede, høykulturelle uttrykk. (Sjekk Ray Sahills anmeldelse av filmen på WWW. salon.com for en mester i denne øvelsen.) Breillat degger for den intellektuelle cinefile, og får igjen så det monner. Ved å omfavne Romance viser den «intellektuelle» at hun eller han er liberal nok til å like det provokative uttrykk, mens man egentlig bare har svelget et åte designet for å tiltrekke akkurat den type tilskuer. Romance serverer seg selv i en pakke med sexklassikere som Siste tango i Paris, Sansenes rike, Night Porter, Marquis de Sade og Pauline Reage. Baise-moi, derimot, utfordrer politisk og filmatisk. Med sin punk holdning til filmmediet, tilskuere og ikke minst high-brow-filmanmeldere stiller den faktisk noen spørsmål om hva som utgjør filmatisk kvalitet, og hvem som bestemmer hva det er. Når anmeldere kaster seg over filmen og overgår hverandre i spydigheter, mens de lar et makkverk som for eksempel Swordfish passere uten å ta tak i dens dubiøse ideologiske grunnlag, spør jeg meg om ikke Baise-moi har trigget et eller annet ømt punkt hos de cinefile. Baise-moi er rå, vulgær og upolert, og det synes tydelig at filmskaperne har elsket hvert øyeblikk de har laget denne provokasjonen.

Én ting er anmelderes og kommentatorers reaksjon, for det finnes tross alt nyanser her, og kinogjengere som får tilgang på filmen, kan danne seg sine egne meninger. Det har vært røster som har hyllet Baise-moi, blant andre Time Out i London, og en kvinnelig toppleder ved Unifrance i New York har kalt den vår tids viktigste film. Gjennom filmklubber og filmfestivaler fortsetter også Baise-moi å utfordre og skape debatt. Mer urovekkende er det kanskje at filmen lite sannsynlig vil slippe gjennom norske sensurmyndigheter, slik loven tolkes i dag. Derfor er det spesielt synd at vi har gått glipp av debatten om Baise-moi her i Norge, fordi ingen har villet importere den. Visstnok har to distributører snust på den – Europafilm og Fidalgo – men det er tydelig en film man tar inn med stor risiko for ikke å få satt opp. Oslo Kinematografers sjef Ingeborg Moræus Hansen har tidligere stoppet både Gaspar Nöes nihilistiske Alene mot alt (som Baise-moi siterer) og Cronenbergs kjølige bilkrasjdrama Crash med begrunnelsen at det er dårlig film. Breillats Romance med sine sterkt sadomasochistiske scener slapp derimot overraskende gjennom, fordi den var «en voksen utforskning av seksualitet». Så spørs det da, hva den frankofile og verdikonservative kinosjefen ville sagt om Baise-moi. Men hvorvidt Despentes' og Trinh This film ville ha mulighet til å komme så langt som til kinosjefens kontor, er tvilsomt.

Ettersom Baise-moi ikke er forsøkt passert gjennom det norske Filmtilsynet, er det ikke mulig å si noe sikkert om en eventuell avgjørelse der. På bakgrunn av tidligere begrunnelser og avgjørelser er det imidlertid god grunn til å anta at Baise-moi ikke vil passere. Et av kravene for å passere norsk filmsensur er at filmen ikke skal «krenkje sømd». Imidlertid er det nettopp dette filmskaperne søker å gjøre med Baise-moi – en provokasjon som må sier å ha vært vellykket, om man ser på resepsjonen. Denne filmens form er nettopp samfunnskritikk gjennom provokasjon, og man kan spørre om den norske sensurloven i dag gir rom for et slikt uttrykk. For at filmen skulle kunne passere gjennom en klage til klagenemnden for film og video, ville nemnden måtte finne at filmens «kunstneriske kvaliteter» gjør den forsvarlig å sette opp, slik den argumenterte da den overprøvde sensuren av Oshimas Sansenes rike. I sin behandling av distributøren Arthaus' klage på sensuren av Sansenes rike fremhevet nemnden filmens tydelige arthaus-estetikk. (Filmen ble ansett som «et kunstverk på grunn av utsøkt fotografering og stilisering» og er «svært velkomponert også hva angår lyssetting, og bruken av farger fremstår som harmonisk og ofte vakker».)3 I anmeldeisene av Baise-moi har derimot mange kritikere fremhevet nettopp filmens mangel på en polert og harmonisk stil. Romance ble sluppet gjennom Filmtilsynet fordi formen og fortellingen var kunstnerisk nok – koblet med en feministisk ytring – til å forsvares ut fra et ytringsfrihetsperspektiv.4Romance har en klar høykulturell estetikk, samtidig som regissøren har fremstått i mediene som «intellektuell». Baise-moi går tettere på sexscenene enn Romance, samtidig som den unngår den litt borgerlig anlagte «spennende utforskningen av kvinnelig seksualitet»-modellen, men skildrer sex og vold uten psykologisering eller intellektuell innpakning. Baise-moi virker rett og slett for rå (i ordets begge betydninger) til å forsvares fra en «kunstnerisk frihets» – argumentasjon.

Spørsmålet blir om vi vil forsvare slike skildringer i en film som nettopp vil at vi skal sette rødvinen i halsen, ved å dykke ned i et filmspråk som er skittent og lavt. Filmen selv antisiperer den intellektuelle tilskuers reaksjon i den scenen hvor de to kvinnene skal stjele penger fra en rik fyr, på oppdrag fra en ny venn. Da den borgerlige mannen skjønner hvem det er han har fått på besøk, skal han demonstrere at han «skjønner greia deres». Han sier han beundrer dem og forstår dem, innforstått at han er på deres side i deres samfunnssubverserende aksjon, fra sin dype designersofa. Et øyeblikk virker det som om kvinnene endelig har møtt forståelse for deres prosjekt. Når den bedrevitende intellektuelle typen imidlertid raskt lider samme skjebne som de andre ofrene, virker det befriende å møte en film som ikke smisker med ytringsfrihetens forsvarer, men viser fingeren til alle oss såkalte liberale som liker å smykke oss med høy takhøyde for ytringsfrihetens kår. Virginie Despentes kommer fra en borgelig bakgrunn selv, og nyter tydelig å provosere det miljøet hun kommer fra.

Kanskje er det spesielt for filmelskere og medievitere at Baise-moi utgjør en nyttig utfordring. Filmen tester hvor høy takhøyden egentlig er hos ytringsfrihetens forsvarere når filmen ikke sklir inn i det filmspråk vi har lært på filmklubber og på medievitenskap grunnfag er «viktig» og «kunst». En del av motstanden Baise-moi har møtt, har nettopp gått ut på at den er filmteknisk og fortellermessig dårlig gjennomført. (Et synspunkt jeg ikke deler. Tvert imot finner jeg det mer raffinert, bevisst gjennomført og humoristisk anlagt for hver gang jeg ser den.) Anmeldere (og publikum jeg har møtt på filmklubbvisninger) har kritisert at den er filmet innenfor konvensjonene av realisme, med håndholdt kamera og lav lyssetting, eller at den er sensasjonssøkende i sin bruk av grafisk sex. Når Lars von Trier gjør det samme, inkludert «gruppeknald», hyller vi det imidlertid som kunst. Så det kan knapt være dette motviljen mot filmen egentlig bunner i. Som filmkjenner kvitter man seg med det ubehaget filmen gir, ved å appellere til filmatiske kvalitetskriterier: «Det er jo en dårlig film, derfor trenger jeg ikke forholde meg til den.» På grunn av dårlig lyssetting og en litt brå klippestil avfeier man dermed filmens politiske budskap, som imidlertid ligger meget nær andre filmer som har passert den cinefiles «kvalitetskontroll», som Hatet, Alene mot alt, L 'Humanité, Natural Born Killers og Thelma og Louise. Baise-moi siterer alle disse filmene, men velger å gå lenger. Sex filmet med pornofilmens estetikk, istedenfor Oshimas eller Breillats distanserte blikk, blir for skittent og lavt for oss som liker å gå med Film&Kinos T-skjorter med «Q'uest-ce-que-c'est le cinéma? » som trykk. Politisk engasjement i film etterlyses igjen, som man kunne observere da Grimstad-juryen grunnla sine valg til prisvinnere med nettopp det at de viste samfunnsmessig engasjement. Baise-moi er politisk, samtidig som den ligner ingenting vi har sett før, i dens invertering av kjønnsroller, koblet med en leken provokasjon i forhold til vold og en rå tilnærming til sex vi sjelden ser hos kvinnelige regissører, samt en nihilisme som er tidstypisk. Baise-moi, c’est aussi le cinéma.

1Jeg velger å bruke den franske tittelen, siden filmen ikke har fått kinolansering i Norge, og dermed ikke norsk navn. På norsk blir tittelen direkte oversatt Knull meg. I engelsk distribusjon har filmen fått tittelen Rape Me fordi «fuck» ikke blir ansett som et passende ord til å stå på kinoenes neonskilt, selv om denne tittelen er sterkt misvisende.
2Denne historien er for øvrig meget spesiell, da saken endte i Høyesterett, som stipendiat på Avdeling for humanistiske fag ved Høgskolen i Stavanger David Wagner fortalte i sitt interessante innlegg om filmens historie i Frankrike, da Baise-moi ble vist på Stavanger filmklubb i mars.
3Klagenemden for film og videos behandling av klagesak nr. 1, 2001.
4Direktør ved Statens filmtilsyn, Tom Løland sitert i Z, 74– 2001.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon