Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Humanister om IKT og læring

Ola Erstad er forsker, Forknngs- og kompetansenettverk for IT i utdanning (ITU), Universitetet i Oslo

Carsten Jopp (red.) IKT og læring i humanistisk perspektiv. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag, 2001.

Forholdet mellom teknologi og læring har de senere årene fått stor oppmerksomhet. Mange forventninger stilles til hva den nye teknologien kan utrette innenfor utdanningssystemet, men det gjenstår å få evaluert praktiske konsekvenser. Mest oppmerksomhet har så langt vært rettet mot skolesektoren og voksenopplæring. Høyere utdanning har det vært forsket langt mindre på. Derfor er det svært gledelig at man nå har fått en samling av tekster som trekker opp perspektiv på læring og informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT) fra et humanistisk perspektiv.

Boka består av ulike artikler som tar opp både teoretiske perspektiv og praktiske erfaringer i koblingen mellom ny teknologi og læring ut fra et humanistisk perspektiv. Det er skrevet mye om IKT og læring fra ulike faglige ståsted, men det er få som egentlig tar et eksplisitt humanistisk perspektiv som utgangspunkt. Artikkelforfatterne kommer i stor grad fra ulike språkvitenskapelige miljø.

Felles utgangspunkt for de fleste tekstene er prosjektet LINGO (cmc.uib.no/lingo). Hensikten med dette prosjektet var å bidra til utvikling av digitale læringsmiljø i språkfag innenfor universitets- og høgskolesektoren. Flere forskningsmiljøer i Norge har vært involvert i prosjektet, og målet har vært å etablere nye nettbaserte studietilbud. Artiklene tar opp ulike problemstillinger knyttet til gjennomføringen av prosjektet og de konsekvenser det kan sies å ha hatt. Man ønsker å studere hvordan IKT danner grunnlaget for nye praksisformer innenfor undervisning og læring på høyere nivå.

De fleste artiklene synliggjør behovet for tverrfaglig kulturbygging fra utdanningsinstitusjonenes side for at det skal skapes et reelt grunnlag for utvikling av digitale læringsmiljøer. Men i forlengelsen dukker det opp en rekke spørsmål om hva nye digitale læringsrom kan sies å bestå av, hvilke forhold som fremmer eller hemmer bruk av slike læringsmiljø, og hvilke konsekvenser bruk av IKT har for studenter og lærere. Spørsmålene er mange, og det er kun noen av disse som utdypes i boka.

I LINGO-prosjektet brukte man webresurssen «Dreistadt», som er en virtual reality-omgivelse. Referansen er her til dataspill, noe som skulle stimulere deltakernes kreativitet og fantasi. Undervisningen finner sted i den virtuelle byen «Dreistadt». Den fiksjonen studentene blir en del av når de logger inn på «Dreistadt», er en liten tysk universitetsby som har alle de fasiliteter man kan finne i virkelighetens byer. I de ulike husene som denne byen består av, kan man møte ulike faglige utfordringer.

Bidragene i denne boka forholder seg både til tilrettelegging av teknologibaserte læringsmiljø og praktiske erfaringer med bruken av slike miljø. I sin innledningstekst trekker Finn Bostad opp noen forutsetninger for bruk av nye medier og ny teknolog i læringssammenheng. Det gjelder dels koblingen mellom teknologi og pedagogikk og hvordan det setter perspektiv på læring, dels de kompetansespørsmål dette reiser både av ferdighetsmessig og didaktisk karakter. Den sosiale interaksjonen og dialogen som læringen skjer innenfor, kan relateres til bruk av IKT på ulike måter, som et spenn mellom det synkrone og det asynkrone. Jon Lanestedt tar videre opp perspektiv på standardisering og behovet for felles standarder som gjør at digitale læringsomgivelser, med sine tjenester og ressurser, skal kunne kommunisere med hverandre. Gunnar Liestøl tar opp hvilke representasjonsformer og informasjonstyper som mest effektivt støtter kommunikasjon og meningsskaping i synkrone, nettbaserte møteplasser. Disse betraktningene er basert på forsøk med bruk av Active Worlds som samarbeidsplattform. Også Carsten Jopp trekker inn perspektiv på bruk av virtual reality-omgivelser, men her er det bruken av «Dreistadt» i språkfagene som står i sentrum. Poenget er at bruk av slike applikasjoner åpner en del nye perspektiv for hvordan en kan arbeide med språkopplæring. Bruken av «Dreistadt» rettet mot tilrettelegging og gjennomføring av undervisning følges også opp i Tor Jan Ropeids artikkel.

I tillegg er det noen av bidragene som tar utgangspunkt i et mer uttalt pedagogisk ståsted. Julie Feilberg drøfter samarbeid i virtuelle rom ut fra betraktninger om problembasert læring, og Turid Trebbi tar utgangspunkt i språkdidaktikken. Praktiske erfaringer fra forsøk med nettbasert læring kommer til uttrykk både som deler av de ovenfor nevnte artiklene og som spesielle erfaringsbaserte artikler fra bruk av slike verktøy.

Det generelle inntrykket er at de ulike artiklene varierer en del i kvalitet og faglig fordypning, og kunne ha tjent på videre bearbeiding. For lesere som ikke er så godt inne i feltet, vil det kunne være et savn at det mangler et klart definert teoretisk ståsted som støtter lesningen. Man problematiserer i liten grad læringsfeltet ut over å nevne at det er komplekst. For selv om målgruppen for boka er undervisere og studenter i medie- og språkretninger og IKT-faglige studieretninger, kunne man ønsket seg en innledende tekst som skisserer grunnlaget for boka både teoretisk og forskningsmessig.

Når det er sagt, er det samtidig klart at disse tekstene synliggjør behovet for å få fram humanistiske perspektiv på bruk av ny teknologi innenfor høyere utdanning. På denne måten får en bedre innsikt i hvordan det er å arbeide med tekster i en virtual reality-omgivelse som «Dreistadt», om hvordan språkfag fungerer i nettbaserte utdanningsforløp, og hvilke erfaringer studenter gjør seg. Slik jeg kan se det, er det erfaringene med prosjektet LINGO som framstår som mest nyskapende i denne boka, og et positivt trekk er at den inneholder mange spennende lenker som leseren kan forfølge. I forhold til medievitenskapen vil forskning om nettbasert læring gi spennende perspektiv på hvordan ulike medier og teknologi kan anvendes i ulike kontekster, og hvilke konsekvenser det har på et aktørnivå. Den foreliggende boka gir noen anslag i så måte, men andre humanister bør absolutt forfølge denne tråden videre.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon