Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Fra lingvistisk til etisk vending

Elise Seip Tønnessen er førsteamanuensis, Institutt for nordisk og mediefag, Høgskolen i Agder

Eli Glomnes Alt jeg kan si. Språk, virkelighet og subjektets stemme. Oslo: Landslaget for norskundervisning / Cappelen Akademisk Forlag, 2001.

Å skrive en innføringsbok for studenter reiser noen grunnleggende problemer: Skal man presentere teorier og tankesystemer i håp om at leserne har tålmodighet til å finne ut hva de kan brukes til? Eller skal man ta fatt i lesernes erfaringsverden for derfra å åpne døren inn til de store tankesystemene? Problemstillingen biter seg selv i halen, for helst skulle man gjøre begge deler på en gang: ta både teoriene og lesermotivasjonen på alvor.

I Eli Glomnes’ nye bok Alt jeg kan si. Språk, virkelighet og subjektets stemme har ambisjonen vært klar: «I stedet for å presentere hver teoretiker for seg, har jeg latt emnet og resonnementet være styrende for presentasjonen,» heter det i det mest teoritunge andrekapitlet om tegnteori (s. 30). Denne ambisjonen gjennomføres med vekslende hell gjennom boka. Innledningskapitlet både begynner og slutter med spørsmål som trolig skjerper leselysten: «Hvordan vet vi det vi vet? […] Blir jeg summen av de tekstene jeg har lest, og filmene jeg har sett? Hvordan kan i så fall et kryss av møtende impulser være ansvarlig for sine handlinger?» Eli Glomnes slipper fram en personlig stemme fulgt av en overbevisende penn når hun tar tak i eksistensielle problemstillinger omkring språk, kommunikasjon og virkelighet. Verre blir det å holde fast på dette prosjektet når hun skal gi en kort presentasjon av semiotikk og strukturalisme (kap. 2) og pragmatikk (kap. 3) på forholdsvis begrenset plass. Skal man ha noe håp om å presentere tunge teoretikere som de Saussure og Peirce, Barthes, Jakobson og Levi-Strauss i ett kapittel, er det knapt til å unngå at begrepene må presenteres som del av et større tankesystem. Man må gi rom for den teoretiske konteksten, så å si. Det må nødvendigvis bli en del refererende framstilling av slikt, og da forsvinner gjerne de aktuelle spørsmålene og resonnementene utenfor horisonten for en stund. Best fungerer teksten i disse kapitlene når forfatteren trekker de store linjer og sammenligner de ulike teoretikernes fokus og deres bidrag til forståelsen av hvordan tegn og tekster fungerer.

I siste del av boka vender den personlige stemmen og engasjementet tilbake igjen. Etter å ha presentert den lingvistiske og den pragmatiske vendingen trekker Glomnes fram spenningen mellom struktur og handling, mellom regler og språkspill. I de avsluttende kapitlene om subjektets stilling i forhold til virkelighetsoppfatning, språkmakt og etikk øker temperaturen igjen, og innspill fra teoretikerne underordnes forfatterens dagsorden. Det er vel å merke en bredt belest forfatter som trekker inn perspektiver fra språkfilosofi, fenomenologi og psykoanalyse.

Fordi hun ikke foregir å gi en full presentasjon av hver teoretikers arbeid, har Eli Glomnes laget et tillegg i boka, der de teoretikerne som er nevnt i teksten, blir kort omtalt med noen biografiske opplysninger og en minimalistisk oppramsing av deres viktigste bidrag til faget. Det er i utgangspunktet et godt grep for leserne av en innføringsbok, som fort kan føle seg omgitt av en masse navn de forbinder lite eller ingenting med. Men man kan stille noen spørsmål ved avveiningen mellom biografisk og teoretisk presentasjon. Forfatteren innprenter sine lesere at disse presentasjonene skal fungere som et utvidet indeks, som må leses i sammenheng med omtalen av personene i den løpende teksten.

Boka presenterer innledningsvis et bredt tekstsyn, der tekst defineres som: «skriftlige, muntlige og billedlige meddelelser» (s. II). Selv om det presiseres at hovedvekten vil ligge på de verbalspråklige meddelelsene, er det påfallende hvor fraværende andre modaliteter er i deler av boka. Innledningskapitlet følger opp den siterte definisjonen ved å skissere et tekstunivers der nye spørsmål reises i et mediesamfunn som er gjennomsyret av tekster og medierte erfaringer. Sammenkopling mellom tekst- og kommunikasjonsformer og livsformer understrekes i den korte historiske gjennomgangen der det tradisjonelle knyttes til bondesamfunnet, det moderne til industrisamfunnet og det postmoderne nettopp til mediesamfunnet.

Men i de følgende kapitlene er det de tradisjonelle eksemplene fra talespråket som dominerer i presentasjon av tegnteori og pragmatikk. Dermed blir presentasjonen av C.S. Peirces tredeling mellom ikonisk, indeksikalsk og symbolsk tegnfunksjon hengende litt i løse lufta; den brukes knapt til noe senere i boka. Når pragmatisk språk- og kommunikasjonsteori framstiller språk som handling, er det nærliggende å belegge det med eksempler fra muntlig kommunikasjon i en konkret situasjonskontekst. Men det ville vært enda mer spennende om forfatteren hadde drøftet begreper som tekst og samhandling i forhold til medierte tekster, der det er avstand mellom produksjons- og resepsjonskontekst, og der man ellers kan tenke seg flere kontekstuelle lag som omgir teksten.

I det femte kapitlet fester Eli Glomnes sitt syn på språk og kommunikasjon til en fenomenologisk kulturteori. Tingene og teknikkene som vi omgir oss med, kan leses som tegnsystemer som våre liv er innvevd i. Med henvisning til Merleau-Pontys fenomenologi avviser hun motsetningen mellom subjektiv og objektiv erkjennelse. Når betydning ikke lenger er noe som ligger fast, men noe som dannes og omdannes i møte mellom tekst og leser, reiser det spørsmål om det i det hele tatt finnes noen fast grunn i et slikt verdensbilde. Her viser Glomnes seg som humanist i ordets mest grunnleggende betydning, og fester erkjennelsen til det tolkende mennesket. Sikker viten raseres ikke av en relativisering av tegnets betydning, for viten hører mennesket til. «Det er jo vi som vet, fordi vi vet hva tegna betyr. Sikrere enn det blir vi ikke.» (s. III).

På samme måte blir menneskesynet sentralt i de to siste kapitlene om språk og etikk. Siste kapittel har fått tittelen «Uerstattelig». Her nærmer forfatteren seg de grunnleggende menneskelige vilkår i en postmoderne kultur, og hun makter å gjøre det uten å havne i en forenklende pessimisme. Med henvisning til Levinas og Derrida forankrer hun det hun kaller den etiske vendingen i 1990-årene: «Den etiske utfordringen er å begrunne en rettferdighet som ikke forutsetter enighet eller likhet.» (s. 124).

Med en slik fokusering på subjektet står man i fare for å miste av syne den samfunnsmessige konteksten, som ikke bare kan beskrives som et kulturens og tekstens rom, men også som institusjoner og handlingsrom for individet. Det historiske perspektivet på forholdet mellom livsform og kommunikasjonsformer fra innledningen snevres i siste del av boka inn til en konsentrasjon om subjektets eksistens og nære relasjoner.

Dette valget fører likevel til at den personlige stemmen blir tydeligere igjen mot slutten av boka. Forfatteren tar på alvor de spørsmålene om identitet og verdier som reises i et postmoderne tekstrom der det absolutte er erstattet av det relasjonelle, og der det som tidligere syntes sikkert, nå er i stadig bevegelse. Her kommer nok framstillingsformen aller nærmest forfatterens eget ideal om å ta utgangspunkt i spørsmål som oppleves som relevante for leseren. Boka er jevnt over preget av et forsøk på å bruke et forståelig språk. Den har en dialogisk tilnærming med retoriske spørsmål som virker reelle, og gir framstillingen en viss temperatur og rytme. Glomnes framstilling av subjektets situasjon i den postmoderne kulturen er preget av smittende engasjement. Det preger også språket, som blir rikt på metaforer og emosjonell ladning, ja nærmest lyrisk på bokas siste side:

«Det at vi stadig spør hva som er bak ordene, hva den egentlige meningen er, hva som ligger fast når ordene varierer, er kanskje en søken etter det paradisiske, enheten, sannheten, før atskillelsen. Forestillingen om det hele, det perfekte, entydige og målbare, fører oss bort fra den levende flertydigheten, skjelvingen i øyeblikket hvor meningen står på spill fordi den er kontakt. Uerstattelig, til stede.» (s. 142).

Eli Glomnes har søkt å presentere ulike perspektiv på kompliserte relasjoner mellom språk, subjekt og kultur. Boka rommer et sentralt knippe av teorier som brukes som grunnlagsteorier også i humanistisk medievitenskap. Man skal lete lenge etter en innføringsbok som favner så vidt innenfor tegnteori, pragmatisk kommunikasjonsteori og språkfilosofi, på såpass få sider. Fra mediefagenes synsvinkel kunne man ønsket at det utvidete tekstbegrep hadde vært mer synlig i eksempler og drøftinger gjennom hele boka.

På et vis kan denne boka leses som fortellingen om betydningsvitenskapenes bølger gjennom det 20. århundret, med lingvistikk og pragmatikk som sentrale vendepunkter, ført fram til et dramatisk høydepunkt i forfatterens strev for å komme til rette med et nytt syn på språk, kommunikasjon og virkelighet, festet til den etiske vendingen. Det er velgjørende å lese en framstilling som så åpent og engasjert forholder seg til postmodernismens utfordringer.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon