Virkeligheten – eller rettere sagt: virkeligheter – byr seg fram i mediene til alle døgnets tider. For den store fortellingen om virkeligheten er forlatt, nå dreier det seg om de små fortellingene, brokker og brikker i det uløselige puslespillet som til sammen utgjør vår livsverden. Dette er representasjoner av virkelighet, konfigurasjoner av tegn, som i tillegg til å være estetiske objekt også tilbyr tolkningsrammer for vår forståelse av virkeligheten.

Medienes virkelighetsframstillinger fascinerer. På TV har nyhetssendinger og nye faktaformer blitt et av kanalkonkurransens omdreiningspunkter. Nye formater og nye konsepter slåss om vår oppmerksomhet med en oppfinnsomhet som har ført dem langt over i kringkastemes underholdningsavdelinger. Dette har gjort det temmelig uklare begrepet "virkelighets-TV" til allemannseie, og diskusjonene rundt dette fenomenet har de siste årene preget offentligheten. Nå er det ikke denne debatten vi skal forfølge i dette nummeret av Norsk medietidsskrift. For selv om flere artikler berører temaet, er det andre representasjonsformer og andre aspekter ved denne problematikken som står i fokus her.

Åpningsforedraget ved Norsk medieforskerlags vårkonferanse i Bergen 7–8. mai 2001 ble holdt av Anders Johansen. Foredraget innleder dette temanummeret. Vi har valgt å beholde foredragsformen fordi temaet i dette tilfellet nok ville tape en hel del på å bli overført til tradisjonell artikkelform. "Hva skal vi med virkeligheten? " spør forfatteren i en refleksjon rundt sin egen bok Særoppgave, Livssyn. Her beskriver han hvordan noen begivenheter under 2. verdenskrig har satt spor i hans nære familie, spor som også kaster lys over sosialitetens og samtalens betydning. Det viktige er ikke nødvendigvis hva som blir sagt, men at kommunikasjon overhodet finner sted. For ingen kan klare å holde fast ved virkeligheten alene. Slik blir den hengende "i samtalens tynne tråd".

På samme måte blir virkeligheten, slik den ble formidlet under 2. verdenskrig gjennom den norske filmrevyproduksjonen, tematisert i Tore Helseths artikkel. Han beskriver revyenes produksjonshistorie som en del av propagandaen til Nasjonal Samling. I sin samtid representerte disse filmene en synsvinkel på krigens gang som ble brukt for å legitimere Nasjonal Samlings posisjon, i et samfunn som var okkupert av en fremmed makt. Dette satte produsentene i en spesiell situasjon. Man skulle tro at Nasjonal Samling kunne utnytte denne I definisjonsmakten til egen fordel og til å vinne flere tilhengere. Men slik ble det bare i liten grad. Om det skyldtes sosialitetens og samtalens styrke folk imellom, forblir et åpent spørsmål, som kan inngå i ettertankene dette nummeret av tidsskriftet skaper.

Den norske filmrevyen kan med dagens blikk på mediehistorien defineres som en form for dokumentar. Dokumentaren nærmer seg virkeligheten på mange vis, også gjennom animasjonsfilmen. Gunnar Strøm har i sin artikkel ambisjoner om å revidere dokumentarfilmens historie, slik at den også favner om animasjonsfilmer som en tilgang til virkeligheten. Han argumenterer med smittende entusiasme for at den animerte dokumentarfilmen slett ikke bare er en tilnærming til virkeligheten skapt av ny teknikk, men også har røtter tilbake til dokumentarfilmens første år, og at man ikke lenger kan overse dette med snevre definisjoner av sjangrer.

Mediene skaper ikke bare tilgang til virkeligheten for voksne, de skaper også virkeligheter for barn. Barns oppfatning og vurdering av virkelighetene som fjernsynets barneprogrammer skaper, blir beskrevet og analysert av Elise Seip Tønnessen. Hun bygger sin artikkel blant annet på barns mjøte med programserien Sesam Stasjon, og argumenterer for at selv om skillet mellom fjernsynstekst og virkelighet er viktig nok, blir en slik todeling for enkel hvis hensikten er å få innsikt i hva barn gjør med sine fjernsynserfaringer, og hva fjemsynsopplevelsen gjør med barn.

Forholdet mellom medietekster og virkelighet tematiseres også i Magne Lindholms artikkel, men nå med nyheter som fokuseringspunkt. I en situasjon der nyhetene får en stadig viktigere posisjon i det offentlige rom, er det god grunn til å se nærmere på hva de formidler, og måten det gjøres på. Lindholm søker å vise hvordan nyhetene i langt større grad benytter seg av mønsterfortellinger og narrative grunnformularer enn av vitenskapens rasjonelle diskurs. Denne iboende fortellingsstrukturen gjør nyhetssjangeren til en tvilsom informant, hevder Lindholm.

Mona Pedersens artikkel handler om kunstløperen Sonja Henie og hennes transformasjon fra idrettsstjeme til filmstjerne i Hollywood. Vi får et innblikk i denne overgangen, som var tilpasset både samtidens kvinnesyn og generelle sjangerhensyn, og i den stjemepersona som ble skapt av Henie gjennom hennes mange "skøytemusikaler".

Mens spillefilmen reproduserer spillet for seerne, reproduserer dokumentarfilmen virkelighetens spill. Dette er en viktig tese i Toril Synnøve Jenssens diskusjon og redegjørelse for hvordan film er blitt et redskap i antropologisk forskning. I en slik sammenheng har filmen vist seg å utfordre etablerte vitenskapelige tankebaner ved at estetiske aspekter blir en del av en formidling som ikke er tilstrekkelig ivaretatt kunnskapsmessig innenfor samfunnsvitenskapen. Tesen blir drevet fram med dokumentarfilmen Heftig og begeistret som eksempel.

Dette nummeret av Norsk medietidsskrift inneholder også flere kortere bidrag, som hvert på sitt vis knytter an til temaet. I et intervju med TV-produsenten Styrk Jansen gir Susanne Østby Sæther et innblikk i virkeligheten bak "virkelighets-TV". Klassikeren denne gang er Faktion av Peter Harms Larsen, en bok TV-produsent Arild Aspøy har stor sans for. Hedvig Skonhoft Johannesens kronikk tar for seg konstruksjonene av kronprinsesse Mette-Marit som "merkevare". Og vi har også gitt plass til en "replikk" til en artikkel i forrige nummer, der Roel Puijk i en kommentar til Hans Fredrik Dahl tar for seg tekstens status i fjernsynsforskningen.

Temaredaksjonen