I forrige nummer av Norsk medietidsskrift (nr. 1/2001) gjennomgår Hans Fredrik Dahl de fem norske doktoravhandlingene fra de siste 10 årene som på en eller annen måte har forholdt seg til fjernsynstekster. Det er svært interessant lesning når Dahl drar ut en del generelle tema fra disse nokså forskjellige tekstene. Ikke minst bør det kunne sette fart i den faglige debatten om fjernsynsforskning, og skjerpe oppmerksomheten omkring de metodiske og teoretiske punktene Dahls artikkel peker på. I denne kommentaren vil jeg ta opp ett av de sentrale temaene som Dahl reiser: tekstens status.

I avsnittet "Tekstanalysens status" tematiseres tekstlesningens status. En av problemstillingene som Dahl er inne på, er de utvalgte tekstenes representativitet. Ingen av avhandlingene kan sies å ha tatt utgangspunkt i et representativt utvalg av tekster. Likevel kan tekstene ifølge Dahl gi gyldige resultater hvis de trekkene som identifiseres på programpolitisk eller programflatenivå, "finner sine karakteristiske uttrykk i teksten" (s. 31). Dahl argumenterer for en "del for helthet"-metode (pars pro toto), "prinsippet om teksten som del av helhet, at funnene for å bli gyldige må gjenfinnes på alle nivåer". Ifølge Dahl får vi gyldige funn "der, hvor tekstens detaljer påvises å relatere seg til både helheten av flaten og til den overgripende programpolitikken – positivt eller negativt, naturligvis" (s. 32).

Dahl antyder at man kan (bør?) avlede hypoteser når det gjelder teksten fra de andre nivåene, for deretter å teste dem på det tekstlige materialet. Men hva når detaljene i teksten ikke er i overensstemmelse med programpolitikken eller med helheten i flaten? Da oppstår sjølsagt problemet at man må ty til adhocforklaringer for å knytte intensjoner og tekster sammen. Men det er helt etter Poppers falsifiseringsprinsipper, og gir grunnlag for nye undersøkelser.

Når Dahl i neste avsnitt ser den videre konteksten for tekstene utover avdelingen og flatene, forlater han imidlertid prinsippet om å se teksten som en del av helheten, og gir teksten faktiske fortrinn for kontekstuell analyse. Dahl påpeker at Espen Ytreberg i sin sammenligning av fjernsynet årene før og etter innføringen av TV 2 og den store omorganisering av NRK i 1991/92, gjerne kunne ha dratt inn situasjonsbeskrivelsen fra perioden før, som min avhandling, Virkeligheter i NRK. Programproduksjon i fjernsynets Opplysningsavdeling, omhandler. Her nevner Dahl at ledelsen skrev utredninger, presset til å effektivisere organisasjonen, og at de ønsket mer publikumsfengende programmer. Han sier videre at de to avhandlingene ikke er helt kommensurable, og at det "kan skyldes at Puijk i sin behandling har en noe åpen og allmenn forståelse av begrepet kommersialisering – mer treffende for den perioden da han skrev sin avhandling ferdig (opp mot 1990) enn det tidsrommet han undersøkte (1985– 86). I undersøkelsestiden sto nemlig NRK ennå trygt på énkanalsystemets grunnlag, og Opplysningsavdelingen viser seg i sin programproduksjon mest av alt å lene seg mot sine egne tradisjoner" (s. 32).

Jeg leser dette avsnittet som at det riktignok på ledelses- og institusjonsnivået foregikk en del virksomhet i 1985–86, men at det innen Opplysningsavdelingen i den undersøkte perioden var "same procedure as last year" – de lot seg ikke affisere av ledelsens utspill og laget programmene akkurat som før. Men slik var det nok ikke. Opplysningsavdelingen var svært opptatt av å møte konkurransen offensivt. Nå var det på denne tiden ikke snakk om noen særlig konkurranse fra andre kanaler, men i avdelingen var man først og fremst redd for at ledelsen ville prioritere de mer populære underholdningsprogrammene på den ene siden og nyhetene på den andre, slik at opplysningsprogrammene ble fortrengt.

Det var altså den interne konkurransen man var redd for i første omgang, og avdelingen gikk i 1984–85 inn for å møte trusselen med å utvikle et attraktiv programkonsept som skulle forsvare opplysningsprogrammenes plass på programskjemaet. Min avhandling beskriver skjebnen til avdelingens største og mest prestisjefylte prosjekt, som i første omgang gikk under den betegnende tittelen "Flaggskipet".

Følger man utviklingen av prosjektet, ser man hvordan programkonseptet endres underveis. Avdelingens ledelse foreslo at man skulle satse på tunge (og dyre) dokumentarprogrammer. En arbeidsgruppe avslo dette og gikk inn for et mer populært magasinformat, men med basis i en aktiv kvalitetsvurdering og i den solide reportasjen. Videre konkretisering inkluderte mange elementer, som også i dag blir betraktet som essensielle for å tiltrekke seernes oppmerksomhet:

  • – Som i dag var man opptatt av regularitet – å få en fast ukentlig plass på sendeskjemaet, et fast konsept, faste programledere – en mannlig og en kvinnelig.

  • – Man la vekt på at temaene man tok opp, skulle presenteres på en tilgjengelig måte – at også vanskelige tema ble gjort interessante for et større publikum.

  • – Man var opptatt av å bruke humor, en lett tone, men samtidig en engasjerende frekk og slående programlederstil.

  • – Man prøvde å få aktivisert seerne ved hjelp av interaktivitet.

  • – Programmet var tenkt som et prosjekt hvor man engasjerte de beste kreftene på huset, uavhengig av avdelingstilknytning.

Da disse fornyende planene hadde gått gjennom NRKs organisasjon og byråkratikvern, kom programmet Kveldsåpent ut, et program som var langt mer tradisjonelt enn planene tilsa (for en nærmere beskrivelse, se Puijk 1990:149–162, 226–235).

Dahl har for så vidt rett når han påstår at programmene som Opplysningsavdelingen laget, var trygt plassert innen monopolfjernsynet. Men når han sier at "Avdelingen motvirket nærmest ethvert press mot 'kommersialisering', det fremgår av tekstanalysene" (s. 32), bruker han en gal logikk – man kan ikke umiddelbart lese av fra programmene om man var opptatt av, eller avviste, konkurransetenkningen. Det var en rekke grunner til at en endret tenkemåte ikke viste seg i tekstene. En viktig faktor var at hele strukturen og organisasjonen NRK var innrettet i forhold til monopolkringkasting, slik at man møtte mange byråkratiske hindringer og aldri kom helt inn i den kreative prosessen man håpet å få til. Den organisasjonsmessige ordningen med stor autonomi for programsekretærene, konkurranse mellom avdelingene, nærmest fravær av en sentral programredaksjon, samt det byråkratiske forholdet mellom program og teknikk, var alle hinder mot å få til nye programtyper, i tillegg til at man ikke hadde stor erfaring med å finne den rette tonen i programmene.

Jeg har altså benyttet meg av en annen metode enn den Dahl foreslår. Jeg prøvde å se på programpolitikken og intensjonene med programmene som faktorer i produksjonsprosessen, som sammen med andre faktorer, f.eks. ledelsens utspill, programsekretærenes relasjoner til det tekniske personalet, ressursfordelingen innen NRK og forhold til programmenes subjekter, resulterte i bestemte tekster. Med en slik tilnærming er det ikke nødvendig å introdusere adhochypoteser når det viser seg at det er avvik mellom intensjonene og programmene. Spørsmålet om generalisering i tilfellet Kveldsåpent er etter min mening helt irrelevant – det var bare én sentral redaksjon med så stor symbolverdi. Imidlertid vil prosessene rundt produksjon av denne programserien også kaste lys over prosessene som andre programmer er et resultat av.

Jeg påstår altså at det i 1985–86 var snakk om en mental tilpassing til den nye konkurransesituasjonen innen Opplysningsavdelingen. Sjøl om neppe alle ansatte tok den nye situasjonen særlig sterkt inn over seg, var det ikke noe sporadisk fenomen hos noen perifere medarbeidere. Og for ikke å generalisere ut over den avdelingen som jeg har studert, vil jeg heller påstå at Opplysningsavdelingen på denne tiden sto heller utrygt på énkanalsystemets grunnlag. Denne konklusjonen tror jeg imidlertid gjaldt hele institusjonen, sjøl om endringene i de andre avdelingene delvis hadde forskjellig bakgrunn.

REFERANSER

Dahl, Hans Fredrik (2001) "Å lese fjernsynstekster. Fem norske forsøk sett i perspektiv". Norsk medietidsskrift 1/2001:25–37.

Puijk, Roel (1990) Virkeligheter i NRK. Programproduksjon i fjernsynets Opplysningsavdeling.Lillehammer: Eget forlag.