Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Pressefrihetens trange kår

Høgskolelektor i tv-journalistikk, Høgskolen i Bodø

Reidar Jensen (2000) Den forfulgte journalist. Kristiansand: IJ-forlaget.

Å heve blikket og skue forbi vår nasjonale andedam er en øvelse mange av oss journalister praktiserer lite. Studerer vi verden rundt oss, er det gjerne med utgangspunkt i et navlebeskuende perspektiv. Hva synes ”de andre” om oss? Hvor betydningsfulle er vi for dem? Er det ikke typisk norsk å være god – som hun sa, Gro? Det er befriende godt å innta godstolen med Den forfulgte journalist i hendene fordi boken ikke tar utgangspunkt i at Norge er verdens navle, men at verden først og fremst er noe annet enn dette lille selvhøytidelige landet. Nå er det ikke spesielt hyggelig lesning å gi seg i kast med denne boken. Det er et faktum at pressefrihet og gode journalistiske arbeidsvilkår ikke er en selvfølge i svært mange av verdens nasjoner. Fengsling, bortføring og drap på mediearbeidere er dessverre en kalkulert risiko for kritiske journalister i en rekke land. Å bli minnet om denne realiteten kan kanskje få medarbeidere i våre hjemlige medier til å vurdere omfang og perspektiver i det som settes på dagsordenen?

I Den forfulgte journalist> velger Reidar Jensen et geografisk utgangspunkt når han tar for seg pressefrihetens kår i ulike deler av verden i dag. Han organiserer stoffområdet innenfor kontinenter eller i deler av en verdensdel og tar videre for seg forholdene i utvalgte land i disse områdene. Nasjoner som Algerie, Tyrkia og Eks-Jugoslavia er omtalt i egne kapitler. I denne rammen presenterer han en oversikt over overgrep og drap på journalister, samt rammevil kår for medias virksomhet utformet av myndighetene i det enkelte land. I noen land, for eksempel Chile, vurderes medias arbeidsvilkår mot et historisk bakteppe. For andre land, for eksempel Eks-Jugoslavia, har de politiske forholdene endret seg, og derved er også rammevilkårene for media og arbeidsmulighetene for den enkelte journalist endret etter at boken ble publisert. At samfunnspolitiske forhold endres verden over både til det bedre og til det verre, er et problem leseren av denne typen aktuell litteratur må leve med. Spørsmålet blir da om boken innehar tilstrekkelige andre kvaliteter til at den overlever kravet om aktualitet i faktaopplysninger og tallmateriale. Tregheten i prosessene i et samfunnssystem i endring tilsier at grunnleggende omveltninger i holdninger hos politikerne, byråkratiene og den utøvende makt sjelden skjer over natten. Selv om det innføres pressefrihet i et tidligere diktatur, tar det tid å innarbeide en grunnleggende forståelse for presseetisk tankegang både blant makthaverne, i pressen selv og blant publikum. Dette teoretiserer og problematiserer forfatteren i liten grad i boken, og et slikt grep kunne med fordel løftet den og gitt enkelteksemplene betydning ut over seg selv. For det er mange eksempler i form av land, medier, aviser, politikere, lover, lisenser, avgifter, tall og navn på journalister å forholde seg til i Den forfulgte journalist. For mange til at en riktig klarer å holde dem fra hverandre. For mange til at en ser typiske mønstre innenfor like eller ulike samfunnssystemer. Jeg tror at dersom stoffområdene hadde vært organisert på en annen måte, ville forfatteren ha lyktes bedre med sitt prosjekt. Slik boken framstår nå, blir det en uendelig opplisting av verdens elendighet innenfor pressefrihetens og journalistikkens område, og denne tragedien klarte i hvert fall ikke jeg å konsumere i mer enn små porsjoner om gangen.

Jeg har forsøkt å identifisere hvilke tema som er gjennomgående i boken. Jeg mener å se at Jensen kommer inn på følgende hovedtema, selv om de ikke er behandlet samlet i noe kapittel:

  1. Med utgangspunkt i samfunnsforholdene i det enkelte land beskriver Jensen hvordan kritiske journalister arbeider under risiko for fengsling, tortur og summariske rettssaker. Han beskriver situasjoner som gjør det nødvendig for journalister å skrive under pseudonym eller bli tvunget til å gå under jorden. Noen journalister har latt seg kjøpe og blir agenter eller angivere for myndighetene, og atter andre blir forsøkt bestukket eller utsettes for oppsigelser og represalier dersom de ikke ønsker å ”samarbeide”.

  2. Videre omtaler forfatteren faren journalister utsettes for ved å arbeide i områder der det pågår væpnede konflikter. Han beskriver hvordan journalistisk virksomhet blir oppfattet som propaganda fra den ene eller den andre siden i en konflikt. Han viser videre hvordan media presses til å offentliggjøre ”pressemeldinger” under trusselen om hevnaksjoner fra avsenderen dersom meldingene ikke publiseres. Han behandler også hvordan gravende journalister er blitt regelrett henrettet av kriminelle grupper, for eksempel i Colombia og i Russland, etter at de har arbeidet med saker knyttet til organisert kriminalitet.

  3. For det tredje omtales ulike typer begrensninger i medias virksomhet som er initiert av myndigheter og politikere i det enkelte land. I tillegg til ren sensurvirksomhet gjelder dette fysiske begrensninger, som papirrasjonering og lisenskrav og avgiftsordninger knyttet til utgivervirksomhet. Noen steder er ulike typer injurielovgivning, ”moral/fornærmelseslovgivning” og bøtelegging i hyppig bruk for å begrense medias frihet. I Vest-Europa er den britiske ”The Official Secrets Acts” omstridt. Denne loven stempler alt som foregår i statsadministrasjon og regjering, som hemmelig inntil de selv eventuelt velger å offentliggjøre det. I Russland har forslaget fra president Putin om at media skal ”følge og styrke samfunnets moralske verdier og dets tradisjoner for patriotisme og humanisme”, skapt debatt i det russiske journalistförbundet.

  4. Det fjerde temaet Jensen omtaler, er den type mediekontroll som kan gjøres gjeldende i forhold til eierskap og eierkonsentrasjon, annonseboikott, sentralisering og globaliseringen av media.

Disse fire temaene med nær tilknyttede problemstillinger behandles spredt i forbindelse med omtalen av saker fra mange land i ulike geografiske områder. Jeg tror forfatteren med fordel kunne organisert boken i temaområder heller enn i geografiske områder. Han kunne dermed redusert antall enkelteksempler i form av land/ saker og heller knyttet eksemplene til problemstillingene. En diskusjon omkring de ulike kontrollideologiene, kontrollmekanismene og mediereguleringene ville da vært mulig istedenfor at eksemplene han beskriver, blir stående som løsrevne situasjonsbilder. Det ville også gitt boken lengre levetid og gjort den mer aktuell som lærebok, for eksempel i journalistutdanningene og for mediestudenter. Og strengt tatt, som forfatteren selv nevner, utgir International Press Intitute (IPI) årlig rapport om pressefrihetens status verden rundt, og en norsk utgave av den var vel ikke forfatterens mål?

De mest interessante kapitlene i boken er det første og det siste, og de kunne med fordel vært utvidet. I det første kapitlet, ”De skyter journalister, ikke sant?”, presenteres vi for en generell oversikt over viktige pressefrihetssaker internasjonalt de siste 20 år, en kort innføring i de ulike pressetradisjonene: liberal, marxistisk og konservativ, samt litt om pressens oppgaver og ansvar. I det siste kapitlet, ”Motkreftene: Skriv som om det finnes håp”, diskuteres kort noen av de temaene jeg skisserte ovenfor. Denne diskusjonen skulle vi hatt mer av. Samtidig kunne en ønske en mer prinsipiell avklaring rundt problemstillingen meningsjournalistikk versus faktajournalistikk. Disse begrepene er ikke nødvendigvis definert og avklart, verken av makthaverne eller av presseorganene, spesielt ikke i land med nyvunnet pressefrihet eller med en lang tradisjon for meningssensur.

Den forfulgte journalist er tilegnet de norske journalistene som har mistet livet på jobb i konfliktområder i utlandet. De siste 10 år er minst 500 journalister drept på jobboppdrag rundt om i verden, og hvert år blir nesten tusen journalister fysisk angrepet eller truet på livet. Aviser og etermedier bombes og sprenges med dynamitt, stenges med makt eller kveles av lisensplikt og høye bøter. Disse perspektivene skader det ikke å ha med seg når diskusjonen om ”reality-TV” og ”VG øker mest” herjer som verst her på berget.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon