Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Nyhetsinstitusjon og markedsaktør

Lærer i journalistikk, Høgskolen i Bodø

Sigurd Allern (2001) Nyhetsverdier. Om markedsorientering og journalistikk i ti norske aviser. Kristiansand: IJ-forlaget.

”En nyhetsprioritering og en stoffmiks som overveiende er samfunnsorientert og seriøs.” Denne, for noen litt overraskende, konklusjonen presenterer Sigurd Allern i sin nye bok Nyhetsverdier. Om markedsorientering og journalistikk i ti norske aviser. De ti avisene som utgjør grunnlaget for innholdsanalysen, representerer ulike avistyper:Verdens Gang, Dagens Næringsliv, Adresseavisen, Haugesunds Avis, Oppland Arbeiderblad, Hordaland, Vårt Land, Helgelands Blad, Nordlands Framtid og endelig Nordlandsposten. De to siste avisene lever i et tett konkurranseforhold i Bodø og tilfører med det et spennende perspektiv i analysen. En sentral problemstilling i boken er om dagens norske aviser er blitt ”tabloide”, i den forstand at innholdet i liten grad samsvarer med målsettingene og normene for seriøs, samfunnsorientert journalistikk. Allern konkluderer videre: ”Dekningen av populærkultur og underholdningsstoff er relativt begrenset. Sport, spesielt eliteidrett, tar mye spalteplass i noen av avisene. Samlet sett er det uansett nyheter om økonomi og næringsliv, politikk og forvaltning, helsespørsmål og andre samfunnsforhold som dominerer.” (s. 217–218)

Undersøkelsen har sitt utgangspunkt i en utfordring fra Verdikommisjonen (oppnevnt av sentrumsregjeringen i 1998) om å vurdere medienes egen virksomhet i forhold til idealene om pressens samfunnsrolle i ”Vær Varsom"plakaten. Institutt for journalistikk i Fredrikstad takket ja til utfordringen, og Sigurd Allern ledet prosjektet – som i sin kortversjon ble presentert i magasinet ”Pressens verdier” (bilag til Journalisten 8. oktober 1999). Boken er forskningsrapporten om innholdsanalysen.

Prosjektet sto imidlertid ikke bare overfor forskningsmessige utfordringer. Ikke uventet kom det reaksjoner fra en bestemt leir, men – som Sigurd Allern skriver i forordet – er det et tankekors at vokterne av det åpne samfunn, nemlig representanter for pressen, er de som uttrykker skepsis til prosjektet. Forholder vi oss til konklusjonen som er referert over, forstår vi at redaktørenes angst for å bli kledd naken var bortkastet energi. Noen prinsipielt viktige forbehold til tross kommer pressen hederlig unna Allerns granskende lupe: Undersøkelsen svekker hypotesen om at det gjennom flere tiår har skjedd en tabloidisering av norsk dagspresse.

Men så langt konklusjonene – med de mange tankevekkende innspill og kommentarer Sigurd Allern fyller inn – vil kortversjoner som dette aldri yte forfatteren stor rettferdighet.

Boken Nyhetsverdier er i sin oppbygging delt i to. De to første kapitlene og metodekapitlet (kapittel 3) er mer teoretiske, mens Allern i de øvrige kapitlene gjennomgår forskningsresultatene. Kapittel 1, ”Pressens samfunnsrolle, en 'tabloid’ forfallshistorie?” diskuterer ”tabloid” som begrep – i et historisk (internasjonalt) perspektiv og i Norge i dag. Forfatteren minner oss på at vår hjemlige mediedebatt i seg selv er blitt noe tabloid – den tilspisser motsetninger og legger overdreven vekt på enkeltstående hendinger, den preges av manglende faktainnsamling og bedriver svak kildekritikk. Kapitlet avliver en del av våre myter om tabloid og tabloidjournalistikk i Norge, like mye som hele boken bidrar til å belyse noen forutsetninger og rammevilkår for journalistikk i et kapitalistisk samfunn som altfor mange bedrevitere vet altfor lite om. I sitt forsøk på å nyansere bildet lager Allern en definisjon av tabloidjournalistikk, for deretter å vurdere i hvilken grad en slik idealtypisk definisjon ”er egnet til å beskrive innholdet i ti ulike aviser, inkludert den største av løssalgsavisene” (s. 45). Dette er i og for seg et av formålene med hele analysen, og noen biter av resultatet er referert over. Det vil føre for langt å gjengi eller diskutere tabloiddefinisjonen her. Men Allerns definisjon bygger på kjente oppfatninger: Nyheter, bakgrunnsstoff og kommentarer om politikk, forvaltning, økonomi og andre samfunnsforhold prioriteres ned til fordel for dramatiserte og detaljrike historier om forbrytelser og ulike typer underholdningsstoff. Grensene mellom det private og det offentlige rom er i stor grad visket ut. Dessuten er journalistiske krav til etterrettelighet og kildekritikk svekket (s. 44).

Kapittel 2, ”Pressens nyhetsverdier og markedsstrategier”, drøfter teorier om nyhetsproduksjon og nyhetsverdier. Teoriene følges senere opp i innholdsanalysen. Om journalister og journalistikk skriver Allern: ”[…] journalistiske vurderinger […] er sterkt påvirket både av ideologisk ståsted, medienes markedsstrategi og kildenes innflytelse” (s. 46). I Inspirert av ulike forfattere og forskere argumenterer han for at journalistikk er en sosial konstruksjon av nyheter og virkelighetsbilder. Han legger vekt på sambandet mellom nyhetsmedienes økonomi og markedsstrategi og deres nyhetsverdier. "Hva som er aktuelt, relevant eller sensasjonelt og hvem som har offentlig interesse, påvirkes ikke bare av ideer om hva som er 'god journalistikk’, men også av økonomiske vurderinger og strategier. Ikke minst vil den redaksjonelle 'stoffmiksen’ være preget av pressens markedsorientering.” (s. 70) I dette lys kan tabloidjournalistikk, slik forfatteren definerer begrepet i kapitlet foran, betraktes som en redaksjonell markedsstrategi. Allern legger oppfatningen av pressens doble rolle som nyhetsinstitusjon og kapitalistisk markedsaktør som et fundament i hele boken: Avisene skal selges til lesere gjennom abonnement eller løssalg, og de normative, journalistiske valgene som gjøres redaksjonelt, er uløselig knyttet til en slik markedsstrategi.

Sigurd Allern har selv praktisert både som journalist og som redaktør før han ble forsker. Den kunnskap han har ervervet om en redaksjons indre liv, setter ham i stand til å reise problemstillinger som også journalister kjenner seg igjen i. Ut fra min egen erfaring som journalist i noen år (blant annet i en av de undersøkte avisene) er det spennende å lese Allerns resonnement og argumentasjon i teorikapitlene. Det har alltid vært vanskelig for journalister å akseptere at eget ideologisk ståsted, I avisenes økonomi eller et liv i glansen av samfunnets elite påvirker den daglige journalistikken. For dem som enda lever i denne villfarelse: Kapitlet gir bakgrunn for ettertanke.

I de resterende åtte kapitlene analyserer forfatteren, ut fra sitt teoretiske utgangspunkt, innholdet i ti norske aviser. Om han lykkes, er det til syvende og sist bare deg som leser (av boken) som kan avgjøre. Mitt svar utgjør i denne sammenheng bare et lite bidrag.

Metodisk tuftes analysen på en kvantitativ og komparativ tilnærming. Datagrunnlaget er begrenset til et utvalg av dagens norske aviser. Metodens styrke og svakhet i forhold til prosjektets problemstilling synes jeg forfatteren redegjør godt for: Analysen gir grunnleggende dokumentasjon for prioriteringer og stofftyper, men forteller lite om pressens meningsproduksjon og ideologi. Analysen gir heller ikke noe innblikk i historiske endringer. Det skal dessuten tilføyes at metodekapitlet sammen med dataanalysen er konkret og et godt eksempel på bruk av kvantitativ metode for studenter ved medie- og journalistutdanningene.

Hva er det så som konkret undersøkes i de ti avisene? De representerer ulike avistyper med hensyn til markedsposisjon og økonomi. I lys av dette analyseres de med hensyn til redaksjonell produksjon (for eksempel produktivitet), stofftyper, sjangervalg, sideredigering, temavalg, grad av søkelys mot misforhold, nyhetsverdier og aviskonkurranse, pressens kilder og pressens kjønnsbilder. Hvilke svar analysen gir på de enkelte spørsmål, kan leses i boken. Men ikke helt overraskende dokumenterer analysen at forholdet mellom seriøs journalistikk og tabloide nyhetsverdier har sammenheng med avisenes markedsorientering, og at differensieringen mellom avistypene i stor grad henger sammen med at redaksjonene bevisst søker å dekke ulike publikumsbehov, eller for riksavisene: ulike publikumsgrupper. Og til jomfruelige journalister er dette å understreke: Hvordan kan en profesjonell journalistisk vurdering gi grunnlag for ulikt nyhetsvalg og ulike vinklinger? Analysen viser at det er økonomiske interesser og økonomiske ressurser sammen med avisenes markedsstrategier som hele tiden gir føringer for journalistisk prioritering og redigering. Jeg synes Sigurd Allern klarer å dokumentere dette i denne boken. På veien fram til den store konklusjonen gjør han i tillegg mange andre interessante oppdagelser – jeg vil si alt i alt et meget nyansert, men kontant svar på kritikken fra pressens redaktører – som kritiserte prosjektet før et eneste ord var skrevet.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon