Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Mediesosiologi

Professor, Institutt for medier og kommunikasjon, Universitetet i Oslo

Frank Henriksen (red.) Sekvens 2000 – Mediesociologi. Årbok for Institut for Film- og medievidenskap. København: Københavns Universitet.

Sekvens er årboken til Institut for Film- og medievidenskap. Jeg antar at den både skal gi et inntrykk av instituttets løpende forskningsvirksomhet og skal være en kanal for artikler som av en eller annen grunn ikke havner i tidsskriftene. Mer enn de fleste andre miljøer er de medievitenskapelige preget av mangfold. Publikasjoner fra et slikt miljø kan lett fremstå som sprikende. Derfor tematiseres også årbøkene fra instituttet i København, og nå er det merkelappen ”mediesosiologi” som samler innleggene. Likevel er det ikke uten videre en opplagt og klargjørende samlebetegnelse, som Frank Henriksen kommer grundig inn på i årbokens innledning. Betegnelsen kan ikke umiddelbart sidestilles med annen ”bindestreks-sosiologi” eller med andre grener av medievitenskapen. Henriksen diskuterer hva betegnelsen kan romme, uten å konkludere. Han bidrar også med et essay om navngiving, et essay som glimrer med sin originalitet og noe forvirrende stil.

Mediesosiologi forstås i denne utgaven av Sekvens temmelig vidt ettersom flere temaer som dukker opp, nok ikke vanligvis innlemmes i mediesosiologien, eksempelvis Iben Thorving Laursens artikkel om sjangre og sjangerblanding på åttiog nit titallet i film og TV. Men det betyr selvsagt ingenting så lenge artiklene er interessante. Og Laursens poeng er godt. Sjangerbegrepet er nyttig ikke bare fordi det har en mening innen forskning, men fordi hybridisering av sjangre er en del av medienes produksjonsmetode. For å kunne snakke fornuftig om sjangerblanding må vi ha et pragmatisk sjangerbegrep som defineres fra flere vinkler, fra både teori og praksis. Det sosiologiske poenget kommer ikke minst fra at produksjonsvilkår og resepsjon her trekkes sterkt inn i bestemmelsen av sjangerbegrepet.

Stig Hjarvard analyserer den avisen som nå heter Berlingske Tidende, under dens første par år. Formålet er å se hvordan redaktørens egne mål om å være nyttig, brukbar og behagelig for leseren ble nedfelt i den journalistiske praksisen.

I et bredere perspektiv handler det om avisens rolle i en bestemt fase av eneveldet, og ikke minst hvordan avisen gir uttrykk for periodens tidsånd. Hjarvard trekker inn både avisens innhold og de sosiale og strukturelle forhold som den opererte under. Samlet gir Hjarvard her en god case for hvordan mediehistorie kan og bør trekke på den generelle historien, for å gi et bilde av både mediene og tiden.

Nete Nørgaard Kristensen drøfter journalisten som rolle og profesjon. Hun tar utgangspunkt i profesjonsteoriens kriterier på hva en profesjon er, og finner en rekke forskjeller og likheter mellom de klassiske profesjonene og journalistrollen. Kristensen foreslår at man ser journalistrollen i brytningsfelt mellom profesjon, vanlig lønnsarbeid og kreativt åndsarbeid med dertil hørende faglig integritet. Slik tydeliggjøres noen av journalistrollens paradokser.

Lennard Højberg belyser sammenhengen mellom det han kaller det estetiske, og det sosiologiske i levende bilder. Er det målgruppeanalyser eller estetiske forhold som gir form til populærkulturens fortellinger? Som et eksempel analyserer Højberg en musikkvideo og finner at det estetiske er lojalt mot profesjonelle formidlingsstrategier, men at målgruppeanalyser samtidig er en inngang til et bredt forråd av stilelementer og kunstneriske egenskaper.

Jens Ulff-Møllers artikkel går inn på filmpolitiske begivenheter i Danmark etter 2. verdenskrig, noe som gjorde at Hollywoods filmselskaper gradvis fikk grep om det danske kinomarkedet. Mye av det Ulff-Møller beretter, gjelder i høy grad også for Norge. For her får vi et interessant innblikk i den amerikanske eksportpolitikken i forhold til Skandinavia generelt, som vel må være en viktig bakgrunn for dagens filmpolitiske situasjon. Thomas Tufte rapporterer fra en intervjuundersøkelse om etniske ungdomsgruppers bruk av nye medier, her snevret inn til mobiltelefon, chat og internettkafeer. Spørsmålene er hvilken rolle slike medier spiller i ungdommenes hverdag, og hvordan de benyttes til å reprodusere det sosiale rom de unge fungerer i. Så vidt jeg vet, er ikke lignende undersøkelser gjort i Norge. Her er et godt utgangspunkt om noen vil prøve seg.

Mikkel Eskjær og Rasmus Helles gir en grei innføring i noen sider av Niklas Luhmanns teori om massemediene som funksjonssystem. Luhmann er en av etterkrigstidens store sosiologiske tenkere og har innlemmet en analyse av massemediene i sin omfattende systemteori. For dem som foreløpig lar Luhmanns egen bok om massemediene ligge, gir Eskjær og Helles en oversiktlig skisse av teorien.

Sekvens har altså mye å by på, selv om emnene som behandles, er så spredte at man vanskelig finner flere artikler av spesiell interesse. En liten presentasjon av forfatterne ville vært nyttig.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon