Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Hva skal vi med virkelighet?

Anders Johansen er professor ved Institutt for medievitenskap, Universitetet i Bergen

Det er mer enn ti år siden sist jeg holdt en innledning på Norsk medieforskerlags vårkonferanse. Den gang var tittelen: 'Hva skal vi med historie? ' (1990). Som et ekko til dette forrige innlegget spør jeg altså i dag:

'Hva skal vi med virkelighet? ‘

Spørsmålet om historien var vanskelig å besvare. Jeg tror jeg konkluderte, etter et altfor langt manuskript, med 17 punkter. Spørsmålet om virkeligheten er mye enklere. Hvis den går tapt for oss, er vi enten døde eller gale. Jeg kan altså konkludere allerede nå med bare ett punkt: Virkeligheten trenger vi for å leve. Slik er det for alle. Hvis folk som studerer kommunikasjon, spør seg hva vi skal med virkelighet, kan jeg tilføye at virkeligheten er et resultat av felles anstrengelser. Ingen kan klare å holde fast ved den helt alene. Kommunikasjon er – blant annet, men kanskje i bunn og grunn – samarbeid om å sikre denne virkeligheten som vi trenger for å leve.

Motsetning? Ja, det vil jeg tro! Motsetning mellom mitt hjerte som sier ja, og mitt hode som sier nei! Naturligvis er det en motsetning…

Motsetning? Naturligvis!

(Miguel de Unamuno: Om den tragiske livsfølelse)

TO SLAGS FORTID

Innlegget jeg holdt i 1990, om historien, bygger på en enkel og innlysende påstand: Fortiden er slutt, den finnes ikke mer. Det som ikke finnes, kan ikke påvirke noe som helst. Historiebevissthet er det bruk for, av flere gode grunner. Men alle forestillinger om at fortiden er noe som vi sitter fast i eller bærer i oss, eller som på andre måter bestemmer eller forplikter eller forklarer oss, de forkastet jeg da.

Foredraget om historien omarbeidet jeg for et par år siden til bruk på en konferanse om romantikken. Det ble et antiromantisk, kanskje rasjonalistisk foredrag: I nokså skarpe ordelag avviste jeg tanken om at det skulle være mulig, eller nødvendig, eller spesielt meningsfullt, å grunne det nåtidige liv på en fjerntliggende fortid (Johansen 2001). I pausen kom jeg til å nevne et annet manuskript jeg holdt på med akkurat da. Jeg visste ikke hva det skulle bli til, men det slo meg at det kunne være en slags ettertanke til innlegget mitt. Karen jeg snakket med, var forlagsmann, han ba om å få se på dette manuskriptet. Resultatet ble en bok, Særoppgave, Livssyn. Den dreier seg om en fortid som er virkelighet nå, og som gjør seg gjeldende på til dels livstruende vis fremdeles. I denne boken står det et sted: "Tilværelsen er så sammensatt, synes jeg, at jeg ikke kan forestille meg hvordan det går an å begripe den uten å motsi seg selv. " Jeg hadde ikke gått tilbake på hva jeg tidligere hadde påstått om historien. Men, står det her, "jeg tror det må finnes en annen sannhet i tillegg" (1999: 86).

Foredraget dreide seg altså om historien. Boken dreier seg om noen mennesker jeg kjenner, om livshistoriene deres, og om den store historien bare for så vidt som den griper inn i disse livene. I det første tilfellet prøvde jeg å tenke så fornuftig som mulig, i det andre var jeg nok mye mer emosjonell. Foredraget ble skrevet på akademisk, bokens form er langt mer litterær. Den ene gangen resonnerte jeg, den andre gangen gjorde jeg forsøk på å fortelle. Jeg prøvde meg altså med to forskjellige måter å skrive på, to måter å nærme seg tingene på. De ga vidt forskjellige og til dels motstridende inntrykk av hvordan virkeligheten er innrettet. I det ene tilfellet er det sant at fortiden ikke finnes mer. I det andre tilfellet, i boken, har jeg ikke akkurat skiftet mening. "Jeg mener det akkurat slik fremdeles, " står det her. "Men jeg er i ferd med å innse at jeg nesten ikke har hjerte til å mene det. " (s. 86).

Hvis vi går ut fra at virkeligheten er noe man gjør seg tolkninger av og danner seg bilder av, kommer jeg med denne erfaringen fram til at det må finnes mer enn én slik virkelighet. Det er ikke bare dét at vi befinner oss i hver vår: Hver og en beveger seg også fram og tilbake mellom ganske forskjellige virkeligheter. Alt etter situasjonen vi står oppe i, kravene den stiller oss overfor, de praktiske og mentale tilnærmingsmåtene vi finner fram til, de språklige midlene vi tar i bruk, osv., trer den virkelige verden fram for oss i stadig skiftende lys. Når det gjelder fortidens nærvær og realitet, gjorde den i alle fall slikt inntrykk på meg, gjennom denne andre måten å arbeide på, at jeg fant det rimelig å sette et sitat fra Walter Benjamin som motto for boken:

Bare den historieskriver som er gjennomsyret av tanken om at ikke engang de døde vil være trygge for fienden om han seirer, besitter den gave å tenne håpets gnist i fortiden. Og denne fiende seirer fortsatt (1975:96).

Ikke engang de døde er trygge – det er noe ganske annet enn hva jeg sa på vårkonferansen sist.

TO SKRIVEMÅTER

Hvis man setter biter av helt konkret stoff opp ved siden av hverandre – historier, samtaler, minnefragmenter – oppstår det mellom dem mange mulige forbindelser som man ikke har full innsikt i eller oversikt over selv. Hvis man skal holde innlegg på en konferanse, bør man helst gå fram på en annen måte. Da bør man sørge for å føye bitene sammen, tette mellomrommene, utelukke alle andre muligheter for forståelse enn den ene tilsiktede. Betingelsen for at det første skal lykkes, er at stoffet ligner et stykke virkelighet som tanken ikke helt har klart å tilegne seg: Selv om det er omsatt til språk, må det synes å ha i behold noe av den ubestemthet og ugjennomtrengelighet som kjennetegner ting og situasjoner i den fysiske verden. Betingelsen for at det siste skal lykkes, er – motsatt – at stoffet blir gjennomlyst og presisert: Uansett hvor vakkert eller forunderlig det måtte være, duger det ikke rett og slett å by det fram.

Derfor er jeg i dag ille til mote. Man har bedt meg komme og snakke om Særoppgave, som jeg nok har laget, men som også er en framvisning av noe jeg er kommet over: I den grad den kommuniserer, er det ved dét som jeg ikke selv har tenkt ut, og ved dét som jeg ikke har klart å tenke helt igjennom. Akkurat nå befinner jeg meg midt mellom to slags språk, to måter å oppfatte og forstå på, to slags virkeligheter som de åpner for. Jeg tror ikke det går an å oversette en slik bok til konferansespråk uten at den går litt i stykker.

Det var dette jeg fikk erfare da jeg prøvde å svare på et brev fra min forlagskontakt. Han fulgte opp diskusjonen om historien, og ville ha meg til å utdype ettertanken jeg arbeidet med i det nye manuskriptet. Jeg forsøkte å forklare meg, til sist ga jeg opp:

Det er dette her som har opptatt meg, for en gangs skyld – og dette her går ikke opp i noe allment. Ikke uten at det forarmes, i alle fall. Det er dét jeg nå et lite øyeblikk har glemt …Så lenge jeg fortalte, var det en uvant bevegelighet i og mellom ordene mine, det gikk av seg selv, befriende. Nå, etter at han har kalt meg tilbake til seminar-situasjonen, merker jeg at det fortynnes, stivner til, faller fra hverandre. Alt blir for enkelt, på denne måten, uansett hvor mye jeg strever med å nyansere.

Nå vet jeg hva det skal stå i svarbrevet mitt. Jeg skulle ikke oversendt dette som en ettertanke til noe som helst. La oss ta det for hva det er, verken mer eller mindre: Det har skjedd saker og ting, jeg har spurt meg for, mange har hatt noe å si meg. (s. 88)

TRE SJIKT AV VIRKELIGHET

Det er altså ikke en fagbok jeg har skrevet. Ikke har jeg noen faglige synspunkter å tilføye heller. Innlegget mitt burde vært avmerket på dagsordenen som 'kulturinnslag' eller lignende. Hva jeg kan bidra med her, er høytlesning, og dessuten et par halvferdige tanker som har dukket opp i ettertid, under inntrykk av samtaler og mer eller mindre tilfeldig lesning. Det kan riktig nok være at boken kan leses med en viss faglig interesse. Historikeren Erling Sandmo har for eksempel omtalt den som en slags modernistisk historieskriving: Den vante enheten mellom sannhet og realisme er tatt fra hverandre, slik at historien kan gjøres relevant på en annen måte.1 Sandmo festet seg ved referansene til Benjamin, og mente at det her dreier seg om en slags 'reddende kritikk' i Benjamins ånd. Det er mulig, jeg vet ikke, i alle fall var det ikke dette jeg var ute etter. For meg dreide det seg verken om fag eller om filosofi på noen måte, men om å skrive ned og tenke over noe som hadde skjedd. Hva jeg skulle med dette, var ikke fag. Det var noe som virkelig hadde skjedd, og som fortsatte å skje under skrivingen og etter utgivelsen: For meg dreide det seg om å få fatt i det og holde fast ved det, for– slik erfarte jeg det da – endelig "å komme ordentlig inn i en samtalesammenheng":

Jeg er ikke så opptatt av hva det skal bli til med dette manuskriptet som av hvor samtalen vil ende. Kanskje er det mindre viktig at den ender noe sted enn at jeg klarer å holde den ved like. 'Virkeligheten henger i samtalens tynne tråd', vet du. Kanskje er det også virkelighet jeg vil ha – kanskje er det dét jeg er ute etter å innvinne når jeg prøver å skrive fram livet i disse samtalene, dét jeg prøver å sikre ved å holde dem gående, (s. 78)

Hva er det da som menes med virkelighet her? Dét har det ikke vært noen mening i å forsøke å avklare før i dag. Begrepsdefinisjoner har ikke noe med denne typen språk og erkjennelse å gjøre. Det er derfor jeg er ille til mote nå:

Jeg har skrevet og utgitt noe som jeg her, i denne sammenhengen, ikke kan gjøre skikkelig rede for.

Men la meg prøve å sirkle det inn. Virkeligheten er en legering, den består av flere typer erfaringsstoff: Hva jeg sikter til her, er ett av tre:

Virkelig er, først av alt, det fysisk reelle, som jeg merker i sansning og praktisk handling: Kroppen og tingene er til på en håndgripelig, ubetvilelig måte som, når jeg støter sammen med den, i smerte, sult, anstrengelse osv., forsikrer meg om at verden, og jeg selv, virkelig finnes.

Virkelig er også et sett av betydninger som setter meg i stand til å erfare og forstå. Den fysiske verden ville vært ubegripelig, uhåndterlig, hvis det ikke var for disse ideelle formene vi kaller kultur: Det er i kraft av dem at jeg er i stand til å gjøre meg en ordnet, begripelig og i siste omgang meningsfull oppfatning av meg selv og omgivelsene. Uten dem ville jeg stått hjelpeløs overfor et kaos av inntrykk: Først med dem er jeg sikret en beboelig verden.

Når jeg spør meg om det virkelige i denne siste betydningen, spør jeg om hvordan verden er innrettet, hvorfor alt skjer som det gjør, med hvilken grunn og berettigelse det gjør det. Når det er den første formen for virkelighet jeg spør meg om, er jeg opptatt av å finne bekreftelse på at den er der. Spørsmål av begge slag kan oppstå fra tid til annen, virkeligheten er ikke garantert en gang for alle. Det kan være at vi kommer ut for situasjoner som 'får verden til å rase sammen for oss'. En sykdom eller en ulykke kan være så meningsløs, en livssituasjon kan være så urimelig belastende, at det rokker ved selve tilliten til livet, og reiser tvil ved noen grunnleggende antakelser. Tvilen kan bre seg til det meste, så kan det være at vi ikke finner mening i noe som helst; i verste fall 'mister vi grepet om virkeligheten'.

Men det uvirkelige kan også true fra annet hold. Det fysiske liv er skrøpelig, før eller siden tar det slutt: Nød og sykdom innebærer en fare for at alt virkelig skal forsvinne. Trygghet og velstand innebærer lignende farer, ser det ut til: I en altfor komfortabel tilværelse, eller i en altfor blasert måte å oppleve den på, kan det umiddelbare inntrykk av nærvær og realitet forekomme nedsatt i den grad at det gir opphav til en hunger etter fysisk pirring og motstand. For de fleste av oss dreier det seg bare om en svak murring, den lar seg mette av en dose liv og røre, litt fart og spenning nå og da. Enkelte, mer desperate, er villige til å utsette seg (og andre) for smerte og fare for endelig å kunne kjenne at de 'virkelig lever'.

Jeg tenker meg altså to sjikt av virkelighet, og to fronter der det kan komme på tale å anstrenge seg for å avverge en truende uvirkelighet. På den ene fronten står det om betydninger, på den andre om intensiteter. I det siste tilfellet kommer vi langt på egen hånd (i råkjøring, hærverk, risikosport), selv om vi selvfølgelig også kan ha god bruk for andre (til å slåss mot, for eksempel). I det første tilfellet må vi straks erkjenne at vi er flokkdyr: En begripelig og meningsfull verden tilegner vi oss når vi innvies i språket; den lar seg vedlikeholde og reparere for så vidt som den stadig bekreftes i samtale og tilsvarende utveksling med de andre.

Men dette er ikke alt. Kanskje finnes det også et tredje sjikt av virkelighet, et eller annet sted mellom det fysiske og det språklige, eller på vei fra det ene til det andre. Boken min berører, direkte eller indirekte, spørsmålet om virkeligheten i de to versjoner jeg har omtalt til nå. Den handler om kamp- og nødssituasjoner der liv står på spill. Den handler om tap og gjenvinning av det felles betydningsunivers gjennom avbrudd og gjenopptakelse av en slags samtale. Men først og fremst handler den om noe tredje, som jeg ikke hadde klart for meg mens jeg skrev. I tillegg til den fysiske og den kulturelle virkelighet kommer det en sosial, som er like avgjørende for livsevnen. Hvis den første av disse virkelighetene overveiende er sanselig og den andre mest intellektuell, består denne tredje av følelsesstoff først og fremst. Den vedlikeholdes gjennom en samtale som ikke er bekreftelse av betydninger, men av engasjement og kontakt; denne samtalen er et bånd som forankrer – ikke i tingenes verden, eller i begrepenes, men i medmenneskets.

Jeg er ikke den første som er kommet i tanker om noe slikt. "Talandet är kvinnligt, " heter det hos Lars Gustafsson:

Talandet är mjukhet, värme, liv. Talandet är moderlighet, värme, vagga

… Det är människornas värld, och deras talande är det enda som säger mig att den finns, som håller mig samman med dem…

och där talandet upphör där börjar en förfärlig, kristallinsk värld, en tystnad som lockar, och det är det farliga, som lockar med sina löften om stillhet, om dödens frid…

för det enda som till sist är viktigt är att tala, med stor eller liten röst, klart eller oklart, men tala, om så är bara viska i mörkret…

för bara i talandet finns det, bara där, och något slags kärlek som låter den knutna, den krampaktigt slutna handen öppnas igen, och något slags hopp…

och bare i talandet moderlighet, värme och vagga (1973: 104–105 og 114).

EN ANSTRENGT MÅTE Å FØRE EN SAMTALE PÅ

Boken min heter altså Særoppgave, Livssyn. Det er blitt sagt at dette er de to kjedeligste ordene i det norske språket. Det er godt mulig, de er nå i alle fall dekkende for innholdet. Det handler om hva som skjer når en liten gutt får i oppdrag å skrive en særoppgave, i faget livssyn, om noen av de gamle i familien. Han tar for seg mormors brødre, og kampen de førte mot tyskerne under krigen. To av dem døde under tortur, én overlevde så vidt. Det er dette han begynner å forhøre seg om. Men det er ikke mye å hente. De gamle har ikke noe særlig å si, de yngre vet nesten ingenting. Tre–fire skriftlige kilder gjengir de samme sparsomme opplysningene, i nesten nøyaktig samme ordelag. Resultatet har jeg gjengitt, nesten i sin helhet. Jeg har klippet inn denne lille særoppgaven. Min den gang tolvårige sønn Aksel er medforfatter til boken.

Under arbeidet med særoppgaven utspiller det seg noen samtaler som det ikke er så lett å bli klok på. Det gjør det også seinere, når oppgaven blir lest. Én er så opptatt av å forsikre meg om at de 'ikke hadde gjort noe', som hun sier –og jeg forstår det slik at disse karene, som jeg oppfatter som helter, ikke hadde gjort noe galt. En annen sier at alt dette her 'ikke er noe å snakke om'. En tredje, som jeg knapt nok kjenner fra før (jeg vet bare at hun har slitt med en tung mental lidelse og vært innlagt i mange år), sier at hun nå, etter å ha lest Aksels oppgave, forstår at det ikke var hun som drepte sin far.

Disse og lignende samtaler er det som får meg i gang med å skrive. Hvorfor denne uviljen mot å snakke, hvorfor er det så vanskelig å huske, hvor kommer denne skyldfølelsen fra? Noen tilfeldige møter bringer fram et og annet som setter meg i stand til å begripe – så vidt, på min egen måte – hva disse menneskene egentlig sa. Men så må jeg, i neste omgang, la folk i familien få lese, for å høre hva de har å si til at jeg skriver på denne måten om dem, eller om foreldrene deres, og så viser det seg at alle har noe å si som bidrar til det jeg strever med – og så skriver jeg disse små samtalene, og disse erindringsbrokkene, inn.

Deretter sender jeg manuskriptet til en forlegger. Han sier at jeg har et håpløst prosjekt – altfor privat, først og fremst – og forslår at jeg finner på noe annet å ta meg til. Jeg kommer i stuss, og vet ikke annet å gjøre enn å vise manuskriptet til venner og kolleger, og spørre dem om det virkelig kan være så ille. De kommer tilbake og forteller meg historier, jeg skriver dem inn blant mine egne.

Slik er denne boken blitt til. Jeg har skrevet ned hva man har fortalt meg, prøvd å ta vare på ordene slik de falt (så vidt jeg kan huske), stort sett også gjengitt det hele i den rekkefølge det skjedde. Noen friheter har jeg tatt meg, både med redigering og stilisering, men dette er hovedregelen: Jeg har spurt meg for, mange har hatt noe å si meg, jeg har tenkt over hva de sa, skrevet disse tankene ned – men avstått fra å dikte til noe som helst. Derfor har jeg ikke inntrykk av å ha skrevet litteratur, men å ha funnet fram til en litt anstrengt måte å føre en samtale på.

Her er et eksempel på hvordan dette går for seg:

TRE FORTELLINGER

Jeg gir manuskriptet mitt til fire kolleger. De leser og rapporterer tilbake.

–For en stund siden var jeg hjemme for å rydde ut etter far, sier den ene. Da fant jeg en stor eske, full av fotografier. De må ha blitt tatt i mellomkrigstiden, mens han ennå var ung. Jeg ble sittende og se på dem, på skikkelsene, situasjonene, og jeg klarte ikke å finne ut av noe som helst. Kanskje var det bilder av noen jeg hadde kjent da jeg var gutt, men da må de allerede ha vært gamle, med et helt annet utseende enn den gangen bildet ble tatt. Og jeg ante ikke når det kunne ha blitt tatt, eller hvor, eller hva som foregikk der. Noen ukjente mennesker, enten hjemme eller på reise, i et selskap eller etter et foreningsmøte: Det var glimt av fars verden, virkelig fastholdt helt fram til nå, og de sa meg altså slett ingenting.

Da jeg kom tilbake, rasket jeg sammen alle fotografiene mine. Jeg ordnet dem, og skrev på alt hva jeg mintes. Fars bilder kunne like gjeme ha tilhørt en vilt fremmed. De var glimt av en tapt verden – jeg mener virkelige glimt, helt og fullt tapt.

–På veggen hjemme hos oss hang det et bilde av en ung kvinne, sier den andre. Jeg spurte aldri hvem det var, kan ikke huske at jeg tenkte over det noen gang. Bildet var der, rett og slett, lik en vase eller et teppe som du ser hver eneste dag, og derfor aldri egentlig ser. Først nå i det siste har jeg forstått at det var bestemor. Hun var visst troende, og tok det ikke lett, til sist ble hun grepet av et slags religiøst vanvidd. De fikk henne innlagt på et sinnssykehus, der sto hun innelåst og skrek, i årevis; hun sto og skrek, forstår du. Men så kom det nye behandlingsmetoder, det var på femtitallet en gang. De lobotomerte henne; hun døde under operasjonen.

Nå har jeg bedt om å få se journalene. Etter så lang tid burde det ikke være noen vansker med å få dem frigitt til pårørende. Men så lenge jeg bodde hjemme, og så lenge mor levde, var det ingen som sa noe, og ingen som spurte. Bestemor var tabu, kan du si, men ikke skjult eller hemmelig, for bildet hang midt i synet på oss, og jeg så det hver dag uten å se. Aldri tenkte jeg over at jeg nok måtte ha hatt en bestemor.

–Der jeg kommer fra, sier den tredje, var det en kar som gjorde inntrykk på meg da jeg var ung. Han var kommunist og fagforeningsmann. Under krigen gjorde han motstand, som de andre. Jeg vet ikke hva han utrettet, men det er klart at han tok noen tunge løft. Etter krigen ble han presset ut av vervene i fagbevegelsen. Det ga ham en knekk. De tok fra ham det som han levde for, hele livet var han bitter for dét. Men når du var sammen med ham, merket du ikke noe til denne forgiftningen. Da virket han klar og sterk, på en helt bemerkelsesverdig måte, faktisk. Jeg vet ikke hvordan jeg skal få fram dette som gjorde slikt inntrykk på meg: Han var likevektig, trygg, raus– jeg ville sagt helstøpt, hvis det ikke hadde virket for dumt, men det var altså noe i retning av dét.

I denne støpen var det så noen smale sprekker. Han hadde en kanarifugl, for eksempel, den var han helt urimelig opptatt av å kjæle med og degge for. Han pludret med den på babyspråk, når den kom og satte seg på skulderen. Da virket han helt bløt. Da var det som om hele mannen plutselig falt sammen. Jeg syntes bare det var frastøtende, den gangen. Nå er jeg kommet til at fuglen var et lite sår der det stadig piplet ut puss fra betennelsen innenfor.

Dette er altså hva kollegene mine kan melde tilbake om: En eske med uleselige fotografier, et usynlig portrett av en ikkeperson, en heslig sykdom I som bryter ut i form av en søt og morsom kanarifugl.

Kan et liv bli ubegripelig, når det er på det grundigste dokumentert? Hva slags glemsel er dette? Hvor tydelige spor kan vi unngå å se, hvor nærliggende tanker kan vi unnlate å tenke? Hvor mye smerte kan vårt daglige liv absorbere? Vet vi hvordan det tar seg ut, når det når sitt metningspunkt, og lar smerten piple fram? (s. 48–50).

STIL OG FORPLIKTELSE

Det er ikke en historiebok jeg har skrevet. Her dreier det i høyden om amatørhistorie, utført av en tolvåring. Det er ikke slik at jeg framlegger nytt og ukjent materiale om det som skjedde den gangen. Selv om det er mye her som de færreste vet om, har de viktigste opplysningene lenge vært kjent for spesielt interesserte. Jeg skriver altså ikke historie så mye som jeg forteller historier. Det dreier seg om noen bestemte og virkelige mennesker og hendelser, riktig nok. Men jeg er mindre opptatt av 'hvordan det egentlig var' enn av hvordan det kommer til syne i dag, så lenge etterpå, og gjennom de vanskelige følelsene som etter hvert kom til å legge seg over det hele, i den kalde krigens periode. Jeg viser det fram som en del av vår nåtidige virkelighet, og derfor som fjernt i seg selv, ufullstendig, utydelig. Er det hull i denne versjonen, er det løse tråder, motstridende opplysninger – ja, så er det altså det: Slik ble det fortalt, slik legger jeg det fram.

Det er dette Sandmo oppfatter som 'modernistisk', antakelig. Jeg hadde ikke annet i sinne enn å ta vare på det lille jeg visste, og holde meg til det. Dermed kom jeg til å bryte med den vante historiefortelling i tråd med realismens konvensjoner.

Dette betyr ikke at jeg har skrevet en roman. Jeg har ikke diktet opp noe, dette er ikke fiksjon. Det er heller ikke en historisk dokumentarroman, for i slike tilfeller pleier forfatteren å supplere kildene med slikt som man i ettertid bare kan forestille seg. For at det hele skal bli rikere på utvendige detaljer og indre liv, dikter man til et og annet. Men alt slikt har jeg avstått fra: Hva jeg forestiller meg, eller hva jeg kommer i tanker om, er ikke lagt inn i historiene og personene, men oppstilt ved siden av dem, utvendig, på avstand.

For en stund siden skrev jeg et essay om å skrive essays (1998). Da stjal jeg tittelen på en biografi om Eilert Sundt. En dikter i kjensgjeminger heter den (Christophersen 1962). Jeg slo til lyd for en diktning av dette slaget. Den skulle vise kjensgjerningene respekt, og så skulle diktningen bestå – ikke i fabulering, ikke i noe slags eventyr uti det imaginære – men i språkbehandlingen. Å dikte i kjensgjerninger vil si å lære den virkelige verden å kjenne ved å skrive seg inn på den, eller ved å skrive liv i den og bidra til å virkeliggjøre den ved å skrive den fram. Noe slikt er det vel jeg har prøvd meg på i denne boken. Den holder seg strengt til noen kilder, men ikke som man ville gjort det i et historieverk, og heller ikke som i en dokumentarroman.

Hvis boken har en spesiell tone og stil, er det på grunn av dette, vil jeg tro, at jeg ikke syntes jeg kunne trå folk for nær, ikke ta meg frihet til å fantasere om deres liv. Alle jeg skriver om, er virkelige personer, de går under sitt rette navn. Men noen ganger dreier det seg bare om en 'han' eller en 'hun', andre ganger kommer det stemmer rett ut av luften. Det kan være at resultatet er en viss litterær effekt. Kan hende får ordene deres en videre og mer ubestemt gyldighet på denne måten. Men grunnen er denne enkle: at jeg mente det var nødvendig å finne fram til forskjellige grader av anonymitet.

Ingen personer blir beskrevet eller karakterisert, jeg prøver ikke å få fram hva de kan ha tenkt og følt. De er ikke hva man gjeme kaller rike litterære personer. Også dette gir en viss effekt, kanskje. Men slik måtte det bli, syntes jeg, det lå i sakens natur. Det handler om folk som jeg kjenner, og som jeg visste at jeg måtte stå til rette for. Skulle jeg karakterisert dem, skulle jeg så å si ha brutt meg inn i hodet på dem og utmalt noen følelser som jeg fant ut at de kunne hatt, da ville jeg følt at jeg forgrep meg på dem.

Resultatet er, alt i alt, en viss knapphet og utvendighet som nok overlater mye til leseren. I denne stilen ligger det en holdning til saken som for meg kanskje var den eneste mulige. På den ene siden måtte disse menneskene "få være i fred på en viss avstand, med noe av sin ugjennomsiktighet i behold" (s. 42). På den andre siden måtte jeg skaffe meg en viss distanse til noe som egentlig var altfor nært, jeg måtte sørge for å få en slags kontroll over min egen bevegelse. Derfor ble det knapt og utvendig, og ofte ganske ubestemt, med mange åpninger for leseren.

Bokens form og stil er altså resultat av noen overveielser som er av sosial snarere enn estetisk art: Det var ikke for å utvirke en litterær effekt at jeg kom fram til disse grepene, men for å klare å forholde meg til noen slektninger og kjenninger. Dette er en av de ting vi trenger virkeligheten til: Den setter språket på prøve ved å stille det til ansvar. Espen Haavardsholm uttrykte det slik, etter en samtale vi hadde om dette:

Det er uten videre klart at den forfatteren som aldri berører autentisk materiale, også slipper unna visse litterære og moralske dilemmaer. Er det mest din egen fantasi du slåss med, aldri den urene virkeligheten, så kan ingen… etterpå se deg i øynene og utbryte: – Du har misbrukt meg!2

ORDENE ER IKKE DE SAMME FOR OSS

Jeg har hatt kontakt med en del lesere. Det som har overrasket meg i mange av reaksjonene deres, er for det første at boken fungerer så sterkt emosjonelt: Det er tydeligvis en del som begynner å gråte når de leser den. Det andre som har overrasket meg, er hvor mye forskjellig folk får ut av den, dvs. i hvilken grad de leser sine egne liv inn i den. I mange familier er det et eller annet sårt ved minnet om krigen. Etter hvert har jeg fått høre en hel del historier om dét. Men alle har tydeligvis et tap og et savn, noe smertelig som de ikke kan gi slipp på, men som ikke har noe med krigen å gjøre. Det er enkelte som leser skilsmissen sin inn i denne boken, det er noen som har mistet kontakten med en søster eller en bestefar. Jeg har fått brev fra en kar som vokste opp i en liten norsk by i 1920-årene; han var såkalt lausunge, og emigrerte til USA så fort han kunne; nå møtte han altså barndommen sin her.

At ordene våre treffer på måter vi ikke alltid kan forutsi, og av og til angår folk vi ikke hadde i tankene, at de kommer til å bety noe annet enn det vi selv la i dem når de forviller seg inn i en tilværelse som er helt forskjellig fra vår – dette er også et tema i boken. Denne kvinnen som trodde hun hadde drept sin far, for eksempel – ingen kunne vel vite at Aksels særoppgave skulle bli så viktig for henne. Jeg kunne heller ikke vite at en metafor som jeg gjorde et visst nummer av, faktisk tilsvarte et intenst ladet symbol i hennes helt private psykose. "Samtalen holder verden ved like", hadde jeg skrevet,

men ikke slik at et bilde av verden blir båret omkring, uforanderlig, fra den ene til den andre. Ordene er ikke de samme for oss: Hva den ene prøver å si er aldri helt hva den andre får høre. Slik blir verden fornyet, ustanselig, i utallige versjoner. Det er ikke dét, at vi snakker forbi hverandre. Vi treffer hverandre, uforvarende, på måter vi ikke kan ha oversikt over.

Det er dette stadige avvik fra hva vi ville sagt som holder vår felles virkelighet ved like. For virkeligheten er ikke et bilde, men en befatning med mennesker og ting – en anstrengelse, et engasjement, en stimulans, (s. 105)

Dette hadde jeg altså skrevet, også på andre måter hadde jeg prøvd å få det fram. Egentlig er det vel medievitenskapelig ABC. Allikevel overrasket det meg at denne boken kunne angå folk så sterkt rent følelsesmessig, og på så vidt forskjellige måter. Det skyldes nok innholdet, som er sterkt nok i seg selv. Men jeg er kommet til at det også må skyldes dette utvendige og sparsomme ved stilen, som kanskje virker til å invitere leserne inn – og som ikke var et bevisst litterært grep, må jeg få understreke, men en holdning jeg følte meg tvunget til å innta når jeg først hadde begynt å vikle meg inn i disse ømtålige sammenhengene i andre menneskers liv.

SAMTALEN VIRKELIGGJØR

Dette er ikke en historiebok, sier jeg altså. Men utgangspunktet er historisk: Det dreier seg om familien Myge, fra Hillevåg utenfor Stavanger; av en gruppe på ni søsken og noen ektefeller er det tre som mister livet under krigen, tolv som havner i fangenskap enten i Norge eller i Tyskland, ingen som kommer fra det uten merke og mén. Men for meg kom den allment menneskelige side av saken i forgrunnen etter hvert. Spørsmålet om hva det vil si å leve og dø, hva som knytter oss til livet, og hva som svekker denne tilknytningen – hva som skal til for å lære seg kunsten å overleve, eller kunsten å dø – det tror jeg at jeg lærte en del om gjennom disse episodene fra min egen svigerfamilies historie.

Mitt emne er ikke krigen, i alle fall ikke først og fremst den – men hvordan den huskes og glemmes, fortrenges og forties, og hvordan den stadig gjennomleves på ny, som virkelighet ennå i dag hos noen av de overlevende, ja, til og med hos deres barn. Men derfor er dette også blitt en bok om å snakke og skrive, i det hele tatt om å meddele seg. For alle disse menneskene jeg forteller om, er det slik, nemlig, at samtalen kaller dem tilbake til nåtid og virkelighet. I tausheten unnslipper de inn i sin egen verden, som er fortidig og uvirkelig. Tausheten inneholder det som smerter og skader dem aller mest, men også dette ene uforglemmelige, fra den gang, som de er aller mest knyttet til, og som man ikke uten videre kan ønske at de skal fri seg fra og legge bak seg. Fomuftigvis skulle man ønske det, selvfølgelig. Hvis de kunne innsett at fortiden er slutt, ville det vært det sunneste på alle vis. Men det er altså dette jeg oppdager at jeg ikke har hjerte til å ønske.

Hvis boken handler om samtalen, så handler den også om å ha en stemme: om å komme til orde, om å kunne uttrykke sitt liv, om å få det bekreftet og anerkjent gjennom dét. Derfor handler den også om hva det vil si å bli brakt til taushet, å kjenne seg redusert til ingenting, å kjenne seg skyldig i all alminnelighet, og for at man overhodet er til –slik mange av krigskommunistene (og deres familier) nok kjente det, i den historiens rottefelle som de havnet i. De ble angrepet fra alle hold: av tyskerne, selvfølgelig, men også av engelskmennene, som de trodde seg alliert med (det er en stygg likvidasjonssak i denne historien), og seinere av norske styresmakter, under den kalde krigen, til og med av russerne (hele denne generasjonen som kom til NKP i krigsårene, ble rensket ut av partiet i 1949). Hvis det er noen som ikke har kunnet komme til orde, er det disse mest militante av motstandsfolkene; de har også fått merke nokså ettertrykkelig hva det betyr. Når det heter at 'virkeligheten henger i samtalens tynne tråd', er det fordi ikke bare verden omkring, men også en selv, blir virkeliggjort gjennom samtalen: Den som blir brakt til taushet, er ikke noe – og dét kan iblant gå på livet løs.

Det er altså dette jeg undersøker – samtalen, i vid forstand, altså også lesningen og skrivingen – selv den mest beskjedne (en femteklassings særoppgave, for eksempel). Jeg er ute etter hva samtalen skal være godt for, i bunn og grunn. Dét tror jeg viser seg ganske tydelig når det kommer til det harde, som i en krig – når det i alle forhold virkelig er livet om å gjøre.

SNAKKE, SKRIVE, TEGNE, SYNGE

'Virkeligheten henger i samtalens tynne tråd. '

Men alt trettes ut, alt falmer og dør, alt forstummer. Det dør, men i første omgang bare et stykke på vei – som fortid, som glemsel, som flukt eller våken drøm her og nå, som tilherding, innkapsling –som taushet. Som regel skjer det langsomt og umerkelig. Ofte skjer det altså også under tvang. Stemmeberettigelse er, i en eller annen utstrekning, eksistensberettigelse, og omvendt, og noen blir nokså hardhendt brakt til taushet.

Av og til skjer det brått og brutalt, ved sykdom eller mishandling, og trusler om fysisk død. Hva hjelper det da å snakke og skrive? Jeg skal ikke forsverge at det alltid er helt forgjeves. Men når det kommer til dette harde, gjelder det å ta alle midler i bruk. Skal det være håp om at verden skal bestå for oss, må vi snakke, skrive, tegne, synge.

Sigurd var gift med Eli, den yngste av søsknene Myge. I flere år levde han i tyske konsentrasjonsleirer. Eter traff han blant annet framtidige politikere og forfattere. Derfor er han nevnt her og der i krigslitteraturen. Ifølge Bratteli hadde han 'en fantastisk livsevne'. Allikevel var det bare så vidt han kom fra det med livet. Jeg vet ikke om det stemmer, som det sies, at han ble funnet på likhaugen. I én bok er han blant dem som går på egne bein, ut gjennom porten i Vaihingen i april 1945. I alle fall var det ikke mye igjen av ham. Han var i febervillelse, da han ble brakt hjem med en av de hvite bussene, og han veide mindre enn førti kilo.

Etter krigen livnærte han seg blant annet av mange slags håndarbeid, og av undervisning i slikt. Han var fingernem og oppfinnsom, og fikk noe ut av alt. Taustumper, flis, hva som helst verdiløst, kunne han gjøre noe nyttig eller dekorativt av.

Han døde for bare et par år siden. Mot slutten var det som om krigen tok grep om ham, hardere enn før. Han samlet på alt. Til sist var huset hans smekkfullt. Alt kunne komme til nytte en dag, ingenting måtte gå til spille; var det utsalg på noe, var han straks på pletten, og fikk båret store menger i hus. Da det skulle ryddes etter ham, var det nesten ikke mulig å komme seg inn.

Sigurd var en kunstner, i alle fall i denne eldgamle forstand at han behersket kunsten å flette, knytte, strikke, tegne. Kunstner var han vel også i Baudelaires helt moderne forstand: En fillesanker som plukker opp slikt som byen har kastet fra seg, eller mistet, trampet i stykker, for å samle og sortere det, og la det gå inn i produksjonen av nyttige og vakre gjenstander igjen.

På slutten kan innsamlingen ha tatt overhånd, og foredlingen lidd. Men for Sigurd dreide det seg vel bare om en annen side av samme sak. På én måte var han nemlig slett ingen kunstner. Han satte ikke noe skille mellom kunst og liv. Han var ikke av dem som stiller ut. Kunstene hans var overlevelsesteknikker; skrotet var livsmidler.

Kristian Ottosen har skrevet om dette, fra Dautmergen: En morgen var støvlene til Sigurd borte. Han sov med dem under hodet, men en eller annen hadde altså lirket dem til seg i løpet av natten.

Dautmergen var en arbeidsleir. Arbeidet besto i å grave grøfter for nye oljeledninger. Til arbeidsstedet var det nå mer enn en mil å gå. Veien hadde grovt grusdekke, frosten var satt inn. Uten støvler var det klart at Sigurd ikke kunne ha særlig lenge igjen å leve. I to–tre dager klarte han seg barføtt. Så fikk kan skrapet sammen noen rester av brukte sementsekker, og et par taustumper. Det laget han et slags skotøy av. I løpet av dagen gikk sålene i oppløsning. Derfor hadde han med seg tomme sementsekker; spisepausene brukte han til å reparere skoene sine. Slik overlevde Sigurd, denne høsten 1944, helt til det døde én som han kunne ta støvlene fra.

Det var den slags han husket, stadig tydeligere i sin samlemani: En brukt sementsekk, noen taustumper – det er et kostelig materiale for den som kan kunsten å redde sitt liv.

Men her er noe som Ottosen ikke har fått med seg: Billedkunsten var som skomakerkunsten. Blyant og papir fantes selvfølgelig ikke. Men Sigurd rappet sementsekker igjen, og et par kullbiter. Så tegnet han mat, og alminnelig huslig hygge. Disse tegningene var det en voldsom etterspørsel etter. Ved hjelp av dem kunne fangene holde troen ved like, på at noe slikt allikevel fantes. Det er tatt vare på noen, jeg har selv sett et par: En kalkunsteik i en stue med juletre, en ung kvinne som serverer delfiakake. Sigurd var illusjonist: Han tryllet det fram for medfangene, holdt dem oppe ved å la det stå levende for dem.

Vi skal ikke bebreide disse bildene at de forestilte noe. Vi skal ikke beklage at de forestilte noe udiskutabelt godt. Vi skal ikke holde imot dem at de løy om seg selv, og ga seg ut for å være et stykke virkelig liv. Alle de vanlige kriteriene kollapser, når tegningen også er livredning. Da har det ingen hensikt å dekorere lenger, og heller ikke å sjokkere. Da er det ingenting annet som duger, enn oppbyggelig løgn.

Skal vi tro at vår egen situasjon er så helt forskjellig fra denne? Har vi glemt at vi er levende, døende? Hvis ingen forsikrer oss om de virkelige goder, at de finnes, så vi tror det – hvordan skal vi da kunne redde oss, når det virkelig røyner på?

Sigurd tegnet på harde livet: Bildene hans kunne spises.

Da Sigurd kom hjem, var det altså ikke mye igjen av ham. Men han gjenvant da styrken, litt etter litt kom han til hektene. Så viste det seg at Eli var syk. Det var multippel sklerose. Store belastninger utløser gjeme slikt: Grini-oppholdet kan ha vært avgjørende. Langsomt mistet hun førlighet, havnet i rullestol; de siste årene var hun knapt nok i stand til å snakke. Sigurd beholdt henne hjemme så lenge det gikk. Det var lenger enn jeg kunne fatte. Så liten og tynn og gammel han var, og så mange og tunge løft!

Den siste tiden lå Eli på pleiehjem. Vi besøkte henne der, noen måneder før hun døde. Da må hun ha vært noen og sytti. Det var ikke godt å si om hun kjente oss igjen, men hun var nå i alle fall glad vi var kommet. Jeg håper hun forsto hva vi hadde å si. Men når hun selv prøvde å snakke, gikk alt i vase. Sant å si var det ikke mulig å begripe et eneste ord. Hun var ivrig etter å meddele noe, eller opprette kontakt. Men ordene, som hun ikke klarte å uttale, ramlet over hverandre: Alt rotet seg til.

Til sist ga hun seg til å synge. Så skrøpelig en sang har jeg aldri hørt. Melodien var like vanskelig å få tak på som teksten. Men det kunne ikke være tvil om at denne tynne, utålmodige, oppgitte stemmen hadde gitt seg til å snuble fram en slags sang. Ruth mente det kunne være noe av Dagfinn Rimestad. Ganske sikkert var det en arbeidersang av et slag. I alle fall var det ikke rare greiene. Allikevel klang det fyldigere enn noe annet jeg kunne huske å ha hørt. Dette var kvinnen med delfiakaken, drømmekvinnen fra Vaihingen og Dautmergen. Aldri før hadde jeg hørt slik sang. (s. 54–57)

GJENSTRIDIGHET

Jeg har fortalt om en gammel, senil kvinne som litt etter litt avvikler forbindelsen med det virkelige, nåtidige liv og så å si slutter seg til sine døde brødre. Etter hvert kommer hun til å oppfatte dem som levende, fremdeles. Slik ledes hun, skrittvis og varlig, i retning av sin egen død. Jeg har fortalt om en syk, som tilintetgjør både seg selv og omgivelsene ved å la de psykotiske fantasiene ta over: Hun lever sin fars store smerte fra den gang, og ser ingen annen måte å komme ut av det på enn ved å forsøke å ta livet av seg.

Disse historiene kan tydes, tydningene kan sammenfattes i en liten tankerekke:

Hvis ingen griper forstyrrende inn, er det kanskje kjærlighet vi dør av, når alt kommer til alt… Samtalen kan vekke til live, eller endelig legge dødt. Men tausheten gjør begge deler, mer effektivt, i ett. I samtalen er det liv og virkelighet. I tausheten er det kjærlighet og spøkelser, (s. 60)

Denne tanken kan vi etterprøve her. Da går den sikkert i stykker. Men det er ikke som sammenfatning av et resonnement at den virker i boken, det er som omgitt av en rekke historier, hver av dem en variasjon over et slags tema. Hvordan dette temaet utvikles, var jeg ikke fullt oppmerksom på mens jeg skrev. Noe gikk opp for meg lenge etter at boken var utgitt. Da kom jeg for eksempel til å lese noen setninger hos Sartre:

Språket viser til en idé eller en ting, dvs. det avdekker. Språket er den menneskelige avdekkende virksomhet. Ordet får, for meg selv og for den andre, en gjenstand til å tre fram fra sin skyggetilværelse, inn i vår alminnelige aktivitetssammenheng… Hvis vi tenker på at man tyr til vold for å framkalle et ord (et telefonnummer eller en adresse eller et navn), hvis vi tenker på tortur, da forstår vi hvor viktig det er å sette ord på tingene, da forstår vi at å sette ord på en ting, det er også å forandre den. (1998: 16– 17)

At 'virkeligheten henger i samtalens tynne tråd', betyr blant annet dette, slo det meg: Språket virkeliggjør – både i kulturell og sosial forstand. Det kaller tingene fram fra det ubemerkede, og forsyner oss med en verden; det kaller oss tilbake fra et eller annet imaginært tilfluktssted der livene våre kan bli redusert og satt i fare. Men dette kan altså også tenkes på vrangen: Tausheten tilintetgjør. Hadde jeg ikke introdusert dette temaet alt med historien om brødrenes død? Det var dette jeg kom i tanker om etter å ha lest Sartres bemerkning: Å holde stand mot torturen, å holde tett til det siste –er ikke det å dø av taushet (og kjærlighet)?

Jeg hadde altså skrevet noe jeg først forsto betydningen av seinere. I det minste hadde jeg lagt til rette noen betydningsmuligheter som jeg ikke var i stand til å uttømme straks. Betyr dette at teksten er en virkelighet for seg, at den lever sitt eget liv langt på vei atskilt fra meg og mitt? Jeg tror ikke det. Det var virkelig jeg som skrev. Men å skrive er ikke bare å sette tanker på papiret, det er også å håndtere et gjenstridig språkmateriale: Jeg forsøker å presse det, men får merke at det består av spor som dels var der på forhånd, dels er i ferd med å bli tråkket opp nå; av og til fører de til et sted der jeg ikke var klar over at jeg skulle. Slike spor bunner i intuitiv språkfølelse, glemte lesninger, motivsammenhenger i ferd med å utfolde seg. Hvis en løsning jeg finner fram til underveis, 'kjennes rett', er det gjeme fordi den føyer seg inn i og forlenger et av de spor som skrivingen til nå har aktivisert eller etablert. Hvis jeg så blir oppmerksom på noe i min egen bok som jeg ikke kan huske å ha tenkt på, er det ikke fordi teksten er en virkelighet for seg, men fordi skrivearbeidet er en praktisk virksomhet som finner sted i en virkelig, åpnende og tvingende, språklig situasjon.

Men framfor alt er det fordi stoffet var der på forhånd, uavhengig av skrivearbeidet. Det ble ikke til for å uttrykke noe eller for å bli forstått: Jeg fant fram til disse historiene, satte dem inn i en sammenheng, lot dem bety noe. Men de gikk ikke restløst opp i dette forsøket på tilegnelse: Lik alt som virkelig har skjedd, var de stadig åpne for andre forsøk.

En kjensgjerning må man ta som noe man kommer over: Den var der, eller inntraff, det er det hele. Kjensgjerningen er, lik språkmaterialet, gjenstridig. Den må oppdages, underveis yter den motstand, til sist blir det alltid en rest igjen. I og med denne resten står det leserne (og en selv i neste omgang) fritt å oppdage den på ny.

Overskudd

Situasjoner og hendelsesforløp er ikke det eneste som kan danne slikt virkelighetsoverskudd i en tekst. Også 'innenfra' kan det komme noe faktisk, som man kjenner trang til å ta vare på, og litt etter litt, men bare delvis kan lære å kjenne. Det er områder i oss selv som er like gjenstridige, (tilsynelatende) like mye av fremmed opprinnelse, (nesten) like uavhengige av språk. Det finnes forfattere som henter stoff fra disse områdene, og forholder seg til det som til en forunderlig ting de har funnet.

Kjensgjerningen kan være en historie vi har hørt, noen ord vi ikke kunne bli ferdig med, et bilde som slo ned i oss, en drøm, kanskje ikke annet enn en vag, men insisterende stemning. Jeg skulle tro at den også kan være en konstellasjon som gir seg til å utfolde seg mellom fingrene på oss mens vi skriver. Det fremmede opphav er da språket, skriftteknologien, alskens tidligere lesning. Noe vi ikke hadde i tankene da vi satte oss til for å skrive, vokser uventet fram underveis, som om et eller annet i forbindelsen mellom penn og papir hadde gitt seg til å tenke for oss. Poenget er i alle fall dette: Fra berøringen med 'noe annet' sitter vi igjen med et stoff som ligner en ting i verden: Det er i og med dette 'andre' at vi kan komme til å rå over et overskudd som det ennå gjenstår å oppdage.

Fantasifull fiksjon er ofte kjedelige greier. Den kan være stappfull av dramatikk, allikevel er den som regel tam. Fantasien er føyelig, medgjørlig: Den frambringer alt hva man vil, men derfor heller ikke mer enn man alt var i stand til å forestille seg; bare sjelden når den ut over hva man kvinne forvente. Selv det mest utspekulerte påfunn kan forekomme merkelig velkjent: en sinnrik, men i bunn og grunn konvensjonell konstruksjon. Når fantasien er fri, møter den bare seg selv; så lager den mer av det samme. Hva den mangler, er tilførsel av noe annet –noe faktisk, liksom utvendig, mer eller mindre fremmed og ukjent – som den kan bryne seg mot.

Virkelighetsoverskudd er det i en roman eller en film når et eller annet uventet gir et søkk av gjenkjennelse. Akkurat slik er det i det virkelige liv, slår det oss, når det til de grader bryter med våre forventninger til den slags ting at vi mener ingen kunne funnet det på. Det overbeviser oss nettopp i den grad det ikke er sinnrikt, talende, åndfullt, eller på annen måte viser tilbake til en kreativ tanke. Det er ingen åpenlys grunn til eller mening i at akkurat dette skal skje. Da vet vi at det er slikt som virkelig skjer.

Første gang jeg så en slik oppfatning formulert, var da jeg for mange år siden leste Tarkovskys Sculpting in Time. Jeg skal ikke gjengi alt han har å anføre mot uttrykksfulle filmbilder, bare sitere en historie han kommer i tanker om underveis:

En gruppe soldater er funnet skyldig i forræderi, de skal skytes. De står og venter blant sølepyttene ved en sykehusvegg. Det er høst. De får ordre om å ta av seg frakkene og støvlene. En av dem bruker lang tid på å gå omkring blant pyttene, i strømper som er fulle av hull, for å finne et tørt sted der han kan legge fra seg frakken sin og støvlene, som han om et lite minutt ikke lenger vil ha bruk for. (1987: 26)

Det er en slående sannhet i dette absurde opptrinnet: Ingen ville kunnet pønske det ut. Det er ikke godt å forstå hvorfor soldaten gjør som han gjør; desto mer overbevisende er det som framvisning av menneskelig realitet. Hvis vi arbeider med å lage fortellinger av et eller annet slag, er det dette vi skal med virkelighet: unndra oss fantasifull skjematisering, inndra materiale som ikke lar seg redusere til noe vi selv vil ha fram.

I mine historier er det enkelte innslag av slikt, tror jeg: Det er dette som gjør hele boken. Noen er et oppkomme av eller en magnet for kjensgjeminger av dette slaget. Enkelte er faktisk i stand til å produsere dem, ser det ut til – ikke med noen slags automatskrift, ikke med planmessig innsamling av dokumentasjon, men kanskje med åpne kanaler til dét i sin egen tilværelse som ikke uten videre kan sies å være dem selv. Det må være en egen begavelse som vi kunne kalle 'litterær realitetssans', eller 'realitetsgivende fantasi': Enkelte finner på slikt som en ville sverge på at det ikke var mulig å finne på.

SKRIVE OG LEVE

For meg handler denne boken blant annet om forholdet mellom virkelighet og litteratur– eller mellom virkelighet og tekster i videre forstand, alt hva jeg her putter inn i begrepet om samtalen: Mellom de to kan det umulig være så tette skott som man særlig i postmoderne kretser har pleid å insistere på. Skrivingen erfarte jeg i alle fall slik at jeg var midt inne i noe som virkelig skjedde. På en eller annen måte er det slik med all skriving, vil jeg tro: Den beror på noe som skjer – i oss, med oss, rundt oss –på en eller annen avstand fra arbeidet ved skrivebordet, mer eller mindre uavhengig av dét.

Under en opplesning kom jeg i snakk med en amen debutant. "Litteraturen, " sa hun, "er et rom for seg selv som man innretter etter eget ønske og har helt for seg selv – det er det som er så fint med den. "

Men jeg hadde vært i et rom som ikke var mitt, og der jeg ikke hadde kontroll: I dette rommet som bare var halvt tekstlig og knapt nok det – der var det tingene hadde skjedd.

Noen år tidligere hadde jeg prøvd skrive ut noen av disse historiene som jeg nå har brukt. Den ene dreier seg om Sigurd som tegner mat. Den andre handler om svogeren hans, Erling. Han lå i dekning, og slo i hjel tiden med å lese. Han ble advart om at tyskerne var kommet på sporet av ham, nå måtte han se til å komme seg av gårde. Allikevel drøyde han det. Han leste Tatt av vinden, og klarte ikke å legge boken fra seg. Han måtte finne ut hvordan det gikk, så drøyde han det for lenge. Plutselig var soldatene der. Erling gjennomgikk langvarig tortur, og ble til sist dømt til døden. Han skulle skytes i mai 1945, men ble reddet (som i en spennende, men ikke helt realistisk roman) av freden.

Sigurd tegnet for harde livet, Erling leste for harde livet. Hva disse historiene sier, tenkte jeg, er at tekster av ulike slag kan angå vårt forhold til virkeligheten, noen ganger vårt forhold til de hardeste av alle realiteter: Av og til gjør de det på både livstruende og livreddende måter. Jeg tenkte at dette kunne være noe å anføre overfor dem som ikke vil vite av sammenheng mellom liv og litteratur.

Dette første forsøket på å skrive falt sørgelig sammen. Det ble til fire–fem sider, så var det helt dødt. Jeg fant ingen vei inn i dette stoffet før min lille sønn altså gikk foran, og så å si snublet over en vei. Da åpnet dette feltet seg, da fant jeg en måte å skrive på – fordi noe virkelig hadde begynt å skje.

Da jeg første gang ble intervjuet om boken, stilte journalisten meg et spørsmål om "forfatteren i teksten". "Men det er jo meg! " sa jeg til ham. "Hvis du ikke går med på dét, forstår du ingenting av hva som foregår her. Det er fordi det virkelig er noe som har skjedd med meg at dette stoffet har dukket opp, at det hektet seg sammen på denne måten, at det har funnet denne stilen og tonen. " Men journalisten må ha lest et eller annet kulturfag, og ville nok ikke virke naiv. I artikkelen som kom på trykk kan man lese om "'forfatteren' i teksten", til og med om "forfatterens fiktive representasjon av seg selv i teksten", og hvilke tanker den karen gjør seg om forskjellige ting.3

JOVIALITET

'Virkeligheten er ikke et bilde,'sa jeg i sted, men 'en befatning med mennesker og ting. ' Jeg vil gjeme kommentere dette litt nærmere helt til slutt.

Etter at boken var kommet ut, hadde jeg en prat med en gammel venn. Vi snakket om en av hovedpersonene, nemlig min svigermor, som da nettopp var død. Jeg fortalte om samtalen vi hadde hatt på gang i mer enn tretti år. Jeg forsto at den hadde betydd en hel del for meg. Men jeg kunne ikke huske at hun noen gang hadde sagt noe spesielt klokt eller interessant. Til å begynne med hadde jeg hatt store problemer med praten til de gamle Myge-søstrene. Den dreide seg om ingenting og hva som helst; de ordla seg stort sett av gammel vane. Da jeg var ganske ung, var dette tålmodighetsprøver som jeg bare så vidt besto. Disse trivialitetene formidlet ikke stort annet enn alminnelig jovialitet, det gikk meg på nervene.

Nå, etter å ha skrevet denne boken, kunne jeg se at det sjelden var spørsmål om ordenes innhold, først og fremst. Ordene var samvær, de lignet mer på hilsrtinger eller kjærtegn enn på skrift i en bok. Poenget var ikke hva vi snakket om, men at vi snakket sammen. Den tynne tråden som virkeligheten henger i, er nettopp denne forbindelsen mellom de talende som ordene befordrer uten å betegne. Men hva slags samtale er dette?

Min venn minnet meg om to bøker som vi begge hadde lest, men som han nok husket bedre enn jeg. Den ene var Herr Gustafsson själv. Den andre var Josef og hans brødre av Thomas Mann.

Her lytter Josef til sin gamle far, altså Jacob:

Alt var alminnelig kjent, det var intet nytt i det han sa. Hvert medlem av stammen og slekten kunne læren om slektens gang på fingrene allerede fra barnsben av. Den gamle benyttet bare anledningen til å gjenta og bevitne den i samtalen. Josef forsto nå at samtalen holdt på å bevege seg i retning av 'det skjønne'. Og en skjønn samtale er en slik som ikke tjener til utveksling og drøftelse av praktiske eller åndelige spørsmål, men utelukkende trekker frem og dveler ved det begge parter er godt kjent med, … en slags talt vekselsang, slik man kunne høre det hos gjeterne ved bålet om natten og som begynte: 'Husker du det? Jeg husker det godt. ' (Mann 1993)

En skjønn samtale, det er hva man i de kretser jeg har skrevet om kaller 'en herlig drøs'. De samtalene som lenge kjedet meg så usigelig, dreide seg helst om noe alle kjente fra før. De gamle tantene ved kaffebordet, tenker jeg meg nå, er gjetere som trekker sammen rundt bålet om natten, like fra tidenes morgen. De snakker helst – ikke for at de andre skal få vite noe de ikke visste – men for at alle skal glede seg over å få bekreftet noe de allerede hadde til felles. Kanskje er innholdet ikke så viktig, når alt kommer til alt. Kanskje er det først og fremst en anledning til – skal vi si 'jovialitet'? "Enkel, oppriktig kommunikativ glede" står det i ordboken. Dét er nok ordet. Det velkjente innholdet er et påskudd for å framskaffe denne gleden ved samværet som ikke er stort annet enn livsglede. Det var næ slikt jeg mente med 'samtalens tynne tråd': Den slags gir livsmot.

SNAKK

Det siste halvannet året har det falt i min lodd å veilede ett hovedfagsarbeid som først og fremst dreier seg om Emmanuel Levinas. Han har jeg alltid tidligere styrt unna: Det har vært noe åndelig og tåkete ved ham som jeg ikke har I likt. Men nå ble jeg altså nødt til å interessere meg lite grann. Og nå ble jeg klar over at han sto for en språkoppfatning som lignet den jeg selv var på vei mot.

"Å tale er å bli nær, "skriver Levinas. Uansett hva talen betyr, hvilke ideer eller kunnskaper den formidler til samtalepartneren, er den en måte å "holde seg i hans nærhet" på. Og nærheten er ikke først og fremst en anledning til å overbringe betydninger: "Nærheten er betydning i seg selv. " Under utvekslingen av 'budskap' utfolder det seg et kontaktspråk som er selve "betingelsen for all spredning av budskap". Dette er for Levinas "det opprinnelige språket, grunnlaget for det andre".

Han har sannsynligvis rett: Fra første stund, i forholdet mellom mor og barn, før barnet forstår et eneste ord, virker språket allikevel til å skape et helt elementært bånd. Dette båndet er forutsatt i nær sagt all videre språkutveksling. Det består av ord som ikke er annet enn 'moderlighet, värme, vagga'. Med tiden skal ordene utvikle nye egenskaper, og påta seg mange nye oppgaver. Men denne primitive kontakten består, som emosjonelt underlag for det hele: Uten den forsvinner tilliten til at ordene vil bli tatt imot, forsvinner hensikten med å henvende seg i det hele, forsvinner tilknytningen til de andre, og til livet.

Hva andre har omtalt mindre respektfullt som 'uegentlig snakk', og som 'grunnløs' bekreftelse av 'det-som-sies-i-snakket' – vanemessig og innforstått utveksling av ord som ikke blir gjort til ens egne, og som ikke har slått rot i noen opprinnelig 'grunn' (Heidegger 1962: 211ff) – dette er altså, i tilnærmet rendyrket form, den enkle mellommenneskelige forbindelse som holder oss i live, og som holder virkeligheten ved like. Den består nok av ord, men ikke av noe som sies:

Ingenting sies foruten kontakten selv, denne allianse og denne delaktighet – men delaktighet eller allianse nettopp 'for ingenting', uten innhold, om ikke for denne delaktighet eller denne allianse, for denne nærhet forut for enhver konvensjon, overenskomst, misforståelse eller uoverensstemmelse, forut for enhver oppriktighet og enhver list. (Levinas 1998: 86)

Hva jeg altså vil fram til, er en idé om språkets virkelighetskarakter og om språket som bærer av virkelighet i det hele. Det jeg tror jeg har lært – av Levinas, av Gustafsson, av Mann, men altså først og fremst av de gamle slektningene mine – det er at vi trenger språket som vi trenger hverandre. Kommunikasjon – i form av tekster, eller tale, bilder, sang, hva som helst – det er, uten nødvendigvis å gi så mye av kunnskap eller mening, og hvor skrøpelig den enn måtte være – det er da nettopp 'en befatning med mennesker og ting'.

Om 'ordene ikke er de samme for oss', blir ikke denne befatningen svekket. Det kan være at vi ikke klarer å meddele hva vi hadde i sinne, og se til at det blir forstått slik det var ment; det kan være at vi aldri klarer å komme fram til samme forståelse av en sak. Men dette betyr ikke at vi har mislyktes. Forsøket på å kommunisere slo feil bare om det tok sikte på opprette enhet og identitet, understreker Levinas – om hensikten var at 'mottakeren' skulle oppnå samme kunnskap om et eller annet som 'avsenderen' hadde.

Det er ikke kommunikasjonen som slår feil, men kunnskapen. Man ser ikke at det ville ødelagt nærheten til den andre om kunnskapsoverføringen hadde lyktes. Denne nærhet er slett ikke av mindre betydning enn identifikasjonen: Den åpner den sosiale eksistensens horisonter, frambringer hele vårt overskudd av vennskaps- og kjærlighetserfaringer. (Levinas 1975: 104)

Det er egentlig dette som mest har gjort inntrykk på meg, i kommunikasjonen med de gamle som boken min først og fremst dreier seg om. Men de kalte det altså for å 'drøse', 'tatle' eller 'radle'.

SOSIALITET

Da jeg skulle gjøre rede for hvordan folk kan klare å leve med traumene sine, siterte jeg en som vokste opp rett etter krigen:

Det var alltid folksomt hjemme hos oss, de andre stakk innom nesten daglig for å slå av en prat… Vi var sammen hele tiden, det er dét jeg husker best. Men kanskje er ikke dette så forskjellig fra hva du selv prøver å få fram – når du skriver om samtalen, mener jeg, at den holder alt sammen i live og ved like… (s. 81)

Men deretter følger et eksempel på snakk av aller mest overflatiske og ubetenksomme slag:

Alt er godt så lenge vi bare har helsa, sier mor. Det kan hun finne på å si rett opp i ansiktet på den sykeste. Det sier hun nå, på sine gamle dager, når hun lider av alt mulig rart. Det var så koselig før i tiden, sier hun. Du kan jo prøve å få henne til å gå tilbake på det, jeg skal vedde på at ingenting nytter. Det er like før hun sier at det var under krigen vi virkelig hadde det godt. (s. 81)

Det er slikt man sier 'når praten går', ifølge Heidegger; det er med den slags 'snakk' man blir 'rykket opp' fra sin egen tilværelses grunn; dette 'uegentlige' språket, som ikke 'avdekker' verden, men 'dekker den til' og stenger den ute, er den menneskelige væremåtens "mest hverdagslige og mest gjenstridige 'Realitet'" (1962: 214).

Jeg foreslår at vi fjerner anførselstegnet som omgir ordet Realitet. Når språket verken er 'avdekkende' eller meddelende, kommer den elementære 'delaktighet' desto tydeligere i dagen. Tilværelsens grunn er (opprinnelig, egentlig) de andre, framgår det da: Det er dét de gamle tantene feirer når de 'slipper tatlet på seg'.

Hvis dette som jeg nå har sagt, kan ha noe som helst med vårt fag å gjøre, måtte det være fordi behovet for den slags delaktighet også spiller med i det daglige mediekonsum.

Massekommunikasjon dreier seg om formidling av informasjon (i vid forstand). Men det dreier seg også om vedlikehold av virkelighet. I så fall skjer det på flere plan. Som rituell bekreftelse av en felles meningsverden er massekommunikasjon et bidrag til å holde den kulturelle virkelighetssans i stand (Carey 1989). Som tilførsel av ren og skjær sansestimulans, og som tilbud om motstandsopplevelser av typen action og vold, kan den også brukes til å regulere intensiteten i den fysiske virkelighetsfomemmelse. Som kontakt med det omgivende samfunn, som anledning til en eller annen form for parasosial interaksjon, betjener den til sist vår trang til befatning med medmenneskets verden. Men kommunikasjon er altså også tilgang på informasjon (i snever og helt presis forstad). Jeg skal ikke påstå at denne siden av saken er uten interesse. Uten slik kunnskap klarer vi ganske enkelt ikke å holde oss i live. Altså må vi tilføye et fjerde virkelighetsplan. Primo Levi (1992) har, med henvisning til sine erfaringer fra Auschwitz, gjort dette tindrende klart: Det er fullt mulig å dø av mangel på informasjon.

Men det er altså det tredje punktet på denne listen som særlig opptar meg her. Det er neppe det minst betydningsfulle. Ren og skjær sosiabilitet, hevder Scannell – snakk uten innhold, snakket som mål i seg selv – "er det mest grunnleggende kjennetegn ved kringkastingens kommunikative ethos" (1996: 23). Den slags har alltid kjedet og ergret meg. Ennå stiller det meg på tålmodighetsprøver som jeg, selv når jeg skjerper meg som fagmann, ofte ikke klarer å bestå. Nå tror jeg allikevel at jeg forstår litt bedre hva det dreier seg om. Kanskje er dette evinnelige pratet allikevel ikke en avledning fra det virkelige, kanskje dreier det seg til og med om noe vesentlig. Det slår meg at jeg, som samfunnsinteressert, burde lære meg å sette pris på sosialiteten. ('Motsetning? Ja, det vil jeg tro! [… ] Motsetning? Naturligvis!').

"There is no such thing as society," sa Margaret Thatcher. Til det vil jeg altså nå kunne innvende at kommunikasjon = virkelighet = sosialitet. Tydelig blir dette når det settes på spissen, som ved trusler om fysisk død. Tydelig blir det når det forenkles til det ytterste. For meg er det tydeligst i minnet om Elis skrøpelige sang.

REFERANSER

Benjamin, Walter (1975) Kunstverket i reproduksjonsalderen.Oslo: Gyldendal.

Carey, James (1989) Communication As Culture.New York / London: Routledge.

Christophersen, H.O. (1962) Eilert Sundt. En dikter i kjensgjerninger.Oslo: Gyldendal.

Gustafsson, Lars (1971) Herr Gustafsson själv.Stockholm: Bonniers.

Heidegger, Martin (1962) Being and Time.London: Blackwell.

Johansen, Anders (1990) "Hva skal vi med historie? ", i Anne Marit Myrstad og Terje Rasmussen: Historien og Mediene.Oslo: Norsk medieforskerlag.

Johansen, Anders (1998) "Om å tenke seg om skriftlig, og med stil", i Rhetorica Scandinavica nr. 7.

Johansen, Anders (1999) Særoppgave, Livssyn.Oslo: Spartacus.

Johansen, Anders (2001) "Tiden er tom, alt kan skje", i Knut Ågotnes og Frode Molven (red. ) Vi har alltid vært romantiske. En bok om det moderne.Bergen: Ariadne.

Levi, Primo (1992) De druknede og de frelste.København: Forum.

Levinas, Emmanuel (1975) Proper Names.Stanford: Stanford University Press.

Levinas, Emmanuel (1998) Underveis mot den annen.Oslo: Vidarforlaget.

Mann, Thomas (1993) Josef og hans brødre.Oslo: Gyldendal.

Sartre, Jean-Paul (1998) La responsabilité de l'écrivain.Paris: Verdier.

Scannell. Paddy (1996) Radio, Television and Modem Life.Oxford: Blackwell.

Tarkovsky, Andrej (1987) Sculpting in Time.New York: AlfredKnopf.

1Kritikertorget, NRK P2, 07.01.00
2'Om litteratur og skam', Dagbladet 05.01.2000.
3'Det levende liv', Klassekampen 02.11.99.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon