Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Fjernsynet – et medium uten sjel?

Førsteamanuensis, Høgskolen i Lillehammer

Espen Ytreberg (2000) Brede smil og spisse albuer. Hvordan fjernsynet overtaler. Oslo: Aschehoug.

Espen Ytrebergs bok om fjernsynet har en usedvanlig lekker layout. Boken er dimensjonert som en tv-skjerm i miniatyr, og den lyseblå, metallic forsiden prydes av flere rekker av fjernsynsmonitorer, alle med smilende kjendisfjes. Innholdsfortegnelsen holder stilen ved å kalle bokens ulike deler for episoder istedenfor kapitler. Denne streben etter å få boken til å ligne det mediet den refererer til, kan umiddelbart oppfattes som en hyllest til fjernsynet. Men følelsen blir delvis opphevet av tittelsidens hovedbilde, som viser Dan Børge Akerø i Hugo Hefner-posisjon foran en gjeng av aldrende bunnies. Denne mykpornografiske referansen konnoterer, til tross for sitt ironiske preg, kulturelt forfall og pengebegjær.

På bokens innledende sider gjør imidlertid forfatteren det klart at han ikke har tenkt å komme med et bidrag til det han kaller den generelle ”forjævliseringen” av fjernsynet. Han etterlyser en fjernsynskritikk som er verken nostalgisk eller ensidig opptatt av forfallstendenser. Med dette utspillet skaper Ytreberg et sett av forventninger i leseren om at boken kommer til å inneholde en rekke positive betraktninger om fjernsynet som medium. Disse forventningene innfris i liten grad i de syv artiklene som boken består av.

Artiklene beveger seg på mange nivåer innenfor fjernsynets verden – fra institusjonspolitikk til generelle fjernsynsestetiske trekk og kritikk av spesifikke programmer. På alle disse nivåene finner Ytreberg grunn til bekymring. Bokens siste kapittel er kanskje det mest positive. Her slår forfatteren hull på dominerende myter om fjernsynet som et grunnleggende passiviserende medium skapt for lett underholdning snarere enn intellektuell refleksjon. Forfatteren minner oss på at Ijernsynsmediet ikke har noen grunnleggende essens, men til enhver tid er det samfunnet og fjernsynsprodusentene gjør det til.

Det må riktignok sies at Ytreberg argumenterer godt for de betenkelighetene han har når det gjelder utviklingen på fjernsynsmarkedet. Skepsisen hans gjør seg sterkest gjeldende i kapitlene som oppholder seg på det institusjonelle nivået. I kapittel 6 kritiserer han den økonomiske logikken I som preger alle former for moderne fjernsyn. Han påpeker at det kommersielle fjernsynets konsentrasjon om seertall primært dreier seg om å selge publikum til annonsørene, og i liten grad handler om å gi fjernsynsseerne de programmene de ønsker seg. Ifølge Ytreberg opererer det moderne fjernsynet med tvilsomme stereotypier av ulike seersegmenter og deres antatte behov. Videre synliggjør han hvordan den økonomiske logikken fører til interne kamper mellom fjernsynskanalene, noe som igjen leder til ensretting av programtilbudet, setter en stopper for innovasjon og originalitet og fører til diskriminering av seergrupperinger som annonsørene ikke finner interessante.

I kapittel 3 blir kritikken rettet mot NRKs måte å takle den nye flerkanalsituasjonen på. Ytreberg mener at NRKs noe paranoide angst for at kanalens lisensgrunnlag skal bli underminert gjennom lave seertall, har ført til at kanalen har begynt å lage en programprofil som truer lisensgrunnlaget gjennom å være altfor lik det kommersielle programtilbudet. Kapittelet presenterer for øvrig ideen om allmennkringkasting som en temmelig hul og meningsløs affære, som endrer innhold i takt med NRKs behov for å legitimere seg overfor samfunnet. Ytreberg mener at allmennkringkastingen trenger å utvikle det motsatte av et felles idéinnhold, nemlig vilje til å si noe annet enn de kommersielle kanalene, for dermed å sikre seerne et mer mangfoldig programtilbud. En slik retningslinje høres forførende ut i sin enkelhet, men den er neppe tilstrekkelig til å styre en tung samfunnsinstitusjon og verdiforvalter som NRK. Det er ikke vanskelig å være annerledes, det som er vanskelig, er å være annerledes på en verdifull måte. Dermed introduseres igjen den verdidebatten som har foregått i kjølvannet av NRKs streben etter å fylle allmennkringkastingsbegrepet med innhold.

Ytreberg har heller ikke funnet mye å glede seg over i fjernsynets programinnhold, verken når det gjelder allmennkringkasterne eller de kommersielle kanalene. I kapittel 5 tar han et underholdende og originalt oppgjør med NRKs representasjon av ”utflytterknoten” – et menneske som har flyttet fra bygda til byen. Først kritiserer han Arthur Arntzens to programmer om Den fordømte nordlendingen for å fremstille utflytteren som en potensiell sviker av den egentlige rotfaste, nordnorske identitet som Ytreberg, med henvisning til en postmoderne identitetsforståelse, mener er en myte. Deretter uttrykker han irritasjon over LilleLørdags muntre harselas med en nordlending som har endt opp som en temmelig håpløs programleder i fjernsynet. Programlederen behersker verken det urbane språk eller de urbane manerer, og blir dermed innenfor rammene av LilleLørdags storbyunivers en latterlig figur. Med dette essayet har Ytreberg så å si gjort seg til forsvarsadvokat for ”utflytterknotene”, med krav om en mer tidsmessig og respektfull behandling av denne store befolkningsgruppen.

Ytrebergs kritikk i kapittel 6 av det kommersielle fjernsynets realityprogrammer har en mer forutsigbar karakter, men den er presis og velformulert. Her mener han i hovedsak at fjernsynskanalene opptrer temmelig brutalt overfor programmenes deltakere, idet fjernsynsprodusentene ikke tar tilbørlig hensyn til de sistnevntes sosiale fasade, eller gode navn og rykte. I denne artikkelen kunne en kanskje ha forventet at Ytreberg problematiserte begrepet ”sosial fasade” noe. I dagens pluralistiske samfunn finnes det delte meninger om hva som er en attraktiv sosial fasade, noe som innebærer at deltakerne i realityprogrammer sannsynligvis blir beundret for sin oppførsel av enkelte publikumsgrupper og foraktet av andre.

For øvrig inneholder Ytrebergs bok, som allerede antydet, en generell beskrivelse av det moderne fjernsynets estetikk og et kapittel om endrede autoritetsformer i NRK. Når det gjelder den første problemstillingen, går han på en pedagogisk, oversiktlig måte inn på de grep Ijernsynet foretar for å holde på seerne: den nitide planleggingen av sendeflaten, den ustoppelige strømmen av billige programserier med pirrende cliffhangers, en tendens til å dyrke billedkomposisjonen fremfor virkelighetsgjengivelsen, m.m. I kapitlet om NRKs autoritetsutøvelse hevder Ytreberg at når det gjelder alle fjernsynets sjangere, er en formell og seriøs autoritet blitt erstattet med en mer personlig og karismatisk autoritet. I tillegg skriver han om den ”distanserende autoriteten” som finnes i dagens ungdoms- og underholdningsprogrammer. Han trekker her frem Eia/Tufte Johansen, Otto Jespersen og Synnøve Svabø som utøvere av den sistnevnte formen for autoritet. Det kan oppleves som et tankekors å presse begrepet autoritet ned over disse komikerne, som benytter seg av komikkens og humorens estetiske grep for å vinne seernes gunst, og som sannsynligvis har få ambisjoner om å utøve noen form for autoritet overfor sitt publikum.

Helhetlig sett er Ytrebergs bok, som er beregnet på et bredt publikum, lettlest og velinformert forskningsformidling av mer eller mindre vesentlige trekk ved det moderne fjernsynet. Han skriver lett og friskt, selv om enkelte nok vil mene at muntlige uttrykk som ”forjævlisering” og ”utdriting” ikke er egnet til å berike skriftspråket vårt. For øvrig er hans levende og engasjerende bruk av eksempler verd å fremheve. Men som allerede antydet, sett i relasjon til den øvrige fjernsynskritikken byr ikke boken på mange overraskelser. Den befinner seg trygt plassert innenfor rammene av den tradisjonelle skepsis til dette mediet, som fremdeles utøver en slik stor fascinasjonskraft på de fleste moderne mennesker.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon