Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Barns møte med TV

Stipendiat ved Norsk Senter for Barneforskning, NTNU

Elise Seip Tønnessen (2000) Barns møte med TV. Tekst og tolkning i en ny medietid. Oslo: Universitetsforlaget.

Hvordan forstår små barn det, de ser på TV? Klarer de å skape sammenheng i fjernsynets fragmenterte tekster? Dette er noen av spørsmålene Elise Seip Tønnessen har satt seg som mål å svare på i boka Barns møte med TV. Tekst og tolkning i en ny medietid, som er en bearbeidelse av forfatterens doktoravhandling. Ved hjelp av tekstteori utvikler hun et begrepsapparat som hun tester i en nærstudie av hvordan 30 norske førskolebarn oppfattet 1990-årenes store barne-TV-satsing fra NRK, Sesam Stasjon. Ifølge vaskeseddelen setter Tønnessen ”søkelys på grunnleggende spørsmål om hvordan mening blir til i et møte mellom nye tekststrukturer og et tolkende subjekt som er i utvikling”.

Boka er delt i to hoveddeler som bindes sammen av en redegjørelse for programkonseptets historie og oppbygning (kapittel 6). Boka innleder med å ta for seg det som var den nye mediesituasjonen tidlig på 90-tallet, da NRK fikk konkurrenter i andre TV-kanaler og derfor måtte forholde seg til sin programprofil på en helt annen måte enn tidligere, også når det gjaldt de yngste seerne.

Kapittel 1 beskriver det empiriske grunnlaget for studien. Forfatteren har tatt utgangspunkt i to episoder fra programserien og videofilmet barn (4–6 år) mens de har sett disse programmene. Etterpå er barna bedt om å tegne noe fra Sesam Stasjon. De er så intervjuet parvis og videofilmet mens de har laget sin egen Sesamfortelling. Barnas foreldre er intervjuet ved hjelp av spørreskjema (noen også per telefon) angående det enkelte barns fjernsynsvaner, foreldrenes yrke og barnets forhold til spinoff-produkter fra serien.

Forfatteren gir i kapitlene 2–6 en omfattende presentasjon av tekstteori og barns tolkningsberedskap. Begrepene syntagmatisk akse og paradigmatisk akse brukes for å analysere barns evne til henholdsvis å dikte til der teksten ikke kan fortellealt, og bruke sine kunnskaper om verden til å forstå. I kapitlene 7–11 analyserer forfatteren sitt empiriske materiale. Samtaler mellom barn og mellom forsker og barn presenteres i form av sitater.

En viktig konklusjon i boka er sammenhengen mellom endringer i serien fra 1993 til 1995 og tilsvarende endringer i barnas egne produksjoner, dvs. tegninger og fortellinger. I korttekst betyr det at programmene i løpet av disse to årene har gitt slipp på handlingen, dvs. at de har utviklet seg fra en narrativ struktur og lineær tid til fordel for en tematisk struktur og punktuell tid. Dette forklares med at det er krevende å lage et program som har både en gjennomgående handling og et gjennomgående tema, i tillegg til at de amerikanske innslagene også skal innpasses. Forfatteren prøver å være forsiktig med å trekke bastante konklusjoner. Hun mener likevel å se en klar tendens til tilsvarende endringer i barnas respons. Det betyr at programmet med den klareste narrative strukturen ”fører til flest eksplisitte kommentarer om den temporale og kausale sammenbindingsiogikken som er typisk for tradisjonell narrativ struktur” (s. 256). Etter det andre programmet, som ”først og fremst bindes sammen i et tematisk mønster av gjentakelser og fordyping”, er barnas responser ”først og fremst tematiske og formmessige sammenkoplinger”. Selv om nye tekststrukturer fører til at nye tolkningsstrategier utvikles, betyr ikke dette at barna er maktesløse mottakere av tekstens struktur, hevder forfatteren.

Tønnessen ser en klar tendens til forskjeller mellom jenter og gutter. Jentene i materialet fremstår som en mer enhetlig og velutviklet gruppe når det gjelder tolkningsberedskap enn guttene. Blant guttene er det større variasjon, spesielt tydelig er dette blant 4-åringene. Enkelte gutter viser reflekterte tolkningsstrategier, mens andre har lite å si om sin tolkning.

Barns møte med TV befinner seg, slik jeg ser det, i et spenningsfelt mellom humaniora og samfunnsvitenskap, med trygt ankerfeste i det tekstteoretiske feltet. Forfatteren har lagt vekt på å gi denne delen mye plass. Det kan betraktes både som en styrke og som en svakhet i boka. Styrken ligger i at Tønnessen anvender et teoretisk utgangspunkt, som, etter det jeg kjenner til, i liten grad har vært anvendt i forhold til barn tidligere. Dermed tematiserer hun også alder som en sentral dimensjon i medieforskning, som gjerne blir kritisert for å ha et voksensentrert perspektiv, eller rettere sagt, et ikke-forhold til mediemottakernes alder. Faren ved Tønnessens innfallsvinkel er å havne i den deterministiske fellen. Med en fot i kognitiv psykologi blir ikke denne risikoen mindre. Under lesningen av de første 142 sidene meldte et spørsmål seg: Hvilken status får empirien, forstått som barnas stemmer, i en såpass teoritung forskningstilnærming?

Forfatteren har, etter min oppfatning, pålagt seg et ambisiøst oppdrag, nemlig å teste et komplekst teoretisk begrepsapparat på et lite utvalg informanter med en begrenset tekst. Begrepet barn, slik Tønnessen noen steder bruker det, kan risikere å bli forstått som et entydig universelt begrep, løsrevet fra en sosial og kulturell sammenheng. I så fall står det noe i strid med hennes understreking av å forstå informantenes kulturkontekst i hjemmet (s. 24). Uttrykk som ”barn er” og ”barns behov” er eksempler på begrep som blir kritisert innenfor den nyere barndomssosiologien, som betrakter våre forestillinger om barn og barndom som sosialt og kulturelt betingede.

Barns møte med TV kan leses på flere måter. Den kan leses som en dokumentasjon på barns ”media literacy”, at barn er kompetente TV-seere som utvikler de tolkningsstrategier som trengs for å kunne skape mening i medietekster. En annen lesemåte er å se boka som en ukritisk aksept av at NRKs valg av Sesam-konseptet nærmest er å betrakte som ”naturgitt”, en naturlig konsekvens av at ”tiden var moden for en norsk Sesam-versjon og at det både i fjernsynsinstitusjonene og utdanningsinstitusjonene nå var en større åpenhet enn tidligere for den tankegangen som Sesam-konseptet bygger på”. Dette er uklare formuleringer, og jeg savner en diskusjon om det implisitte læringssynet i programserien. En tredje måte å lese boka på er å se Tønnessens arbeid som en synliggjøring av programkonseptets begrensninger i forhold til målgruppen.

Elise Seip Tønnessen er en av få norske medieforskere som har tatt opp noen tråder fra Anita Werners banebrytende arbeid når det gjelder barns mediebruk. Tønnessen hadde som mål å beskrive en meningsskapende prosess. Hun har med denne boka kommet med et spennende bidrag innenfor et felt som er preget av mange ulike diskurser, der mediene ofte blir lansert som årsak til sosiale problemer i ulike varianter. Tønnessen har synliggjort barns stemmer i et grundig stykke arbeid.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon