Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Ti år med dansk TV 2

Førsteamanuensis, Avdeling for kultur-, medie- og samfunnsfag, Høgskolen i Lillehammer.

Hanne Bruun, Kirsten Frandsen og Henrik Søndergaard (red.) (2000) TV 2 på skærmenanalyser af TV 2's programvirksomhed. Frederiksberg: Samfundsliteratur.

Dansk TV 2 kunne feire sitt 10-års jubileum i 1998. 1 boka TV2 på skærmen – analyser af TV 2's programvirksomhed oppsummerer forfatterne kanalens korte historie. Her er det trommet sammen en rekke medieforskere som, hver på sitt spesialområde, har gått kanalen og programmene nærmere etter i sømmene. TV 2 er interessant ikke bare fordi den siden 1991 faktisk er Dan marks største og bredest dekkende fjernsynskanal, men også fordi det fra starten av ble lagt en særegen ideologisk miks til grunn for den. Redaktørene, Hanne Bruun, Kristen Frandsen og Henrik Søndergaard har skrevet innledningen som gir en oversikt over TV 2s politiske bakgrunn, tilblivelse og utvikling. De beskriver TV 2 som en riktig hybridkanal – en kringkasting underlagt klare public service-forpliktelser, uten profitthensyn, men basert hovedsakelig på reklamefinansiering (men også noe lisensinntekter). En av hovedhensiktene med opprettelsen av TV 2 var ikke bare å bryte Danmarks Radios (DR) monopol, men samtidig å bryte den Københavnske dominansen som fantes i DR. Det regionale perspektivet var da også framtredende da man la hovedkontoret til Odense og knyttet til seg åtte regionale programvirksomheter.

Hvordan programtilbudet ser ut, hvordan TV 2 har utviklet seg og hvorfor programmene er populære, gir TV 2 på skærmen i alle fall delvis svar på. Boka gir oss innsikt i hovedtrekkene i TV 2s tilbud til det danske publikum. Programskjema, reklame og programmer hvor, ifølge forfatterne, "TV 2 har gjort en forskel, dvs. har bidraget med noget nyt og anderledes i forhold til andre tv-kanaler", blir analysert. Artiklene inneholder ikke bare oversikter over utviklingen på enkelte områder, men også næranalyser av typiske programmer eller programkategorier. Vi får presentert små studier av bl.a. henvendelsesformer i (egen) reklame, tematikk og journalistikk i regionalsendinger, estetikken i Strisser på Samsø og dramaturgisk spenning i flateprogrammet Eleva2ren. Hver for seg er dette interessante studier, men jeg har mine tvil om bare tekstanalyse er nok til å avgjøre spørsmålet om hvorfor bestemte programmer er populære. Her savnes en mer resepsjonsanalytisk innfallsvinkel.

Det generelle bildet som framkommer i artiklene, er at TV 2 i etableringsperioden var preget av forholdet til Danmarks Radio. I den første perioden var det en del knuffing mellom nyhets- og regjonalsendingene om sendetidspunkt, og det tok noen måneder før seeroppslutningen for TV 2 tok seg opp. Men ikke minst var DR ideologisk viktig, fordi man på så mange områder ville lage noe annet. Stig Hjalvard beskriver i sin artikkel hvordan journalistideologien var preget av konsekvensjournalistikken, viljen til å formidle nedenfra og opp, heller enn fra samfunnets elite til folket. Regionalprogrammene, som Per Jauert og Ole Prehn skriver om, skulle ikke bare dekke liv og begivenheter i regionene, men også skape rom for alternativer til de strømlinjeformede profesjonelle sendingene. Kristen Frandsen skriver om utviklingen av tv-sporten at også dette området hadde ambisjoner om å være et alternativ til DR. I begynnelsen klarte de det med en større variasjon på fotballområdet, et større tilbud av estetiske og ekstrem-idretter og et månedlig magasin med plass til bakgrunhsjournalistikk.

Også på fiksjonsområdet ble det gjort forsøk på å skape et populært kulturelt alternativ, sjøl om TV 2, ifølge Paul Erik Nilsen, tok avstand fra de velkjente amerikanske sitcomdetektiv- og såpeoppskriftene. Gjennom sine julekalendere for voksne fikk de i de første årene etablert et originalt og populært format. Paul Erik Nilsen tar imidlertid også opp TV 2s problemer med å finne miljøer som hadde erfaring med å produsere populær fiksjon – verken DR eller det danske filmmiljøet har vært rettet mot disse programgenrene. Ifølge Ib Bondebjerg gjelder noe av det samme for dokumentarområdet. Han karakteriserer programmene i TV 2s dokumentariske hovedredaksjon Fak2eren – i Nordisk Films regi – som ikke særlig avvikende fra de som DRs dokumentaravdeling lager. Dokumentarene fra regionene i programmet Reportasjeholdet bruker imidlertid en ny etnologisk observerende stil og bidrar til å gi innsikt i ulike deler av det danske samfunn.

Nordisk Film sto også for flateprogrammet/talkshowet Eleva2ren som Hanne Bruun betegner som TV 2s store trumfkort. I og for seg var denne type program ikke noen nyvinning, ettersom lignende programmer var laget med suksess i Danmarks Radios regi. Men denne type flateprogram var omstridt i den offentlige debatten, og mens DR awikler disse, er det nettopp TV 2 som satser videre på dette og andre talkshowformater.

Hvordan har det så gått med disse ambisjonene om å lage en annerledes public servicerkanal? Henrik Søndergaard argumenterer for at den spesielle form for konkurranse i begynnelsen av 90-tallet – en konkurranse bare om seerandeler – ikke gikk på bekostning av public serviceoppgavene, men førte til at TV 2 ga et alternativt programtilbud: ’public service-light’. Etableringen av TV Danmark og TV3 på reklamemarkedet førte imidlertid til at forholdene for TV 2 ble forverret, slik at public service-forpliktelsene ble utsatt for press. Ifølge Søndergaard har man hittil fulgt en kompensasjonsstrategi, å lempe på reklamerestriksjonene og å øke sendetiden. De andre artiklene viser imidlertid at dette presset har virket kraftig allerede i andre halvdel av 90-tallet. Ikke bare har man revet ned det skillet som var etablert mellom inntekts- og produksjonssiden og økt reklameinnslagene kraftig. På flere områder har det også skjedd endringer i retning av en mer kommersiell programpolitikk. Sportsdekningen er blitt betraktelig smalere, og preget av mer underholdning og mindre bakgrunnsdebatt. Utviklingen innen journalistikken har gått i retning av mer kriminal- og kulturstoff, mindre utenriksstoff, et stadig kjappere tempo, mer underholdende elementer, bruk av musikk, subjektive og skjeve bilder. Også på dokumentarområdet ser man en bevegelse fra saksorientering mot menneskelig drama. Reklamepresset har til og med gjort det vanskelig å sende lange flateprogrammer med rom for lengre journalistiske innslag – men dette er sjølsagt en konsekvens av regelverket som sier at det ikke kan sendes reklame i programmene.

Artiklene legger i liten grad opp til å sammenligne situasjonen med lignende utviklinger i andre land. Mange av de samme tendensene som forekommer i Danmark, ser man også i Norge, sjøl om norske myndigheter har valgt en annen modell for sin hybridkanal. Den største forskjellen synes å være regionens og distriktsfjernsynets plass. Det danske TV 2 profilerer seg som regionenes kanal. Men det er ikke koblet til provinsen bare gjennom sine regionale sendinger. I en av artiklene påstås det at DR og København i den offentlige diskursen representerer krisen i det sosialdemokratiske velferdsprosjektet, og at provinsen har fått status som "modernitetens lokomotiv". Gjennom sin mer folkelige og nyliberale profil framstår TV 2 som en representant både for modernitet og provins. Om dette er tilfellet, så har vi her en svært forskjellig situasjon fra den norske. Riktignok representerer også det norske TV2 en mer folkelig og nyliberal profil enn NRK, men koblingen til distriktene mangler. Da spørsmålet om en ny kanal var aktuelt i Norge, var ulike regionale modeller framme i diskusjonen, bl.a. "ordførermodellen", som innebar et regionalt, riksdekkende alternativ. Da TV2 ble opprettet, var distriktsrepresentasjon i sendingene imidlertid ikke vektlagt. Det eneste kravet var at TV2 skulle ligge i Bergen. At TV2 heller ikke har bygd ut regionale sendinger, har bl.a. med kostnader å gjøre, og med at NRK allerede hadde sine distriktskontorer.

Genremessig faller boka mellom en monografi og en essaysamling. Den preges av det, både ved at det er en del overlapp, og ved at noen av artiklene beveger seg utover sitt emneområde. Den ovennevnte koblingen mellom TV 2, region og modernitet står eksempelvis ikke i kapittelet som tar opp den regionale dimensjonen, men i kapittelet om nyheter. Dette gjør det vanskelig å få oversikten – særlig når redaktørene heller ikke har forsynt boka med en konklusjon. Det virker nærmest litt feigt ikke å samle trådene. Greit nok at det ville ha tvunget fram de forskjellige politiske og ideologiske posisjonene som ligger under de forskjellige kapitlene, men jeg antar at det ikke ville ha redusert rollen boka kan ha i den offentlige debatten rundt fjernsynet.

Som sagt er boka vel verdt å lese. Det ville kanskje ikke vært så dumt å underkaste det norske TV 2 en nærmere analyse ved 10-årsskiftet. Hittil har kanalens programvirksomhet ikke fått så mye oppmerksomhet. Om dette blir gjort, håper jeg at redaktørene er noe strammere i disposisjonen av artiklene, og at de passer på at tabellene blir lettere å lese og gir fullstendig informasjon om hva tallene representerer.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon