Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Rolleveksleren som smittebærer

Job-transference as carrier of infection

Marius Oseland er cand.polit. fra Institutt for medievitenskap, Universitetet i Bergen.

"Roger'n hopper igjen" rapporterer fagbladet Journalisten (nr. 6 – 31. mars 2000: 11). Det handler om Roger Ingebrigtsen som har fått permisjon fra sin stilling som nyhetsredaktør i avisen Nordlys, for å bli statssekretær i Kulturdepartementet under Ellen Horn. Hva skjer når han skal tilbake til redaktørjobben? spør Journalisten."Uproblematisk", sier hovedpersonen selv."Så problematisk at jeg anbefaler ham et par år på sporten når han kommer tilbake," mener generalsekretær Nils E. Øy i Norsk Redaktørforening.

The article discusses professional and personal aspects related to job-transfers between public relations and journalism. The Norwegian journalist organisation (Norsk Journalistlag) has tried to regulate the job market by invoking the principle of quarantine. I see the quarantining of job seekers as an element in the professionalization of journalism. I conclude, on the basis of interviews with journalists and public relations practitioners, that the quarantine is an effective device on a symbolic level, while the practical gains are much more uncertain. The discussion is linked theoretically to Erving Goffman's theory of stigma.

Jeg skal i denne artikkelen gi en teoretisk og empirisk tilnærming til studiet av rolleveksling, med utgangspunkt i min hovedoppgave om yrkesidentitet hos journalister og informatører1 (Oseland 2000). Artikkelen tar utgangspunkt i at arbeidstakerens personlige arbeidsideologi kan komme i konflikt med profesjonsnormene i journalistikken, særlig til den såkalte 'karanteneregelen' i programmet til Norsk Journalistlag (NJ). Jeg presiserer allerede nå at det er ankomsten til journalistikken som anses problematisk, både av enkeltjoumalister og av NJ. At journalister hentes over, eller søker seg over til informasjonsbransjen er ikke problematisk. Det er kommet få reaksjoner på NJs beslutning på landsmøtet i 1997 om å "kaste informatørene ut av organisasjonen" (se Journalisten 11.04.97 og 02.05.97), og de som er kommet har stort sett vært positive. 'Eksklusjon er helt naturlig, vi har ingenting i NJ å gjøre lenger, det er en annen rolle, ' er omkvedet fra dem som har skiftet beite.

I hovedoppgaven hadde jeg selv giede og nytte av å jobbe med det empiriske materialet i lys av Erving Goffmans begrepsapparat, slik det er presentert i bøkene Vårt rollespill til daglig (1959/92) og særlig Stigma (1963/72). Nå vil jeg forsøke å smitte andre med min interesse…

Det empiriske materialet i hovedoppgaven bestod av 16 kvalitative intervjuer, og informantene fordelte seg yrkesmessig slik:

1.2.3.4.
Journalister uten informatørbakgrunnInformatører uten journalistbakgrunnInformatører med journalistbakgrunnAnnetTotalt
635216
Vibeke, Geir, Lars, Bjarne, Kjetil, ToreErik, Remi, SturlaJoakim, Olav, Petter, Odmund, IngeborgFrode, Vidar

I gruppe 1 var to personer redaksjonssjefer. Med unntak av én person var alle spesialisert innen oljeog næringslivsstoff. I gruppe 2 var alle informatørene informasjonssjefer i oljeselskaper. I gruppe 3 var én person informasjonssjef i en fagforening, én medierådgiver med eget firma, én medierådgiver i et reklamebyrå, én offentlig ansatt informasjonssjef og én informasjonssjef i et oljeselskap. I gruppe 4 var én informasjonssjef i en arbeidsgiverforening. Personen hadde tidligere vekslet mellom ulike roller; fra journalistikk til politisk rådgiver, fra politisk rådgiver til journalist, og fra journalist til den jobben han hadde på intervjutidspunktet. Den andre personen i gruppen var informasjonssjef i et oljeselskap på intervjutidspunktet, men gikk like etter tilbake til journalistikken.

Jeg kommer tilbake til informantene i artikkelens siste del. Aller først vil jeg referere karanteneregelen og vise hvordan den henger sammen med profesjonaliseringen av journalistikken. Deretter gjør jeg rede for de begrepene hos Goffman som jeg mener er relevante i denne sammenhengen.

KARANTENEREGELEN

Hvilke assosiasjoner vekker egentlig ordet karantene? Kunnskapsforlagets fremmedordbok fra 1991 definerer karantene slik:

Karantene: Av fr. avsperring av personer el. fartøyer som kommer fra steder der det raser smittsom sykdom, for å hindre utbredelse av sykdommen; isolering, avsondrethet.

Herav min tittel: Rolleveksleren som smittebærer. Smitte av dårlig troverdighet er noe ganske annet enn sykdomssmitte, men ordet karantene gir likevel assosiasjoner til sykdom. Bruk av karantene i journalistisk sammenheng har utvilsomt en strategisk funksjon, men det betyr ikke at den ikke dermed kan ha en symbolsk funksjon i tillegg. Det er den symbolske funksjonen jeg er særlig interessert i her, selv om jeg ser at det kan være strategisk nyttig å ta i bruk karantene i visse situasjoner. Den strategiske nytten kommer ganske klart fram i formuleringen av karanteneregelen:

Redaksjonelle medarbeidere som i en periode har vært over i annen virksomhet, og i kraft av sin stilling har stått fram offentlig, skal i en avgrenset periode ikke dekke dertne virksomhetens fagområde. Karantenebestemmelsen gjelder også når medarbeiderne kommer fra en framtredende stilling i virksomheten/organisasjonen. (NJs programmer 1999 – 2001, § 15, mine uthevinger.)

I likhet med andre regler for individuelt etisk skjønn i NJs programmer (§§ 10, 11) gir karanteneregelen helt uformelle råd for hvordan man kan sikre sin egen, redaksjonens og journalistikkens integritet. I noen paragrafer ønsker man å foregripe en type rollekonflikt (eller statuskonflikt) som oppstår når journalisten innehar flere statuser samtidig – statuser som ikke er problematiske å ha hver for seg, men totalt sett. I karanteneregelen er det derimot selve overgangen fra én status til en ny (redaksjonell) som behandles – regelen beskriver en slags rites de passage. Karanteneregelen er ment å beskytte troverdigheten både til arbeidssøkere som ankommer journalistikken, til mediebedriftene og til journalistikken som institusjon. Det er ille for rolleveksleren selv at han bærer på en latent sykdom, men enda verre at andre kan bli smittet. Rent konkret er troverdigheten lav fordi nykommerne 1) tidligere har solgt lojaliteten sin til en annen oppdragsgiver, og 2) nå skal begynne å samhandle med tidligere kolleger som kilder. Jeg har uthevet "stått fram offentlig" og "framtredende stilling" i karanteneregelen, fordi jeg mener dette sier noe om karantenebruk utover dens rent strategiske nytte. Regelen vektlegger ved sine presiseringer punkt 1) ovenfor, framfor punkt 2). Og det er ikke alle dem som omfattes av punkt 1) som utgjør problematiske tilfeller – men de som har hatt en synlig posisjon. Det er dette elementet som særlig gjør at man kan snakke om karanteneregelens symbolske funksjon. For hva med alle dem som har solgt sin lojalitet til en annen oppdragsgiver, men som med denne statusen ikke har hatt en synlig eller framtredende posisjon? Hvorfor behandles ikke disse tilfellene som problematiske i forhold til statuskonflikter?

Den smitte jeg snakker om er relatert til etisk opprustning – én viktig del av profesjonaliseringen av journalistikken. I motsetning til sykdomssmitte er dette en kulturell og sosial konstruksjon. Det er ikke mulig å påpeke troverdighetssmitte før man har etablert en forestilling om hva som er farlig og hva som er smittsomt. Denne forestillingen endrer seg i tråd med tidsånden i samfunnet for øvrig, den er normativt basert. Den baserer seg ikke som sykdomslæren på vitenskapelig kunnskap. Symbolsk sett er troverdighetssykdom alvorlig, siden journalistikk og informasjon jo blir sagt å ha motsatte interesser. Informatørene antas å skape makt, mens journalistene avslører makt (Reinton 1990:166). Burde det ikke være vanntette skott her?

SMITTEFARE FØR OG NÅ

Temaet som behandles i denne artikkelen er overganger fra informasjon til journalistikk. Det er likevel interessant å registrere at journalistyrket tradisjonelt er et yrke med stor sirkulasjon (se Werner 1966). 11985 ble det hevdet at

minst 20 av de 30 talsmennene i oljeselskapene har pressebakgrunn – ofte fra ledende redaksjonelle stillinger. De snakker vårt språk, de står som regel i vårt fagforbund og de liker å betrakte seg som journalister. (SteenJohnsen 1985:69.)

Tall fra Informasjonsforeningens medlemsundersøkelser og Magne Haug (1992: 87–88) viser andelen medlemmer i foreningen med journalistikk som sin primære bakgrunn, uten at det her er presisert hvilken type journalistikk.

1972 1986 1988 1990
38% 22% 35% 34%

Informasjonsforeningen sluttet dessverre å føre statistikk over medlemmenes yrkesbakgrunn for flere år siden. NJ har ifølge medlemskontoret aldri ført tilsvarende statistikk. Det er derfor i dag ikke mulig å vite nøyaktig hvor mange NJ-medlemmer som har informasjonsbakgrunn. Ut fra mine intervjuer med journalister og tidligere journalister er antallet svært lavt. Informantene er blant annet hentet fra Dagbladet, Stavanger Aftenblad, Bergens Tidende og NRKs distriktskontorer. To av informatørene har erfaring fra blant annet Aftenposten og Dagens Næringsliv. Informantene peker på at redaksjonene har god oversikt over hvem som søker, og dermed også hva slags bakgrunn disse har. I den grad det er søkere med en problematisk bakgrunn lukes disse enten ut under jobbintervjuet, eller man kommer fram til en løsning med periodisk omplassering i redaksjonen som både arbeidsgiver og arbeidssøker er fornøyd med. Hvordan forholdene er i mindre lokalaviser har jeg derimot ikke undersøkt.

Beskrivelsen ovenfor krever en kommentar. Jeg har sagt at tendensen i jobbog rolleveksling i stor grad er enveis. De fleste forlater journalistikken til fordel for blant annet informasjonsbransjen, og de kommer ikke tilbake. Dette er altså tendensen nå, men det må ikke nødvendigvis være slik i framtiden. Og selv om det også vil være tendensen i framtiden, så er det ikke antallet tilfeller som gjør profesjonelle normer og regler knyttet til rolleveksling til et interessant studium. Profesjonsetikk må kunne studeres uavhengig av hvor mange som biir konkret berørt. Samtidig er det i det minste noen som i dag opplever karantene, og for dem kan en problematisering av praksisen være nyttig.

Hvorfor tror jeg antallet problematiske rollevekslinger kan komme til å øke i framtiden? I hovedoppgaven har jeg funnet støtte for det synet blant annet i en undersøkelse gjort av sosiologen Lars Ove Seljestad (1997). Han har studert dansk ungdoms forhold til arbeid og identitet, og undersøkelsen hans bekrefter kulturforskeren Klaus Eder (1992) sin påstand om at folk som jobber med informasjon i kreative yrker har en hedonistisk arbeidsorientering:

Dei ventar å finne seg sjølv og skape seg sjølv gjennom arbeidet. […] Det nye individet har piikter overfor seg sjølv. Plikter til å skapa og utvikla sine eigne evner og anlegg. Og det står fram som eit krav om å få vera eit heilt menneske i arbeidet, ikkje berre ein rollefigur. (Seljestad 1997: 122–123.)

Måten jeg studerer arbeid på er altså å se på arbeidet som en identitetsskapende aktivitet. Det hedonistiske elementet man finner hos folk i informasjonssamfunnets yrker gjør at man kan snakke om arbeid som selvrealisering. Selvrealisering kan nok for mange bety at man firmer 'drømmejobben' – blir i denne og utvikler seg videre i den. Men det kan like gjeme bety at man hopper litt fra det ene til det andre. Flere av mine informanter poengterer, som vi skal se, nytten av å veksle mellom ulike roller. Dette er også en type arbeidsideologi som faller sammen med dagens markedsideologi – fleksible arbeidsforhold, innleid arbeidskraft og prosjektarbeid. Så hvorfor skulle vi ikke se mer av dette framover? Og hvor farlig er det egentlig for journalistikkens omdømme?

Arne Skouen ville nok fått merkelappen 'journalist i hjertet' av mine joumalistinformanter. Han ville nok satt pris på betegnelsen også. Men han er like stolt over rollen han spilte som informasjonskriger for den norske regjeringen i USA under krigen. Gleden ved det arbeidet merkes i sitatet under. Skouen har her fått i ordre å avdramatisere for den amerikanske pressen et tyveri og forsøk på svindel som norske soldater står bak:

…den gamle ørn (Oberst Reistad, min anm.) gav meg ordre om å kneble amerikansk presse så ikke hans plettfrie flyvåpen druknet i en blanding av skam og latter, som avskjed etter krigen. Jeg gjorde hva jeg kunne for eiegode Ola og konsentrerte meg om tabloidene. Jeg løp som en mus i barsel mellom city rooms i Daily News og Daily Mirror, og prøvde å overbevise Bummy i Mirror om at det bare dreide seg om guttestreker. Boys will be boys, you know. Det er lov å prøve seg, sa Bummy, ha deg ut! (Skouen 1996:197.)

En mengde forfattere har i perioder av livet livnært seg som journalister, og en rekke journalister har, eller har ønsket å utgi bøker. Journalistikk har gitt kunstnere en inntekt å leve av når det ellers har vært dårlig med arbeid. Arbeidet har vært økonomisk nødvendig, ikke et kali. De har ikke egentlig vært journalister, men har gjort litt av hvert av kreativt arbeid. Men det arbeidet de har gjort som journalister har ikke dermed lav troverdighet. De har vært i en mengde roller, og fortsatt har man tillit til det de har gjort i joumalistrollen. Antagelig er det fortsatt slik at noen kan tillate seg slik rolleveksling uten å bli beskyldt for å være 'hore på arbeidsmarkedet'. Det finnes altså kulturstjemer som er hevet over kritikk. Det er nødvendig noen ganger å statuere eksempler, men om personen er flink nok, eller kjendis nok, har man rett og slett ikke råd til å være regelrytter. Hvordan karantenebruk skal oppfattes – i hovedsak strategisk eller symbolsk – er avhengig av hvordan karantenen oppfattes av den enkelte arbeidssøker, og av hvordan karantenen faktisk praktiseres på redaksjonsnivå. En undersøkelse av karantenepraksisen kan derfor også ses som en kritisk test av hvor vellykket satsingen på etikk er på profesjonsnivå. Jeg skal ganske kort koble karanteneregelen til profesjonaliseringen av journalistikken.

PROFESJONALISERING AV JOURNALISTIKKEN

Verken journalistikk eller informasjon kan kalles profesjoner etter tradisjonelle kriterier (for eksempel Wilenski 1964, Torgersen 1972, jf. Aase 1999), men de profesjonaliseres i den forstand at de strekker seg etter idealtypen (jf. Allern 1997: 17). Normativ profesjonalisering vil si å forsøke å endre institusjonens relasjoner til omgivelsene, enten dette er statlige organer, markedet, andre viktige aktører, eller kildene. Det viktigste arbeidet i profesjonaliseringen av både journalistikk og informasjon de siste årene, har vært en etisk opprustning av begge disse (Raaum 1999, Ekström og Nohrstedt 1996, Mørk 1994, FOI 1993). Torbjörn Broddason (1994) mener at en virkelig profesjon kan defineres ved at den ivaretar 'vital needs of man', og dette kriteriet er utvilsomt også representert i journalistikkens selvforståelse. Med informasjonsbransjen stiller det seg annerledes, selv om både Kommunikasjonsforeningen og mange informatører individuelt uttrykker ideelle motivasjoner for den jobben de gjør. Lojalitetsspørsmålet blir her satt på spissen, eller synliggjort, i langt større grad enn det blir for journalistene. I alle tilfeller kan forholdet mellom journalistikk og informasjon ses som en symbolkamp der gevinsten for begge er makt til å kunne beskrive samfunnet, og der maktmiddelet er troverdighet. Ulike disiplineringsprosesser internt bidrar til å skape og vedlikeholde bestemte relasjoner mellom de to yrkene. Interne disiplineringsprosesser er en nødvendig del av uttrykket en institusjon gir eksternt. Dette er i grunnen ikke noe originalt, det er i tråd med Erving Goffmans (1959/92) teori om hvordan et lag fungerer. De fleste redaksjonelle disiplineringsmekanismer i journalistikken er nok av subtil art (jf. Breed 1966), men en foreløpig hypotese er at karanteneregelen – iallfall på profesjonsnivå – representerer et mer bokstavelig maktuttrykk. Når vi snakker om profesjonalisering av journalistikken kan vi hevde at karanteneregelen sammen med eksklusjonsparagrafen (se sitat nedenfor) utgjør to sider av samme sak. De har begge stor symbolverdi. NJ-leder Olav Njaastad skriver om eksklusjon av informatører fra NJ at:

Vi er i ferd med å danne en profesjon vi journalister, i den forstand at yrkesutøvemes identitet virker avgrensende og ekskluderer andre grupper. Type arbeidssted og arbeidsoppgaver er klart definert for de fleste journalister. […] Et sikkert tegn på profesjonsbygging og en klarere yrkesetisk ramme, er at Journalistlagets ledelse ønsker at informasjonsmedarbeiderne skal kastes ut av organisasjonen. (Finslo, Korme og Njaastad (red.) 1997: 116.)

Jeg vil nå forsøke å se forholdet mellom oppfatninger på profesjonsnivå og aktøropplevelser i lys av Goffmans begrepsapparat.

STIGMA – ET RELASJONELT PERSPEKTIV

Stigmabegrepet handler om hvordan to grupper forholder seg til hverandre – de normale og awikeme. Den 'normale' og den 'stigmatiserte' skal likevel ikke leses som konkrete personer, men som analytiske perspektiv (Goffman 1972: 141–3). Intuitivt kan man tenke seg journalistene som en normalgruppe og informatørene som awikergruppen. Awikeme er innbyrdes like forskjellige som de normale, men defineres likevel som gruppe ut fra én felles egenskap. Det er denne egenskapen som er stigmaet. Informatørgruppens stigma er at deres arbeid ikke er motivert ut fra samfunnsoppdraget, men ut fra snevre bedriftshensyn. Goffman snakker også om det positive stigma, som definerer normalgruppen som normalgruppe. Journalister kan sies å ha dette positive stigmaet ved at de legemliggjør samfunnsoppdraget. Et stigma aktualiseres, eller mobiliseres alltid i en situasjon. Den sosiale identiteten som stigmaet tilskriver mennesker eller grupper (jf. ordet 'etnisitet') betegner riktignok noe essensielt ved mennesket eller gruppen, men det essensielle er en tilskrevet egenskap som kan være mer eller mindre virkelig, og mer eller mindre saklig tilskrevet i forhold til situasjonen. Profesjonelle roller er ikke bestandige, men historisk situerte. Eksempler på dette er betegnelser som "ljusets riddare och djävulens advokater" (Thurén 1988). Profesjonalisering og særlig etisk opprustning er et viktig trekk ved den historiske situasjon som journalistikken befinner seg i.

Informatørene oppfatter naturlig nok ikke seg selv som awikere, og det er et viktig skille. Mange informatører oppfatter seg endog som journalister, både i håndverk og pliktetikk. Goffman understreker at normale og awikere deler det samme mentale habitus (1972: 135), fordi deres habitus er gjengs i det samfunnet de begge tilhører. I praksis betyr dette at de lett kan sette seg inn i og liksomspille begge rollene. Kunnskapen om hva rollene inneholder er altså i stor grad felles, men det er skammelige ulikheter knyttet til dem.

Først når en samling individer erkjenner at de har en felles skjebne vil de begynne å organisere seg. Det har lenge vært informasjonsforeninger i Norge, men de har aldri fungert som fagforeninger, slik som NJ. Det er også svært mange informatører som ikke har interesse av profesjonsfellesskapet, fordi deres lojalitet uansett ligger hos bedriften. Ettersom jobbrollene innenfor informasjonsbransjen er så ulike er det tvilsomt om informatørene noen gang vil klare, eller ønske, å samle seg i en felles organisasjon. Kommunikasjonsforeningen er riktignok informatørenes felles organisasjon, men den er ikke representativ for dem som jobber med informasjon. Igjen kan det derfor kanskje presiseres at jeg ikke bruker stigmabegrepet deskriptivt, men analytisk.

Jeg skal nå peke på noen nyttige sider ved stigmabegrepet, ved siden av begreper som er relatert til stigma.

DISKREDITABEL OG DISKREDITERT

Det går et viktig skille mellom det å være diskreditabel, og å være diskreditert. Begge begrepene gjenspeiler forholdet mellom en virtuell, og en virkelig virkelighet. En diskreditabel person bærer på et latent stigma som kan bryte ut ved uforsiktig handling. Det strategiske redskapet som står til dennes disposisjon er informasjonskontroll. Den diskrediterte personen tilhører allerede en stigmatisert gruppe, det vil si at stigmaet er mer eller mindre umulig å skjule. Man kan da bare forsøke å mestre situasjonene man kommer opp i på beste måte. Spørsmålet er hvordan man skal handle. Skal man innrømme stigmaet og risikere tap av troverdighet? Det kan ikke være så enkelt, etter som også informatørene sier at 'vi lever av troverdighet'. Eller skal man holde fast ved at man er normal (troverdig) etter de normkriterier som gjelder? Til en viss grad handler dette fortsatt om en kamp om å få definere situasjonen – hvem er normal og hvem er awiker? – men langt på vei har journalistene vunnet den kampen, slik at bare prinsippet om informasjonskontroll gjenstår.

MORALSK KARRIERE

Parallelt med en yrkeskarriere der flere ulike yrkesroller inngår kan man snakke om en moralsk karriere. Begrepet indikerer at det finnes en moralsk forbindelse mellom de ulike rollene man har vært i, og dermed en potensiell moralsk indre sammenheng i det livet man har levd. I samtaler med rolleveksleren kan dette komme til uttrykk ved at han legger stor vekt på det moralsk riktige i det nye yrket han er i, mens han samtidig passer på å diskreditere sider ved det gamle yrket – 'du må ikke tro det er så flott og prektig som alle sier'. Som motvekt til stigmaet som tilskriver oss en sosial identitet, kan man ved å kommunisere ens moralske karriere oppnå å dokumentere en individuell, eller personlig identitet som skiller seg fra ens sosiale identitet. Biografiske opplysninger er altså av en slik karakter at de ofte kan dokumenteres, og de egner seg dermed godt som forsvarsmiddel for potensielle feiltolkninger av ens sosiale identitet. Man kan selvfølgelig forsøke å framstille de biografiske opplysningene på en fordelaktig måte, men da med en viss risiko for å bli avslørt. I jobbintervjuer i norske medieredaksjoner vil sjansen for å bli avslørt for juks i selvbiografien være ekstra stor, ettersom Norge er et lite og oversiktlig land.

Journalister påpeker gjerne om kolleger som blir informatører at 'de kommer aldri tilbake'. Dette tilskriver de gjeme god lønn og masse frynsegoder i informasjonsbransjen. Man kan også se på det slik: Den biografiske vekslingen den ene veien er vanskelig nok. Tilbake igjen kan fortone seg enda verre, etter de forholdene som gjelder. Når vedkommende endelig er blitt akseptert som normal i den nye gruppen, er han blitt en avviker i sin forrige. I dag er dette altså ikke bare på uformelt plan, slik stigma ofte fungerer. Stigma er institusjonalisert gjennom de to NJ-vedtakene nevnt tidligere. Det kan gjøre overgangen vanskeligere.

IN-GROUP-DEVIANTS, ELLER INDIVIDUELL PROFESJONALITET

Avvikergruppen har selv sine egne avvikere. Man kan snakke om negative eller positive 'in-group-deviants'. Det vil alltid være noen overskuddsmennesker som etter hvert blir mer å regne som talsmenn eller representanter for avvikerne (awikerorganisasjonen). Det ligger et paradoks i dette. Den stigmatiserte men ressurssterke personen mister etter hvert sitt stigma fordi de andre egenskapene er mer synlige, og personen fjerner seg med dette fra organisasjonen han skal representere. Det vil ofte være motstridende oppfatninger blant 'rank and file' -awikeme hvorvidt denne ressurspersonen skal anses som en hedersperson, eller som en kollaboratør: Er han egentlig en av oss lenger? Informatører som har akseptert sin rolle misliker kanskje at andre informatører forsøker å fremstille informasjonsvirksomheten som noe etisk høyverdig. Et slikt prosjekt kan jo tilspisse motsetningen mellom journalistene og informatørene som gruppe, og kanskje gjøre situasjonen vanskeligere for de sistnevnte. Men problematikken henger også sammen med skillet mellom diskreditert og diskreditabel nevnt ovenfor; enten definere seg selv som avviker, eller som normal. Begrepet individuell profesjonalitet (jf. Aase 1999) kan ut fra dette knyttes til begrepet 'in-group-deviant': 'Jeg er ikke slik som dem'.

Jeg har hittil forsøkt å bruke Goffmans begreper til å vise hvordan etisk opprustning på profesjonsnivå kan påvirke enkeltpersoner og grupper, og relasjonene mellom disse. Jeg har også beskrevet de redskaper som enkeltpersoner har til rådighet når de skal forklare sine egne handlinger i forhold til gjeldende moralnormer. Alle de situasjoner vi opptrer i er allerede gjennomsyret av normer, og vi er opptatt av å gi inntrykk av at vi følger disse moralnormene. Ved at normene gir instrukser for hva som er sosialt akseptert virker de handlingsledende, bevisst eller ubevisst for den som opptrer. Opptredenen i seg selv er amoralsk på den måten at det er inntrykket vi ønsker å formidle av at vi følger normer, som da står i fokus (Goffman 1992: 207). Likevel er handlingene moralske i sin strukturelle forankring. De som vil få størst problemer med rolleveksling er derfor de som har satset

hele sitt ego på sin identifikasjon med en bestemt rolle, organisasjon og gruppe, og på en selvoppfatning som en person som ikke avbryter en sosial interaksjon eller svikter de sosiale enheter som er avhengige av denne interaksjon. Når en avbrytelse inntreffer, kan vi derfor oppdage at den selvoppfatning som hans personlighet er bygd opp omkring, kommer i et underlig lys. (1992: 201)

I neste del av artikkelen vil jeg koble diskusjonen ovenfor til hva informantene mine i hovedoppgaven mente om veksling fra informasjon til journalistikk. De fiktive navnene som refereres er for øvrig også nevnt på side 1.

ROLLEVEKSLING – SLIK JOURNALISTER OG INFORMATØRER SER DET

Journalistene er de av informantene mine som har sterkest meninger om rolleveksling fra informasjon til journalistikk. Et typisk utsagn er: 'Jeg har ingen prinsipielle innvendinger mot at en informasjonssjef blir journalist, men jeg forutsetter at vedkommende blir satt på annet stoff enn det han har jobbet med i sin forrige jobb. ' Informasjonssjefene som ikke har journalistbakgrunn har ingen sterke meninger om spørsmålet, antagelig fordi de aldri har vært tvunget til å tenke gjennom problemstillingen. Den har ikke vært aktuell for dem. Informasjonssjefen Støla mener likevel at det å ha vært i en informatørrolle kan gjøre journalisten enda mer kritisk til sitt tidligere fagområde, ettersom han da vil være ekstra oppmerksom på ikke å bli tatt for å favorisere tidligere kolleger og arbeidsgivere.

Karanteneregelen gir ingen klare instrukser for når noen behøver karantene, eller for hvor lenge karantenen bør få virke. Den formidler derimot visse holdninger og normer som man mener bør være utbredt i norsk presse. Det er derfor ikke rart at mine joumalistinformanter har problemer med å forklare hvordan karantenen faktisk virker, eller anbefalt varighet. Det finnes ikke et fasitsvar. Journalisten Tore har ingen prinsipielle innvendinger mot at avisen tar informasjonsfolk i retur, men "en masse praktiske reservasjoner for hva de bør gjøre, hvordan og når." Reservasjonene skal ivareta "leserens krav til at de som skriver ikke selv har interesser i saken, at de er uavhengige og nøytrale…" Men hvor lenge skal karantenen virke?

Nei, i praksis vet jeg ikke helt hvordan dette skal løses. Jeg har ingen oppskrift for det, og det skyldes jo litt at det ikke er særlig godt utprøvd. Det er så få som kommer den veien. Du reiser en problemstilling som er veldig lite aktuell, for det er så få som kommer tilbake. Hvor lang tid og hvordan det kan gjøres, det har jeg ikke tenkt så nøye over. (Tore)

Journalisten Kjetil sier omtrent det samme; "they never comeback." Men om det skulle komme noen må de være forberedt på å "springe etter brannbiler" i en karanteneperiode på ett til to år, mener Kjetil. Og det tror han er lite attraktivt. Han tror heller ikke at avisen ville ta imot søkere i denne kategorien, ettersom det ville være lite lønnsomt å ansette en oljejoumalist som ikke kan skrive om olje de neste årene.

Det er åpenbart troverdighet som står på spill. Men troverdighet er et vagt begrep. Om vi et øyeblikk fokuserer på karantenens intenderte personlig rensende betydning: Hvordan virker karantenen for den aktuelle smittebæreren? Informantene vet ikke hvordan karantenen virker. Det blir opp til enhver å gjette. Kanskje er det noe å la å stå i skammekroken resten av timen? Men så må man også spørre hva det skulle virke for… Særlig fordi ingen av mine informanter, verken informatørene eller journalistene, sier at de ville jobbe for bedrifter som har en policy som strider mot deres egne personlige, normative terskler. De har da ikke gjort noe galt. Man kan foreslå at den nyankomne journalisten straffes av føre var -hensyn, altså for det han kan komme til å gjøre, og ikke for noe han har gjort. Alternativt kan man si at karantenen skal drive ut heftelser ved personen, og ikke heftelser knyttet til personens handlinger.

Når det er vanskelig å si noe konkret om hvor lenge det er anbefalt å være i karantene, så er det neppe fordi folk er så forskjellige, altså at noen trenger lengre og andre kortere tid. For uansett må jo noen bestemme når karantenen skal være over. Hva er da avgjørende i beslutningen? Hvilken endring kan man peke på? Er det en endring i vedkommende persons personlighet? Er det en endring i lesemes holdninger til personen? Eller er det kanskje basert på redaksjonsledelsens eller joumalistkollegenes intuisjon?

Odmund er offentlig ansatt informasjonssjef med journalistbakgrunn. Han vil ved en eventuell retur til journalistikken ilegge seg selv karantene, fordi han "ikke vil bli tatt med buksene nede." Iallfall "innenfor en viss tidshorisont" skulle han ikke ha noe å gjøre med sitt tidligere fagfelt. Jeg spør ham da hva ett års karantene ville bety fra eller til. Odmund understreker at han her er i tvil, men at det i det minste er "et signal om at man er klar over en mulig interessekonflikt."

I de tilfeller der rolleveksleren ilegger seg selv en karantene – gjeme i samråd med arbeidsgiveren – kan man også spekulere i om det er arbeidsgiveren eller kollegene i avisen man vil flagge for, slik at man blir godtatt i miljøet. Det biir i så fall å regne som et goffmansk 'førsteinntrykket teller', bare at førsteinntrykket varer et halvt til kanskje to år. På et tidspunkt, før eller seinere, vil den gode journalistiske offerviljen være bevist, og den bortkomne blir tatt tilbake i flokken. Selv om journalisten er en ensom rytter, er gode kolleger viktig.

Troverdighet handler i journalistikkens forståelse mer om hva leserne måtte tro og mene, enn om personlig integritet. Det er stadig det synlige man må være på vakt overfor, og det er signalene man gir som er viktige. Men som sagt, det gjelder ikke alltid. Ikke for forfattere som anmelder bøker, hippe plateanmeldere som også driver plateforretning, idrettsstjemer i sportsredaksjonen, bilforhandlere som skriver om: Din bil… Det finnes kort sagt en rekke eksempler på at de gode holdningene er situasjonsbestemte, og man kan godt spekulere i hvorvidt mørketallene er enda større. Pressen gjør selv et poeng ut av at man rekrutterer fra alle miljøer. Det ville vel da strengt tatt overraske om man kunne dokumentere en uproblematisk tidligere yrkeskarriere, eller fordelaktig utdarmingsbakgmnn, hos alle pressens redaksjonelle medarbeidere?

Informasjonssjefen Frode legger liten vekt på karanteneregelen. Han mener at i de fleste tilfeller er en retur til journalistikken helt uproblematisk, fordi folk glemmer så lett.

Men det er grader. Du ser jo alle disse kjendisene som driver og åpner kjøpesentre og litt av hvert, men likevel har de TV-show. Det spørs hvor mye du har gjort av deg selv før du kan komme tilbake med troverdighet. (Frode)

Kort etter intervjuet returnerte Frode til en profilert joumalistjobb, uten karantene. Han er fri til å rapportere hva det skal være, oljepolitikk og sitt forrige selskap inkludert. Han har inntrykk av at redaksjonsledelsen ser det som en styrke at han har vært på andre siden av bordet. Her mener han likevel det er en forskjell i karantenepraksisen, avhengig av om man har vært ute i næringsvirksomhet, eller om man har hatt en politisk stilling. Jeg startet artikkelen med å nevne tilfellet Roger Ingebrigtsen, og kanskje er han et eksempel på at det reageres ekstra kraftig overfor dem som veksler mellom politiske roller og journalistroller.

DEN DISKREDITERTE INFORMATØR

Jeg skilte tidligere mellom diskreditabel og diskreditert. Den diskreditable personen har ennå legitimitet til å forhandle om situasjonsdefinisjonen, og han kan her benytte seg av informasjonskontroll. For den diskrediterte er derimot situasjonen fastlåst. Journalisten Lars er ikke i tvil om informatørenes diskrediterte status. Han passer på ikke å gjøre informasjonsfolk til sine nære venner."En plass må du sette en grense, og jeg setter min grense der," sier Lars. Journalister som går over til informasjonsbransjen bør heller ikke returnere til journalistikken, mener han. Han nevner spesielt tilfeller der kolleger har fått synlige politiske jobber, som statssekretær – … når det politiske er valgt skal det ikke være noen vei tilbake… " Dette underbygger forslaget ovenfor om at det å ha en profilert politisk stilling er spesielt karanteneverdig.

For analytiske formål satte jeg tidligere informatørene som awikergruppe og journalistene som normalgruppe. De avvikende, informatørene, kan som enkeltindivider tilsynelatende ikke gjøre stort i forhold til informasjonskontroll i samkvem med Lars. De er og blir representanter for en gruppe – informasjonsfolk. Avviket er rett nok knyttet til en yrkesrolle, men det smitter over på resten av mennesket, omtrent som stigma gjør hos Goffman. På samme måte er normaliteten knyttet til Lars sin yrkesrolle, men også den smitter over på resten av mennesket. Joumalistrollen blir en høyverdig måte å være på. Lars sier annetsteds at han vurderte informasjonsbransjen, men slo det fra seg. Det kan ikke ha vært en enkel avgjørelse, for dette handler tilsynelatende om mer enn skifte av yrkestittel. Det handler om skifte av sosial omgangskrets blant annet, og det handler om å "selge sjela si", som Lars uttrykker det.

Informasjonssjefen Joakim har journalistbakgrunn, men han har et ganske annet syn på rolleveksling enn Lars. Generelt mener han at utvekslingen mellom de to yrkene burde være større, fordi journalister ville tjent på å "være litt i det utøvende, ikke bare det observerende, for deretter å gå tilbake til det observerende." Han tror ikke at han ville fått problemer med å gå tilbake til å være en kritisk journalist. Heller tvert imot, siden han kjenner en virksomhet fra innsiden. Joakim understreker også at de tidligere journalistene han har tatt imot i sin egen informasjonsavdeling "har nådd en modenhet som er godt å se."Intervjuer: Hvordan modenhet?

Joakim: Modenhet i forhold til roller og å forstå at et menneske har faktisk potensial til å gjøre mange rare ting, ikke bare gjøre en ting – skomaker bli ved din lest eller engang journalist alltid journalist. Det tror jeg setter noen begrensninger på menneskelig utfoldelse som burde være helt unødvendig.

Avvikerne har åpenbart ikke selv oppfattet at de er avvikere. Man kan her også se poenget med begrepet moralsk karriere. Joakim har på ingen måte sunket på den skalaen. Han anser seg både som en potensielt bedre journalist, og som et mer modent menneske. Men han slipper ikke innenfor dørterskelen til Lars.

ER NÅ EGENTLIG DETTE MED KARANTENE NOEN BIG DEAL?

Vidar er informasjonssjef i en arbeidsgiverforening. Han har tidligere vært både journalist og politisk rådgiver, og er heller ikke fremmed for en retur til journalistikken: "Det har med tid og sted og alt å gjøre det. Livet mitt er stort sett slik at ting kommer rekende på ei fjøl, og skulle det komme noe rekendes så – why not… "

Vidar har lang organisasjonserfaring fra NJ, og når jeg spør ham om hans syn på karanteneregelen blir han litt overrasket. Han trodde det var en uskreven regel. Han understreker også at han aldri noen gang har hørt om noen som er blitt ilagt en karantene av arbeidsgiveren. Noe annet er selvpålagte karantener. Vidar ila seg selv en karantene da han returnerte til journalistikken fra en stilling som politisk rådgiver, men han opplevde aldri at det var et krav fra arbeidsgiveren. Han så likevel på det som en selvfølge – slik ville han ha det. Kollegene i redaksjonen var heller ikke særlig negative til returen, selv om han nok fikk høre noen kommentarer om at "er det regjeringen som kommer… "

Vidar mener det er forskjeller mellom ulike ikke-joumalistiske roller i forhold til hva de gjør med ens troverdighet. Det er mye enklere, mener han, om man har én hatt på hodet, det vil si én konkret og åpen arbeidsgiver. De rollene han har vært i selv har vært synlige for joumalistkollegene, og det har gjort det enklere for ham å komme tilbake. I tillegg var han påpasselig med å skjerme seg selv i jobben som rådgiver, fordi han visste at han antagelig snart skulle tilbake til journalistikken. Han sa ifra på forhånd om at det var enkelte saksområder han ikke ville ha noe med å gjøre, fordi han skulle tilbake til journalistikken og kunne risikere å havne i en vanskelig situasjon. Men det var heller aldri noe krav fra arbeidsgiveren. Karantenen han ila seg selv varte for øvrig i tre måneder. Grunnen til at det ble tre måneder i dette tilfellet, og ikke et halvt år for eksempel, var at det tok tre måneder før hans gamle jobb som vaktsjef ble ledig. Imens hadde han andre oppgaver i avisen. Tilbake i sin gamle jobb kom han sjelden borti ting som hadde med departementet å gjøre, men i de tilfeller han var i tvil overlot han saken og vurderingen til en annen på desken.

Vitsen med karantenen er å beholde lesernes tillit til at den som skriver i avisen er troverdig. Vidar påpeker likevel, liksom Frode, at leserne ikke har langtidsminne: "Det går vel omtrent 30 dager mellom hver gang en kan kjøre samme saken uten at noen merker det." Om karantenens varighet sier han:

Det er jo veldig lite målbart. Om du skulle ha problemer med habilitet, så er det helt umulig å sette opp grensene for dette. Det må være opp til sjefene dine også å vurdere; går dette bra eller går det ikke bra, og litt opp til deg selv hvorvidt en kan klare det. Så hvor lenge – tre måneder eller to år – det har jeg ingen mening om. Men det er klart det finnes fundamentalistiske folk i journalistikken og NJ-systemet som mener at har du én gang gått over til andre siden, så har du liksom evige sår på din journalistiske sjel. Skulle du være så dum at du løper ut i verden og ser den fra andre siden, ikke sant… (Vidar)

Vidar har ikke sterke meninger om karantenespørsmålet, kanskje fordi han ikke har opplevd det som påtrengende noen gang. Prinsipielt ville han ikke hatt noe imot formelle karantene-ileggelser, men han påpeker at Norge er så lite at formelle regler er vanskelige å ta langt ut. Her er folk i slekt med hverandre, de er gift med søsteren til svogeren, de har vært til køys med hverandre – "det er liksom en middels amerikansk småby." Om man skulle ta regiene helt ut var det ikke mange som kunne jobbe med noe som helst. Vidar understreker at det handler om å "innrette livet sitt på en noenlunde fornuftig måte og avklare hvem som er arbeidsgiver." Samtidig mener han at mange aviser kunne ha nytte av å ha flere journalister med ikke-joumalistisk bakgrunn i sine rekker. Den svært synlige tendensen til at tidligere idrettskjendiser blir sportsjournalister har han et mer ironisk forhold til: "Ja, men hva f… skal du gjøre når du har spilt hockey hele livet? Du må jo bli sportsjournalist. Det er ingen som kan bruke deg til noe annet."

Journalistikk baserer seg på uformelle regler og selvjustis. Det er i stor grad den enkeltes ansvar å verne om sin egen, redaksjonen og journalistikkens integritet. For dem som har vært ute en periode i 'det utøvende' er det dessuten, i en avis med litt størrelse, så mange jobbmuligheter at man antagelig ville få interessante oppgaver. Og om litt er også alt glemt.

KONKLUSJON

Svært få, tror jeg, surfer hemningsløst på arbeidsmarkedet og bruker etikk som etikett. Etikk som etikett er ikke sosialt akseptabelt og nytter heller ikke i lengden, fordi det ødelegger ens troverdighet. Det korresponderer også dårlig med begrepet moralsk karriere, som jeg tror kan leses ut av ethvert yrkesliv.

Jeg har i denne artikkelen sett nærmere på rolleveksling fra informasjon/ politiske verv til journalistikk. Konteksten har vært den normative profesjonaliseringen av journalistikken. Både journalistikk og informasjon er yrker som profesjonaliseres, og dette kan forstås normativt – på profesjonsnivå – som et ønske om å endre institusjonens relasjoner til sine omgivelser. Etisk opprustning har vært et viktig profesjonaliseringsfremstøt i begge yrkene de siste årene. Undersøkelsen av rolleveksling og karantenebegrepet kan leses som en begrenset kritisk test på joumalistetikken. Et spørsmål som da blir viktig, er på hvilken måte profesjonsetikken kommer til uttrykk hos enkeltmennesket i yrket. Det er her registrert nyanser i journalistenes holdninger, noen er skarpere i kantene enn andre. Journalistene er generelt opptatt av at folk som har jobbet med informasjon, og som vil tilbake til journalistikken, må gjennom en karantene. Noen mener også at man absolutt ikke bør ta dem tilbake i redaksjonen. Informatørene har gjeme et mer avslappet forhold til rolleveksling, selv om noen av de tidligere journalistene sier de ville ilegge seg selv en karantene ved en retur til sitt gamle yrke. De tidligere journalistene påpeker likevel at de etter et opphold i informasjonsbransjen ville ha et godt grunnlag for å være kritiske journalister, fordi de da kjenner feltet sitt godt. De mener også at deres informatørrolle fort vil være glemt i markedet.

Karantenen er ment både å beskytte mennesket som skifter jobb mot seg selv, og avisens og journalistikkens omdømme som uavhengig. Rolleveksleren bærer med seg smitte som kan forringe troverdigheten, men karantenen antas å virke rensende. Den er også et redskap joumalistinstitusjonen kan brake til å demonstrere for markedet at det er ikke hvem som helst som får skrive i avisen. Det kan være sprik mellom de idealer journalisten har og den hverdagslige praksis, men intensjonene til journalisten må ikke leseren tvile på. Karantenen som institusjon skal lede lesemes tankebaner i ønsket retning. Hvordan karantenen egentlig virker, eller hvor lenge den bør virke, har mine informanter vanskelig for å gi svar på. Det henger naturlig nok sammen med at den sjelden tas i bruk – det er ikke en aktuell problemstilling.

Samtidig kan det å ha en karanteneregel i seg selv ha symbolsk betydning i kampen om legitimitet. Det gir visse signaler. Men om det er slik som informatøren Odmund sier, at karantenen iallfall er et signal om at man er bevisst en interessekonflikt, så hadde det vel holdt med en ansettelseserklæring trykket i avisen? Det er like mye en symbolsk sak, men sparer iallfall jobbsøkeren for unødige plager. På et lavere nivå kan karantenen som rite derimot gi den nyankomne en sjanse til å vise sann offervilje overfor kolleger. Slik sett fungerer den kanskje som en positiv miljøfaktor i redaksjonen?

REFERANSER

Allern, Sigurd (1997) Når kildene byr opp til dans. Søkelys på PR-byråene og journalistikken, kap. 1. Oslo: Pax Forlag AS.

Broddason, Torbjörn (1994) "The Sacred Side of Professional Journalism", s. 227 – 248i European Journal of Communication vol. 9. London: Sage.

Breed, Warren (1960) "Social Control in the News Room", s. 178–194 i Schramm, Wilbur (red.) Mass Communications. Urbana: University of Illinois Press.

Eder, Klaus (1992) "Culture and Crisis. Making Sense of the Crisis of the Work Society. Social Analysis beyond Cultural Pessimism", s. 366–289 i Munch, Richard og Smeiser, Neil J. (red.) Theory of Culture. University of California Press.

Ekström, Mats & Nohrstedt, Stig Arne (1996) Journalistikens etiska problem. Stockholm: Raben Prisma/Svenska Journalistförbundet.

Finslo, Stig, Korme, Christine og Njaastad, Olav (red.) (1997) Kvalitet i journalistikken. Fredrikstad: Institutt for journalistikk (IJ).

Goffman, Erving (1959/92) Vårt rollespill til daglig. En studie i hverdagslivets dramatikk. Oslo: Pax Forlag AS.

Goffman, Erving (1963/72) Stigma. Den avvikandes roll och identitet. Stockholm: Rabén & Sjögren.

Haug, Magne (1992) Informasjon eller påvirkning? Utviklingstrekk ved informasjon og samfunnskontakt som fag. Oslo: Bedriftsøkonomenes Forlag.

Mørk, Egil (1994) Et slag med halen. Informasjonsforeningens historie1949–1994. Oslo: Informasjonsforeningen.

Oseland, Marius M. (2000) Etikk som etikett – identitet som handlingsgrunnlag og som redskapi profesjonaliseringen av journalistikk og informasjon. Hovedoppgave. Bergen: Institutt for medievitenskap, UiB.

Raaum, Odd (1999) Pressen er løs – fronter i journalistenes faglige frigjøring. Oslo: Pax Forlag AS.

Reinton, Per Olav (1990) 30-åring skutt i hodet. Pressens frivillige slaveri.Oslo: Cappelen.

Seljestad, Lars Ove (1997) Arbeidsløyse som ressurs – nye veier til arbeid og identitet. Samlaget.

Skouen, Arne (1996) En journalists erindringer. Oslo: Aschehoug.

Steen-Johnsen, Ivar (1985) Journalist i olje. Oppslag 1/68: Norsk Joumalisthøgskoles skriftserie.

Torgersen, Ulf (1972) Profesjonssosiologi. Oslo: Universitetsforlaget.

Thurén, Torsten (1988) Ljusets riddare och djävulens advokater. En bok om den journalistiska yrkesrollen. Stockholm: JMK.

Werner, Anita (1966) "Norske journalister", s. 37 – 71i Tidsskrift for samfunnsforskning (7. årgang). Oslo: Universitetsforlaget.

Wilensky, Harold (1964) "The Professionalization of Everyone? ", s. 137 – 158i American Journal of Sociology vol.LXX, no. 2.

Aase, Anette (1999) Mellom ideal og virkelighet: Graden av profesjonalitet blant journalister og informasjonsmedarbeidere. Hovedoppgave. Bergen: Institutt for medievitenskap, UiB

Takk til Roy Tore Jensen for gjennomlesning av førsteutkastet.Jeg er også takknemlig for konsulentuttalelsene til manuset.

1Eksempelet med Roger Ingebrigtsen er i så måte noe på siden av de kategorier jeg ellers opererer med, i og med at Ingebrigtsen har et politisk verv, ikke en informasjonsstilling. Jeg har her ikke vurdert hvorvidt smittefaren er større dersom man kommer fra en politisk stilling, i forhold til om man kommer fra en informasjonsstilling i næringslivet for eksempel. Det er imidlertid mitt inntrykk at man generelt i norske redaksjoner er spesielt observante på folk som har vært i politiske stillinger.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon