Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Konflikter mellom forskere og journalister i en katastrofesituasjon

Conflicts between scientists and journalists in a situation of catastrophe

Soilikki Vettenranta er førsteamanuensis i mediepedagogikk ved NTNU.

Det oppstår lett konflikter mellom forskere og journalister i en krisesituasjon på grunn av ulike arbeidsmetoder og forskjellige profesjonskrav. Konflikter kulminerer ofte i kriser som har politiske undertoner, for eksempel i miljøkatastrofer. Tsjernobyl-ulykken illustrerte det betente forholdet mellom eksperter og journalister på en karakteristisk måte. Konflikter bunner ikke bare på faglige uenigheter, men gjenspeiler også et paradigmeskifte i forskningsformidling. Det kritiske paradigmet har siden midten av 1980-tallet utfordret det tradisjonelle formidlingsparadigmet, som er basert på den forutsetning at mediene sk al formidle "fakta" og "sannhet". Det kritiske paradigmet understreker at det finnes mange konkurrerende sannheter, og at vitenskapelige fakta er konstruksjoner som skapes og fortolkes forskjellig i nye kontekster. I kriser kommer konkurrerende sannheter tydelig til overflaten.

Even though scientific data about the relationship between science and the media is scant, results thus far indicate that conflicts easily develop between researchers and journalists in a crisis situation. Primarily, the tension is based on two main components, the question of professionalism and the production of knowledge. Since the mid-1980s the critical approach has challenged the traditional popularising paradigm, based on the idea that the media should mediate the "facts" and "the truth". According to the critical paradigm, there are many rivalling "truths"; scientific facts are perceived as constructions created and interpreted differently in new contexts.

TO KULTURER I SPENNING

Formålet med denne artikkelen er å belyse forholdet mellom vitenskap og journalistikk i en krisesituasjon, forholdet som Nelkin (1995) karakteriserer som to "uoppløselig bundne kulturer" i spenning. Både forskere og journalister vil være med i krisespillet, men de er uenige om reglene, hevder Dunwoody (1986). Hvilke regler som gjelder i krisekommunikasjon, er en forholdsvis uutforsket problemstilling i Norge. Til tross for at forskere og journalister ofte er hovedaktører på arenaen, er forskningsdata om forholdet dem imellom i en krisesituasjon fremdeles magre. Jeg prøver derfor å identifisere noen faktorer, som skaper konflikter mellom forskere og journalister under en krise og forklare forholdet i lys av teoretiske perspektiver.

Som tidligere journalist og nåværende forsker har jeg operert på begge sider av "demarkasjonslinjen" og på nært hold opplevd spenningene i en krisesituasjon. Jeg var midt oppe i kaoset under Tsjernobyl-ulykken1 i 1986, da jeg som informasjonsleder i Direktoratet for naturforvaltning under ulykken2 hadde et operasjonelt ansvar for å formidle informasjon om konsekvensene av radioaktivt nedfall for vilt, vegetasjon og ferskvannsfisk. Gjennom flere måneder hadde jeg daglig kontakt både med forskere og journalister. Senere har jeg skrevet en doktoravhandling (Vettenranta 1998) om resepsjon av Tsjemobyl – nyheter, sett ut fra mottakerperspektiv i retrospeksjon. Da dybdeintervjuet jeg både forskere og journalister, myndigheter og lekfolk. Siden jeg kjenner denne kjemekraftulykken både fra et innenfra- og utenfraperspektiv, tar jeg eksempler fra min undersøkelse for å belyse forholdet mellom forskere og journalister i en krisesituasjon.

KRISEKOMMUNIKASJON I RISIKOSAMFUNNET

Tsjemobyl-ulykken ble et startskudd for et titall undersøkelser innen krise- og katastrofekommunikasjon over hele verden.3 Den inspirerte også den tyske sosiologen Ulrich Bech (1988) til å forfatte sitt klassiske verk "Risikogesellschaft". En av grunntankene i boken er at det klassiske industrisamfunn har utviklet seg til et risikosamfunn, som ikke lenger kan fortolkes ved klassiske samfunnsvitenskapelige begrep. Økologiske trusler, kjernekraft og genteknologi er eksempler på risikoer, som har ført til en fornyet risikodiskurs i det høyteknologiske risikosamfunn. Krisekommunikasjon er blitt et viktig element i denne diskursen.

Nøkkelbegrepene innen krisekommunikasjon er langt fra brukt entydig blant forskere. En krise kan defineres som en forstyrrelse av den sosiale orden, både på et individuelt, et organisasjonsmessig og et sosialt nivå. En krise er en kollektiv stressituasjon, der konflikter lett oppstår mellom parter, eller kommunikasjonen mellom partene kan bryte sammen, slik det skjedde under Tsjemobyl-katastrofen (Vettenranta 1998). Krisen krever en ny fordeling av ressurser i samfunnet, og den påvirker den politiske status quo, offentlig mening og maktstrukturer (Kreps 1980, Nohrstedt & Tassew 1993). Etiske verdier, sosiale problemer, politisk maktspill og økonomiske kalkyler trer til på den kommunikative arenaen (Väliverronen 1994). Det er flere aktører under en krise, ikke bare forskere og journalister, men myndigheter, pressgrupper, politiske partier, eksperter og forskjellige sosiale nettverk. Krisekommunikasjon foregår i et "interdiskursivt rom", i et komplisert nettverk, der ulike aktører, sosiale grupper og institusjoner kjemper om definisjonen og konstruksjonen av den sosiale virkeligheten (Gurevitch & Levy 1985). En krise kan utvikle seg til en katastrofe, der akutte og uventede hendelser skaper enorme skadevirkninger både for mennesker, miljø og eiendeler (Nohrstedt & Tassew, ibid.).

TSJERNOBYL SOM SKREKKSCENARIO

Konflikter mellom forskere og journalister er nesten uunngåelige i en krisesituasjon. Tsjemobyl-katastrofen betraktes i Norden4 som et "worst-case-scenario" ut fra kommunikasjonsperspektivet (Nohrstedt 1993). Mediene konfronterte eksperter og myndigheter i en situasjon der det ikke fantes planer for krisekommunikasjon. En håndfull eksperter, som måtte fungerte som myndighetenes megafoner, manglet medieerfaring og mediefaglig kompetanse. Likevel måtte de fungere som budbringere både overfor media og hele det norske folk. Deres oppgave var å informere om en dramatisk kjemekraftulykke, som verken journalistene eller lekfolk hadde erfaring fra. Sakskompleksiteten var fremmed for de fleste journalistene, og de tekniske begrepene (becquerel, rem, curie, sievert, gray) ukjente og ubegripelige. Få journalister hadde vært involvert i krisekommunikasjon før, og siett ikke i en katastrofe av slike dimensjoner. Ekspertene var i tottene på hverandre pga. uenighet om risikovurderinger. Dette bidro til usikkerhet og forvirring blant publikum, og reduserte troverdighet og tillit, noe som forsterket informasjonskrisen (NOU 1986: 19, Findahl 1992, Nohrstedt & Tassew 1993, Vettenranta 1998).

Merkelig nok var medieforskere nesten fraværende under Tsjemobyl-krisen. Det var fysikere, økologer, leger, geologer og meteorologer som var eksperter–også i informasjonsspørsmål. I Sverige følte publikum at deres liv lå i hendene til den teknokratiske eliten, og at de var fullstendig avhengig av ekspertenes informasjon, vurderinger og anbefalinger. Engsteisen var basert på manglende evne til å forstå og ta imot ekspertinformasjon. Unøyaktige og varierende risikoprognoser reduserte tilliten til ekspertene. Ekspertenes og myndighetenes informasjonsmonopol ledet til økende mistanker om skjulte agendaer, tilbakeholdelse av informasjon og maktmisbruk (Nohrstedt 1990). Disse mistankene satt fremdeles dypt hos norske journalister i min undersøkelse (Vettenranta 1998), ni år etter hendeisen.

EKSPERTKUNNSKAP OG JOURNALISTISK PRAKSIS

Dunwoody (1986) hevder at det ofte oppstår problemer, fordi forskere og journalister er uenige om hvordan urovekkende data bør omhandles i media. Når det gjelder formidling av komplekse og kontroversielle saker, biir forholdet mellom eksperter og journalister enda mer betent. Forskere kan være uforbeholdent opptatt av å formidle fakta, mens journalister er mer interessert i å avsløre underliggende politiske agendaer (jf. bruk av atomkraft, genmanipulering). Ottosen (1990) mener at vitenskapelig kommunikasjon alltid vil innebære et element av konflikt mellom forskere og journalister. Disse konfliktene bare forsterkes i en krisesituasjon.

Prøver en å sette konfliktene mellom journalister og forskere i en teoretisk referanseramme, kan de delvis forklares med Bruners (1990) kulturelle former (modes) i tenkningen. Bruner skiller mellom to grunnleggende kulturelle tenkemåter: den narrative formen og den argumentative eller paradigmatiske formen. Den narrative tenkemåten er basert på et kognitivt skjema, der dramatiske fortellinger med aktører med et moralsk synspunkt har en viktig rolle. Folkelig språk med konkrete eksempler som er knyttet til hverdagen kjennetegner denne formen, som brukes for eksempel i nyheter. Kriser og katastrofer er som skapt til denne narrative formen.

Den paradigmatiske formen er en vitenskapelig tenkemåte, basert på logisk resonnement og fornuft, bruk av begrep, argumentasjoner og fakta. Språket er abstrakt og krydret med spesialiserte uttrykk. Søken etter årsaksforklaringer er et grunnleggende trekk. Under Tsjemobyl-katastrofen falt den paradigmatiske argumentasjonen i grus. Ekspertenes forsøk på å forklare radioaktivt nedfall i becquerel-verdier var mislykket, siden mottakerne hadde vansker med å begripe gradsforskjell i farligheten mellom 1000 becquerel og 10 000 becquerel i reinsdyrkjøtt (Vettenranta 1998). Journalister bruker den narrative tenkemåten som sitt arbeidsredskap, forskere den paradigmatiske tenkemåten, og disse to kulturelle former har vanskeligheter med å møtes.

Dunwoody og Peters (1992) hevder at media har drevet skeiv, overforenklet, dikotomisert og sensasjonspreget kriserapportering. De påstår også at journalister har gamblet med publikums redselsreaksjoner og gitt for mye spalteplass til uviktige og banale hendelser. Journalister har også en trang til å emosjonalisere en hendelse ved å fokusere på ofre og på kaotiske og dramatiske forhold rundt kriser og katastrofer. Den implisitte tredje part, publikum, forventer at informasjon kan dempe deres konkrete bekymringer om krisesituasjoner, forutse farer og øke deres ontologiske sikkerhet, for å bruke Giddens' (1990) term. Dette skaper et dilemma, siden forskere prøver å oppnå abstraksjon, generalisering, teoretisk logikk og allmenngyldig validitet, og disse bestrebelsene passer dårlig sammen med publikums forventninger og journalistenes arbeidsmåte.

PROFESJONALISME OG KUNNSKAPSPRODUKSJON

Konflikten mellom forskere og journalister er ifølge Nag (1986) primært basert på spørsmålene om profesjonalisme og produksjon av kunnskap. Dette leder til en konkurranse mellom profesjoner, både sett ut fra en profesjonsteoretisk vinkling og fra et vitenskapsteoretisk perspektiv. Journalister er ikke lenger kun formidlere av kunnskaper, de er blitt fortolkere av vitenskapelige data. Det tidligere hierarkiske forholdet mellom forskere og journalister er blitt underminert (Valiverronen 1993). Tradisjonelt har gjensidigheten mellom vitenskap og media vært ensidig, dvs. media trenger forskere, men ikke det motsatte. Det vitenskapelige samfunn har vært temmelig lukket og selvtilfreds, mener EHinwoody (1986). Dunwoody og Ryan (1985) fant ut at noen forskere var engstelige for å miste sin vitenskapelige troverdighet i media, og derfor nektet kontakt med journalister. Valiverronen (1993) påstår at en slik holdning fremmer mystifisering av vitenskap og skaper inntrykk av en esoterisk ekspertkultur. Mange journalister har et ærbødig forhold til forskernes akademiske kunnskap, og Hornmoen (1999) hevder at en av viktigste hindringene for kritisk forskningsjoumalistikk er overdreven respekt for forskere og forskning blant journalister. Denne ærbødigheten kan ses tydelig i min undersøkelse (Vettenranta 1998), der journalistene nesten uten motforestillinger aksepterte alt som ble servert fra daværende Helsedirektoratet, Statens institutt for strålevern og Norges geologiske undersøkelser.

Dunwoody (1986) hevder at forholdet mellom forskere og journalister er en symbiose, der det er et gjensidig behov for å bruke hverandre til egne legitimerende formål. Også Nelkin (1995) mener at den offentlige sfæren er blitt en arena der forskjellige aktører prøver å legitimere sine aktiviteter. Journalister trenger forskere, ikke bare til å gi sine produkter en vitenskapelig "ferniss", men også for å forhøye egen prestisje og troverdighet (se også Hornmoen 1999). Mange forskere har på sin side en diffus frykt for tap av faglig prestisje etter eksponering i media (Ottosen 1988). For nære forbindelser mellom disse to profesjonene er imidlertid ikke ønskelige. Forholdet mellom forskere og journalister begynner å vakle når en part blir for avhengig av den andre. Dette skjer når journalistene føler at deres handlingsfrihet er truet, og når forskerne føler at journalistene prøver å legitimere sine argumenter ved hjelp av ekspertenes autoritet (Valiverronen 1993).

KONFLIKTARENAER

Forskjellige type konflikter kan identifiseres mellom forskere og journalister i en krisesituasjon (jf. Blix & Bech-Karlsen 1990). Tidskonflikten oppstår umiddelbart etter en krise, når mediene trenger informasjon innen korte tidsfrister, mens forskere og eksperter trenger tid til å konferere med sine kolleger, skaffe nødvendige data og vurdere konsekvenser av krisen i en større sammenheng. Dette tar tid, og det har ikke journalister, siden de må levere nyheter innen en tidsfrist. I en konkurransesituasjon vil journalister helst være først med nyhetene (Hornmoen 1999). Tidskonflikten bunner ofte på ansvarskonflikten, når forskerne vil vurdere essensen i årsakene til krisen og definere hvor deres ansvar ligger. Krisen kan få økonomiske og psykologiske konsekvenser over lang tid, mens media vil avsløre syndebukker og redegjøre for ansvar og fordele skyld umiddelbart.

Tidskonflikten blir etterfulgt av kildekonflikten, som følge av at journalistene velger sine "egne" forskere. Forskere brukes ofte som eksperter, orakler og "sannhetsvitner" (jf. Ryen 1999). Noen forskere kan representere et foreldet syn på saken eller ha interesser av å stå fram som en motpart. Mediene velger ofte kilder på grunn av forskernes tidligere medieerfaringer og ut fra forskerens "konfliktverdi". Uerfarne journalister har vansker med å vurdere forskerens kunnskaper og troverdighet som kilde (Nelkin 1995). I en krise har journalister ikke tid til et bredt kildevalg, ofte er et par kilder kombinert med lettvinte skriftlige kilder vanlig (jf. Ottosen 1988). Journalistene har likevel ansvar for kildekritikk og for å finne fram alternative innfallsvinkler, noe som på sin side kan skape forargelse blant forskere. Allem (1993) påpeker at journalistenes avhengighet av kilder er et stort problem under kriser og krig. Militærsensur, desinformasjon og forsøk på å manipulere opinionen er typiske fenomen i krisekommunikasjon. Også min undersøkelse om Tsjernobyl avdekket planer om å manipulere informasjon, bl.a. i Helsedirektoratet (Vettenranta 1998).

Kildekonflikten kan også utvikle seg til en ekspertkonflikt, der forskerne selv er uenige om fakta. Det finnes alltid forskere som ivrer for å komme fram som moteksperter med en alternativ mening. Miljøkatastrofer er en yndet arena for slike moteksperter. I en krisesituasjon søker journalister også aktivt moteksperter for å understreke uenighet og forhøye den journalistiske spenningen. Dunwoody og Peters (1992) hevder at journalister enkelte ganger behandler eksperter som utfordrer de "offisielle" synspunktene med større sympati enn deres offisielle motparter. Ifølge Valiverronen (1994) har miljøkriser skapt et "sikkerhetsmarked" i media, der moteksperter, konsulenter, terapeuter og mirakelmenn opererer. For journalister er ekspertenes tilgjengelighet viktig, og i en krisesituasjon tyr journalister ofte til gamle "kjente" og forutsigbare kilder. Journalister bruker ofte sitt eget arkiv som kilde, og denne kildebruken opprettholder forbruk av gjengangere og hemmer oppdagelsen av nye kilder (Ottosen 1988).

Kunnskapskonflikten oppstår når forskerne som skulle informere, mangler den nødvendige kunnskap, og de som har de nødvendige fakta, ikke er villige til eller ikke tør å informere. Munnkurv er ikke et ukjent begrep i kontroversielle og politisk betente spørsmål, slik som Tsjemobyl-undersøkelsen viser: Retten til å uttale seg var forbeholdt de få på toppen, mens eksperter på mellomledernivå og saksbehandlersjiktet måtte forbli tause (Vettenranta 1998). Journalister betrakter en forsker kun som en informasjonskilde blant mange, og de vil kutte ut triviell eller for komplisert informasjon og sette konkurrerende informasjonskilder opp mot hverandre. De vil bearbeide ekspertinformasjon for å gjøre budskapet enklere, og dette kan lede til beskyldninger om at formidlingen er unøyaktig og mangelfull fra forskergarden. Beskyldninger om at resultatene er tatt ut av sine sammenhenger, og at journalister søker sensasjoner, er vanlige. Videre hevder noen forskere at journalister kommuniserer overfladisk og gir et forenklet eller misvisende bilde av vitenskapelige fakta (Dunwoody & Peters 1992). Ifølge Dunwoody (1986) er ikke journalistenes "feil" alltid faktiske feil,5 men skjev vektlegging, overdrevet bruk av særegne detaljer eller utelatelse av vesentlig informasjon.

Situasjonen kan utvikle seg til en prioritetskonflikt, når journalister og forskere er uenige om hva som er vesentlig. De saker som forskere betrakter som relevante og viktige, er ikke nødvendigvis de samme som journalister mener er egnet for et godt "scoop". Journalistene vil personifisere saker og tilby et dramatisk klimaks, mens forskere vil formidle nakne fakta. Dette leder ofte til antagonisme: Forskere betrakter journalister som ignorante skandalejegere, og journalister betrakter forskere som folk som er besatt av meningsløse detaljer og trivialiteter. Forskere mener at journalister mangler vitenskapelige kvalifikasjoner til å forklare data om risikoer. Et godt eksempel på dette er Tsjenobyl-ulykken, der de fleste journalistene manglet nødvendig vitenskapelig bakgrunn for å forklare terminologi knyttet til radioaktivitet. Dette skapte motstridende vurderinger, advarsler og antakelser om farer (Keeney & von Winterfeldt 1986, Vettenranta 1998). Ottosens studie (1988) om forholdet mellom journalister og forskere konkluderte med at journalistenes mangel på kunnskaper, slik som forskerne opplevde det, var en viktig kilde til gnisninger. Mange forskere har også urealistiske krav til journalistenes spesialkunnskaper, noe som kom fram under Tsjemobyl-katastrofen (Vettenranta 1998).

Kompetansekonflikten mellom forskere og journalister baserer seg på yrkesgruppenes forskjellige profesjonskrav, fordi profesjonelle koder for en forsker og for en journalist ikke er sammenlignbare. Ottosen (1990) hevder at enhver journalistisk bearbeiding av vitenskapelige data innebærer en mulig konflikt mellom en forsker og en journalist. Forskeren vil presentere premisser og forutsetninger med konklusjoner, mens journalisten primært er interessert i konklusjoner. Til slutt kan det oppstå en troverdighetskonflikt mellom forskere og journalister som ikke stoler på hverandre. Disse konfliktene blir ofte betraktet som personlige konflikter, selv om de er strukturelle. Forskere og journalister har forskjellige funksjoner i samfunnet, og dette er ikke alltid verken forstått eller akseptert av den andre parten. Under Tsjemobyl-ulykken førte denne type konflikt til mangelfull informasjon og tilbakeholdelse av viktige data (NOU 1986: 19, Vettenranta 1996).

FLERE TILNÆRMINGSMÅTER

Pidgeon et al. (1992) har presentert ulike tilnærmingsmåter til krisekommunikasjon. Den første modellen betrakter krisekommunikasjon som en enveis formidling av et risikobudskap fra en ekspert til et publikum. En av journalistene i min undersøkelse påsto at journalistene under Tsjemobyl-katastrofen glemte å bruke journalistenes aller viktigste våpen, spørsmålstegnet. De var kun servile mikrofonstativer for eksperter i en krisesituasjon. Flere informanter mente at journalister kritikkløst formidlet risikodata fra eksperter og myndigheter (Vettenranta 1998). Også Hornmoen (1999) hevder at journalister ofte gjengir forskernes synspunkter tilnærmet korrekt, uten å stille kritiske spørsmål eller komme med motforestillinger. Denne lineære modellen, der journalister er det formidlende ledd, har teoretisk sine røtter i effektforskningen.6

Den andre modellen betrakter krisekommunikasjon som en toveis dialog, en interaktiv prosess, der utveksling av informasjon og meninger skjer mellom individer, grupper og institusjoner. Den gjensidige prosessen bærer budskap på mange nivåer, ikke bare om risiko, men også om publikums bekymringer, meninger og reaksjoner på risikobudskapene. Denne modellen understreker betydningen av en demokratisk dialog mellom aktører (National Research Council 1989). Hornmoen (1999) mener at journalisten også bør synliggjøre sosiale, politiske og økonomiske konsekvenser av vitenskapelige aktiviteter. Den tredje modellen tar hensyn til institusjonelle og kulturelle kontekster. Krisekommunikasjon betraktes som et innviklet nett av – ofte utilsiktede – budskaper, tegn og symboler knyttet til risiko (Krimsky & Plough 1988). I min avhandling (Vettenranta 1998) kom det klart fram at kulturelle kontekster ikke ble tatt hensyn til, selv om for eksempel hele den sørsamiske kulturen ble skadelidende i flere år fremover.

RISIKO OG RASJONALITET

Slovic (1986) påpeker at begrepet risiko har svært forskjellig betydning for eksperter og publikum. Det finnes ingen enhetlig forståelse av begrepet, heller ingen "riktig" definisjon av det. Ekspertenes risikovurdering er basert på estimerte årlige uhell, ulykkesfrekvenser, årlige dødelighetstall og tap av forventet livsalder. Disse perspektivene springer ut av den teknisk-økonomiske rasjonaliteten. For folk flest, deriblant journalister, innebærer risiko andre karakteristikker, slik som usikkerhet, kontrollerbarhet, potensiell katastrofemulighet og rettferdighet. Konsekvenser i hverdagen og trussel mot fremtidige generasjoner spiller en viktig rolle. Disse betraktningene har sin grobunn i den kulturelle rasjonaliteten (Keeney & von Winterfeldt 1986, Otway & Wynne 1989). Ekspertenes risikodiskurs er basert på kvantitative modeller og kognitive typologier, og de tar ikke hensyn til underliggende verdikonflikter og den sosiale og kulturelle sammenhengen krisekommunikasjonen foregår i (Plough og Krimsky 1987).

Ulrich Beck (1997) berører denne problematikken ved å karakterisere de to rasjonalitetstypene som vitenskapelig og sosial rasjonalitet. I risikodiskursen er kløftene tydelige mellom disse rasjonalitetstypene, og faren for å snakke forbi hverandre er stor. Beck (ibid:39 –40) påstår at "på den ene siden stilles spørsmål som slett ikke besvares av den andre, og på den andre siden blir det gitt svar på spørsmål som slett ikke treffer kjernen av det egentlige ble spurt om, og som nærer angsten. " Dette er en treffende beskrivelse av den haltende risikodiskursen som ble bedrevet på den ene siden av kunnskapshungrige, engstelige journalister (sosial rasjonalitet) og tilbakeholdne eksperter i daværende Helsedirektoratet og Statens institutt for strålevern (vitenskapelig rasjonalitet) under Tsjemobylulykken (Vettenranta 1996,1998).

Beck viser til vitenskapens rasjonalitetskrav, dvs. objektive undersøkelser om risikovurderinger og risikoenes sannsynlighet. Han mener at disse matematiske, kvantifiserbare sannsynlighetsberegningene av kjernekraftens katastrofepotensial er et korthus, siden én ulykke kan bety tilintetgjørelse. Vitenskapelig og sosial rasjonalitet er imidlertid sammenvevde: tekniske risikoer og vitenskapelige argumenter konfronteres i kriser med sosiale forventninger og verdispørsmål. Ifølge Beck (1997) forblir vitenskapelig rasjonalitet uten sosial rasjonalitet verdiløs, og sosial rasjonalitet uten vitenskapelig rasjonalitet blind. Å bygge bro over denne rasjonalitetskløften er etter min mening en av de viktigste utfordringene i forholdet mellom forskere og journalister.

FRA FORMIDLING TIL VITENSKAPSKRITIKK

Betydningen av krisekommunikasjon har økt betydelig siden 1980-tallet som resultat av store miljøkatastrofer. Rrisekommunikasjon om miljøproblemer har demonstrert tydelig hvordan forskere er blitt sentrale autoriteter i det interdiskursive rommet. Tsjemobyl-ulykken avslørte den sterke avhengigheten mellom forskere og journalister, primært pga. at journalister ikke behersket terminologien eller ikke var i stand til å forutse konsekvenser av ulykken på lengre sikt (Vettenranta 1998). Forskere tar ofte på seg flere roller i krisekommunikasjon: ikke bare som formidlere av nøkterne data, men også som fortolkere og vitner. Dette skjedde under Tsjernobyl, der eksperter i Statens institutt for strålevern, Helsedirektoratet og Norges geologiske undersøkelse tok på seg flere roller. Forskernes og ekspertenes rolleutvidelse har ledet til et "vitenskapsmarked" i mediene, spesielt når det gjelder atomkraft, luftforurensning, giftig avfall og uttynning av ozonlaget, dvs. områder der journalistenes spesialkunnskaper ofte er mangelfulle (Väliverronen 1994). Ekspertkunnskap i mediene er særdeles viktig i forbindelse med "nye" risikoer, slike som atomkraft og genmanipulering. For å dekke slike saker er journalistene avhengige av ekspertenes definisjoner og risikokalkyler.

Krisekommunikasjon er en viktig del av forskningsformidling. Siden midten av 1980-tallet har kritiske tilnærmingsmåter definert på nytt forholdet mellom vitenskap og den offentlig sfære. Disse tilnærmingsmåtene betrakter forskning og journalistikk som to forskjellige kulturer, med sine egne diskursive praksiser og måter å produsere og presentere informasjon på (Väliverronen 1993). For å illustrere forholdet mellom forskere og journalister, kan disse tilnærmingsmåtene kontrasteres, selv om forholdet er mer flerfasettert og komplekst. Väliverronen (ibid.) skiller mellom et populariseringsparadigme og et kritisk paradigme. Den første, vitenskapssentrerte, tilnærmingsmåten er basert på en idé om at mediene skal formidle "fakta" og "sannhet" som forskningen har produsert. Den andre, mediesentrerte, fortolkingen, understreker at det finnes mange konkurrerende "sannheter" i forskningen. Derfor er det medienes oppgave å avsløre representasjonen av den sosiale virkelighet. I Tsjemobyl-ulykken kom dette til syne spesielt i konflikten mellom Statens institutt for strålehygiene og Norges geologiske undersøkelser, der ekspertenes oppfatninger om fakta og sannhet var sprikende. Begge tilnærmingsmåter har imidlertid et for smalt perspektiv, siden de ikke tar tilstrekkelig hensyn til sosiale krefter, maktpolitikk og de praksiser som produserer på den ene siden forskning og på den andre medienes representasjoner av vitenskapelige fakta.

Väliverronen (1993) hevder det er forskere selv som har kunnet definere målet for formidlingen. Målet har vært en "opplyst borger" som handler rasjonelt og tilpasser seg til den tekniske utviklingen. Også Hornmoen (1999) mener at den første er et politisk og strategisk virkemiddel for å legitimere vitenskapen, og at den springer ut fra folkeopplysningstanken. Strategien i forskningsformidling er etter hans mening basert på en naiv og misforstått oppfatning om at folks negative holdning til forskning skyldes mangel på kunnskap. Noen av de mest fatale feil i Norge under Tsjernobyl-katastrofen ble gjort nettopp på grunn av dette mistaket. Utgangspunktet under Tsjernobyl-katastrofen var paternalistisk og pedagogisk: Media og borgere skulle læres og utdannes ved hjelp av "riktig" kunnskap og "korrekt" informasjon. Daværende Helsedirektoratet og Statens institutt for strålehygiene var de fremste eksponentene for en slik holdning (Vettenranta 1998). Hornmoen (1999) vil skille mellom begrepene forskningsformidling og forskningsjoumalistikk. Forskriingsforrriidling sorterer etter mitt syn under populariseringsparadigmet, mens forskningsjoumalistikk bør ha det kritiske paradigmet som rettesnor.

FORENKLET ELLER FORVRENGT?

Den tradisjonelle tilnærmingsmåten, basert på populariseringsparadigmet, har hatt et normativt utgangspunkt: å bidra til å spre vitenskapelige resultater. Undersøkelser om forholdet mellom vitenskapelige samfunn og media, publikums forståelse av vitenskapelige data og risikokommunikasjon har vanligvis vært basert på dette tradisjonelle populariseringsparadigmet. Typisk for denne tilnærmingsmåten er et skarpt skille mellom den vitenskapelige og den populariserte kunnskapen. Den første er blitt betraktet som objektiv og rasjonell, den andre som en hensiktsmessig forenkling av vitenskapelig kunnskap. Ideen er basert på en modeil der forskerne først produserer vitenskapelig kunnskap, som deretter blir formidlet til publikum på en forenklet, og etter mange forskeres mening, forvrengt måte (Väliverronen 1993). Populariseringsparadigmet er i samsvar med det tradisjonelle kognitive paradigme i medieforskning. Dette smale og senderorienterte paradigme er mer eller mindre blitt tilsidesatt i medievitenskap, mens det fremdeles er i live i mange vitenskapelige miljøer (Vettenranta 1998).

Det kritiske paradigmet er mer på linje med meningsparadigmet i medieforskningen7(jf. Lowery & de Fleur 1988). Det kritiske paradigmet ser forskning som en sosial aktivitet og som en prosess der vitenskapelig informasjon og formidling av vitenskap er produsert. Denne tilnærmingsmåten studerer ikke forholdet mellom forsker og media som en del av et populariseringsapparat, men den undersøker prosesser som produserer offentlige representasjoner av vitenskap i ulike sosiale kontekster (Väliverronen 1993). Vitenskapelige fakta må ses som konstruksjoner som skapes og fortolkes forskjellig i nye sammenhenger. Det kritiske paradigmet baserer seg på sosial konstruktivisme8. Gradvis har offentlig krisekommunikasjon beveget seg fra en lineær og sendersentrert modell mot en bredere tilnærmingsmåte som betrakter kriser som sosialt konstruerte fenomen (Plough og Krimsky 1987).

Den nyere kritiske tilnærmingsmåten betrakter risikoer ikke bare som vitenskapelige og tekniske, men også som sosiale og kulturelle konstruksjoner. Krisekommunikasjon er også et produkt av sosiale fortolkninger. Journalistenes rolle er ikke bare å reflektere "vitenskapelig" sannhet, men også "sosial" sannhet, hele det spekteret av forskjellige dimensjoner, interesser og aktører som er involvert i en kompleks kommunikasjonsprosess. Det kritiske paradigme har sitt utgangspunkt i et konstruktivistisk perspektiv, som betrakter vitenskap bare som en "kunnskapskultur" blant mange, og hvor vitenskapen ikke kan garanteres en privilegert posisjon (Väliverronen 1994). Hansen (1991) mener at det konstruktivistiske perspektivet er spesielt viktig i miljøkriser, fordi disse innebærer så mange kulturelle determinanter.

Eide (1993) hevder at innen forskning omkring nyhetsproduksjon har det forekommet en vending fra et utvalgsparadigme til et konstruksjonsparadigme. Innenfor den første forståelsesrammen ses journalisten som en aktør, som velger nyheter ut fra en hendelsesstrøm. I den andre tilnærmingsmåten betraktes journalisten som en aktør som konstruerer nyheter gjennom aktiv fortolkning og formidling. Etter min mening reflekterer Eides utvalgsparadigme i nyhetsformidling også grunntankene i populariseringsparadigmet, mens konstruksjonsparadigme er mer lik det kritiske paradigme i forskningsformidlingen. Min undersøkelse (Vettenranta 1998) tyder imidlertid på at vendingen fra et populariseringsparadigme til et konstruksjonsparadigme ikke hadde funnet sted under Tsjemobyl-ulykken.

KONKLUDERENDE BETRAKTNINGER

Både forskere og journalister har ofte urealistiske forventninger om hva som kan gjennomføres ved krisekommunikasjon. Det er feil å tro at forbedret krisekommunikasjon alltid reduserer konflikter, og at "bedre forståelse" av risikoer leder til enighet i kontroversielle saker (National Research Council 1989). De grunnleggende problemene stammer ofte fra politiske og administrative strukturer, og disse kan ikke nødvendigvis løses ved forbedret krisekommunikasjon (Nohrstedt & Tassew, 1993). Ifølge Slovic (1986) tror eksperter ofte at folk flest deler deres vitenskapelige oppfatning om kriser og risiko. Denne antakelsen, mener han, er feil og har ledet til mange alvorlige og bitre konflikter i krisekommunikasjon. Plough og Krimsky (1987) hevder at friksjonen mellom eksperter, journalister og publikum er basert på uenigheter mellom ulike disipliner, og gjelder grunnleggende ulike oppfatninger av risiko og rasjonalitet.

Krisekommunikasjon er fremdeles et temmelig uutforsket område innen medievitenskap, både ut fra et nordisk og et internasjonalt perspektiv. Den største svakheten er mangel på en enhetlig teoretisk ramme (Nohrstedt & Nordlund 1993). Det finnes en mengde fragmenterte kunnskaper om risikokommunikasjon fra fagdisipliner utenom medievitenskap: psykologi, helsefag, miljøfag, organisasjonsvitenskap og tekniske risikorelaterte fag. Merkelig nok, tatt i betraktning daglige katastrofer i media, har få medieforskere i Norden involvert seg i forskning om krisekommunikasjon. Det er en utfordring for medieforskermiljøet i Norge å få flere forskere på banen.

Hvordan kan forskere bidra til en mer hensiktsmessig krisejoumalistikk, eller hvordan kan journalister medvirke til at forskningsdata i en laisesituasjon kan nyttiggjøres mer forsvarlig? Min undersøkelse (Vettenranta 1988) tilsier at journalister i en krisesituasjon bør bli mer aktive, kritiske og undersøkende, og ikke forbli passive talerør for eksperter. De bør heve sin utdanning for å kunne takle den vanskelige oppgaven det er å foreta kritiske journalistiske beslutninger i kriser, som er både tekniske, sosiale, kulturelle og politiske anliggender (Nohrstedt & Nordlund 1993). Forskernes og journalistenes betydning som premissleverandører er betydeligere enn noensinne i dagens risikosamfunn. Derfor er det viktig at universitetene i Norge tar krisekommunikasjon inn i sine studieplaner, på lik linje med universitetene i USA og i Australia.

REFERANSER

Allern, Sigurd (1993) "Nyheiter og kjeldemakt", i: Hagen, Ingunn og Helland, Knut (red.) Verda på skjermen. Om nyheiter og fjernsyn. Oslo: Samlaget.

Beck, Ulrich (1997) Risiko og frihet.Bergen: Fagbokforlaget.

Beck, Ulrich (1986) Risikogesellschaft: Auf dem Weg in eine andere Moderne. Frankfurt amMain: Suhrkamp Verlag.

Blix, Ame og Bech-Karlsen, Jo (1990) Hva har vi der å gjøre? Metoder og etikk i katastrofe- og ulykkesjournalistikk.Fredrikstad: Institutt for journalistikk.

Bruner, Jerome (1990) Acts of Meaning. Cambridge, Mass.: Harvard University Press.

Dunwoody, Susan (1986) "The Scientist as a Source. Scientists and Journalists", i: Friedman, S et al. Reporting Science as News.New York: The Free Press.

Dunwoody, Susan og Peters, Hans Peter (1992) "Mass Media Coverage of Technological and Environmental Risks: A Survey of Research in the United States and Germany". Public Understanding of Science 1:199–230.

Dunwoody, Susan og Ryan, M. (1985) "Scientific Barriers to the Popularization of Science in the Mass Media", Journal of Communication35 (1).

Eide, Martin (1993) Nyheiter og maktspell – nokre definisjonsspørsmål, i: Hagen, Ingunn og Helland, Knut (red.) Verda på skjermen. Om nyheiter og fjernsyn.Oslo: Samlaget.

Findahl, Olle (1992) "Chernobyl–The Scandinavian Case", i: Wober, J. Mallory: Television and Nuclear Power: Making the Public Mind.Norwood, N.J.: Ablex.

Giddens, Anthony (1990) The Consequences of Modernity.Stanford: Polity Press.

Gripsrud, Jostein (1999) Mediekultur, mediesamfunn,Oslo: Universitetsforlaget.

Gurevitch, Michael og Levy, Mark (1985) "Introduction", i: Gurevitch, M. og Levy, M. (Eds.) Mass Communication Review Yearbook, Vol. 5. Beverly Hills: Sage.

Hansen, Anders (1991) The Media and the Social Construction of the Environment. Media, Culture and Society, Vol. 13, No. 4:443–458.

Hornmoen, Harald (1999) Vitenskapens vakthunder: Innføring i forskningsjournalistikk.Oslo: TANO-Aschehoug.

Keeney, Ralph L. og von Winterfeldt, Detlof (1986) "Improving Risk Communication". Risk Analysis, Vol. 6, No. 4:417–424.

Kreps, G.A. (1980) Research Needs and Policy Issues in Mass Media Disaster Reporting, Disaster and the Mass Media Workshop, February 1979. Washington, D.C.: National Academy of Science.

Krimsky, Sheldon og Plough, Alonzo (1988) "Environmental Hazards: Communicating Risks as a Social Process". Journal of Communication, Vol. 39, No. 4.

Nag, Wenche (1996) Medieforskingens hvem vet best: En studie av møtet mellom Akademia og Pressen. Rapport nr. 28. Bergen: Universitetet i Bergen, Institutt for medievitenskap.

National Research Council (NRC) (1989) Improving Risk Communication. Committee on Risk Perception and Communication. Washington, D. C.: National Academy Press.

Nelkin, Dorothy (1995) Selling the Science: How the Press Covers Science and Technology.New York: Freeman.

Nohrstedt, Stig A. (1990) "The Information System's Vulnerability Problems in Crisis and a General Strategy for Managing the Unforeseen". NORDICOM Review, No. 2:31–40.

Nohrstedt, Stig Ame og Nordlund, Roland (1993) Medier i kris. En forskningsöversikt över mediernas roll vid kriser. Rapport nr. 163: 4. Stockholm: Styrelsen för psykologiskt försvar.

Nohrstedt, Stig Arne og Tassew, Admassu (1993) Communication and Crisis: An Inventory of Current Research. Stockholm: Styrelsen för psykologiskt försvar.

NOU: 19 (1986) Informasjonskriser. Oslo: Universitetsforlaget.

Ottosen, Rune (1990) "Å mestre år 2005". Foredrag på seminar arrangert av Nasjonalt program for forskningsinformasjon i samarbeid med Norsk forening for forskningsjoumalister. 16.–18.10.1990. Oslo.

Ottosen, Rune (1988) Forskningsformidling og journalistikk. En undersøkelse av journalistenes bruk av forskere som kilder i 13 norske dagsaviser. Forskningsrapport nr. 4. Oslo: Norsk Joumalisthøgskole.

Otway, Harry og Wynne, Brian (1989) "Risk Communication: Paradigm and Paradox". Risk Analysis, Vol. 9, No. 2:141–145.

Peters, Hans Peter (1992) "The Credibility of Information Sources in West Germany after the Chernobyl Disaster", Public Understanding of Science 1:325–343.

Pidgeon, Nick, Hood, Christopher, Jones, David, Turner, Barry og Gibson, Rose (1992) "Risk Perception", i: Risk: Analysis, Perception and Management. Report of a Royal Society Study Group. London: The Royal Society.

Plough, Alonzo og Krimsky, Sheldon (1987) "The Emergence of Risk Communication Studies: Social and Political Context", Science, Technology, & Human Values12 (3 & 4): 4–10.

Ryen, Morten (1999) "Ønsker seg en mer kritisk forskningsjoumalistikk". Forskerforum, nr. 10/99:10–11.

Slovic, Paul (1986) "Informing and Educating the Public about Risk". Risk Analysis, Vol. 6, No. 4:403–415.

Väliverronen, Esa (1993) "Science and the Media: Changing Relations", Science Studies6 (2): 23–34.

Väliverronen, Esa (1994) Tiede ja ympäristöongelmat julkisuudessa. [Science and Environmental Problems in the Public Sphere. In Finnish.] Tampere: University of Tampere, Department of Journalism and Mass Communication.

Vettenranta, Soilikki (1996) "The Media's Reception of the Risk Associated with Radioactive Disasters". Radiation Protection Dosimetry, Vol. 68, No. 3/4:287–291. London: Nuclear Technology Publishing.

Vettenranta, Soilikki (1998) Making Sense of Chernobyl Nine Years After: TV News Reception Study of the Environmental Disaster. Doktoravhandling. Trondheim: Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet.

Vettenranta, Soilikki (1999) Public Communication of Crises – the Relationship between Research and Journalistic Practice. Paper presentert på den XIV Nordiska konferensen för medie- och kommunikationsforskning, 14..–17.08. 1999, i Kungälv, Sverige.

1Ulykken den 26. april i 1986 i Tsjernobyl, i det tidligere Sovjetunionen, er den mest katastrofale kjernekr af tulykken i nyere tid. For en detaljert beskrivelse, se enten Hawkes, Nigel, Geoffrey Lean, David Leigh, Robin McKie, Peter Pringle and Andrew Wilson (1986) The Worst Accident in the World. Chernobyl: The End of the Nuclear Dream. London: Heinemann eller Haynes, Viktor & Marco Bojcun (1988) The Chernobyl Disaster. The True Story of a Catastrophe – an Unanswerable Indictment of Nuclear Power. London: The Hogarth Press.
2For en inngående fremstilling av hendelsesforløpet i Norge under katastrofen, se NOU 1986: 19 Informasjonskriser. Oslo: Universitetsforlaget.
3For en oversikt, se Vettenranta 1988:23–27.
4Styrelsen för psykologiskt försvar i Stockholm ga i 1993ut en rapportserie om krisekommunikasjon: rapport nr. 163:1 Nohrstedt, Stig Arne & Admassu Tassew: Communication and Crisis: An Inventory of Current Research, rapport nr. 163:2 Flodin, Bertil: Myndigheters kriskommunikation. En kunskapsöversikt, rapport nr. 163:3 Jarlbro, Gunilla: Krisinformation ur ett medborgarperspektiv. En kunskapsöversikt, og rapport nr. 163:4 Nohrstedt, Stig Arne & Roland Nordlund: Medier i kris. En forskningsöversikt över mediernas roll vid kriser.
5Jeg har erfart mange faktiske feil i intervjuer. Til tross for et forsøk på å rette på sju faktafeil i Tsjemobyl-intervjuet (Bellona Magasin nr. 2/99), ble disse stående. Også i Journalisten nr. 2/92 ble jeg presentert som "en forsker fra Universitetet i Oslo", selv om jeg ble intervjuet ved Universitetet i Trondheim.
6Om effektforskning i medievitenskap, se Gripsrud, Jostein (1999) Mediekultur, mediesamfunn, Oslo: Universitetsforlaget, s. 50–51.
7Meningsparadigme er presentert i Lowery, Shearon, A. & Melvin L. de Fleur (1988) (2. ed.) Milestones in Mass Communication Research: Media Effects. New York: Longman, s. 455–456.
8Sosial konstruktivisme presenteres i Burr, Vivien (1995) An Introduction to Social Constructionism. London: Routledge.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon