Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Fra bytte til butikk

Nordvisjonens teaterutveksling 1960 til 1990
From exchange to business – Nordic television drama exchange

Øystein Meland er stud.philol. I medievitenskap ved Universitetet i Oslo

I denne artikkelen presenterer forfatteren en historikk over teaterutvekslingen i det nordiske fjernsynssamarbeidet, Nordvisjonen. Artikkelen tar for seg de tredve årene fra 1960 til 1990, og fokus er på de lange linjene og de organisatorisk sidene ved samarbeidet. Artikkelen baserer seg på forfatterens egne undersøkelser i Nordvisjonens arkiv.

The author presents new and never before published research on the drama section of the trans-national Nordic television programme exchange, Nordvisjonen. The article is based on the author's research on the source material in the archives of the organisation.

Even though the conventional wisdom of media researchers, and other persons previously involved in the Nordvisjonen organisation, has stressed the slow degradation of the idealistic and non-commercial aspects of the exchange, this article finds that the drama exchange went through gradual changes, from being an idealistic organisation formed between non-commercial public broadcasters to becoming an organisation based on commercial premises but still able to develop through dynamic processes of adjustment to changing conditions for public broadcasting in the Nordic countries. Nordvisjonen remains today a force to be reckoned with, and the number of programming hours exchanged between the Nordic countries is today greater than ever before.

Nordvisjonen. Navnet er ikke lenger umiddelbart gjenkjennelig. Likevel; i over 40 år har samarbeidsorganisasjonen med dette navnet formidlet programinnhold mellom de nordiske allmennkringkasterne, i de fleste av disse årene basert på en ikke-kommersiell modell for programbytte. I den grad Nordvisjonen hadde en særegen "identitet" eller overordnet ideologi, så var denne bygget på en tro på det nordiske områdets sosiale og kulturelle fellesskap.

Samtidig som Nordvisjonen nok var grunnlagt på bakgrunn av idéer om mellomnasjonalt samarbeid som sprang ut av den annen verdenskrigs erfaringer, så hadde de nordiske kringkastingsselskapene allerede fra midten av tredveårene utviklet et samarbeid på radioområdet, som hadde gitt en formalisert kontakt mellom selskapene. Fjernsynssamarbeidet Nordvisjonen kan også sees som en forlengelse og en utvidelse av dette samarbeidet.1 Nordvisjonens hierarkiske struktur var (og er) underlagt de nordiske kringkastingssjefenes møtevirksomhet, som også var ansvarlige for kontakten i radiosamarbeidet i Norden. Det finnes ikke dokumentasjon på nøyaktig når det aller første initiativet til et TV-samarbeid ble tatt. Sikkert er det likevel at man i 1958 avholdt den første nordiske konferansen mellom kringkasterne med sikte på å nå frem til en formalisert samarbeid for fjernsynsmediet.

I denne artikkelen skal jeg kaste et nærmere blikk på den delen av Nordvisjonssamarbeidet som arbeidet med fjernsynsteater, oftest kalt "teateravdelingene", og forsøke å skissere opp perioder i samarbeidets første tredve år. Denne perioden er lang, og det vil derfor være de lange linjene som står i fokus, og fremstillingen vil derfor ikke på noen måte være uttømmende. Jeg sikter mot å skissere opp endringsprosessene i teatersamarbeidet, særlig knyttet til de organisatoriske forhold i gruppen. Det vil også søkes å finne mulige mønstre i hvordan de forskjellige landene plasserte seg i forhold til hverandre i samarbeidet.

Arbeidet har møtt visse problemer med hensyn til ufullstendige kilder. Perioden fra 1960 til 1964 er ikke dokumentert fullstendig i form av referater fra Nordvisjonsmøtene (fjernsynssjefene). For perioden fra 1960 til 1971 er kun en håndfull referater fra programgruppen for fjernsynsteater bevart. For perioden 1971 til 1990 er imidlertid disse kildene bevart i sin helhet.

IDÉEN

Nordvisjonen var fundert på en idé om gratis programutveksling mellom de nordiske, statlige allmennkringkasterne. Systemet baserte seg på at hvert av landene stilte egenproduserte programmer til disposisjon for de øvrige nordiske land, for så å motta tilbake programmer på samme måte. Ved å tilby ett program fikk man ett program tilbake fra hvert av selskapene som deltok i Nordvisjonen. Denne utvekslingsformen holdt seg ut 1990, men på grunn av problemer knyttet til honorarmetodene bestemte man seg for å gå bort fra dette systemet fra 1991. Etter dette gikk man for det meste over til vanlig kjøp og salg, på samme måte som for andre land utenfor Norden. Men Nordvisjonen er fremdeles et samarbeid som sørger for aktiv utveksling og også samproduksjoner mellom de nordiske landene. Slik det går frem av statistikken nedenfor, har man etter 1991 likevel registrert tall for utveksling og programsamarbeid som langt overstiger omfanget før endringen i 1991:

Nordvisjonen ble tidlig delt opp i enkelte ansvarsområder – programgrupper – söm tilsvarte de viktigste avdelingene i de nordiske fjernsynsselskapene. I tillegg til det overordnede Nordvisjonsmøtet, hvor fjernsynssjefene møtes, avviklet man programgruppemøter to ganger per år. Programgruppemøtene tar ansvaret for det konkrete arbeidet med de enkelte programmer og utarbeider hver for seg rutiner for sitt arbeid. Nordvisjonsmøtet har den prinsipielle avgjørelsesmyndighet, men for det fortløpende arbeidet blir ansvaret i praksis delegert til programgruppene. For større beslutninger er det likevel nødvendig å få godkjennelse fra Nordvisjonsmøtet.

I Nordvisjonssamarbeidet finnes det programgrupper for Teater, Barn og Ungdom, Fakta, Sport, Underholdning, Musikk og Undervisning. Etter 1991 har teatersamarbeidet blitt videreført som "Drama".

I Nordvisjonssamarbeidet fikk programgruppen for teater på mange måter rollen som flaggskip, som den av programgruppene som hadde mest regularitet og orden i samarbeidet.2 Teatergruppen begynte sin faste møtevirksomhet i 1960.

1960 TIL 1971: IDEALISME OG IDEOLOGI

Den 1. oktober 1959 var den offisielle åpningen av fjemsynssamarbeidet: Direktesendt over link til Sverige, Finland, Danmark og Norge presenterte man Nordvisjonen for de respektive landenes publikum. For Norges vedkommende skjedde begivenheten før fjernsynets offisielle åpning. Fjernsynet var fra fødselen et internasjonalt medium.

Teatersamarbeidet ble formelt startet i 1960, og i den første perioden frem til 1971 var programgruppen sterkt preget av idealisme. På mange måter kan man si at teatergruppen utviklet seg til å bli Nordvisjonens "sjel". I tillegg til å være den mest stabile ble den også den gruppen som markerte seg sterkest på det ideologiske plan. Man formulerte likevel få prinsipielle programpolitiske erklæringer de første ti årene. Teatergruppen avspeilet her samarbeidet som helhet: Det var ikke før i 1969 at kringkastingssjefene formulerte en kulturpolitisk begrunnelse for Nordvisjonen:

Programsamarbetet de nordiska radioorganisationen emellan utgör en viktig del av det kulturelle samarbetet i Norden och måste utöver samarbetets ekonomisk-praktiske sidor anses ha ett självständigt kulturpolitisk värde.3

TEATERUTVEKSLINGEN ETABLERES

Manglende kilder gjør det vanskelig å peke på nøyaktig hvordan teatersamarbeidet begynte i 1960. Men ettersom produksjon av enkeltstykker var hovedvirksomheten for alle de nordiske fjemsynsteateravdelingene fra begynnelsen, kom utvekslingen til å konsentrere seg om dette også. Få av de kunstneriske beslutningene man foretok, ble koordinert i de første årene. Avgjørelser om repertoarvalg, regispørsmål og andre overordnede spørsmål ble vanligvis tatt på nasjonalt nivå uten samarbeid utover selve utvekslingen. Ved de nordiske programsjefenes ettårsmøte ble det anmerket at "[ujtbytet av teaterpjäser er kommet igång och fått mycket positiv mottagande av kritik och publik."4 Vi vet at den første enkeltstykkeutvekslingen ble startet sommeren 1960, i Norge viste man det første NV-stykket i august dette året.5 Men først året etter nådde man en viss regelmessighet. Til tross for ujevnheter i de første årene, fant man på et tidlig tidspunkt frem til et system for jevn utveksling. Byttet av enkeltstykker baserte seg på at hvert land skulle betale de ekstra utgiftene som var forbundet med visning i de øvrige nordiske landene. Dette var et utvekslingsprinsipp som var på linje med den overordnede tanken som inspirerte hele NV-samarbeidet: det skulle ikke være penger mellom partene.

STREBEN MOT DET NORDISKE

Utgangspunktet for teaterutvekslingen var at man byttet enkeltstykker produsert i de enkelte landene, som først etter ferdig produksjon ble presentert til de øvrige seiskapene.

Likevel vokste det etter hvert det frem et ønske om å skape fellesnordiske rekker eller "serier" av enkeltstykker. Dette var et uttrykk for en viss streben etter å nå frem til en form som var tydelig nordisk. Dette kunne skje på to måter: På den ene side kunne man produsere stykker i fellesskap, og presentere disse som resultat av et nordisk samarbeid. I tillegg, eller også som et alternativ, kunne man fokusere på samsendinger, dvs. at man utsendte de samme stykkene på tilnærmet samme tidspunkt, for på den måte å fremme et slags nordisk resepsjonsfellesskap. Helt fra begynnelsen i samarbeidet i 1960 hadde man diskutert samsendingsmodellen som en viktig del av en fellesnordisk manifestasjon. Gjennom fellessendinger på samme tidspunkt i alle nordiske land skulle man skape et virkelig nordisk teater.

Allerede 7. april 1960 sendte NRKs fjernsynsteater Den fjerde nattevakt ut til Norden "live" fra Marienlyst, noe man i det første året generelt så på som det beste alternativet for avvikling av samsendinger i Norden, blant annet av hensyn til den tekniske kvaliteten. 6 Selv om andre programgrupper, for eksempel underholdning, med hell gjennomførte mange slike samsendinger "live", så var denne visningsformen tyngre for teaterstykker. Det later derfor ikke til at programgruppen for teater diskuterte spørsmålet om livesendinger noe særlig etter 1960. Men idéen om samsendinger basert på samtidig avspilling av opptak forble aktuell, og skulle bli en gjenganger i diskusjonene om teatergruppens utvekslingsarbeid også langt senere.

Teatergruppen skulle i forsøkene på å skape "serier" av enkeltstykker komme til å strebe mot en kombinasjon av samsending og en viss produksjonsmessig samordning.

Den første av disse serialiseringene var Nordisk teater i TV, som startet i 1962. Dette var en rekke enkeltstykker som gikk over to sesonger, henholdsvis høsten 1962 og våren 1963. Stykkene som ble utvekslet, var eksempler på nasjonaldiktning, hvor selskapene presenterte sitt eget lands forfattere. Seriene besto blant annet av Holbergs Jeppe på bjerget fra Danmark, Cora Sandels Kranes konditori fra Norge, Strindbergs Drömspel fra Sverige og Linnas Den ukjente soldat fra Finland. 7 Opplegget var svært ambisiøst. Ikke bare presenterte man store litterære verk fra kjente forfattere, men man ønsket i tillegg å gjøre noe ekstra ut av presentasjonen. Derfor trykket man opp et tobinds bokverk med tittelen Nordisk teater i TV. Bokverket inneholdt opptrykk av stykkene som ble presentert i serieutvekslingen, og var motivert ut fra at man arrangerte studiesirkler i de respektive landene, i tilknytning til utsendelsene. 8 Dette gjorde man mye på samme måte med de to etterfølgende seriene, Nordiske tidsbilleder, som også presenterte nasjonal dramatikk, og også en Shakespeare-serie.

Sistnevnte kom til som en følge av en diskusjon om hvorvidt Nordvisjonen kun skulle presentere nordiske skuespill, eller også inkludere ikke-nordiske dramatikere og forfattere. Allerede på Nordvisjonsmøtet i november 1960 hadde man diskutert problemstillingen, og meningene var delte. Spørsmålet ble tatt opp igjen flere ganger, men man nådde aldri enighet om en konsekvent linje. Man fant at hovedvekten burde ligge på nasjonal dramatikk, men at også gode utenlandske stykker hadde sin plass innenfor Nordvisjonen. Når man i 1964 bestemte seg for å presentere en rekke av stykker av William Shakespeare, i forbindelse med 400- årsjubileet for forfatterens fødselsdag, skjedde dette etter at man i repertoardiskusjonen nettopp hadde nevnt Shakespeare som en av de ikke-nordiske dikteme man burde inkludere. Shakespeare-serien ble planlagt som en fellesnordisk kunstnerisk satsing. Etter en runde på nasjonalt nivå foreslo de enkelte teatersjefene en rekke stykker for teatergruppemøtet. På bakgrunn av forslagene bestemte man i fellesskap hvilke av disse man skulle produsere i hvert av landene. Norge presenterte Stormen, Danmark Hamlet, Sverige Henrik IV og Finland Som ni behagar.9 Tanken var å presentere et representativt utvalg av Shakespeares stykker: en komedie, et eventyrspill, et historisk stykke og en tragedie. Bokverket bestod denne gang av et sett essayer om de aktuelle stykkene i serien. Presentert på de forskjellige landenes språk gav man et utsyn over Shakespeares plass i litteraturen og dramahistorien.

Serialiseringen ble etter dette videreført med en ny rekke. Med tittelen Dikteren og tiden presenterte man stykker som skildret de nordiske landene før og etter andre verdenskrig. Arbeidet rundt serien ble ikke en stor suksess. Undersøkelser viste at publikum i liten grad hadde forstått det overordnede prinsippet i serien: kontrasteringen av mellomkrigstid og etterkrigstid.10 Opprinnelig tenkte man også å trykke en bok i forbindelse med serien, men dette ble det ikke noe av. Man bestemte seg istedenfor å presentere stykkene i introduksjonsprogrammer, vist før selve stykkene.11 Bokutgivelser hadde gitt blandede erfaringer. Årsaken var lav interesse blant publikum, problemer med forlaget, samt et ønske om å konsentrere seg om kjernen i fjemsynsteatersamarbeidet.12 Avviklingen av de tilknyttede temaprogrammen viste seg å være vanskeligere enn antatt, og disse var kun i vekslende grad blitt vist.13

Serialiseringene var en form for utveksling som baserte seg på utstrakt samarbeid i prosessen frem mot utveksling. Man diskuterte temakonseptene og hvilke stykker som skulle inkluderes. Serialiseringene var derfor en type samarbeid som var langt mer forpliktende og krevende for de nordiske teateravdelingene, sett i forhold til det som senere skulle komme til å bli modellen for utvekslingen av enkeltstykker.

PROBLEMER OPPSTÅR OG "4 FOR 12"-MODELLEN INNFØRES

11967 ble det svenske teaterstykket Förredare, mördare screenet for de nordiske teatersjefene. Stykket behandlet det kontroversielle abortspørsmålet, og var en del av en rekke verk av originaldramatikk skapt for utveksling i Nordvisjonen. Men dette var ikke det eneste ved stykket som gjorde det problematisk. Det inneholdt også mange ord som NRKs teatersjef oppfattet som"tabu", da man refererte til det menneskelige kjønnsliv på en, etter norske forhold, uvanlig frimodig måte. Etter screeningen besluttet NRK derfor at man ikke ønsket å vise stykket.14 På det neste teatersjefmøtet reagerte teatersjefene i de øvrige landene sterkt på "NRKs sensur i dette tilfellet",15 og diskusjonen resulterte i formuleringen av en skriftlig protest til Nordvisjonsmøtet hvor man tok avstand fra NRKs inngrep.16 Men tabuordene var bare én side av et større problem man diskuterte på møtet. Utvekslingen hadde i den siste tiden gitt flere problemer. Norges bidrag til denne rekken av originalskrevne stykker, Helge Hagerups Katteslottet, var nemlig blitt refusert av både Sverige og Danmark av kunstneriske hensyn. I tillegg til at rekken av originaldramatikk-verk var svært ressurskrevende, hadde de tematiske rekkene også vært svært krevende. Problemene medførte samlet sett at man allerede på samme møte diskuterte og vedtok endringer i utvekslingsopplegget.

Som en løsning på problemene formulerte man en modell for utvekslingen som skulle danne grunnlaget for teateravdelingens arbeid i flere tiår, nesten helt frem til 1990. Modellen gikk ut på at Nordvisjonslandene skulle forplikte seg til å stille fire stykker årlig til disposisjon, og som en motytelse for dette få det samme antall tilbake fra hvert av de øvrige landene. Stykkene man tilbød, kunne være basert på nasjonal dramatikk så vel som internasjonal, og man kunne fritt bruke egne arkiver og tilby stykker man tidligere hadde vist.17

På en måte var endringen et fremskritt. Det var fullt i tråd med idealet for samarbeidet – at man skulle forene krefter uten å blande inn penger. Samtidig medførte modellen enkelte problemer for samarbeidet som gjorde idealene vanskeligere å realisere. Man gikk i prinsippet bort fra ønsket om å presentere mest mulig nasjonal dramatikk. Man gikk også i stor grad bort fra den samnordiske planleggingen av produksjonene: Ett av resultatene av den nye modellen ble at man produserte stykker nasjonalt og med liten nordisk koordinering, for så å presentere dem for de øvrige landene etterpå. Nordiske samsendinger ble med dette også vanskeligere, og man fikk etter dette ikke like lett utvekslingen til å fremstå som en "fellesnordisk manifestasjon". På den måten kan man si at den nye modellen, til tross for sin ideelle bytteorganisering, også introduserte problemer som før eller siden måtte diskuteres.

Allerede senere på året i 1967 kom den første problemsaken. Fra NRK hadde man tilbudt en produksjon av T.S. Elliots Cocktailparty. Forestillingen ble awist av Danmark, fordi man selv hadde planer om en produksjon av samme stykke. NRK reagerte, fordi man mente Danmarks avslag var i strid med avtalen som lå til grunn for byttemodellen. Saken ble tatt opp til diskusjon på teatermøtet i september 1967, og her ble det vedtatt at NV-utvekslingen måtte kunne presentere alternative versjoner av samme stykke.18 Ifølge dette systemet måtte mottakerlandets egenproduksjon vike i tilfelle repertoarsammenfall. Samtidig åpnet man for at mottakerlandet skulle kunne velge blant flere alternativer fra produksjonslandet, men produksjonslandet skulle likevel kunne prioritere alternativene. Dermed mistet produksjonslandet noe av den kontroll man opprinnelig hadde hatt over repertoaret i mottakerlandene.19

SERIENE KOMMER TIL

Med tanke på den utviklingen som senere skulle komme, var initiativet man tok på 1960-tallet til samproduksjon av serier ett av de viktigste. Dette skjedde først som følge av at man i Sveriges Radio hadde påbegynt forproduksjonen av August Strindbergs Hemsöborna, men så hadde man funnet ut at serien ble svært kostnadskrevende. Man kunne derfor ikke tilby serien gratis, og man ba Nordvisjonslandene om produksjonsbidrag. Resultatet ble en samproduksjon mellom alle de nordiske landene, hvor SR betalte 2/3 og de øvrige landene i samarbeidet resten. Initiativet tente umiddelbart i de øvrige nordiske landene, og idéen om en utvidelse av teatersamarbeidet med samproduserte serier ble diskutert allerede på samme møte. Selv om det tok noe lengre tid før den neste serien ble presentert, var man ikke i tvil om at serieutvekslingen representerte "en god form for nordvisjonært samarbeide."20 Gjennom seriesamarbeidet ble noen av de meste populære og sentrale fjemsynsdramaene presentert, som for eksempel Skipper Worse og Rosa & Benoni fra NRK. Seriesamarbeidet medførte at man hadde mulighet til produsere fjemsynsdramatikk som var mer påkostet enn man ellers ville hatt mulighet til. På en måte ble seriene en erstatning for noe av det som var gått tapt i utvekslingen av enkeltstykkene: satsingen på det nordiske og det nasjonale. Seriene var for det aller meste basert på nasjonal litteratur, og dette understreket på mange måter det som etter hvert ble en uttalt målsetting for serieproduksjonen: å unngå at man ble altfor avhengig av utenlandske serieproduksjoner 21

PERIODEN FRA 1971 TIL I980

For Nordvisjonen ble perioden frem til 1980 preget av ønsket om å utvide samarbeidet innenfor alle programgruppene. Dette skjedde samtidig som man hadde erfart større problemer i samarbeidet, grunnet i at man på slutten av 1960-tallet fikk en rekke endringer i de nordiske kringkastingsselskapene, herunder Sveriges Radios deling i to kanaler, som gjorde planleggings- og utvekslingssamarbeidet vanskeligere å administrere gjennom ren møtevirksomhet. På denne bakgrunn bestemte man seg i 1970 for å opprette en instans som skulle ha ansvar for den daglige administrasjon og kontakt mellom Nordvisjonslandene, og i 1971 ble Nordvisjonssekretariatet opprettet. Sekretariatet skulle være ansvarlig for å føre statistikk med utvekslingen og informere medlemslandene om arbeidet gjennom ukebrev som fortalte om hva som ble utvekslet og til hvem. Lederen for sekretariatet skulle også være til stede på alle møter på alle nivåer i Nordvisjonssamarbeidet, og skulle på denne måten skape en større kontinuitet i samarbeidet enn hva man hadde fått til tidligere. Men diskusjonene i Nordvisjonen kom ikke til å berøre teatersamarbeidet.22 Stabiliteten som tilkomsten av "4 for 12"-modellen gav, var hovedårsaken til dette

ENKELTSPILLENE I KUNSTNERISK KRISE?

Stabiliteten i utvekslingen var imidlertid ikke ledsaget av den samme grad av stabilitet i den kvalitative siden av utvekslingen. Helt siden begynnelsen av samarbeidet i 1960 hadde man strevet med å skape en god kunstnerisk ramme rundt utvekslingen av enkeltstykkene. Dette hadde man gjort med forskjellige virkemidler, bl.a. serialiseringen av enkeltstykker.

1970-tallet ble preget av omstruktureringer i de nasjonale selskapene, og dette påvirket økonomien til fjemsynsteatrene. Etter hvert vokste det frem en følelse av at utvekslingen led under situasjonen, ikke kvantitativt, men kvalitativt. Spørsmålet ble først tatt opp på teatermøtet i august 1973, av NRKs fjernsynsteatersjef Tore Breda Thoresen23 Diskusjonene avstedkom ikke umiddelbare resultater, men enkelte forskjeller i synet på utvekslingen manifesterte seg, og disse forteller noe om forholdet mellom Nordvisjonslandene.24 1 NRK la man igjen vekt på at fjemsynsteaterutvekslingen måtte baseres på en idé. Breda Thoresen påpekte at tyngdepunktet i utvekslingen hadde forskjøvet seg i retning senderlandet. Etter 1969 hadde man i prinsippet kunne velge mellom to eller flere alternative tilbud fra hvert land, samtidig som man ikke lenger hadde regularitet i utsendelsene av NV-teater på nasjonalt plan. NRK ønsket ikke nødvendigvis at man skulle returnere til produksjonslandets fulle repertoarfrihet, men markerte behovet for et felles idémessig grunnlag for det fremtidige samarbeidet.25 Av de øvrige innleggene var det YLEs innlegg som var mest på linje med NRKs. YLE foreslo at innenfor rammen av den allerede eksisterende modellen ("4 for 12") skulle et antall tilbud være basert på felles temavalg, bestemt av teatermøtet. YLE markerte også klart at man ønsket NV-samarbeidet som en buffer mot kommersialisme. For å hindre kommersialisering ønsket man at teatermøtet igjen skulle påta seg et ansvar for utforming av en felles overordnet repertoarpolitikk for enkeltstykkene. Man ønsket at NV-samarbeidet igjen skulle bli "en programpolitiskt aktiviserande faktor".26 Fra SR2 fikk man kanskje det mest pessimistiske innlegget av alle. For det første markerte SR2 et markant annerledes syn på det nordiske, ved å påpeke at "den nordiske ramen har blivit för snäv, " og at fjemsynsutviklingen burde innebære en nedskalering av det nordiske teaterutbyttet. Til erstatning foreslo SR2 at man i stedet skulle forsøke å fremstå som "en blokk" med sikte på å samprodusere flere dramaproduksjoner med andre europeiske produksjonsselskap.27 Men SR2 var i en særstilling. Fra DR ble det lagt frem et ønske om at man skulle myke opp rammene for utvekslingen ytterligere. DR mente man burde beholde det nordiske samarbeidet, men at det måtte liberaliseres for å bevares. DR ønsket derfor at man skulle endre utvalgsmetoden for enkeltspillutvekslingen. Forslaget var radikalt, fordi det betydde at man skulle gå fullstendig bort fra alle idéer om produksjonslandets rett til å bestemme repertoaret i NV-utvekslingen. Han foreslo at man innenfor rammen av 12 nordiske enkeltspill til hvert land skulle finne en metode for å velge ut de beste. Det betydde at mottakerlandene kunne awise stykkene man ble tilbudt. All makt ville dermed bli samlet hos senderlandet, mot at man innførte et system for økonomisk kompensasjon. Forslaget betydde i realiteten at man skulle ha mulighet til å frikjøpe seg fra andre nordiske lands produksjoner hvis mottakerlandet ønsket dette. 28 Fra SRI kom det et innlegg som også klart bar bud om en kritisk innstilling til en altfor idealistisk nordisk visjon: Utbyttet ble ikke bedre av å ha en "nordisk överideologi" mente man29

Umiddelbart skjedde det ikke noen endringer som følge av disse drøftelsene. Men til slutt viste det seg at et forslag fra YLE om tematisk vinkling på utvekslingen av enkeltstykker hadde slått mest an. Gruppen besluttet derfor i februar 1975 å sette ned en gruppe av dramaturger fra de nordiske land som skulle diskutere et slikt opplegg.30 På mange måter representerte denne tematiske utvekslingen en tilbakevending til den serialiserte utvekslingen fra tidlig på sekstitallet. Samtidig var det aldri på tale å utgi bøker eller andre "spin-off"-produksjoner utover stykkene i seg selv. Det ble tidlig klart at man ønsket å basere seg på originalskrevet dramatikk. Dramaturggruppen leverte sin første rapport på møtet i august samme år. Man bestemte seg for ett tema: "Forholdet mellom barn og voksne". Samtidig var det klart at man ønsket det skulle være et konsept som skulle fremtre enhetlig for publikum. Derfor presiserte man at serien skulle sendes i rask rekkefølge i alle land, og under samme tematiske hovedtittel. Ingen av de nordiske seiskapene skulle heller kunne reservere seg fra deltakelse. Serien ble klar i 1977, og konseptet hadde da endret seg noe. Konseptet skulle presenteres for publikum på følgende måte:

TILSAMMANS

Fyre nordiske TV-pjäser

om vardag och fantasi

om unga och gamla

här och på annat håll31

Evalueringen etter at serien var blitt sendt, viste at den ikke hadde vært vellykket. Kvaliteten var ikke god, og samordningen av utsendelsestidspunktene fungerte ikke trass i bestrebelsene for det motsatte. Likevel besluttet man å fortsette med en ny runde. Felleskonseptet ble "70-tallets velferdsstat i satirisk belysning", men nå møtte man større problemer, og produksjonene ble ikke ferdige før på åttitallet. 11981 ble dramaturggruppen oppløst, og ved teatermøtet i januar 1982 ble serialiseringene nedlagt som repertoaraltemativ.

SERIENE BLIR VIKTIGERE

På sekstitallet hadde man etablert serialiseringen som en variant i fjemsynsteatersamarbeidet. Perioden fra 1971 til 1980 skulle i enda sterkere grad preges av seriene som dramatisk form. Med seriene søkte gruppen å utvide NV-utvekslingen, og i teatergruppemøtene dominerte seriespørsmålene diskusjonene. De første seriene hadde vært basert på samproduksjoner som gjeme varierte noe i utforming, og det var ikke fastsatt noen rutiner for hvordan dette samarbeidet skulle foregå. Spørsmålet om en systematisering av seriesamarbeidet kom derfor nå opp som en naturlig diskusjon.

Diskusjonen om serieformen tok for alvor til med teatermøtet i september 1972 og ble videreført på senere møter. I utgangspunktet var alle skeptiske til serieformen. Et hovedpunkt i diskusjonene var om seriene var for kommersielle. Både NRK og YLE var skeptiske mot serier nettopp av denne grunn. For NRK uttalte Tore Breda Thoresen:

Kan dette føre til at det nordiske alternativet til forveksling kan komme til å ligne sitt importerte motstykke? Da har vi, kanskje uten å være oppmerksomme på det, også overtatt ideologien bak formen32

YLEs utgangspunkt gikk imidlertid lengst i denne retningen:

Själva serieformen innehåller som sådan kommersiella og passiviserande drag som vi inte mener att är förenliga med vår programpolitik.33

Heller ikke DR var særlig entusiastisk, men begrunnelsen var ikke knyttet til de samme forhold som NRK og YLE påpekte. DR pekte på de kunstneriske problemene som knyttet seg til adaptasjonen av litterære klassikere: " Omsætningen fra det ene medium til det andet giver risiko for en forgrovelse, en banalisering."34

Også fra YLEs side bestemte man seg for å delta. Begrunnelsen var at man ikke ønsket å ødelegge det nordiske samarbeidet på teaterområdet.35

Fra SR var holdningen litt annerledes. Her ble de mulige økonomiske problemene tillagt størst vekt. Det var SR som i utgangspunktet hadde mest erfaring med serieformen. SR hadde innvendinger til den økonomiske pool-ordningen DR hadde foreslått, og presenterte derfor et motforslag. Forslaget gikk ut på å videreføre prinsippet bak utvekslingen av enkeltstykker. Forslaget gikk ut på at SR 1 og 2 sammen skulle stille til disposisjon to serier, mens NRK, YLE, DR og RUV skulle stille til disposisjon én serie per runde med utveksling. Til gjengjeld skulle man motta 4 serier (SR1/2: 3 serier). Det ble foreslått at runden skulle gå over to år, fra 1974 til 1976, hvoretter man skulle foreta en vurdering av utvekslingen36 Forslaget ble vedtatt, og Nordvisjonsmøtet bifalt senere vedtaket, men markerte samtidig skepsis til modellen, antakeligvis av økonomiske årsaker.37 Kostnadene forbundet med serier var svært høy, og modellen var derfor finansielt krevende for de enkelte seiskapene. Modellen innebar en gratisutveksling av serier. Men samtidig skulle man basere seg på samarbeid på den kunstneriske siden på samme måte som tidligere samproduksjoner, og man ønsket å samarbeide om manusutviklingen.

Samtidig var heller ikke alle teateravdelingene så entusiastiske. Vi fikk med andre ord innført en modell for serieutveksling som var omstridt innenfor Nordvisjonen, og som alle så store betenkeligheter ved. Frykten for dårlige resultater ble likevel raskt gjort til skamme. Riktignok oppstod det underveis forsinkelser i utvekslingen, slik at man allerede tidlig året etter måtte be om forlengelse på prøveperioden med et halvt år.38 Men allerede høsten 1975 anbefalte man at serieutvekslingen ble forlenget med fire nye år.39 Ved evaluering av den første runden av serieutvekslingen var man enig om at kvaliteten hadde vært god, og at man burde fortsette arbeidet.40 Dermed var utveksling i realiteten innført som fast modell for seriearbeidet i Nordvisjonen.

FRA BYTTE TIL BUTIKK: PERIODEN 1980–1990

1980-tallet skulle i enda større grad enn 1970-tallet bli preget av de nasjonale kringkastingsselskapenes bestrebelser på å foreta strukturendringer og effektivisering. For Nordvisjonssamarbeidet fikk dette direkte følger ved at man aktivt arbeidet med å senke kostnadene ved det nordiske samarbeidet. Bakgrunnen lå i den formen for økonomisk kompensasjon som lå i NV-utvekslingen. Da samarbeidet oppstod på slutten av 1950-tallet, hadde man benyttet Den Europeiske Kringkastingsunionens (EBU) tariffer som modell for NV-satsene for økonomisk kompensasjon i utvekslingen. Kort fortalt betydde dette at man hadde etablert en standardbetaling for alle som medvirket til produksjonen av programmer som ble utvekslet i Nordvisjonen. Skuespillere og regissører skulle kompenseres etter en viss sats når programmene de medvirket til å produsere, ble vist i nabolandene. Problemet lå i at disse opprinnelige satsene etter hvert var blitt foreldet. I EBU hadde man gått bort fra sine tariffer allerede på det tidspunkt Nordvisjonen ble opprettet. På 1980-tallet merket man mer enn noensinne at satsene var for høye. I løpet av perioden ble situasjonen så prekær at det i praksis var billigere for NV-landene å kjøpe programmer av hverandre enn å utveksle gjennom Nordvisjonen. Situasjonen ble spesielt vanskelig for fjemsynsteatrene fordi man benyttet seg av så mange medvirkende som hadde krav på kompensasjon gjennom tariffsystemet.41

Situasjonen medførte et behov for reformer. Allerede i 1980 nedsatte derfor kringkastingssjefmøtet en arbeidsgruppe med formål å reformere tariffsystemet.42 Arbeidet viste seg svært vanskelig. Man baserte seg på forhandlinger med rettighetsorganisasjoner på nasjonalt nivå, men disse viste seg ikke å være innstilt på å etterkomme kravet fra Nordvisjonen om tariffreduksjoner. Arbeidet fikk riktignok forskjellig gjennomslag. I Sverige klarte man å få til endringer, mens man i andre land kun i svært vekslende grad klarte dette. Faren som lå i å fortsette med gamle tariffer, medførte at man fra kringkastingssjefene i 1984 utsendte en advarsel om at man kunne sette det nordiske fjemsynssamarbeidet på spill om ikke rettighetsorganisasjonen gav etter for reformkravene.43 Kravet førte imidlertid ikke frem.44 11989 besluttet man derfor å foreta en grunnleggende endring av NV-systemet. Omleggingen medførte at man i Nordvisjonen, og dermed på fjemsynsteaterområdet, i realiteten innførte salg som utvekslingsmodell. Honorarene ble dermed basert på det alminnelige royaltyprinsippet som ellers ligger til grunn for salg og kjøp av rettighetsbelagt materiale45

KRISER I KVALITET OG ØKONOMI

De første årene av 1980-tallet avstedkom en ny diskusjon om enkeltstykkenes kvalitet. På samme måte som i det foregående tiåret var det enighet i teatergruppen om at kvaliteten på enkeltstykkene ikke var tilfredsstillende. I august/september 1983 tok teatergruppen opp spørsmålet, og diskusjonen fortsatte ved gruppemøtet i november samme år.46 Det var enighet om den ujevne kvaliteten som enkeltstykkene oppviste. Man drøftet flere endringsmuligheter, blant annet en lavere frekvens, å planlegge produksjonen av stykkene i fellesskap, og endrede utvalgsrutiner.47 Resultatet av diskusjonene ble at teatergruppen valgte å gripe tilbake til ett av de forslagene som var blitt fremmet på midten av 1970-tallet, av DRs teatersjef Bjørn Lense-Møller. Med noen ganske få modifikasjoner fremsto "Lense-systemet" mer eller mindre som det opprinnelig var blitt foreslått: Det ble opprettet en "redaksjonskomité" bestående av en person fra hvert land som skulle gjennomse aktuelle teaterstykker for utveksling. Formålet med utskillelsen fra teatermøtet var å effektivisere vurderingsprosessen. Lense-systemet var en modeil som skulle sikre bedre kvalitet, og samtidig medførte den en friere og mindre bindende utveksling. Modellen var dermed representativ for DRs linje siden slutten av 1960-tallet.

For å sikre kvaliteten skulle redaksjonskomitéen kun velge ut fra kvalitetskriterier, og ikke ut fra opphavsland. Ordningen gav dermed en mulighet for at enkelte land kunne komme til å stå utenfor teaterutvekslingen hvis stykkene man presenterte, ikke innfridde kvalitetskriteriene. Denne potensielle skjevheten skulle ifølge det nye systemet kompenseres med penger ved årlige oppgjør, ved at land som ikke produserte stykker med tilstrekkelig kvalitet, måtte betale kostnadene ved å erstatte kvoten deres.48

Prinsipielt var innføringen av denne modellen et veiskille. Tidligere utvekslinger hadde vektlagt nasjonal likeverdighet, fordi man anså det enkelte lands stykker å representere en kultureli verdi i seg selv. Nå skulle stykkene vurderes ut fra kunstneriske kvalitetskriterier, uavhengig av nasjonal likevekt. Nordvisjonsmøtet godkjente den nye ordningen uten innsigelser.49 I praksis kom likevel systemet til å videreføre den samme likedelingen mellom landene. Allerede fra første møtet kunne man melde at man med letthet fant stykker fra hvert land som oppfylte kvalitetskriteriene.50 Ved en senere prinsippdiskusjon året etter fant man at utvekslingsmodellen hadde vært en heldig endring, og at man ønsket å fortsette med den. Man mente kvaliteten var blitt høyere, og at utvalget var et annet enn det ellers ville vært, fordi man kunne gå dypere inn i vurderingene enn før.51 Det later til at man til tross for den prinsipielle friheten til å se bort fra nasjonal likevekt likevel praktiserte dette ganske strengt i redaksjonsgruppen.

Den optimismen som man kort merket i forbindelse med innførselen av "Lense-systemet" forduftet raskt. Problemene som etter hvert meldte seg for fullt alvor, knyttet seg denne gang til forhold som ikke angikk det kvalitative. Som et resultat av de økonomiske vanskelighetene knyttet til NV-tariffene merket man i 1987 for første gang en alvorlig nedgang i utvekslingen for teatergruppen52 På det neste møtet ble det registrert en ytterligere nedgang.53 Utviklingen medførte at man igjen begynte å diskutere nye tiltak i utvekslingssamarbeidet. Men selv om den forrige endringen bare noen år tidligere var blitt bifalt av alle landene, viste det seg nå på ny et skille mellom de to blokkene, med henholdsvis NRK og YLE på den ene side og DR og SVT på den andre. DR gikk inn for å øke valgfriheten ytterligere. Til gjengjeld burde man opprette faste kvoter på Nordvisjonssendingene i de respektive land. Man foreslo også å opprette et fond for den nordiske utvekslingen som alle skulle bidra til, og som skulle stå for refusjonen av utvekslingsutgiftene.54 NRK pekte på helt andre problemforhold. Her mente man at hovedproblemet var at Sveriges Television ikke lenger var interessert i enkeltstykkesj angeren, og at man så på disse mer som en belastning enn som noe man virkelig ønsket å motta. Den I samme virkelighetsbeskrivelsen mente man også til en viss grad gjaldt DR. I NRK stilte man seg kritisk til forslagene som nå var kommet:

Hvorfor i all verden skulle interessen for NV-forestillinger bli noe større i SVT og DR fordi man fritt kunne velge uten nasjonale kvoter å tenke på? Etter i mange år å ha screenet alle våre nasjonale produksjoner gjennom en særlig screeninggruppe vet vi alle at det ikke eksisterer noe skjult forråd av kvalitetsforestillinger som kan fylle opp for de manglende tilbud.55

Forslaget om en ytterligere liberalisering virket mer som en krampetrekning enn et realistisk forslag. Som man påpekte i NRK, hadde Lense-systemet medført at man screenet alle forestillinger for hverandre – dermed ville ikke en ytterligere "liberalisering" medføre et mer omfattende tilbud. Fra NRK påpekte man at problemet ikke skyldtes modellene for utveksling. Bakgrunnen var en fundamental uenighet mellom de nordiske landene, basert på forskjeller i nasjonale programprioriteringer. Fra NRKs side spurte man i stedet om veien å gå var å redusere utvekslingsfrekvensen. Det samme foreslo YLE, som støttet NRKs svn for øvrig.56 NRK og YLE vant fram. Konklusjonen på diskusjonene var at man ikke ønsket å endre rutinene eller systemet for utveksling før det forelå en helhetlig analyse av Nordvisjonssamarbeidet57 På dette tidspunktet var endringene i hele NV-samarbeidet ikke langt unna. På slutten av 1989 ble avgjørelsen tatt, og man meddelte teatermøtet formelt om endringene i januar 1990. Endringene innebar at man fra 1. januar 1991 skulle tillempe et system hvor mottaker skulle kjøpe fra hverandre, på samme måte som for ikke-nordiske land. Man mente at dette skulle danne grunnlag for et friere og tettere nordisk samarbeid.58

SERIER OG SAMPRODUKSJONER

Utvekslingsmodellen for serier som var blitt implementert i 1973, viste seg å være levedyktig. Serieutvekslingen fortsatte også på 1980-tallet, og tendensen gikk etter hvert i retning av at seriene ble større og mer påkostede enn tidligere. Dette var ikke uproblematisk, blant annet fordi det krevde en koordinering av finansieringen som også skapte rettighetsmessige komplikasjoner. Årsaken var problemene knyttet til honorarpolitikken. Allerede i januar 1982 måtte man på teatermøtet beslutte å be Nordvisjonsmøtet ta stilling til de problemene som forelå. Man uttalte at man i stadig større grad så at uforutsette utgifter i forbindelse med serieutvekslingen skapte ujevnheter i utvekslingen.59 Nordvisjonsmøtet svarte med å erklære at det var ønskelig å fortsette utvekslingen av serier.60 Men problemene vedvarte, og på septembermøtet i 1984 skjedde kanskje den største endringen i serieutvekslingen siden begynnelsen. Grunnet de økonomiske forholdene rundt seriene måtte SVT be seg fritatt fra en av de to seriene man hadde forpliktet seg til å utveksle helt siden utvekslingsmodellen var kommet til på 1970-tallet.61 Men til tross for at dette medførte en nedskalering av serieutvekslingen, ble ikke saken gjenstand for særlig mye diskusjon. Det later til å ha vært stor forståelse mellom landene om nødvendigheten av tiltaket, og Nordvisjonsmøtet godkjente endringen.62 Serieutvekslingen fortsatte, tilsynelatende uten større ujevnheter eller endringer. På Nordvisjonsmøtet i juni 1985 bekreftet man synet på teateravdelingen som Nordvisjonens flaggskip, og understreket ønsket om fortsettelse av serieutvekslingene. I alt gjennomførte man 7 runder med serieutveksling siden begynnelsen på 1970-tallet og frem til 1991. På grunn av endringene som fant sted etter 1990, ble runde 8 bestemt å skulle presenteres på basis av de nye regiene for honorarbetaling.63

Utviklingen i retning av konkurranse på 1980-tallet medførte en annen utvikling som skulle få stor betydning for dramaproduksjonen i Nordvisjonen, spesielt etter 1991. Etableringen av det såkalte Kabelfondet skapte nye rammebetingelser for nordiske samproduksjoner ved å stille til rådighet store pengemidler som kunne benyttes til programproduksjon. Kabelfondet bestod av penger innbetalt som basis for rettighetsoppgjør ved videreformidling av de nordiske kanalene via kabelnett. En av de produksjonene som skulle komme til å nyte godt av dette, var Den hvite viking. Som fellesnordisk produksjon representerte denne serien noe nytt. For det første var det en stor satsing, hvor man tok sikte på å lansere serien også som kinofilm, før serien gikk på fjernsyn. For det andre var Den hvite viking et prosjekt som man bestemte seg for å sette ut til en privat produsent, det norske selskapet Filmeffekt AS. Den hvite viking vokste frem helt på tampen av perioden som en ny sjanse for Nordvisjonen til å produsere dramatikk som var genuint nordisk. Løst basert på islandske sagafortellinger representerte den det største samproduksjonsprosjektet i Nordvisjonens historie, med et totalt budsjett på over 30 millioner svenske kroner. At det overhodet var mulig å stable et slikt prosjekt på beina, skyldtes utelukkende kabelfondet, som bidro med 20 millioner svenske kroner. Serien ble ferdig i 1991. 1 en tid preget av økonomiske problemer viste altså Den hvite viking at "den nye tid" i Nordvisjonen, riktignok med et sterkt kabelfond i ryggen, ikke nødvendigvis bare ville medføre nedgang og stagnasjon.

TEATERUTVEKSLING GJENNOM 30 ÅR EN AVSLUTTENDE ANALYSE

Kaster vi et blikk på det som er skrevet om Nordvisjonssamarbeidet, får vi et visst inntrykk av at utviklingen har vært en forfallshistorie, med omleggingen fra januar 1991 som sluttpunktet. En av de sentrale aktørene i NV-samabeidet gjennom mange år, DRs Henrik Antonsen, har endog antydet at det som skjedde i 1991 var at man avsluttet Nordvisjonen i egentlig forstand.64 Også Otto Nes valgte å "omdøpe" Nordvisjonen til "Fornvisjonen" i forbindelse med et tilbakeblikk i 1999.65 Men ikke bare aktørene fra Nordvisjonen har et slikt syn på saken. Det er betegnende at man også i det store danske mediehistoriske samleverk, utgitt i 1997, konkluderer med at Nordvisjonen ble nedlagt i 1990.66

Spørsmålet er imidlertid om dette er et altfor statisk syn på dette samarbeidet. Kjennetegnet på en levende organisasjon er gjeme at den overlever endringer og selv klarer å endre seg i takt med forandringer i rammebetingelsene for samarbeidet. Man kan selvsagt forsøke å forstå Nordvisjonen som en selvstendig aktør i denne sammenhengen, men man må ikke tape av syne at de endringene som fant sted i Nordvisjonen, var en speiling av endringer i de nasjonale kringkastingsselskapene. Når de nasjonale kringkastingsselskapene som en følge av økt konkurranse valgte å gå bort fra en "klassisk" forståelse av allmennkringkastingen, ville det vært svært vanskelig å opprettholde en utvekslingsmodell som baserte seg på nettopp denne forståelsen av fjernsynet. Endringen som fant sted i 1991, var et uttrykk for at Nordvisjonen alltid hadde vært et praktisk orientert samarbeid. Endringene som fant sted underveis i perioden, vitner om at man ønsket et samarbeid som tjente de nasjonale kringkastingsselskapene. Endret de nasjonale rammebetingelsene seg, måtte Nordvisjonen følge etter.

I teatergruppen fikk den første prøvelsen og "liberaliseringen" allerede i 1967. Fra dette tidspunktet av var diskusjonene innad i teatergruppen også ofte preget av en todeling. Det er liten tvil om at det i denne sammenhengen ofte kunne spores en front mellom "de to store" SR og DR og de mindre selskapene, NRK og YLE. Det islandske selskapet RUV deltok sjelden i disse diskusjonene. Noe av idealismen i YLEs og NRKs ideologiske posisjon var nok påvirket av "lillebror"-statusen i forhold til de to store.

Selv om endringen fra 1991 føltes som en "avvikling" av Nordvisjonen for enkelte, så hadde samarbeidet nesten fra første stund vært i konstant endring, nesten som en kontinuerlig prosess, som pekte fremover mot denne siste "konkurranseutsettelsen" av den nordiske utvekslingen.

For teatergruppens del gikk man egentlig bort fra en prinsipiell likebasert utveksling av enkeltstykker allerede på midten av 1980-tallet. Det såkalte "Lense-systemet", karakteristisk nok innført etter forslag fra DR, hadde i prinsippet åpnet for at penger skulle benyttes som kompensasjon for likeverdighet. Selv om screening-gruppene i de fleste tilfellene klarte å holde balansen i samarbeidet i årene frem til 1991, var man kanskje i teatergruppen bedre mentalt rustet for endringene som fant sted fra 1991 enn i andre programgrupper. Teatergruppens diskusjoner i forbindelse med omleggingen virker ikke preget av stor motstand. Man ønsket å bevare utvekslingen som et viktig kulturpolitisk tiltak, men omleggingen virket uunngåelig. Nordvisjonen ble igjen primært et praktisk samarbeidsfellesskap.

KILDER

Fra Nordvisjonssekretariatets arkiv, NRK Marienlyst, Oslo

Referat fra Nordvisjonsmøtene 1960–1964 (ikke komplett)

Referat fra Nordvisjonsmøtene 1964–1990

Referat fra teatermøtene i Nordvisjonen 1960–1971 (ikke komplett)

Referat fra teatermøtene i Nordvisjonen 1971–1990

Referat fra Voksenåsen-seminaret 1990

Procentbetänkandet 1973

Thoresen, Tore Breda: "Uttalelse i forbindelse med teatermøtet i Leolampi", 1969.

INTERVJUER

Intervju med Barthold Halle, 31. mars 2000.

Intervju med Tore Breda Thoresen, 2. mai 2000.

Intervju med Otto Nes, 3. mai 2000.

LITTERATUR

Antonsen, Henrik (1999) "Da Nordvisjonen mistede sin dyd", i Nordvisjonen 40 år. Oslo. Bruhn Jensen, Klaus (red.) (1997) Dansk mediehistorie 3. København: Samleren.

Juell Eide, Camilla (1993) Et medium finner sin form. Hovedoppgave i medievitenskap, Universitetet i Oslo.

Lindskog, Nils Petter (m.fl.) (1972) TV-RADIOI NORDEN. Stockholm

Nes, Otto (1999) "Nostalgiske glimt fra Fomvisjonen", i Nordvisjonen 40 år. Oslo.

NV-sekretariatet (1999) "Tallenes tørre tale", i Nordvisjonen 40 år. Oslo.

Nørgaard, Felix (1975) De Musiske udsendelser bind 2. København: Nyt Nordisk Forlag. Zilliacus, Ville (1986) Anteckningar om det nordiska rundradiosamarbetets framvekst. Helsinki:Yleisradio.

1Zilliacus (1986). Her regnes kun Norge, Sverige, Finland og Danmark med. Island fikk ikke fjernsyn før på midten av 60-tallet, og kom ikke med i samarbeidet før i 1966. Island var også med i det nordiske radiosamarbeidet.
2Intervju med Otto Nes, 3. mai 2000.
3Lindskog m. fl. (1972): s. IX.
4Referat fra Nordvisjonsmøtet 18. –19. november 1960.
5Juell Eide (1993) s. 1478.
6Referat fra Nordvisjonsmøtet 18. –19. november 1960.
7Referat fra Nordvisjonsmøtet 13.–14. november 1961.
8Referat fra Nordvisjonsmøtet 18.–19. februar 1963.
9Referat fra Teatersjefmøtet.
10Referat fra Teatersjefmøtet 9.–11. februar 1966.
11Referat fra Teatersjefmøtet 1.–3. februar 1965.
12Intervju med Tore Breda Thoresen 2. mai 2000.
13Referat fra Nordvisjonsmøtet 18.–20. oktober 1966.
14Intervju med Otto Nes 3. mai 2000.
15Referat fra teatersjefmøtet 6.–8. februar 1967.
16Bilag til teatersjefmøtet 6.–8. februar 1967.
17Referat fra teatersjefmøtet februar 1967.
18Referat fra teatersjefmøtet september 1967.
19Referat fra teatersjefmøtet februar 1968.
20Referat fra Nordvisjonsmøtet mars 1966.
21Referat fra Nordvisjonsmøtet oktober 1967.
22Referat fra teatermøtet februar 1974.
23Referat fra teatermøtet august 1973.
24RUV deltok ikke i diskusjonene, hverken på teatermøtet eller på screeningmøtet, uvisst av hvilken grunn.
25NRKs bilag til referat fra screeningmøte oktober–november 1973.
26YLEs bilag til referat fra screeningmøte oktober–november 1973.
27SR2s bilag til referat fra screeningmøte oktober–november 1973.
28DRs bilag til referat fra screeningmøte oktober–november 1973.
29SRls bilag til referat fra screeningmøte oktober–november 1973.
30Referat fra teatermøte februar 1975.
31Referat fra teatermøte februar 1977.
32NRKs bilag til screeningmøtet mai 1973.
33YLEs bilag til screeningmøtet mai 1973.
34DRs bilag til screeningmøtet mai 1973.
35YLEs bilag til screeningmøtet mai 1973.
36Referat fra screeningmøtet mai 1973.
37Referat fra Nordvisjonsmøtet juni 1973; referat fra teatermøtet august 1973.
38Referat fra teatermøtet februar 1974.
39Referat fra teatermøtet august 1975.
40Referat fra teatermøtet august–september 1977.
41Antonsen (1999) s. 36.
42Antonsen (1999) s. 34.
43Bilag til Nordvisjonsmøtet mai 1984.
44Antonsen (1999) s. 35.
45NV-sekretariatet (1999) s. 60.
46Referat fra dette screeningmøtet er dessverre ikke bevart.
47Referat fra teatersjefmøtet august – september 1983.
48Referat fra teatermøtet januar 1984.
49Referat fra teatermøtet september 1984.
50Referat fra teatermøtet september 1984.
51Referat fra teatermøtet januar 1985.
52Referat fra teatermøtet januar 1988.
53Referat fra teatermøtet august 1988.
54DRs bilag til teatermøtet august 1988.
55NRKs bilag til teatermøtet august 1988.
56YLEs bilag til teatermøtet august 1988.
57Referat fra teatermøtet januar 1989.
58Referat fra teatermøtet januar 1990.
59Referat fra teatermøtet januar 1982.
60Referat fra Nordvisjonsmøtet juni 1982.
61Referat fra teatermøtet september 1984.
62Referat fra Nordvisjonsmøtet november 1984.
63Referat fra teatermøtet august 1990.
64Antonsen (1999) s. 33.
65Nes (1999).
66Bruhn Jensen (red.) (1997) s. 49.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon