Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Bildene av "de andre"

Professor, Institutt for kunstog medievitenskap, NTNU.

Kari Andén-Papadopolous (2000) Kameran i krig – den fotografiska iscensättingen av Vietnamkriget i svensk press. Stockholm: Brutus Östlings Bokförlag Symposion.

I Ingmar Bergmans film Persona (1966) er det en scene fra et sykehusværelse hvor hovedpersonen, Elisabet Vogler, står foran fjernsynsapparatet. Skrekkslagen innhentes hun av en virkelighet utenfor isolatet da et innslag i nyhetene viser en buddhistmunk som brenner seg til døde i protest mot krigen i Vietnam.

Krig er jævlig, det vet vi. Men, som vi også vet, er det ikke all jævelskapen vi vet om. Nå har det vært et utall journalister som har fortalt og skrevet om Vietnamkrigen både mens den pågikk og i ettertid. Men disse reportasjenes bilder kom til å brenne seg fast i vår hukommelse – til tross for mange politiske og redaksjonelle slokkingsforsøk – som dokumentasjoner av USAs utbredelse av vold, skrekk og død i et land som vi her i Norden på sekstitallet bare hadde noen vage forestillinger om. Bildene er mange, og noen er verre enn andre: Ett er Ronald Haeberles fotografi fra mars 1968 av en gruppe kvinner og barn som er avbildet sekunder før de skytes ned av et kompani amerikanske soldater i den sydvietnamesiske landsbyen Song My. Et annet er Huynh Cong 'Nick' Uts fotografi fra juni 1972, som viser fem barn som flykter skrikende av redsel og smerte etter et napalmbombardement.

Jeg kjenner igjen disse fotografiene – og får faktisk alvorlige problemer med å komme meg videre i medieforskeren Kari Andén-Papadopolous' doktoravhandling. For selv ikke akademiske diskurser klarer å skape distanse til den helvetes desperasjonen og smerten disse to fotografiene forteller om. I Kameran i krig – den fotografiska iscensättingen av Viet namkriget i svensk press undersøkes dette effektfullt som to av denne krigens ikoner. Andén-Papadopolous forklarer hvorfor noen bilder har fått en slik status – ikke bare i flommen av bilder fra Vietnamkrigen, men i en verden som siden midten av 1800tallet har produsert millioner av fotografier fra et utall kriger. Det er imidlertid ikke fordi dette var bilder som fikk en enorm utbredelse som forklarer statusen som Vietnamkrigens ikoner. Det skyldes heller ikke en lett avlesbar dramatikk. Forklaringen finner hun i samspillet mellom motivets kvalitet som bilde og ikke minst den historiske sammenhengen det er innskrevet i.

I sin omfattende undersøkelse av pressefotografiet støtter AndénPapadopolous seg nemlig både til ny fototeori, medievitenskap og (kanskje overraskende for nordiske medieforskere) kunsthistorie. Denne forskningsinteressen for pressefotografiet forklares innledningsvis med henvisning til hennes bakgrunn i kunsthistorie og praksis som fotoog kunstkritiker. Men dessuten hevder hun også at selv om pressefotografi er "vårt samhälles mest spridda och ideologiskt inflytelsesrika bildtyper finns det få vetenskapliga studier på området" (s. 11). Det kan imidlertid synes overraskende på bakgrunn av denne avhandlingens imponerende bibliografi og henvisninger til anvendt forskningslitteratur hvor nettopp pressefotoet er emnet. Denne mangelen finner Andén-Papadopolous på den ene siden i den journalistiske og pressehistoriske hovedinteresse for teksten, og i kunsthistoriefagets etabierte skepsis til fotografiet som kunstnerisk bildemedium. Slik posisjonerer hun seg her som en medieforsker som inntar en mellomposisjon. Det er med andre ord heller ikke krigen i Vietnam per se som står i fokus, men de holdninger og verdisyn som avspeiles i den svenske pressens bruk av disse bildene. Og slik avdekkes det på den ene siden mange (i ettertid) kompromitterende holdninger overfor USA som "våre" allierte og i synet på vietnamesere som "de andre". I analysene av denne bruken av fotografiene utkrystalliseres et verdimønster – som jeg også vil komme tilbake til – forankret i en grunnleggende opposisjon mellom "vi och dem, mellan det Absoluta och det Andra".

Kameran i krig omhandler den avgjørende rollen bildemediene spilte i svensk presse nettopp som en fotografisk iscenesetting av denne krigen. Forskningsmaterialet er bildedekningen i de fire dagsavisene Dagens Nyheter, Svenska Dagbladet, Expressen og Aftonbladet i perioden fra 1965 (fra de første amerikanske bakketroppene kom til Vietnam) og fram til våren 1972 (da fredsforhandlingene i Paris ble påbegynt). Undersøkelsesmaterialet besto av 1183 bilder, som i sin tur er behandlet ut fra forskjellige motivgrupper om krigen (som militær operasjon, menneskelige og materielle konsekvenser, hverdag og personsentrert politikk). Dette bildematerialet i disse liberale og konservative dagsavisene blir avslutningsvis sammenliknet med biidebruken i den svenske radikale Vietnambulletinen i samme periode. Fire av bokens fem deler er konsentrert om Vietnamkrigens bilder. Det instruktive introduksjonskapittelet gir en fin klargjøring både av hennes vitenskapelige preferanser som internasjonalt orientert medieforsker, hvor bl.a. Caroline Brothers bok War and Photography. A Cultural History (1997) krediteres som den viktigste inspirasjonskilden for denne avhandlingen, og ellörs av tendensene i internasjonal presseforskning generelt og av fotojournalistikk spesielt.

Det kan synes som om kapittelet om Vietnambulletinens bildepolitikk blir en form for sprenging av åpne dører; nettopp som en solidaritetspublikasjon er tendensene her forutsigbare. Men ønsket om å bruke denne sammenlikningen til korrigering av konklusjonene i den foregående diskursen og ellers å få aksentuert tendensene i dagspressens symptomatiske bildekontekst og ikke minst bildeutvalg, gjør dette polariserende grepet vellykket. Særlig tydelig blir den delvis fordomsfulle og ukritiske og delvis bevisst USA-sympatiserende bi Idepolitikken i svensk presse påtakelig ved en slik sammenlikning. Nettopp ved å gi undersøkelsen av pressefotoet prioritet i en konsekvent kontekstanalyse klarer AndénPapadopolous å avsløre et påfallende sprik mellom dagspressens ideologiske føringer i teksten og pressefotografiets kraft som dokumenterende og virkelighetsnært bildemedium. Som nevnt kommer den grunnleggende opposisjonen mellom "vi och dem, mellan det Absoluta och det Andra" til å bli et forskningsmessig omdrejningspunkt i denne avhandlingen. Det avslører noen kulturelle projeksjoner som først og fremst gjør seg gjeldende som ideologiske og kulturelt betingede aweielser i pressens bruk av fotografier av militære operasjoner, av krigens menneskelige og materielle konsekvenser, av hverdagen og av forskjellige aktører på den krigspolitiske scene. Et viktig strategisk grep i dagspressens bildepolitikk var å få synliggjort forskjellene mellom de krigførende partene i genus, rase og etnisitet. I dette perspektivet bl ir vietnamesere "de andre". Resultatet er en dehumanisering og brutalisering, hvor vietnameseren settes opp i et intrikat mønster med kontrasterende motsetninger mellom femininitet og maskulinitet, hvit og ikke-hvit, vest og ikke-vest, modernitet og tradisjon, natur og kultur, fornuft og følelse, sivilisasjon og primitivisme. Og nettopp i sammenlikningen av bruken av pressebildet i Vietnambulletinen, som hadde en erklært propaganderende politisk profil, biir den svenske dagspressens USA-sympatier særlig tankevekkende når de kontekstualiseres som reportasjefotografier fra en av de minst ærerike innsatsene noen av vestmaktene (til da) hadde vært involvert i.

Kari Andén-Papadopolous undersøker pressefotografiet både ut fra en kvantitativ, samfunnsvitenskapelig orientert innfallsvinkel og en kvalitativ, humanistisk basert undersøkelse av bildenes omfang og visuelle kvaliteter. Slik er det en vitenskapelig undersøkelse av disse fire svenske dagsavisenes (supplert med Vietnambulletinens) bildepolitiske anvendelse av pressefotografiet som er styrt av nyere medieforsknings interesser. Dette er gjennomført med sideblikk også på andre internasjonale trykte mediers anvendelse av bilder fra Vietnamkrigen og den mediekulturen disse bildene er innskrevet i. Men Andén-Papadopolous er altså en medieviter som også innfører kunsthistorie som en støttedisiplin i de kvalitative analysene av bildenes formale og ikonografiske kvaliteter. Når kunstvitenskapelige perspektiver innføres som et metodisk grep, som skal supplere en semiologisk orientert bildeanalyse av fotografienes retoriske og kommunikative kvaliteter, fremmer dette også den humanistisk skolerte medieviterens forventninger til en avhandling som lanseres som en undersøkelse av "den fotografiska iscensättingen av Vietnamkriget". Men her finner leseren lite nytt, og endatil en forbausende lite spenstig bruk av den kunstvitenskapelige innsikten som en forfatter som både har faglig bakgrunn i kunsthistorie og som praktiserende kunstkritiker burde ha sittet inne med. Det er ikke dermed sagt at avhandlingen ikke inneholder (endatil svært) gode bildeanalytiske tolkninger av disse pressefotografiene. Men henvisningen til kunsthistoriens bilder preges både av elementærkunnskaper om symboler, gestikk, komposisjonsprinsipper, bildebeskjæring og perspektivbruk, og dessuten får disse referansene til kunsthistoriens bilder karakter av vilkårlighet. Et parallelt grep finner vi i undersøkelsens henvisning til eldre og nyere pressefotografier i noen av kapitlene, men her fungerer det bedre, fordi disse bildene blir også gjengitt.

La dette være nevnt, for dette er et verdifullt og ellers kritisk og balansert stykke forskningsarbeid som nå har fått sin utbredelse i bokform, og som dermed er gjort tilgjengelig for nordiske forskerkolleger. Men – i tilknytning til det siste – her har vi også et problem: Det har (helt sikkert) sine økonomiske og praktiske årsaker at Kari Andén-Papadopolous' avhandling Kameran i krig på Brutus Östlings Bokförlag Symposion ikke har kunnet aspirere til å bli en mer tiltalende og brukervennlig publikasjon. Bokens A4-format er nå én sak, men når dette ikke blir en 'pageturner', er det ikke forfatterens skyld. Må (eller kanskje bedre; bør) en doktoravhandling fra Institutionen för journalistik, medier och kommunikation ved Stockholms universitet akseptere en publikasjonsform med et format der teksten settes i to spalter og liten skrift? Enkel hoderegning tilsier at bare tekstmengden ville fylt et sted mellom 400 og 450 normale boksider. Hele avhandlingen er her med noteverk, litteraturliste og illustrasjoner (som det endatil av nødvendighet er mange av) på 192 sider! For én sak er dette tekstoppsettets funksjon som effektiv lesesperre, men bildekvaliteten på de fleste av pressefotografiene lider også under dette pressede formatet.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon