Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Å lese fjernsynstekster

Fem norske forsøk sett i perspektiv
The reading of TV texts. Critical perspectives on five recent contributions

Hans Fredrik Dahl er professor ved Institutt for medier og kommunikasjon, Universitetet i Oslo.

Vi begynner å få en del tunge arbeider innen norsk medieforskning nå, der fjernsynets programmer underkastes vitenskapelig analyse. Disse arbeidene omfatter foruten et dusin hovedfagsoppgaver i alle fall fem doktoravhandlinger, som dels behandler programmene fra produksjonssiden, dels ut fra tekstanalytisk perspektiv. Felles for dem er at de tar for seg utviklingen av fjernsynets flater og formater i et diakront perspektiv. Denne artikkelen tar opp noen sentrale metode- og designspørsmål i disse arbeidene til nærmere drøfting.

A total of five doctoral thesis have recently been submitted in Norway with the explicit aim of reading TV texts in the context of the production set-up, the "programme department" in question. The majority address the Norwegian Broadcasting Corporation, both before and after its loss of the national TV monopoly in 1992, and the programmes scrutinised are news, general "enlightenment" programmes, entertainment and children's programmes. The present article examines the methodological approaches and research designs applied in the five theses, so as to discuss the pro's and cons of the various ways in which the reading of TV texts may be incorporated into a major programme study. It turns out that the reading of texts sometimes serves as a "case", an illumination of a point already made from the department's policy statements, but sometimes also as an item carrying a more independent meaning. The argument goes that textual readings serve their purpose most successfully when applied in a multi-layered analysis, encompassing both the text and its various environmental surroundings in toto.

For å kunne analysere det samtidige og efemære fenomen TV-sendingen retrospektivt, må vi forutsette at programmet fryses til en tekst. Det er først i tekstens form at vi kan studere de enkelte bestanddeler som i en vev, og underlegge sendingen selv og dens tilblivelseshistorie en nærmere analyse.

Tilnærmingen i de fem norske doktoravhandlingene som skal behandles I her, er dels kvantitativ, dels kvalitativ, ofte en blanding. Selv de undersøkelser som konsentreres om et fåtall tekster, sikter mot å utsi noe om tendenser i formatet/flaten generelt. Alle møter da den utfordring at de er nødt til å konsentrere analysen om et utvalg av programmer, og generalisere ut fra det. Det komplette univers "TV-programmet" innenfor et gitt tidsrom er jo både for stort til å håndtere, og dessuten i mange tilfeller ikke engang overlevert i sin helhet. Dette utvalgsproblem, og hva det reiser av spørsmål om generalisering og representativitet, kan løses på ulikt vis. I det følgende skal vi se nærmere på dette og på en del andre trekk ved design og problemstilling i de doktorgrader som er skrevet på norsk. Utgangspunktet er det siste og nyeste bidraget til fjernsynsforskningen i så måte, Eva Bakøys doktoravhandling Med fjernsynet i barnets tjeneste, som ble forsvart i Trondheim våren 2000. Denne gir en original og selvstendig løsning av "generaliseringsproblemet". Men også andre bidrag skal trekkes inn, for å belyse emnet fra et videre tilfang av løsninger.

La oss først se på hvor mange programmer, rent kvantitativt, de fem doktoravhandlingene tar opp.

I Virkeligheter i NRK (1990), en studie av de såkalte opplysningsprogrammene i NRK Fjernsynet (termen "opplysningsprogram" og "Opplysningsavdeling" er som kjent for lengst utgått), legger Roel Puijk til sammen seks enkeltprogrammer fra årene 1985 – 86 under lupen. De seks studeres dels som tekster, dels som formater, og fanges opp i produksjonsprosessen slik den utspilte seg innenfor rammene av Opplysningsavdelingen Fjernsynet.

Knut Helland analyserer i avhandlingen Public Service and Commercial News (1993) 38 nyhetssendinger – 19 utgaver av NRK Dagsrevyen, 19 av TV 3 Internasjonale nyheter, spredt over fire uker i månedsskiftet februar-mars 1990. Materialet oppgis å utgjøre omtrent tolv fjernsynstimer. Hensikten er å undersøke likheter og forskjeller mellom de to nyhetssendingene.

I Espen Ytrebergs avhandling Allmennkringkastingens autoritet (1999), som sikter mot å belyse endringer i NRK-fjernsynets publikumshenvendelse, nærleses fire enkeltprogrammer, de sammensatte underholdningsprogrammene Par-i-bol 23.10.1993, Rondo 2.10.1994, The Show 16.10.1994 og OJ – ute på prøve 21.10.1994, samt et utvalg av 20 innslag fra Dagsrevyen spredt over årene 1988–94. Til sammen dekker denne avhandlingen rundt fem timers programtid.

Elise Seip Tønnessen har i Barns møte med TV (2000) valgt ut til undersøkelse to episoder å 30 minutter av Sesam Stasjon fra henholdsvis 1991 og 1993. Disse behandles dels som tekster, dels som mottatte programmer i en resepsjonsstudie.

Eva Bakøy nærleser til sammen 17 programmer produsert av Barne- og ungdomsavdelingen i perioden 1960–79. For de fleste mangler opplysninger om spilletid. Men hvis vi regner en snittlengde på 20 minutter, får vi et programmateriale av omfang mellom fem og seks timers spilletid.

Er da et programmateriale som strekker seg fra én til fem-seks timer fjernsyn stort eller lite? Det må selvsagt ses i forhold til problemstillingen. Det er naturligvis forskjeller avhandlingene imellom når det gjelder problemstilling, og dermed også hvilken undersøkelsesgjenstand problemstillingen rettes inn mot. Noen retter seg eksplisitt mot én og bare én sjanger. Knut Hellands nyhetsstudie konsentrerer seg naturlig nok om nyhetssendinger. Andre – Puijk og Ytreberg for eksempel – griper over flere. Puijks undersøkelse dekker både magasinformat, enkeltreportasje og sammensatt programform. Bakøy spenner over det bredeste programfelt av dem alle. Hun analyserer både rene magasinprogrammer av typen Falkeklubben, og fiksjonsfilmer av typen Den sorte tulipan; dessuten dokumentarer og reportasjer som Lefsa, så vel som opplesnings- og billedbokformater for småbarn, dukketeater, og så videre. Dette henger naturligvis sammen med undersøkelsens gjenstand – NRK-fjernsynets barnetilbud over en tyveårsperiode, slik den fremtrer gjennom Barne- og Ungdomsavdelingens (BUAs) egenproduksjoner i 1960- og 70-årene.

PROGRAMAVDELINGEN, TEKSTENS TILKOMSTSTED

Det å rette oppmerksomheten mot en enkelt programavdeling, og definere undersøkelsens gjenstand som produktene fra dette og bare dette produksjonsmiljø, viser seg i flere tilfeller fruktbart. En programavdeling er en enhet befolket av programsekretærer og programinstruktører og ledet av en programredaktør, slik disse stillingene fantes i det "gamle" NRK før den store strukturomveltningen i januar 1991. Puijk retter sin undersøkelse mot Opplysningsavdelingen, Bakøy mot BUA, Ytreberg mot Nyhetsavdelingen for så vidt angår Dagsrevy-materialet. Den "avdelingen" som står i fokus i disse tilfellene, er en meget særpreget enhet. Den har sitt opphav i en struktur som ikke er utformet med tanke på fjernsynsmediet. "Avdelingen" som enhet er en arv fra radioen, der strukturen ble grunnlagt i løpet av 1930-årene og formelt kom på plass i de første årene etter 1945, hvorfra den praktisk talt uendret ble lagt til grunn for NRK-fjernsynets organisering 1959–61. Fjernsyn er altså i de fleste av disse avhandlingene en virksomhet drevet innenfor en systematikk der det var en karrierevirksomhet å lage program av en bestemt innholdstype: henholdsvis nyhets-, underholdnings-, opplysnings- eller barneprogrammer. Avdelingene representerte dertil et sett av meget faste strukturer i NRK fra 1945 til 1991; mange medarbeidere levde nesten hele sitt liv i én og bare en avdeling.

NRK-avdelingen var altså et karrieresystem med et visst antall allokerte stillinger, med et fastlagt årlig budsjett, og med en tilmålt tidsramme som skulle fylles. Det ble således meget hurtig etter 1960 en profesjon å lage opplysnings-TV, barne-TV og så videre – en ferdighet man behersket i den avdelingen og løste på en for den karakteristisk måte. Løsest i så måte var kanskje Opplysningsavdelingen. Herfra kom og gikk folk til andre avdelinger. Nyhetsproduksjon var mer av en spesialkunnskap. Og i særlig grad ble det en profesjon å lage barneprogram. Dette hadde sammenheng med målgruppen. Både i radio og i fjernsyn var barne- og ungdomsavdelingen den eneste programavdelingen som rettet seg mot et særskilt segment av publikum – barna. I allmennkringkastingens énkanaltid var ellers alle andre programmer prinsipielt for alle.

Både Puijks og Ytrebergs studier har vist at det kan være fruktbart å legge en slik "avdeling" under lupen og finlese dens produkter. Det viser seg fruktbart nå igjen med Bakøys bidrag. Det er en egen "måte" å gjøre ting på i en slik avdeling, man kan nesten snakke om en "ideologi" eller i alle fall et fast forestillingssett om hvordan "godt fjernsyn" skal lages på dette området, som gjenspeiles i avdelingsstrukturens stabilitet.

Men i håndteringen av avdelingen som programproduserende enhet går de fem avhandlingene ulikt til verks. Noen gir fyldige data om avdelingen som sådan, og bruker disse dataene i sin analyse, andre lite.

I Ytrebergs avhandling er intervjuer benyttet systematisk for å hente inn data om produksjonen. De intervjuene som presenteres, utgjør i det hele en meget betydelig del av avhandlingens samlede datamateriale. Også interne dokumenter av typen plan-notater samt NRKs bedriftsavis nyttes, men intervjuene gir i forhold til dette en dimensjon som det skriftlige materialet ikke rommer, ved at aktørenes intensjoner, deres visjoner og ideer om hvordan mediet bør møte konkurransesituasjonen fanges inn. Puijks studie baseres på deltakende observasjon som en hovedkilde. Gjennom antropologens tålmodige blikk kartlegges særegenheter og samhandlingsmønstre. Sammen med det skriftlige materialet hentet fra NRKs årbøker får vi også her et forholdsvis inngående portrett av den programproduserende enheten. I forhold til disse to gir Bakøy heller lite. I hennes avhandling står mindre om avdelingens medarbeidere, deres karrieremønster og bakgrunn enn i de andre avhandlingene. Bare én aktør identifiseres på individnivå med historisk-biografiske data – Lauritz Johnson. Denne tilbakeholdenheten har sitt motstykke i en tilsvarende tilbakeholdenhet når det gjelder å bruke intervjumateriale som datagrunnlag. Bakøys avhandling tar eksplisitt avstand fra denne muligheten fordi programmedarbeiderne neppe ville ha husket særlig riktig så langt tilbake som fra 1960- og 70- årene, og i alle fall ikke kan forventes å ha erindret sin holdninger fra den gang, hvilket avhandlingen først og fremst sikter mot å kartlegge.

TIDSSPENN OG UNDERSØKELSESNIVÅ

Tidsspennet i undersøkelsene varierer, som alt antydet, noe som fører til store variasjoner med hensyn til forskningsdesign. Knut Helland tilstreber et utvalg av nyhetssendinger som faller innenfor én avgrenset periode, fire uker, for å kunne etablere et univers med felles rammevilkår, samme nyhetsbilde, for begge kanaler. Dette gir en enkel og oversiktlig løsning. Elise Seip Tønnessens undersøkelse av resepsjonen av to utvalgte TV-tekster, derimot, har en mer komplisert tidsstruktur. To Sesam Stasjon-programmer, ett produsert og sendt i NRK i 1991 og ett produsert og sendt i 1993, vises hver for et panel av 20 barn, halvparten hver av 4- og 6-åringer. Visningen finner sted to år etter opprinnelig sending, henholdsvis i 1993 og 1995. For å oppnå valide resultater over et slikt skille i tid over to år, må det forutsettes at de felles rammevilkårene, "barnekulturen", ikke har endret seg vesentlig på denne tiden. Om så likevel skulle ha skjedd, er dette tatt noe hensyn til ved å etablere en delvis kontinuitet mellom de to panelene, idet 10 barn går igjen i begge panelene (4-åringene i 1993 er altså blitt til 6-åringer i 1995). Uten at det gjøres detaljert greie for årsaken til at denne forskningsdesign er valgt, synes det å følge av at etterarbeidet etter den første visningen – som består i dybdeintervjuer, observasjon av lek, innhenting av data om TV-vaner m.m. fra foreldre – tar sin tid, slik at et tidsspenn ville opptre i alle fall.

De produksjonene Roel Puijk studerer, skiller seg ikke synderlig i tid. Hans analyse bygger ikke inn noen tidsdimensjon. Det gjør derimot Ytreberg, som velger en design delt i to, med en diakron og en synkron del, der den synkrone gjelder underholdningsproduksjonene, de diakrone nyhetene. Dagsrevyens henvendelsesmåte studeres slik den fremkommer gjennom et bestemt antall "snitt" i på forhånd oppsatte intervaller – fem reportasjer fra 1988, fem fra 1990, og tilsvarende for 1992 og 1994.

Selv om disse avhandlingene bygger på et materiale fremkommet over forholdsvis kort tid, opererer de i tillegg med en lengre tidsakse enn den som strukturerer selve programlesningen. Denne mer implisitte akse opererer med et "før" og "nå" i fjernsynets historie, en henvisning til den "gamle monopoltiden" som tilstanden før, konkurransesituasjonen som realiteten nå. En slik dikotomi er uttrykkelig tematisert hos Helle, Ytreberg og Seip Tønnessen, og bygger på en forutsetning om at man ønsker å finne ut hva TV i dag er – i motsetning til hva det var før. Puijk for sin del oppholder seg i sin analyse av NRK i en ennå tilnærmet enerettsperiode – før TV Norge eller TV 3 ble virkelige konkurrenter for NRK. Likefullt bygger han inn en kommende forandring, en formodning om "økt kommersialisering", som en slags institusjonell bakgrunn for analysen.

Mot disse stiller Bakøy opp en mer eksplisitt operasjonalisert historisk problemstilling–om barne-TVs fremtredelsesform i henholdsvis 1960- og 70-årene – ut fra ønsket om å fange opp forskjeller mellom de to tiårene som to ulike epoker. Det er uvanlig, også i den internasjonale litteratur, at en program- eller tekstanalyse spenner over et så langt tidsrom som 20 år. Forholdet er jo at en undersøkelse av lange tidsrom nødvendigvis må baseres på et tekstutvalg gjennom nedslag. Det ligger da i sakens natur at nedslagene blir sjeldnere og sjeldnere jo lengre tidsrommet er. I Marit Haldars undersøkelse av barneprogrammene i hovedoppgaven Barndom på boks (Haldar 1993) er 7 programtekster brukt til å belyse 30 års utvikling, i tillegg til et visst kvantitativt materiale. Bakøys undersøkelsesdesign sikter mot å gi en symmetrisk behandling av de to tidsintervallene 1960-tall og 1970-tall, på den måten at det for hvert tiår undersøkes først det avhandlingen forstår som det programpolitiske nivå – BUAs rammevilkår og programfilosofi, sett opp mot tidens generelle "barndomsideologi" – dernest programflate-nivået for henholdsvis førskolebarn og skolebarn, altså fordelingen av de viktigste programformater for begge aldersgrupper; og til sist det estetiske nivå, med næranalyser av form, stil og henvendelsesmåter i de til sammen 17 tekstene som fordeler seg jevnt mellom tidsintervallene og aldersgruppene.

Denne tredelingen i avdeling, flate og tekst viser seg fruktbar. Særlig fremtrer programpolitikk og programflate som hver for seg meningsgivende enheter. Bakøy kan gi en uttømmende, interessant og poengtert oversikt over perioden 1960–80, over dens skiftende ideologier, de vekslende programmene, med klart tegnede endringer av standarder og flater. Mens barne-TV i 1960-årene tok sikte på å erstatte det varme bestemorsfanget, som var i ferd med å gå tapt i høykonjunkturenes flyttemønstre, siktet BUA i 1970-årene på å gi TV som en form for foreldreerstatning, til kompensasjon for de stadig oftere brutte familier. Mens det på 60-tallet gjaldt å forberede barna for ansvarsfull gjerning i voksenlivet, holdt 70-tallets fjernsyn fast ved barns rettigheter som gruppe. Mens man før ville skjerme, ble tendensen til å eksponere konflikter meget påfallende tydelig – og så videre.

Også Roel Puijks behandling av Opplysningsavdelingen i 1980-årene demonstrerer at det analytiske skillet mellom programpolitikk – altså intensjonene – og programflaten – implementeringen av intensjonene–gir god mening nettopp på avdelingsnivå. En tradisjonell NRK-avdeling bestemte jo langt på vei selv hvordan den skulle forme flaten, innenfor de relativt forutsigbare rammene den opererte i, og som bare i liten grad ble justert av ledelsens forventninger. Implisitt fremgår imidlertid at BUA hadde færre av de selvbevisste TV-stjernene som opptrådte i Opplysningsavdelingen, disse big shots som mer eller mindre gjorde som de selv ville. BUA var mer kollektivistisk. Det gjør at skillet mellom programpolitikken og programflaten her står enda klarere fram som to nivåer av samme sak.

Skillet mellom de to nederste nivåene, programflaten og det enkelte programinnslag, teksten, reiser imidlertid i begge tilfeller visse problemer. Det ene er at behandlingen av programflatene fort vekk kan bevege seg over på tekstnivå, ved at formater og enkeltprogrammer karakteriseres tekstlig. Dette gjelder særlig hos Bakøy, hvor det ikke alltid er like klart hvor flaten slutter og teksten begynner i analysen. På mer prinsipielt grunnlag kan dette problemet sies å angå det funksjonelle forholdet som tekstanalysene står i til helheten, og det kan være av interesse å se litt nærmere på akkurat dette spørsmålet. Alle de avhandlingene som her er omtalt, beveger seg både på avdelings- og programnivå, men bare Bakøy gjennomfører en streng tredeling i politikk, flate og tekst. De utfordringene hun møter i denne tredelingen, kan derfor si noe allment om tekstanalysens problem i en så "tung" institusjon som fjernsynet.

TEKSTANALYSENS STATUS

I de omtalte avhandlingene er det ikke alltid like klart hvilken status tekstlesningen egentlig har. Iblant virker tekstanalysen kasuistisk, det vil si at den anvendes som en illustrasjon, en ren opplysning og gjentakelse av et poeng som er fastslått på tidligere nivå. I introduksjonen til Bakøys kapittel 7, der skolebarnformatene i 1960-årene skal karakteriseres, finner vi en passasje sålydende: "Fjernsynet for mellomgruppen ble en arena for de hyggelige og konstruktive fritidsaktivitetene og for veldedighetstankegangen. Når fjernsynskameraet fokuserte på nød og elendighet, dreide det seg helst om fjerntliggende områder, innslagenes ideologiske omdreiningspunkt var…" osv. (s. 203). Med en slik introduksjon, allerede i flatekapitlet, har man jo forskuttert nesten alt hva som ventelig kan finnes på tekstnivå. Det biir en for-forståelse så sterk at de resultatene som kommer når tekstene På tokt med Mathilde, Den sorte tulipan, en sending av Falkeklubben og en fra spørregjetteleken Firkløver nærleses, blir til illustrasjoner av noe allerede fastlagt. Da kan man vel spørre: Hvor nødvendige, hvor selvstendig meningsgivende, er da tekstene?

Det finnes imidlertid også eksempler på at tekstanalysene fungerer på en helt annen måte: som empiriske tester av hypoteser fremsatt på bakgrunn av avdelings- og programflateanalysene. Til grunn ligger da en hypotetisk-deduktiv metode. Utgangspunktet her er at de 17 programmene som underkastes næranalyse, ikke er representative i noen statistisk forstand. Det gjelder også for Puijk og Ytreberg at tekstene ikke er valgt ut etter noen annen metode enn et ønske om rimelig spredning (frasett Ytrebergs nyhetsanalyse). I Bakøys tilfeller er 60-tallprogrammene faktisk tilfeldig overlevert. Likevel kan analysen av dem gi grunnlag for gyldige slutninger, dersom de trekkene som identifiseres på de øvrige nivåer, finner sine karakteristiske uttrykk i teksten. Men om slutninger ikke er tematisert på ideologi- og flatenivået før de trekkes ut fra teksten, må de regnes som påstander, eller om man vil: ikke etterprøvde hypoteser.

De funn som fremstår som gyldige, er da først og fremst de som angår de karakteristiske endringene i henvendelsesmåten, programmenes autoritet, som Ytreberg kaller den. De slutninger som fremsettes ut fra programmenes tema uten at dette er tematisert på de andre nivåene, blir på den annen side mer tilfeldige.

Med andre ord: Tekstmaterialet har sin bestemte og begrensede betydning innenfor en metode som kan kalles pars pro toto, prinsippet om teksten som del av helheten, at funnene for å bli gyldige må gjenfinnes på alle nivåer. Der hvor teksten behandles som ren kasuistikk, blir funnet mindre utsagnskraftig. Der hvor den håndteres ut fra en implisitt formodning om tematisk representativitet, blir det heller ikke tungtveiende. Men der hvor resultatet av tekstlesningen ses som del av helheten, hvor tekstens detaljer påvises å relatere seg til både helheten av flaten og til den overgripende programpolitikken – positivt eller negativt, naturligvis – der får vi gyldige funn.

Tekstnivået og spørsmålet om tekstenes representativitet er ikke det eneste metodiske problem våre TV-avhandlinger står overfor. Alle studier som forsøker å fange inn den større konteksten for programmene, blir nødt til å forholde seg til eksterne faktorer. Disse faktorene er ofte av forholdsvis generell art–ideologiske, samfunnsmessige, kanskje også mentalitetsbestemte forutsetninger. I samtlige avhandlinger legges det for eksempel til grunn at økt TV-konkurranse fører til endrede programmer. Men i hvilken retning går endringene? En fremstilling som spenner over store tidsrom vil uvegerlig måtte legge en del alminnelige synspunkter til grunn i denne sammenhengen, synspunkter som gjerne gjentas ut fra samtidens generelle antakelser, uten egentlig å undersøkes eller underkastes prøving.

Roel Puijk behandler for eksempel det press henimot "kommersialisering" som satte inn i NRK etter monopolets oppløsning i 1981. Det kom utredninger, krav om sendetidsutvidelser og økt produktivitet, samt sterkere ønsker ovenfra om mer publikumsfengende programmer i fjernsynet. Det hadde kanskje vært ønskelig om Espen Ytreberg hadde tatt opp Puijks behandling av dette i sin avhandling, som handler om det man kan se som en neste fase av dette, omleggingen som følge av presset fra TV 2 etter 1991/92. At de to avhandlingene ikke på dette punkt er helt kommensurable, kan skyldes at Puijk i sin behandling har en noe åpen og allmenn forståelse av begrepet kommersialisering–mer treffende for den perioden da han skrev sin avhandling ferdig (opp mot 1990) enn det tidsrommet han undersøkte (1985–86). I undersøkelsestiden sto nemlig NRK ennå trygt på énkanalsystemets grunnlag, og Opplysningsavdelingen viser seg i sin programproduksjon mest av alt å lene seg mot sine egne tradisjoner. Avdelingen motvirker nærmest ethvert press mot "kommersialisering", det fremgår av tekstanalysene.

Bakøy tar også på ett punkt utgangspunkt i en forholdsvis alminnelig, men lite etterprøvd oppfatning, nemlig at det hersket en "mediepanikk" foran fjernsynets innføring i Norge. Under overskriften "Mediepanikken rundt fjernsynet" i kapittel 3.4 bringes det sitater fra skoletidsskrifter som skal vise at pedagogene rundt 1960 var bekymret inntil "panikk" for hva fjernsynet ville bringe.

I alt fire tidsskriftartikler legges til grunn for dette. Men er de nok til å belegge en "mediepanikk"? Leser man Norsk Pedagogisk Tidsskrift, det sentrale, pedagogikkfaglige tidsskriftet i Norge, vil man finne i alt fem artikler om fjernsynet og dets virkning på barn i perioden 1950–65. Samtlige er positive til mediet. Noen mediepanikk kan ikke spores i det hele tatt. Vi finner tilløp til en viss "panikk" i samme tidsskrift/men da overfor et helt annet medium: tegneseriene. I de to årgangene 1954 og 1955 bringer Norsk Pedagogisk Tidsskrift hele seks artikler om "problemet tegneserier", samtlige negative.

Det var altså ikke fjernsynet norske pedagoger fryktet, om vi legger denne mer representative kilden til grunn. Og med god, og for Bakøys avhandling relevant, grunn. Det renommé NRK hadde bygd opp siden 1945 blant norske pedagoger for sine radiosendinger til barn og særlig til småbarn, gjorde at noen panikk fra denne kanten var lite aktuelt. Det var jo i 1950-årene for lengst klart at det var NRK som skulle ha hånd om TV-programmene her i landet. Både lørdagsbarnetimens enormt sikre posisjon, og ikke minst pedagogenes tilfredshet med Barnetimen for de minste, som NRK hadde innført og utviklet først av alle land i Norden, borget for dette. Man kan faktisk gå så langt som til å påstå at fjernsynet i Norge ble hjulpet til fødselen av en av landets ledende pedagoger, dosent Ase Gruda Skard, redaktøren av Norsk Pedagogisk Tidsskrift. Hennes lange artikkel i tidsskriftet om "Televisjonen – eit nytt pedagogisk problem" fra 1951, slo an en nøktern og beroligende tone. Programledelsen i NRK ville vite å lage et helt annet fjernsyn her enn det man fikk rapporter om fra USA, slo hun fast. Skards argumenter ble ord til annet overtatt av saksordføreren for NRK i Stortinget, Håkon Johnsen, da han i juni 1957 forsvarte innstillingen om innføring av fjernsyn i Norge. Også fra andre kilder vet vi at Ase Gruda Skard i debattene forut for stortingsvedtaket roet ned dem som var engstelige (Dahl og Bastiansen 1999).

TV-TEKSTEN I EN FJERNSYNSKONTEKST

Et særtilfelle av eksterne faktorer av mer generell art har vi i de avdelingsstudiene som tar opp andre avdelingers og formatprodusenters innvirkning på de tekstene som primært undersøkes. Altså fjernsynets innvirkning på fjernsynet selv. Ytreberg tematiserer dette eksplisitt, i sitt sentrale resonnement om at enhver tekstproduksjon samtidig forutsetter en teksttolking, hvilket tilsier at studier av TV-programmer må gjennomføres etter strengt kontekstuelle tilnærminger. Den teoretiske grunngiving av dette hører til denne avhandlingens sentrale bidrag.

Også Bakøy behandler emnet, ved å tematisere voksenfjernsynets innvirkning på barne-TV-formatene. Barna får sin egen dagsrevy, påpeker hun, de får sitt eget TV-teater, sine egne nordiske konkurranser å la Kontrapunkt, og så videre. Formatene fra den store verden slår inn over BU As mikrokosmos og setter sine preg på standardene der. Dette har sin interessante parallell i radioen, der de ansvarlige i løpet av 1950-årene la merke til at ungene ble smittet av de voksnes radioformater. "[M]ange barn finner lørdagsbarnetimen tam og barnslig og krever 'sterkere kost'", påpekte Ragne Tangen, den gang programsekretær i barneradioen, i Norsk Pedagogisk Tidsskrift 1954. "Hørespill, kriminalserier, underholdningsprogram og ønskekonserter for de voksne [må] ta skylden for det". Vi står med andre ord overfor en "media content loop" i tråd med Meyrowitz' (1985) beskrivelse, innen barneprogrammer generelt.

Men hvordan foregikk denne påvirkningen rent konkret? Ett spor gir Bakøy i tekstanalysen av dukkeprogrammet om Pompel og Pilt, "Reparatørene kommer" fra 1969. "Mot slutten av 60-tallet begynte det å ulme i norsk kulturliv", heter det her. Ulmingen sies å innebære en ny holdning også fra kunstnernes side: En riktig kunstner skulle være "dristig og eksperimentell og bryte med det bestående". Det vises til fjernsynsteaterets sjef Arild Brinchmann, som satset på et repertoar med klare innslag av såkalt eksperimentelt eller absurd teater. Derfra trekkes linjen direkte til Pompel og Pilt, som var BUAs virkeliggjøring av ønsket om å gjøre noe nytt og annerledes.

Men hvis BUA skulle ha blitt påvirket av Brinchmanns repertoarlinje, måtte det vel ha skjedd før 1969. Den første stormen omkring absurd teater fant sted høsten 1962 og gjaldt Ionescos Stolene. Brinchmann forlot forresten NRK i 1967 og Fjernsynsteatret skiftet umiddelbart kurs. En alternativ hypotese kunne være at Pompel og Pilt var influert av en helt annen tendens i voksenprogrammene – den nye TV-satiren. Den kom i begynnelsen av 60-årene og fikk et tidlig høydepunkt i Wesenlund-Heide Steens "That's Entertainment", NRKs Montreux -bidrag i 1966. Dette innslaget fikk mange etterfølgere i årene som fulgte. Den ironiske henvendelsesmåten, de selvrefleksive formene med de mange innebygde parodiene på hvordan fjernsynet "vanligvis" henvendte seg til seerne, skapte langt på vei en ny programstil. Fjernsynssatire var et internasjonalt fenomen i 1960-årene. Det kom litt senere til Norge enn til andre land – sikkert fordi det i sitt vesen berodde på en "media content loop", et mentalitetssprang som fulgte dialektikken av fjernsynsformatene og deres resepsjon. Men når det først kom i Norge, fikk det virkninger for programproduksjonen over brede felter. Det må imidlertid innskytes at også dette er en hypotese. De norske TV-satirene har aldri vært nærmere undersøkt. Eksemplet fremlegges her bare for å vise at den kontekstuelle analysen av TV-teksten krever store kunnskaper, ja, egentlig kunnskaper om en langt større programflate enn den vi ennå har innsikt i. Det er å håpe at fremtidige tekststudier gjør aktiv bruk av den kunnskapen som legges fram i de fem avhandlingene vi har så langt, når det gjelder kontekstuelle vilkår. Det er en viss tendens til at doktorandene innenfor mediefaget legger an etter nokså personlige opplegg. Men det er vel ikke derfor nødvendig å oppfinne alt krutt påny hver gang. Det bare styrker egne analyser om man mobiliserer velvilje overfor forgjengernes resultater, og forsøker å innpasse deres funn i egne opplegg.

Den oppdelingen i nivåer som Bakøy gjennomfører, med sondring mellom programpolitikken i avdelingen og barneprogramflaten i sin helhet, samt det tekstlige, estetiske nivå, gir et mønster som man kunne ønske ført videre i de kommende avhandlinger vi vil få. Samtidig må det påpekes at opplegget kanskje har litt for lite rom for et fjerde nivå, institusjonsnivået. Moderinstitusjonens selvforståelse, dens ideologi for de programmene den sendte ut, har krav på en viss oppmerksomhet, om ikke annet så for å se om NRKs ledelse kanskje hadde andre preferanser enn avdelingen. Det er ikke her nødvendig å lete etter pålegg fra kringkastingssjefen eller programdirektøren om hva avdelingen skal sende, for det var ikke slik det gikk for seg i det avdelingsautonome NRK. En impuls kan like fullt tenkes. Puijk har lagt vekt på dette nivået i sin studie. Også Ytreberg tematiserer et krav ovenfra om "omstilling" i sin avhandling, og belegger det med interne dokumenter fra ledelsen.

I tilfelle BUA kunne det især være grunn til å undersøke nærmere hvordan institusjonen som sådan tenkte seg at segmenteringen i egne barneprogrammer virket på totalflaten. Mest nærliggende ville her være å finne ut hva NRK mente om barneprogrammenes effekt innad i familien. Familien var – i tillegg til barnet selv – målgruppen for barneprogrammene. Fra avdelingsnivå ble det uttrykt sterke forventninger til at foreldre så på barnesendingene sammen med sine barn. Foreldre skal diskutere programmene med barna og slå opp i leksikon sammen med dem, for "på den måten bruker vi programmene som springbrett til andre emner som kan høyne barnas viten" (Norsk Pedagogisk Tidsskrift 1964: 214). Prinsippet hadde også mer generelt feste i NRKs ideologi. Dette fremgår av kringkastingssjef Hans Jacob Ustvedts programpolitiske skrift "Kringkastingens oppgaver og plass i samfunnet" fra 1968, som ble til etter omhyggelige forarbeider og lange runder av konferanser med samtlige av husets ledere. I denne sentrale ideologiske teksten til belysning av NRKs selvforståelse i 1960-årene, heter det:

Vi har egne programmer for barn, som krever særlige hensyn. Det er gledelig at så vidt mange av foreldrene ser ut til å følge disse programmene sammen med barna, særlig gjelder det de minste barna. Noen kan vel falle for fristelsen til å bruke barneprogrammene som "barnevakt" og mister derved kontakten med de viktige inntrykk som barnet utsettes for. Forhåpentlig vil stigende erkjennelse av disse programmenes innvirkning på barna etterhånden redusere en slik praksis (Ustvedt 1969:50).

NRK forutsatte altså på denne tid at foreldre normalt så barnefjernsynet sammen med barna, og at de med tiden ville gjøre det i stigende grad. Man la til grunn for programvirksomheten at begge generasjoner var sammen i seerrollen. Formålet var ikke bare pedagogisk. Etter Ustvedt-ideologien var det viktig at barn og voksne så fjernsyn sammen fordi programmene skulle virke som "sprengkraft" inn mot kjernefamilien – mot hemmelighetskremmeri, fortielser, skyhet og sjenanse som måtte finnes rundt i de tusen hjem:

Det har vært sagt at de fleste voksne nok vil at radio og fjernsyn skal være et vindu mot verden, men at barnas vinduer bør være rosafargede. Jeg tror tendenser i retning av "overbeskyttelse" av barna kan være skadelige. Samspillet mellom kringkastingen og familien kan bringe opp spørsmål som familien har latt ligge av frykt for åpne konflikter. Selv om kringkastingen har plikt til en viss varsomhet på dette felt, tror jeg det er viktig at man ved å kaste lys over konflikter som gjelde flere familier og flere mennesker kan løfte enkeltfamiliens problemer opp på et noe høyere plan og skape muligheter for en meningsutveksling som kan tilføre familien nye verdier …i lengden tror jeg den oppløsning kringkastingens informasjonsvirksomhet kan bevirke av det hemmelighetskremmeri som har preget og ennå preger en del av familielivet i vår tid, har en gunstig virkning. Det gjelder dels seksuelle spørsmål, det gjelder spørsmål om barns og unges rettigheter i samfunnet (sst.: 51).

På samme måte som NRKs kunstneriske programmer skulle fungere frigjørende ved å virke kontroversielle, skulle barne- og ungdomsprogrammene frigjøre familien som institusjon fra dens bigotte og mørke sider – lufte ut fortielser, seksualangst, kontaktløshet. Programmene, sa Ustvedt, kan utløse "latente spenningsforhold" i familien – og det burde de gjøre.

Konsekvensen av dette programsynet var vidtrekkende. Hver gang kringkastingsrådet eller programutvalget klaget over at BUA sendte forargelig programmer eller "gikk over streken" som det gjerne het, så hadde avdelingen NRK-ledelsens automatiske støtte. Ikke bare som en taus aksept til hjelp mot stormene, men som en aktiv ideologi – en frigjøringsideologi. Barne- og ungdomsprogrammene skulle ha en sprengvirkning vis-à-vis familien, det var faktisk meningen med den. Betydningen av denne ideologien må ha vært stor. Det kan være med på å forklare at fjernsynet år etter år kunne fortsette sine forargelige sendinger, nesten uansett hva pressen, Rådet og Stortinget sa (Bastiansen 2001). Men vi må altså opp på institusjonsnivå for å se dette; se at fjernsynets programpolitikk i de grunnleggende 1960-årene føyer seg inn den store strid for eller imot frisinn og fremskritt og modernitet – den norske kulturkampen i hele sitt gny fra Ibsens og Garborgs og Kiellands tid, gjentatt påny under nye forhold.

LITTERATUR

Bakøy, Eva (1999) Med fjernsynet i barnets tjeneste. NRK-fjernsynets programvirksomhet for barn på 60- og 70-tallet. Dr.philos.-avhandling. Trondheim: NTNU.

Bastiansen, Henrik G. (2001) "Kampen om TV-opinionen", i Bastiansen, H.G. og Meland, Øystein (red.) Fra Eidsvoll til Marienlyst. Studier i norske mediers historie fra grunnloven til TV-alderen. Kristiansand: Høyskoleforlaget.

Dahl, Hans Fredrik og Bastiansen, HenrikG. (1999) Over til Oslo. NRK som monopol1945–1981. Oslo: Cappelen.

Haldar, Marit (1993) Barndom på boks. Barndomsperspektiver på NRK 1960–90. Universitetet i Oslo. Embetsavhandling i sosiologi.

Helland, Knut (1993) Public Service and Commercial News. Contexts of Production, Genre Conventions and Textual Claims in Television. University of Bergen. Department of Media Studies. Report No. 18.

Meyrowitz, Joshua (1985) No Sense of Place. The Impact of Electronic Media on Social Behaviour. New York: Oxford University Press.

Puijk, Roel (1990) Virkeligheter i NRK. Programproduksjon i fjernsynets Opplysningsavdeling. Gjøvik.

Tønnessen, Elise Seip (2000) Barns møte med TV. Tekst og tolking i en ny medietid. Oslo: Universitetsforlaget.

Ustvedt, Hans Jacob (1969) Kringkastingens oppgaver og plass i samfunnet. Innledningsforedrag til sak nr. 1 på Kringkastingsrådets møte i Oslo 30. januar 1969. Oslo: NRK.

Ytreberg, Espen (1999) Allmennkringkastingens autoritet. Endringer i NRK Fjernsynets tekstproduksjon1987–1994. Oslo: Institutt for medier og kommunikasjon. Skriftserie nr. 35.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon